Ci (lyrikk)
Ci (kinesisk: 詞, eller 辭, pinyin: cí) er en kinesisk form for lyrikk som utviklet seg under Liang-dynastiet etter inspirasjon fra Shijing og Yuefu.
Det dreide seg opprinnelig om folkelige uttrykk for lengselsfølelser slik en delvis fiktiv person skulle oppleve dem. Det oppstod ofte anonymt, ikke minst i de større byenes bordellområder. Stilen ble grepet fatt i av store kinesiske diktere som åpnet lyrikkstilen for et bredere tematisk spektrum. Ci-diktningen nådde et høydepunkt under Song-tiden, og både Taizong- og Renzong-keiserne bidro til dens popularitet.
I formen var ci-diktene heller fri, og var ikke bundet av de mangfoldige begrensninger som lyrikkstiler som for eksempel Gushi eller særlig Jintishi. De ble imidlertid sunget til bestemte fastlagte melodier som var å finne i rikholdige håndbøker. Særlig berømt er en håndbok med 875 melodier til utvalg (Cilü) og en annen med 826 melodier med 2306 varianter (Cipu).
Til de viktigste ci-diktere hører Wen Tingyun, Wei Zhuang, Li Houzhu, Su Dongpo, Liu Yong, Xin Qiji og Ouyang Xiu.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Helwig Schmidt-Glintzer: Geschichte der chinesischen Literatur, Bern 1990, ISBN 3406453376