Den kretiske stat

Κρητική Πολιτεία Kritiki Politia كريد دولتى Girit Devleti Den kretiske staten
Autonom stat under Det osmanske riket.
← 1898–1913 →
(1898-1908) Våpen
Motto Chania
Nasjonalsang Kritikos Ymnos Κρητικός Ύμνος «Kretisk hymne»
Kreta i 1861
Hovedstad	Chania
Språk	Gresk, osmantyrkisk
Religion	Gresk-ortodoks kristendom, sunni-islam, jødedom
Politisk struktur	Midlertidig stat
Høykommissær
- 1898-1906	Prins Georg av Hellas
- 1906-1911	Alexandros Zaimis
Statsminister
- 1910	Eleftherios Venizelos
Historie
- Kunngjort	9. desember 1898
- Theriso-opprøret	10. mars 1905
- Union med Hellas	24. september 1908
- London-traktaten (1913)	30. mai 1913
- Inkorporert i Hellas	1. desember 1913
Areal
- 1907	8 336 km²
Innbyggere
- 1907 est.	310 000
Befolkningstetthet	37,2 /km²
Valuta	Kretisk drakme

Den kretiske stat (gresk: Κρητική Πολιτεία, Kritiki Politia, osmantyrkisk: كريد دولتى, Girit Devleti) var en selvstendig stat som ble etablert i 1898 på øya Kreta etter intervensjon fra stormaktene Storbritannia, Frankrike, Italia, Østerrike-Ungarn, og Russland. Hensikten var å frigjøre Kreta fra undertrykkelsen til det osmanske rike fra Istanbul.^[1] Den nye staten ble etablert under prins Georg, sønn av kong Georg I av Hellas, Eleftherios Venizelos ble utnevnt til justiskansler.^[1]

I 1897 førte det kretiske opprøret til at det osmanske riket erklærte krig mot Hellas, noe som førte til at de europieske stormaktene grep inn med den begrunnelse at det osmanske riket ikke lenger kunne opprettholde kontrollen. Det var opptakten til øyas endelige annektering til kongeriket Hellas, noe som skjedde de facto i 1908 og de jure i 1913 etter den første Balkankrigen.

Den greske øya Kreta, en osmansk besittelse siden slutten av den kretiske krigen (1645–1669), var bebodd av en stort sett gresktalende befolkning, hvis flertall var kristen, mens osmanerne var muslims stat. Under og etter den greske selvstendighetskrigen gjorde de greske kristne på øya opprør flere ganger mot eksternt undertrykkende osmansk styre, og etterstrebet en union med Hellas. Disse ble brutalt slått ned, men sikret seg noen innrømmelser fra den osmanske regjeringen under press fra den europeiske opinionen. I 1878 etablerte Halepapakten mellom den osmanske sultanen Abd-ul-Hamid II og representanter for den kretiske revolusjonskomiteen øya som en autonom stat under osmansk overherredømme, inntil osmanerne forkastet avtalen i 1889.^[2][3]

At pakten opphørte økte spenningen og uroen på øya, noe som førte til et nytt opprør i 1895, som utvidet seg kraftig i 1896–1897 til å dekke det meste av øya. Seks stormakter (Østerrike-Ungarn, Frankrike, det tyske keiserrike, kongedømmet Italia, det russiske keiserdømmet og Storbritannia) sendte krigsskip til Kreta i februar 1897, og deres marinestyrker kom sammen for å danne en «internasjonal skvadron» grep inn for å stoppe kampene på Kreta.^[4] I Hellas tvang lukkede nasjonalistiske forbund og en brennende irredentistisk opinion den greske regjeringen til å sende militære styrker til øya. Selv om den internasjonale skvadronen raskt stoppet deres aktiviteter,^[4] provoserte tilstedeværelsen av greske styrker på Kreta til en krig med det osmanske riket.^[5] Selv om det meste av Kreta kom under kontroll av kretiske opprørere og greske styrker, ble den uforberedte greske hæren knust av osmanere, som okkuperte området Thessalia på det greske fastlandet. Krigen ble avsluttet ved inngripen fra stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og Russland), som tvang den greske kontingenten til å trekke seg tilbake fra Kreta og den osmanske hæren for å stoppe fremrykningen i Hellas. I Konstantinopel-traktaten lovet den osmanske regjeringen igjen å implementere bestemmelsene i Halepapakten.^[6][7]

