Charles Maurras

Charles Maurras
Født		Charles Marie Photius Maurras 20. apr. 1868[1][2][3][4] Martigues
Død		16. nov. 1952[1][2][3][4] (84 år) Saint-Symphorien
Beskjeftigelse		Journalist, politiker, lyriker, skribent, filosof
Embete		'majoral' of the Félibrige (1941–1945) stol nr. 16 i Académie française (1938–1945)
Far		Aristide Maurras
Mor		Marie-Pélagie Maurras
Søsken		Romain Maurras Joseph Maurras
Parti		Ligue de la patrie française (1899–1899) Action française (1899–1952)[5]
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Roquevaire-gravlunden
Medlem av		Académie française (1938–)[5] Félibrige Escolo parisenco dóu Felibrige[5][6] Société des félibres de Paris (1888–1892)[5]
Utmerkelser		Ordre de la Francisque (1943)[7]
Region		Vestlige filosofer
Påvirket av		Auguste Comte, Édouard Drumont, Aristoteles, Charles Augustin Sainte-Beuve, Frédéric Mistral, René de La Tour du Pin, Maurice Barrès, Anatole France
Signatur
Charles Maurras på Commons

Charles Maurras (født 20. april 1868 i Martigues i Bouches-du-Rhône i Frankrike, død 16. november 1952 i Saint-Symphorien-lès-Tours^[8][9]) var en fransk forfatter, poet og litteraturkritiker. Han var leder og sjefsideolog i det reaksjonære Action française, en politisk bevegelse som var monarkistisk, anti-parlamentarisk og kontrarevolusjonær og hadde en dominerende intellektuell innflytelse på nasjonal katolisisme og integral nasjonalisme. Han var en av sin samtids mest aktive franske skribenter.^[10]

Siden tidlig barndom slet han med dårlig hørsel. Han vokste opp i en katolsk borgerlig familie. Han gikk på katolsk gymnas i Aix-en-Provence, fikk en solid klassisk utdannelse, men tapte imidlertid troen.^{[trenger referanse]}

Etter baccalauréat dro han i 1885 til Paris. Her beskjeftiget han seg som litteraturkritiker, lyriker, forteller og essayist, fremfor alt for konservative og katolske tidsskrifter. Han inngikk vennskap med den drøyt tyve år eldre forfatter Anatole France (som på denne tid fortsatt tilhørte høyresiden, men også var agnostiker), og ble fascinert av den progressistiske positivistiske filosofi.^{[trenger referanse]}

I 1891 sluttet han seg til «école romane», som kort tid før var blitt grunnlagt av enkelte litterater, især Jean Moréas.^{[trenger referanse]}

I 1896 dro han, ettersom han allerede en tid hadde interessert seg for den franske sportspedagogen Pierre de Coubertins tanker, som reporter for et fransk tidsskrift til de første olympiske leker i Athen.^{[trenger referanse]}

Da Frankrike i 1898 ble dypt splittet av Dreyfussaken, striden rundt dommen mot Alfred Dreyfus, en offiser som var uskyldig dømt for spionasje for Tyskland til livsvarig forvisning, ble Maurras en av de mest aktive Anti-Dreyfusards.^{[trenger referanse]}

Maurras bidro vesentlig til å omforme denne komiteen til en stramt organisert forening, Ligue d’Action française, som stilte seg under en monarkistisk, chauvinistisk, fremmedfiendtlig og antijødidsk ideologi - som ble kalt integral nasjonalisme.^{[trenger referanse]} Som organ for «Ligaen» tjente fra 1899 det av Maurras og hans likesinnede Léon Daudet ledede tidsskrift La Revue de l’Action française. I første omgang for å få spredt avisen ved gatesalg opprettet han en ungdomsorganisasjon, Camelots du roi, som raskt kom inn i gateslagsmål mot politisk venstreorienterte grupper. I 1908 muliggjorde tidsskriftets fremgang at det kunne bli til en dagsavis, ved navn L’Action française. Maurras var dermed blitt til en av Frankrikes viktigste nasjonalistiske tenkere.^{[trenger referanse]}

