Den anglo-spanske krigen (1727–29)
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
Den anglo-spanske krigen 1727–1729 var en begrenset krig som fant sted mellom Storbritannia og Spania sent i 1720-årene, da britene mislykkes i en blokade av Porto Bello og spanjolene mislykkes å erobre Gibraltar. Krigen endte med en status quo ante bellum etter freden i Sevilla.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Under den spanske arvefølgekrigen tapte Spania Gibraltar ti en engelsk-nederlandsk flåte og da krigen var over i 1714, ble Spania tvunget til å akseptere tapet av Gibraltar i freden i Utrecht. Tross i dette hadde Spania langvarige planer om å ta tilbake både Gibraltar og øya Menorca fra britene.
Etter Wien-traktaten i 1725 fikk Spania støtte fra Østerrike og mente at tiden var inne på å prøve og ta tilbake Gibraltar. Som en reaksjon undertegnet britene Hannover-traktaten med Frankrike og Preussen.
Noen historikere mener at krigen begynte i 1726, fordi spenningen mellom Storbritannia og Spania alt var særdeles spent på den tiden. En britisk flåte ble sendt til Spansk Vestindia for å forstyrre den spanske skipstransporten, uten å faktisk starte en krig.
Handlinger
[rediger | rediger kilde]Porto Bello
[rediger | rediger kilde]Storbritannia hadde prøvd å bruke sjømakten sin tidlig i striden ved å blokkere Porto Bello i Panama, men forsøket viste seg å bli katastrofalt. 4 000 mann mistet livet av sykdom. Hovedformålet med blokaden var å hindre spanske galeier å seile til Spania, men blokaden mislykkes og britene trakk seg tilbake.
Beleiringen av Gibraltar
[rediger | rediger kilde]Den 11. februar 1727 startet Spania, ledet av Marquis de la leste Torres og sjefsingeniør i det spanske kongelige ingeniørkorpset markien av Verboom, beleiringen av byen (Den trettende beleiringen av Gibraltar). Forskjellige kilder oppgir de spanske styrkene til mellom 12 000 og 25 000 mann, mens de britiske forsvarene var 1 500 i starten av beleiringen og opp til rundt 5 000 mann etter hvert, ført inn til sjøs av en flåte kommandert av Charles Wager.
Etter en fire måneder lang beleiring, med flere mislykkede og dyrekjøpte forsøk, ga spanjolene opp og trakk seg tilbake 12. juni. Spania hadde mistet over 1400 mann, mens britene hadde tapt rundt 300 mann.
Spanjolene hadde ventet materiell hjelp fra østerrikerne, slik det var lovet i Wien-traktaten, men dette kom for sent frem. Østerrikerne ble utmanøvrert av britiske diplomater, som hadde inngått en avtale med de i hemmelighet, for å hindre at de blandet seg inn i krigen.
Fred
[rediger | rediger kilde]Det fant ikke sted flere handlinger, og det ble erklært våpenhvile i februar 1728, og en forberedende avtale kom i stand i mars med El Pardo-konvensjonen og kongressen i Soissons. Den endelige fredsavtalen, som bekreftet status quo, ble underskrevet i 1729 med freden i Sevilla. Mange av de utestående sakene mellom de to statene var uløste, og et tiår senere brøt krigen om ørene til Jenkins ut mellom dem. Storbritannia kom ut av konflikten med en særdeles sterk allianse med Østerrike, som varte frem til 1756.