I februar 1897 bestemte stormaktene seg for å gjenopprette orden ved å styre øya midlertidig gjennom et «admiralråd» bestående av admiraler fra de seks maktene som utgjorde den internasjonale skvadronen. Gjennom bombardementer fra flåten av kretiske opprørsstyrker, ved å plassere sjøfolk og marinesoldater i land for å okkupere viktige byer, og ved å etablere en blokade av Kreta og viktige havner i Hellas, klarte den internasjonale skvadronen få en slutt på de organiserte kampene innen slutten av mars 1897, selv om opprøret fortsatte.^[8] Soldater fra hærene til fem av maktene (Tyskland nektet å sende noen) ankom for å okkupere viktige byer på Kreta i slutten av mars og april 1897.^[9] Deretter fokuserte admiralrådet på et forhandlet oppgjør som ville få slutt på oppstanden, men uten å endre på den osmanske styringen av Kreta, men dette viste seg umulig. De bestemte da at Kreta skulle bli en autonom stat under det osmanske riket. Tyskland var sterkt imot denne ideen og trakk seg fra Kreta og den internasjonale skvadronen i november 1897 og Østerrike-Ungarn fulgte etter i mars 1898, men de resterende fire maktene fortsatte med planene sine.^[10]

Den 6. september 1898 (eller den 25. august 1898 i henhold til den julianske kalenderen som den gang var i bruk på Kreta, som var 12 dager bak den moderne gregorianske kalenderen på 1800-tallet), massakrerte en muslimsk mobb hundrevis av kretiske grekere^[11] og myrdet den britiske visekonsulen, hans familie ved å brenne dem levende, og 14 britiske soldater og sjømenn, i byen Candia (dagens Iraklio, tradisjonelt skrevet Heraklion). Som et resultat utviste den internasjonale skvadronen og okkupasjonsstyrkene i land alle osmanske styrker fra Kreta i november 1898.^[12] Den autonome kretiske staten, under osmansk overherredømme, garnisonert av en internasjonal militærstyrke, og med sin høykommissær levert av Hellas, ble grunnlagt da prins Georg ankom for å overta embetet som den første høykommissæren (gresk: Ὕπατος ἉρμοστϮos Harmostēs), noe som effektivt løsrev Kreta fra det osmanske riket den 21. desember 1898 (9. desember ifølge den julianske kalenderen).^[13][14] Admiralrådet ble dermed oppløst den 26. desember 1898.^[15]

Hellas’ nasjonale bank (NBG) etablerte en bank, Kretas bank, som hadde 40 års enerett på seddelutstedelse. Den kretiske staten etablerte også en paramilitær styrke, det kretiske gendarmeriet, et paramilitærpoliti etter modell av den italienske Arma dei Carabinieri, for å opprettholde offentlig orden. Det kretiske gendarmeriet innlemmet de fire små gendarmerienhetene de fire gjenværende okkupasjonsmaktene hadde opprettet før prins Georgs ankomst.

Den 13. desember 1898 ankom prins Georg av Hellas og Danmark som høykommissær for en treårig periode. Den 27. april 1899 ble det opprettet en eksekutivkomité, der en ung, advokat utdannet i Athen fra Chania, Eleftherios Venizelos, deltok som justisminister.^[1] I 1900 hadde Venizelos og prins Georg utviklet forskjeller over innenrikspolitikk, så vel som spørsmålet om enosis (gresk: Ένωσις; «enhet»), unionen med Hellas. De liberale prinsippene til Eleftherios Venizelos kom etter hvert til i konflikt med den kongelige prins Georg i spørsmål knyttet til øyas framtidige internasjonale status. Konfrontasjonen med den totalitære prinsen fikk ham avskjedige Venizelos i mars 1901. Etter å ha blitt fratatt et alternativt institusjonelt middel for å uttrykke sin avvikende mening, vendte Venizelos seg i mars 1905 til å delta i et opprør ved Therisso, en liten landsby i et utilgjengelig område på vest på Kreta.^[1]