Etter utbruddet av Første verdenskrig i 1914 var han en publisistisk støttespiller av Union sacrée mellom høyrekreftene og sosialistene, mye slik som den samtidige Burgfriedenspolitik mellom partiene i Tyskland fulgte.^{[trenger referanse]}

Maurras, som leder av Action française, mente at nationalisme intégral («integral nasjonalisme») var en idé som gjorde nasjonen til den ypperste verdi av alle.^{[trenger referanse]} Alt hva en integral nasjonalist gjør måtte være relatert til den nasjonale interesse. For Maurras var den nasjonale interesse i fransk sammenheng relatert til antiindividualisme, antiliberalisme og jødefiendtlighet. Ifølge Maurras inntar den nasjonale, kollektive personlighet en høyere form for sannhet, individualitet og frihet enn de menneskelige personligheter. I den nasjonalisme som ble utviklet innen Action française var nasjonene heller ikke noen likeverdige størrelser, men involverte et hierarkisk syn på tilværelsen. Nasjonen relateres også, tydeligere enn tidligere, til en etnisk definisjon: Den franske nasjon blir uttrykket for «franskhet» i kultur, språk og rase. Sterkt relatert til oppfatningen om nasjonen som en høyere form av kollektiv livsform, som en eksklusivt etnisk identitet og som en naturlig organisme i kamp for tilværelsen, var inspirasjonen fra Nietzsche. Å stå høyere enn andre nasjoner er å ville mer enn andre, og å uttrykke nasjonal viljekraft blir ikke et middel, men et mål i seg selv.^{[trenger referanse]}

Synet på nasjonen som en kollektiv personlighet var altså produkt av den nasjonalromantiske filosofi, men de mer ekstreme nasjonalistene i slutten av 1800-tallet innordnet denne forestilling i et syn på nasjonen som en biologisk organisme, som streber etter en indre integrasjon av sine deler. Men mot slutten av 1800-tallet opptrådte så en integrativ nasjonalisme som hyllet organisk integrasjon, den nasjonale enhet som et høyere mål enn alle andre.^{[trenger referanse]}

Action française var sterkt antitysk.^{[trenger referanse]} Sålunde var ikke Arthur de Gobineau dens inspirasjonskilde. I Frankrike var den integrative nasjonalismen en separat politisk bevegelse, som ikke bør sammenblandes med nazisme.^{[trenger referanse]} Trass i den tydelig antijødiske innstillingen var deres nasjonalisme ikke basert på noen raseteori.^{[trenger referanse]} Statsnasjonalistene, som de også ble kalt, ville ha en sterk og autoritær statsmakt, men gikk ikke inn for et totalitært diktatur under en «Leder». En viktig tanke var å avgrense den sentrale statsmakt kun til maktfunksjonene.^{[trenger referanse]} Det øvrige skulle overlates til selvstyrende provinser og til korporasjoner, yrkesorganisasjoner.^{[trenger referanse]}

Maurras så romerne som Frankrikes sanne forgjengere.^{[trenger referanse]} Disse hadde gitt franskmennene deres språk, deres religion og mange av deres tradisjoner. Under mellomkrigstiden gikk nok de italienske fascistene i spissen for romantiseringen av Imperium Romanum, mens denne tanken om Roma hadde sine beundrere også innen det franske høyre. Maurras erklærte av hele sitt hjerte at han var romer.^{[trenger referanse]} Han hilste velkommen den italienske fascist Benito Mussolinis maktovertakelse i 1922.^{[trenger referanse]}

I desember 1926 erklærte pave Pius XI under innflytelse fra kardinalene Enrico Gasparri og Carlo Confalonieri Maurras' ideologiske standpunkter for uforenlige med katolisismen og satte hans skrifter på index og tok avstand fra Action française, fordi kirken heri bare ble instrumentalisert som et middel for å fremme nasjonalistiske mål.^{[trenger referanse]} Slik havnet flere religiøse tilhengere av Maurras i lojalitetskonflikt. I mars 1927 ble AF-medlemmene til og med utelukket fra mottakelse av sakramentene.

