Duvergers lov

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Duvergers lov sier at en valgordning med flertallsvalg i enmannskretser normalt vil føre til et topartisystem.

Dette ble først påpekt av den franske sosiologen Maurice Duverger som skrev om det i flere artikler som ble publisert på 1950- og 1960-tallet. Etter hvert begynte andre statsvitere å omtale dette prinsippet som en “lov”.

Duverger mener altså at det er en klar sammenheng mellom et lands valgordning og dets partisystem. En valgordning med proporsjonal representasjon vil gjøre det langt lettere for mindre partier å bli representert i parlamentet enn en ordning med flertallsvalg i enmannskretser.

Topartisystemer vil ofte utvikle seg helt naturlig når man har en valgordning som virker diskriminerende mot et tredje største parti og de som er enda mindre. Årsaken er at det ikke er noen direkte sammenheng mellom det antall stemmer et parti får i landet samlet sett og den andelen mandater partiet får i landets parlament.

Når kretsen skal stemme over hvem som skal representere dem i parlamentet, så vil alle stemmer som går til andre enn den kandidaten som vinner for valgkretsen være bortkastet. Med mindre de små partienes velgere er sterkt geografisk konsentrerte, vil de derfor bli ikke bli representert i det hele tatt (dersom en del av velgerne er geografisk konsentrert, slik som med liberaldemokratene i Storbritannia, så kan de kanskje i beste fall håpe på å bli underrepresentert).

De to største partiene vil derfor bli sterkt overrepresenterte, da mindre partier vi vinne få eller ingen kretser. Dette vil dessuten føre til en stadig selvforsterkende effekt etter hvert som flere og flere av velgerne vil stemme på et av de to største partiene, vel vitende om at det ofte vil være bortkastet å stemme på et tredje parti.

Den varianten av flertallsvalg i enmannskretser som oftest anses for å ha en slik virkning er en ordning med simpelt flertall (“first past the post”). Simpelt flertall forstås her i motsetning til absolutt flertall. Ved absolutt flertall kreves at minst 50 prosent av de avlagte stemmene går i favør av vinneren, mens det ved simpelt flertall er tilstrekkelig at vedkommende får flere stemmer enn noen av de andre kandidatene.

Dersom en av kandidatene for eksempel får 30 prosent av velgerne bak seg, mens alle de andre kandidatene hver for seg får færre stemmer enn ham, så har denne kandidaten vunnet kampen om å representere denne kretsen.

Selv om det i en periode kan være tre større partier, så regnes dette som en overgangsfase der det nye store partiet ofte vil utkonkurrere et av de tidligere to største partiene. Et eksempel på dette er når det britiske arbeiderpartiet overtok etter de liberale som et av Storbritannias to store partier.