I de neste tre årene førte Venizelos og hans støttespillere en bitter politisk kamp med prinsens fraksjon, noe som førte til en politisk og administrativ fastlåsning på øya. Til slutt, i mars 1905, samlet Venizelos og hans støttespillere seg i landsbyen Therisos, i åsene nær Chania, en liten landsby i et utilgjengelig område på vest på Kreta.^[1] noe som utgjorde en «revolusjonær forsamling» hvor de krevde politiske reformer og erklærte den «politiske foreningen av Kreta med Hellas som en udelt fri konstitusjonell stat» i et manifest levert til stormaktenes konsuler. Det kretiske gendarmeriet forble lojale mot prinsen, men mange varamedlemmer sluttet seg til opprøret, og til tross for maktens erklæring om krigslov den 18. juli, rykket ikke deres militære styrker mot opprørerne.

Den 15. august stemte den kretiske forsamlingen for forslagene til Venizelos, og stormaktene formidlet en avtale, der prins Georg skulle trekke seg og en ny grunnlov opprettet. I valget i 1906 tok de pro-prins-partiene 38 127 stemmer mens pro-Venizelos-partiene tok 33 279 stemmer, men i september 1906 ble prins Georg erstattet av den tidligere greske statsministeren Alexandros Zaimis og forlot øya. I tillegg kom greske offiserer for å erstatte italienerne i organisasjonen av gendarmeriet, og tilbaketrekningen av de utenlandske troppene begynte, og etterlot Kreta de facto under gresk kontroll.

En grunnlov ble kunngjort i februar 1907, men i 1908, ved å utnytte den innenlandske uroen i det osmanske rike med ungtyrkernes revolusjon^[16] samt tidspunktet for Zaimis’ ferie borte fra øya, erklærte de kretiske varamedlemmer en ensidig union med Hellas.^[17] Flagget til den kretiske staten ble erstattet av det greske flagget, alle offentlige tjenestemenn avla en ed til kong Georg I av Hellas, og den greske grunnloven og lover ble vedtatt på øya. Denne handlingen ble ikke anerkjent internasjonalt, blant annet av Hellas, hvor Eleftherios Venizelos ble valgt til statsminister i 1910. I mai 1912 reiste de kretensiske representantene til Athen og forsøkte å komme inn i det greske parlamentet, men ble forhindret av politiet.

Ved utbruddet av den første Balkankrigen anerkjente Hellas endelig unionen og sendte Stephanos Dragoumis som øyas generalguvernør. Stormaktene anerkjente stilltiende det sammenslutningen med å senke flaggene sine fra Izzeddinfestningen i Soúdabukten den 14. februar 1913, og ved London-traktaten i mai 1913 ga sultan Mehmet V fra seg sine formelle rettigheter til øya.^[18]

Den 1. desember fant den formelle unionsseremonien sted: Det greske flagget ble heist ved Firka-festningen i Chania, med Eleftherios Venizelos og kong Konstantin I til stede. Den muslimske minoriteten på Kreta ble opprinnelig på øya, men ble senere flyttet til Tyrkia under den generelle befolkningsutvekslingen som ble avtalt i Lausannetraktaten fra 1923 mellom Tyrkia og Hellas.^[19]

Den totale befolkningen i 1911 var 336 151 innbyggere.^[20]

• Kallivretakis, Leonidas (2006): «A Century of Revolutions: The Cretan Question between European and Near East Politics» (PDF), i: Kitromilides, P., red.: Eleftherios Venizelos: the trials of statesmanship. Bind 1. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-74867126-7; s. 11–35.
• McTiernan, Mick (september 2014): A Very Bad Place Indeed For a Soldier. The British involvement in the early stages of the European Intervention in Crete. 1897–1898, London: King's College

• (en) Cretan State – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Enosis: The Union of Crete with Greece
• Om drakmemynten fra den kretiske staten, preget i Paris (engelsk tekst)