Hopp til innhold

Christopher Hill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christopher Hill
Født6. feb. 1912[1][2]Rediger på Wikidata
York
Død23. feb. 2003[3]Rediger på Wikidata (91 år)
Oxfordshire
BeskjeftigelseHistoriker
Utdannet vedBalliol College
St Peter's School, York
NasjonalitetStorbritannia
SpråkEngelsk[4][5]
Medlem avAkademie der Wissenschaften der DDR
American Academy of Arts and Sciences
Det ungarske vitenskapsakademiet
UtmerkelserÆresdoktor ved Université Sorbonne-Nouvelle (1978)[6]

John Edward Christopher Hill (1912–2003) var en engelsk marxistisk historiker og forfatter av historiske avhandlinger.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Hill ble født i 1912 i Bishopthorpe Road i York. Foreldrene var Edward Harold Hill og Janet Augusta (født Dickinson). Hans far var advokat og familien var andektige metodister. Han gikk på St Peter's School i York,[7] og da han var 16 år sendte han sin karakterer for besiktigelse for Balliol College ved Universitetet i Oxford. Historielærerne som undersøkte hans papirer anerkjente hans talent og tilbød ham en plass for å hindre at han isteden begynte på Universitetet i Cambridge.[8] I 1931 hadde Hill en forlenget ferie i Freiburg i Tyskland hvor han ble vitne til framgangen til det tyske nazipartiet. Han sa senere at dette oppholdet bidro betydelig fra radikaliseringen av hans politiske synspunkter.

Han begynte på Balliol College i 1931 og året etter vant Lothianprisen.[8] Han tok eksamen med en BA av førsteklasse i moderne historie i 1934. Mens han studerte ble han en overbevist marxist og meldte seg inn i det britiske kommunistpartiet det samme året han tok eksamen.[7]

Tidlige karriere og krigstjeneste

[rediger | rediger kilde]

Etter eksamen ble han fellow ved All Souls College ved Universitetet i Oxford. I 1935 tok en reise på 10 måneder til Moskva. Der lærte han seg flytene russisk og studerte sovjetisk historieforskning, særlig hva som var tilknyttet Storbritannia.[7] Tilbake i England aksepterte han å læreposisjon som assisterende foreleser ved Universitetet i Cardiff. I løpet av sin tid i Wales forsøkte han å bli med i de internasjonale brigadene for å kjempe i den spanske borgerkrig, men ble avvist.[8] Isteden bidro han aktivt for å hjelpe baskiske flyktninger. Etter to år ved Cardiff vendte han tilbake til Balliol College i 1938 som fellow og som veileder i historie.[7]

Ved utbruddet av den andre verdenskrig gikk han inn i den britiske hæren, innledningsvis som menig i militærpolitiet. Han ble utnevnt som fenrik i Oxfordshire og Buckinghamshires lette infanteri den 2. november 1940 med tjenestenummer 156590.[9] Det samme året deltok han i en debatt blant andre marxistiske historikere. På samme tid begynte han å utgi artikler og omtaler om engelsk historie på 1600-tallet. Den 19. oktober 1941 ble han overført til etterretningsvesenet (Intelligence Corps).[10] Han ble deretter sekundant i Fremmed- og Samveldekontoret fra 1943 og fram til krigens slutt.[8]

Senere akademiske karriere og politikk

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen vendte tilbake til Oxford for å fortsette sitt akademiske arbeid. I 1946 var han sammen med andre marxistiske historikere i opprette Kommunistpartiets historikergruppe. I 1949 søkte han rektorstolen i historie ved det nyopprettede Keele University, men valgt bort grunnet hans kommunistiske tilknytning.[7] Han bidro til opprettelsen av tidsskriftet Past and Present i 1952 som fokuserte på sosialhistorie.[7]

Hill ble etter hvert misfornøyd med mangelen på demokrati i kommunistpartiet.[8] Imidlertid ble han værende i partiet i motsetningen til mange andre intellektuelle, selv etter den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956. Han forlot til sist partiet våren 1957 da en av hans rapporter til partikongressen ble avvist.[7]

Etter 1956 gikk Hills akademiske karriere framover. Hans forskning på engelsk historie på 1600-tallet ble i omfattende grad kjent og anerkjent. Det var også det samme året hans første akademiske bok ble utgitt, Economic Problems of the Church from Archbishop Whitgift to the Long Parliament.[7] Forskningen var basert på studiet av skriftlige kilder tilgjengelig i biblioteket Bodleian Library og på sekundære arbeider som var blitt gjort av andre historikere framfor forskning i tilgjengelige arkiver. I 1965 ble Hill valgt til rektor av Balliol College,[7] en posisjon han holdt fra 1965 til 1978 da han pensjonerte seg (han ble erstattet av Anthony Kenny). Blant hans studenter var Brian Manning som kom til å utvikle en forståelse av den engelske revolusjon.[11]

Mange av Hills mest kjente undersøkelser fokuserte på 1600-tallets engelske historie. Hans bøker omfattet blant annet Puritanism and Revolution (1958), Intellectual Origins of the English Revolution (1965 og revidert i 1996), The Century of Revolution (1961), AntiChrist in 17th-century England (1971), The World Turned Upside Down (1972) og mange andre.

