Eóganachta

Eóganachta eller Éoganachta var en av dynastiske grupperingene i Irland i tidlig middelalder sentrert ved Cashel, en borg på en klippe, som dominerte sørlige Irland i det som var kongeriket Munster mellom 500- og 900-tallet.^[1] Deretter i en begrenset form utgjorde det mindre kongeriket Desmond og dets mindre forgrening i baroniet Carbery fra 1230-tallet til slutten av 1500-tallet. Ifølge tradisjonen ble ble dynastiet grunnlagt av Conall Corc, men oppkalt etter hans stamfar Éogan Mór, den førstefødte sønnen til den semi-mytologiske kongen Ailill Aulom (også omtalt som Oilill Ollum) fra 200-tallet. Dette dynastiske klannavnet, for det var aldri på noen måte et «etternavn», bør mer nøyaktig begrenses til de grenene av kongehuset som stammet fra Conall Corc, som etablerte Cashel som sitt kongelige sete på slutten av 500-tallet.^[2]

Eóganachta dominerte Mumu (tilsvarer omtrent dagens provins Munster), og betraktet seg selv som herskere av Leth Moga, den sørlige delen av Irland. Deres symbolske politiske sentrum var Cashel, som hadde en tilsvarende funksjon for Eóganachta som Tara hadde for Uí Néill i nordlige Irland. Tittelen «konge av Cashel» ble gitt til den mektigste blant klanlederne innenfor Eóganachta slik som «'konge av Tara»' var tittelen for den fremste blant Uí Néill, og som kongen av Tara gjorde krav på overherredømmet over Irland gjorde også kongen av Cashel krav på Leth Moga, hele den sørlige halvdelen av øya. I perioder hadde de virkelig kontroll over den sørlige delen, og i første halvdel av 800-tallet utfordret de Uí Néills posisjon som det dominerende dynastiet i hele Irland.

Eóganachtas opprinnelse, muligens fra Gallia, er svært uklar.^[3][4] Ifølge en av deres egne opphavslegender,^[5] var de etterkommere av Heber, eldste sønn av kong Míl Espáine (latin: Milesius) fra nordlige Spania (dagens Galicia). Den første sammenstillingen av Eóganachta, fra tiden til den mytologiske Mug Nuadat til tiden til Crimthann mac Fidaig og Conall Corc, tidvis referert til som Deirgtine i de eldste kildene.^[3]

Deirgtine, det eldste bevis på et opphav for Eóganachta, er i form av ogham-skrifter.^[3][4] I dette opphavet synes de å ha vært underlagt Dáirine, de mytologiske første herskerne av Munster, og lenge før Eóganachta ble formet på 600-tallet.^[6] Dáirine ble representert i historisk tid tydeligst av Corcu Loígde, tilsynelatende et folk og lite kongerike i dagens Cork, som synes å nedstamme fra Dáirine.^[7]

Eóganachta oppnådde sin status først og fremst gjennom politisk og økonomisk raffinement og ikke militær erobring. Irland ble dominert av flere fiendtlige makter som de aldri var i noen posisjon til å utfordre militært på egen hånd i de eldste århundrene, men det eksisterte også en rekke stammer som Deirgtine som med suksess overbeviste dem om å akseptere deres overherrer. Effekten var å skille Dáirine, nå hovedsakelig Corcu Loígde, fra deres beslektede rike og framtredende undersåtter. Eóganachta omga seg gradvis med favoriserte vasaller som Múscraige, som kom til bli den fremste kilden for inntekter så vel som forsvar mot de andre kongeriker.^[3][8] Den senere berømte Déisi Tuisceart, som Brian Boru kom fra, var blant disse vasselene. Déisi Muman i Waterford kan muligens ha delt en gallisk opprinnelse med Eóganachta.^[3] Déisi er et gammelirsk begrep som stammer fra ordet déis, som i sin opprinnelige betydning betydde en «vasall» eller «undersått»", en gruppe mennesker som var på en eller annen måte hadde et bestemt forhold eller var underlagt eller betalte en avgift til en jordeier.^[9]

Eóganachtas styre i Munster er forstått mild og mer sofistikert sammenlignet med de andre provinsdynastiene i Irland. Ikke bare var Munster den rikeste av provinsene, men Eóganachta var villige til å akseptere betydelig status og frihet til andre riker som de hadde politisk marginalisert, som Corcu Loígde.^[3]

Eóganachta hadde sterke bånd til kirken, og Emly var deres kirkelige maktbase. Dette abbediet/bispesetet var kontrollert av Eóganachta gjennom hele middelalderen. Den kanskje mest kjente lederen av Eóganachta var Feidlimid mac Cremthanin, som var konge av Mumu (820–847), og samtidig abbed i både Clonfert og Cork abbedi. Han gis i noen kilder også tittelen biskop av Emly. Ifølge Inisfallen-annalene var han også overkonge av Irland. Det er nok en overdrivelse, men han utfordret både Conchobar mac Donnchada og Niall Caille, og ble først beseiret av Niall i 841. Etter sin død ble han betraktet som en helgen i noen martyrologier.