I 1936 fremførte Maurras dødstrusler mot ministerpresident Léon Blum, som han allerede tidligere hadde fornærmet på grunn av hans jødiske avstamning.^{[trenger referanse]} Han ble da på nytt domfelt, denne gang til ubetinget straff. I løpet av sine åtte måneder i fengsel ble Maurras innvalgt som medlem av det på denne tid overveiende konservative Académie française.^{[trenger referanse]}

Han sympatiserte med general Franco under den spanske borgerkrigen.

Han var motstander av både Adolf Hitler og av de tyske raselover.^{[trenger referanse]} Men denne innbitte kritikk endret seg etterhvert, i store stykker til det rakt motsatte.^{[trenger referanse]} Til tross for sin notoriske tyskfiendtlighet fant han at den nasjonalsosialisme som Hitler hadde utviklet var interessant i flere henseender, og særlig at hans antisemittisme var noe å trekke lærdom av. Overfor Tyskland gikk han inn for pasifistiske holdninger og roste president Édouard Daladiers appeasement-politikk. Etter det franske krigsnederlag i 1940 støttet han den nye franske statssjef marskalk Philippe Pétain og hans «Révolution nationale», som i stort utstrekning var inspirert av hans egne tanker.^{[trenger referanse]} Likeså støttet han Pétains kollaborasjonspolitikk i forhold til det nasjonalsosialistiske Tyskland.^{[trenger referanse]}

Etter Frankrikes frigjøring ble Maurras 1944/45 spottet som Pétains åndelige far, og fremstilt som protysk kollaboratør.^{[trenger referanse]} Han ble arrestert i september 1944 og dømt til livsvarig tukthus den 17. januar 1945, og suspendert fra sitt sete i Académie française.

I 1951 ble han benådet på grunn av sykdom og innlagt på en klinikk, der han døde året etter. Kort før sin død fant han tilbake til sin barndoms fromhet.^{[trenger referanse]}

• Philippe Ariès: Ein Sonntagshistoriker. Philippe Ariès über sich. Hain, Frankfurt am Main 1990, ISBN 3-445-08536-6.
• Michael Curtis: Three Against the Third Republic: Sorel, Barrès and Maurras, 2010, Transaction Publishers.
• Anne-Marie Denis: L'Action Française et l'Allemagne. ILES, Saint Julia 1997, ISBN 2-912722-00-4.
• Bruno Goyet: Charles Maurras, Presses de Sciences Po, 2000
• Roger Kojecky: «Charles Maurras and the Action Française,» i T.S. Eliot's Social Criticism. New York: Farrar, Straus & Giroux, 1972, s. 58–69.
• Jean Madiran: Maurras toujours là, Consep, Versailles, 2004 (ISBN 2-85162-120-3)
• Philippe Mège: Maurras et le germanisme, Éditions de l’Æncre, 2004, 170 p.
• Thomas Molnar: «Charles Maurras, Shaper of an Age,» i Modern Age 41 (4), 1999, s. 337–342.
• A.F. von Muralt (utg.): «Frankreich – Action française». I: FAKTUM. Edition Rencontre, Lausanne 18. September 1969 (Kart Nr. 868).
• Ernst Nolte: Der Faschismus in seiner Epoche, 1963 u.ö. (Enthält einen gut dokumentierten Abschnitt über die Action française.)
• Ernst Nolte: «Die Action française». (PDF; 1,9 MB) I: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 9 (1961), s. 124ff.
• Jacques Prévotat: Les catholiques et l’Action française, histoire d’une condamnation, Fayard, 2001
• Eugen Weber: Action française. Royalism and Reaction in 20th-century France. Stanford University Press, Stanford 1969.