Imidlertid kom den et intellektuelt vendepunkt som favoriserte den såkalte revisjonismen som avviste marxistiske analyser av historien som Hills generasjon hadde stått for. Isteden kom det en bølge av mer detaljerte undersøkelser av konstitusjonelle og politiske, kulturelle og intellektuelle historie av tidlig til midten av 1600-tallet. Hills senere verker viste at han fortsatte å arbeide innenfor disse parameterne av hans tidligere opptatthet og til sist tapte innflytelsen over yngre historikere. Likevel var produktiv i sine utgivelser fram til midten av 1990-årene, selv om han ikke lenger okkuperte midten av den intellektuelle og akademiske scenen.

Han trakk seg tilbake fra heltids akademisk liv og Balliol College i 1978. Han fortsatte å forelese, men via Open University for ytterligere to år fra sitt hjem i Wadsley Bridge i Sheffield.[7] I hans siste år levde han med Alzheimers sykdom og trengte fast tilsyn.[12] Han døde den 23. februar 2003 på et pleiehjem i Chipping Norton i Oxfordshire.[7]

Personlig liv

[rediger | rediger kilde]

Hill giftet seg med Inez Waugh (født Bartlett) den 17. januar 1944. Den 23 år gamle Inez var tidligere hustru av Ian Anthony Waugh og datter av en offiser i hæren, Gordon Bartlett. De hadde en datter sammen, Fanny, som druknet mens hun var på ferie i Spania i 1986. Deres ekteskap varte dog kun ti år.[7]

Hans andre hustru var Bridget Irene Mason (født Sutton),[12] tidligere hustru av Stephen Mason, tidligere kollega som marxistisk historiker. De giftet seg den 2. januar 1956. Deres første datter Kate døde i bilulykke i 1957. De hadde også to andre barn; Andrew (født 1958) og Dinah (født 1960).[7]

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Christopher Hill (historian), SNAC Ark-ID w6bz8tvr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.theguardian.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11907519b; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11907519b.
  5. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 119719523, Wikidata Q16744133 
  6. ^ www.univ-paris3.fr, besøkt 24. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m «Hill, (John Edward) Christopher (1912–2003)». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Januar 2007.
  8. ^ a b c d e «Obituary: Christopher Hill». The Guardian. 26. februar 2003.
  9. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 34995 (PDF). s. 6621–6625. 15. november 1940.
  10. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 35360 (PDF). s. 6830. 25. november 1941.
  11. ^ Den engelske revolusjon, ikke til å forveksles med den ærerike revolusjon eller den britiske industrielle revolusjon, er en marxistisk betegnelse for perioden mellom den engelske borgerkrigen og perioden for det engelske samveldet (1640–1660) da parlamentet utfordret monarkens autoritet, og som førte til at kongen ble henrettet i 1649.
  12. ^ a b "Hill [née Sutton], Bridget Irene (1922–2002)". Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Januar 2006.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Davis, J. C. (1986): Myth and History: the Ranters and the Historians, Cambridge: Cambridge University Press.
  • Eley, Geoff and&Hunt, William (red)(1988): Reviving the English Revolution: Reflections and Elaborations on the Work of Christopher Hill, London: Verso.
  • Fulbrook, Mary (1982): «The English Revolution and the Revisionist Revolt», s. 249–264 fra Social History, Volume 7.
  • Hexter, J. H. (24. oktober 1975): «The Burden of Proof» i: Times Literary Supplement
  • Hobsbawm, Eric (1978): «'The Historians Group' of the Communist Party» i: Rebels and Their Causes: Essays in Honor of A. L. Morton, red. Maurice Cornforth, London: Lawrence and Wishart.
  • Kaye, Harvey J. (1984): The British Marxist Historians: an introductory analysis, Cambridge: Polity Press.
  • Morrill, John (2003): «Christopher Hill», s. 28–29 i: History Today Volume 53, Issue # 6, juni 2003.
  • Pennington, D. H. & Thomas, Keith (red)(1978): Puritans and Revolutionaries: essays in seventeenth-century history presented to Christopher Hill, Oxford: Clarendon Press.
  • Pennington, Donald (2005): «John Edward Christopher Hill» i: British Academy, Proceedings of the British Academy: Volume 130: Biographical Memoirs of Fellows, IV Oxford, Oxford University Press, s. 23–49.
  • Richardson, R. C. (1977): The Debate on the English Revolution Revisited, London: Methuen.
  • Samuel, Raphael "British Marxist Historians, 1880–1980" pp. 21–96 from New Left Review, Volume 120, mars–april 1980.
  • Schwarz, Bill (1982): «'The People' in History: the Communist Party Historians' Group, 1946–56» i: Making Histories: Studies in History-Writing and Politics, red. Richard Johnson, London: Hutchinson.
  • Underdown, David (28. mars 1985.): «Radicals in Defeat» i: New York Review of Books

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]