Selv om Eóganachta var mektige i Munster, ga de aldri Irland en overkonge. Alvorlige utfordringer til Uí Néill ble imidlertid presentert av Cathal mac Finguine og Fedelmid mac Crimthainn. De ble ikke anerkjent som overkonger eller konger av Tara ettersom de ikke tilhørte Uí Néill, men de kontrollerte territorier som var like store eller større enn de til det andre dynastiet. Kongene på Tara ble noen ganger kalt overkonger, men ble likevel ikke anerkjent som konger over hele Irland i den historiske perioden.^[3][10]

Imidlertid, dette plasserer den antatte posisjonen som «overkonge av Irland» på en plattform som sannsynligvis aldri har eksistert. Den sosiale strukturen til det irsk-gælisk Irland var ekstremt kompleks, hierarkisk orientert og aristokratisk i konseptet. På toppen av samfunnet sto kongen av en provins, forskjellig stilt i lovtekstene som «kongen av store konger» (irsk: rí ruirech), «høvding av konger» (irsk: ollam ríg) og «den endelige kongen av hvert enkelt menneske» (irsk: rí bunaid cach cinn).^[11] Systemet med overkonge var i stor grad symbolsk, og heller ikke Brehon-loven (tidlig irske lover) anerkjente eksistensen av overkongedømmet i Irland.^[11] Ri Ruirech hadde ingen juridisk overordnet posisjon. I Munster ble derimot denne juridiske teorien direkte fulgt av de irske annalforfatterne som framstilte provinskongene som «overkonge» (irsk: ard rí), og understreket dermed hans absolutte suverenitet.^[12] Ettersom konseptet om det overkongedømmet av Irland ble utviklet fra 900-tallet og utover av klanen Uí Néill, motvirket kongene av Munster den historisk unøyaktige doktrinen ved å understreke deres alternative rett til tittelen, eller av full suverenitet i Leth Moga, den delen av Irland sør for en linje fra Dublin til Galway.^[13]

Kong Fíngen mac Áedo Duib (Fingin sønn av Hugh Dubh) av Eóganacht på begynnelsen av 600-tallet regjerte som konge av Munster og var den direkte mannlige stamfaren til O'Sullivan-klanen. Hans sønn Seachnasagh var for ung til å overta tronen og ble derfor fulgt av en annen fra Eóganacht som ble konge av Munster, Faílbe Flann mac Áedo Duib, direkte mannlig stamfar til de senere MacCarthy-kongene. I rullene (opptegnelsene) til kongene av Munster, under overskriften «Provinsielle konger», finner vi at Fingin, sønn av Hugh Dubh, er nr. 14 på rullen, mens broren Failbhe er nr. 16. Long, en anglifisert versjon av navnet Ó Longaidh, tilhører en av de eldste grenene av det kongelige Eóghanchta-dynastiet i Munster.

Longaidh, en patriark som levde i omkring 640, var en etterkommer av Oengus Mac Nad Fróich, den første kristne kongen av Munster på 500-tallet som det ble sagt hadde blitt døpt av selveste sankt Patrick og Ailbe av Emly.^[14] Tidlig genealogisk arv er bevart i et dikt tilskrevet 600-tallet med tittelen Duan Cathain, bevart i An Leabhar Muimhneach (Munsterboken).^[15]

Etter Feidlimids tid gikk Eóganachtas makt tilbake, og i stedet for å utfordre Uí Néill i Míde og Leinster, måtte de forsvare sitt eget territorium mot Uí Néill, de nye norrøne bosetningene i Cork og Limerick, og indre splittelse. Under Cerball mac Dunlaige rev Osraige seg løs fra Eóganachts innflytelse. Så vokste Dal Cais i innflytelse, og utfordret Eóganachta nordfra. Mathgamain mac Cennetig fra Dal Cais ble i 960 den første konge av Caisíl fra en annen klan enn Eóganachta, og under hans bror Brian Boru og hans etterfølgere ble Eóganachta detronisert.

Primære kilder

• Annalene av de fire mesterne
• Ulsterannalene

Sekundære kilder

• Bhreathnach, Edel, red. (2005): The Kingship and Landscape of Tara. Four Courts Press for The Discovery Programme; s. 249, 250 & Historical Early Éoganachta, tabell 9, s. 356, 357.
• Byrne, Francis J. (2001): Irish Kings and High-Kings. Four Courts Press. 2. utg., ISBN: 1-85182-196-1
• Dillon, Myles, red. (1984): Lebor na Cert, Dublin.
• Duffy, Seán, red. (2005): Medieval Ireland: An Encyclopedia. Routledge
• Kelly, Fergus (1988): A Guide to Early Irish Law, Dublin, s. 17-18.
• MacAirt, Sean, red. (1951): Annals of Inisfallen, Dublin.
• Ó Corráin, Donnchadh (2001): "Prehistoric and Early Christian Ireland", i Foster, Roy, red.: The Oxford Illustrated History of Ireland. Oxford University Press. s. 1-52.
• O'Rahilly, Thomas F. (1946): Early Irish History and Mythology. Dublin Institute for Advanced Studies.

• Mumu
• Tuadmumu
• Do bunad imthechta Éoganachta
• Conall Corc 7 Ríge Caisil
• Genemain Chuirc meic Luigdech