Chen Yun
Chen Yun | |||
---|---|---|---|
Født | 13. juni 1905[1] Qingpu | ||
Død | 10. apr. 1995[2][1] (89 år) Beijing | ||
Beskjeftigelse | Politiker | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Den internasjonale Lenin-skolen | ||
Ektefelle | Yu Ruomu | ||
Barn | Chen Yuan[3] Chen Weilan | ||
Parti | Kinas kommunistparti (1925–) | ||
Nasjonalitet | Kina | ||
Gravlagt | Babaoshan revolusjonære gravlund | ||
Chen Yun (kinesisk: 陈云, pinyin: Chén Yún, opprinnelig Liao Chenyun 廖陈云; født 13. juni 1905 i Shanghai i Kina, død 10. april 1995 i Beijing) var en kinesisk kommunistisk politiker. Han tilhørte den første generasjonen ledere i Folkerepublikken Kina.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Chen Yun kom fra distriktet Qingpu i Shanghai og var en av de få lederne i Det kinesiske kommunistiske parti som kom fra arbeiderklassen. Han gikk med i partiet i 1925 og begynte sin politiske livsbane som organisator blant arbeidere i Shanghai.
Etter Chiang Kai-sheks utrenskning av kommunister flyktet Chen til den Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi. Han deltok i «den lange marsjen» og satt i sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti fra 1931 til 1987.
I Folkerepublikken Kina
[rediger | rediger kilde]Ved grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 tilhørte Chen det absolutte toppskiktet i partiet og staten. Fra 1948 til 1953 var han formann for Den allkinesiske fagforeningsføderasjon. Han var med i politbyråets stående komite og sammen med Mao Zedong, Liu Shaoqi, Zhu De og Zhou Enlai tilhørte han «de fem store». Under kulturrevolusjonen ble han utsatt for kritikk, men ble gjenvalgt til sentralkomitéen ved den niende partikongressen i 1969.
Under Deng Xiaopings reformpolitikk forble han en viktig politiker. Fra rundt 1982 kom det imidlertid til konflikter mellom Deng Xiaoping og Chen Yun; Chen hadde store betenkeligheter med den retning reformpolitikken tok.
I 1987 trakk Chen Yun seg tilbake fra den aktive politikks førstelinje. Han beholdt imidlertid en betydelig autoritet frem til sin død.
Chen var en av de åtte «eldste», sittende eller pensjonerte ledere som fra bak kulissene fattet viktige avgjørelser om hvordan man skulle håndtere studentprotestene på Den himmelske freds plass våren 1989. Det foreligger intet som viser at Chen har henfallen til diatribene mot studentene eller gikk aktivt gikk inn for bruk av militær makt mot dem. Men han var enig i at Zhao Ziyang burde avløses som generalsekretær for kommunistpartiet, og støttet Li Xiannians nominasjon av Jiang Zemin som ny generalsekretær.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Chen Yunzhuan: Biography of Chen Yun, Jin Chongji and Chen Qun, Beijing: Central Literature Publishing House, 2005, two volumes,
- China News Analysis, 1182 (June 6, 1982)
- Donald W. Klein & Anne B. Clark: Biographic Dictionary of Chinese Communism, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1971, Vol 1, pp. 149–153.
- Exupoli. "Bird Cage Economics" Arkivert 8. desember 2022 hos Wayback Machine.. Exupoli.net. 2009. Retrieved October 12, 2011.
- Franz Schurmann: Ideology and Organization in Communist China (Berkeley: University of California Press, 1966), s. 195–208.
- Roderick MacFarquhar: «Foreword». i Zhao Ziyang, Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang. New York, NY: Simon and Shuster. 2009. ISBN 1-4391-4938-0.
- Nicholas R. Lardy and Kenneth Lieberthal, (red.): Chen Yün's Strategy for China's Development: A Non-Maoist Alternative Armonk, NY: M.E. Sharpe, 1983.
- Ye Yonglie: 1978: Zhongguo Mingyun Da Zhuanzhe, Kanton: Guangzhou Renmin Zhubanshe, 1997, s. 255–260, 584-595.
- The Tiananmen Papers, kompilert av Zhang Liang, redigert av Andrew J. Nathan og Perry Link (New York: Public Affairs, 2001), s. 308
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]