Colombias politiske system

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Colombias politiske system er basert på presidentstyre. Colombia er en representativ og demokratisk republikk, der presidenten er både statsoverhode og regjeringssjef. Utøvende makt ligger hos landets regjering. Den lovgivende makta ligger både hos regjeringa og kongressens to kamre, senatet og Representantenes hus. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt.

Ved sammenbruddet av Símon Bolívars planer om en stor latinamerikansk stat var så grunnlaget lagt for den colombianske statsdannelsen. Dette dannet også grunnlaget for den politiske splittelsen i landet. Konflikten i forhold til statsdannelsen stod mellom de som ville ha en sterkt sentralisert stat, og de som ville ha en mer føderal statsdannelse.

Disse grupperingene dannet det konservative og det liberale partiet, og disse har skiftet på å ha makten i Colombia siden. Konflikten mellom disse partiene kulminerte i den såkalte Tusendagerskrigen fra 1899–1903, en konflikt som kostet 100 000 menneskeliv. USA utnyttet denne situasjonen til å skaffe seg kontroll over Panama og den strategisk viktige kanalen som frem til da hadde vært en del av Colombia.

Volden blusset opp igjen i 1948 etter drapet på den populære Jorge Gaitán, som var en lederskikkelse i venstrefløyen av det liberale partiet. Dette drapet skapte en ny konflikt mellom de to tradisjonelle partiene, og var opptakten til den såkalte «La Violencia» hvor anslagsvis 300 000 mennesker ble drept.

Deretter fulgte en ustabil periode med flere militærkupp, helt til det liberale og det konservative partiet dannet en fredsavtale i 1957. Dette var den såkalte Nasjonale Front.

Den nasjonale front var en avtale hvor de to partiene delte makten mellom seg. På denne måten skapte de ro seg imellom, men samtidig ekskluderte de alle andre fra det politiske livet, og denne politiske eksklusjonen er kanskje den direkte årsaken til situasjonen Colombia er i i dag. Mange støttet nemlig verken de liberale eller de konservative, i særlig grad var dette tilfellet blant bøndene på landsbygda. Dette førte til at bønder organiserte seg i autonome regioner som opererte uavhengig av regjeringen. I denne settingen er det viktig å huske at vi nå befinner oss midt under den kalde krigen, og det konservative partiet brukte kommuniststempelet for det det var verdt, og fikk Kennedy-administrasjonens støtte til å iverksette den såkalte Plan Lazo, hvor 16 000 soldater ble satt inn mot 43 opprørske bondefamilier i Marquetalia-regionen. Konsekvensene av dette ble at bøndene rømte ut i jungelen, og startet en geriljakrig. Det var dette som var opptakten til FARC, som i dag er den største geriljagruppen i Colombia.

FARC er den største geriljagruppen som opererer i Colombia i dag. Den har sitt utspring i det bondeopprøret som er nevnt over, og har slik hovedsakelig sin støtte blant bønder, og i rurale områder. FARCs ideologi er Marxist-Leninistisk.

En annen sentral opprørsbevegelse er ELN. Denne ble dannet etter inspirasjon fra den cubanske revolusjonen, og har sitt utspring blant radikale studenter, men også fra den katolske frigjøringsteologien som står sterkt i Latin-Amerika. En sentral skikkelse her er Camilio Torres, prest og revolusjonær som grunnla sosiologifakultetet ved universitetet i Bogotá, og som senere ble drept i kamp for ELN mot den colombianske regjeringshæren.

En tredje viktig geriljagruppe er Folkets frigjøringshær, EPL, som er en hoxhaistisk gruppe.

Frente Nacional, Den nasjonale fronten mellom de konservative og de liberale er altså sentral for å forstå hvorfor nettopp Colombia har hatt en slik oppblomstring av geriljagrupper. Den hadde en ekskluderende effekt da alle andre grupper ble stengt ute fra deltagelse i det politiske liv, og slik ble tvunget til å ta ikke-parlamentariske kanaler til hjelp.

Det har vært forhandlinger om fred mellom geriljagruppene og regjeringen, men det finnes forskjellige veier til fred. En vei går gjennom sosiale reformer, en bedring av livsvillkårene til den jevne colombianer. En annen vei går gjennom total utslettelse av oprørsgruppene – de dødes fred. Den nåværende colombianske regjeringen under Alvaro Uribe har foretrukket den siste veien.

Det finnes noen erfaringer fra fredsforhandlinger. ELN og EPL forhandlet med regjeringen. Regjeringen forsøkte å bestikke geriljalederne, comandantene. De som la fra seg våpnene ble drept av regjeringshæren, mens resten av soldatene da naturligvis gikk tilbake til kamp.

En bedre erfaring har vi fra FARCs fredsforhandlinger med den tidligere liberale presidenten Betancurs regjering. De fikk til en våpenhvile ved politiske avtaler. FARCs comandanter fikk snakke om sitt politiske prosjekt, og de dannet den patriotiske union, Union Patriotica, et politisk parti med stor støtte blant bønder, studenter og arbeidere. Dialogene med Betancur strandet og comandantene gikk tilbake til kamp, men UP som politisk prosjekt fortsatte.

UP ble så den alternative alliansen som fikk størst makt. I de påfølgende lokalvalgene fikk UP 30% oppslutning og mange ordførere. Dette skremte makteliten, og de begynte å drepe: senatorer, lokale folkevalgte, ordførere og presidentkandidater ble brutalt myrdet.

• Human Rights Watch: Breaking the Grip? Obstacles to Justice for Paramilitary Mafias in Colombia