Carrie Nation

Carrie Nation
Født		Caroline Amelia Moore 25. nov. 1846[1][2][3][4] Garrard County
Død		9. juni 1911[1][2][3][4] (64 år) Leavenworth
Beskjeftigelse		Avholdsforkjemper
Utdannet ved		University of Central Missouri
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Belton Cemetery[5]
Medlem av		Det Hvite Bånd
Carrie Nation på Commons

Carrie Amelia Nation, fornavnet ble etterhvert stavet Carry, (født 25. november 1846 i Garrard County i Kentucky, død 9. juni 1911 i Leavenworth i Kansas) var en amerikansk avholdsaktivist.

Hun var et dypt religiøst og radikalt medlem av den amerikanske avholdsbevegelsen før forbudstiden (1920–1933). Hun agiterte også for kvinners stemmerett, som ble innført i USA først i 1920.

Nation fikk tidlig erfare hvordan alkohol kan ødelegge familier, da hennes alkoholiserte ektemann døde og hun satt igjen som ung enke med en liten datter.

Hun er spesielt kjent for å ha gått voldelig til verks i sine aksjoner mot alkohol. Dette begynte hun med etter å ha fått en guddommelig åpenbaring om at dét var veien å gå. Gud ville stå ved hennes side. Hun knuste inventaret i flere barer og salooner, først med steiner, senere gjerne med øks, fordi den kunne brukes flere ganger. Hun ble fengslet mer enn 30 ganger for slik aktivitet.

Hun var en kjent og dyktig taler som agiterte mot drukkenskap og røyking. Hun turnerte med foredrag i USA, Canada og Storbritannia, og hun utga i perioder egne tidsskrifter for å fremme sine kampsaker.

Nations kamp mot drukkenskap var medvirkende til innføring av forbudstillegget, «The Eighteenth Amendment», til den amerikanske grunnloven. Dette tillegget, som ble ratifisert i januar 1919, innebar et totalt forbud mot produksjon, transport og salg av rusdrikker i alle USAs delstater og øvrige territorier.

Nations foreldre var Mary Moore (født Campbell) og George Moore. De hadde en stor gård med slavearbeidere i Garrard County, og faren handlet med aksjer. Familien flyttet flere ganger og slo seg til slutt ned i Belton i Missouri i 1854.^[6]

Moren hadde psykiske problemer, og Nation ble ofte overlatt til barnepiker.^[7] Hun var selv mye syk i barndommen. Hun beskriver i selvbiografien at hun led av tuberkulose i tarmen (consumption of the bowels) til hun var 15 år. Sykdommen og den pågående borgerkrigen, med mye flytting for familien, gjorde at skolegangen hennes ble svært mangelfull.^[8]

Nation inngikk ekteskap første gang i 1867. Ektemannen, som var lege, het Charles Gloyd, og hun skiftet etternavn fra Moore til Gloyd da de giftet seg. Det viste seg snart at mannen hadde et alvorlig alkoholproblem. Han var frimurer og drakk gjerne med sine venner i losjen. Nation forsøkte å få hjelp fra dem til å kontrollere mannens drikking, men de ignorerte henne.^[9] Dette førte til at hun hadde negative følelser overfor frimureri resten av livet, noe hun har gitt stor plass i selvbiografien.^[10]

Nation flyttet fra mannen, tilbake til foreldrehjemmet, like før datteren Charlien ble født. Nation oppkalte henne etter barnefaren. Charles Gloyd døde som følge av sitt alkoholmisbruk, 29 år gammel, i 1869.^[9]

Etter at mannen døde, solgte Nation hans medisinske instrumenter og bøker, i tillegg til land hun hadde arvet. Hun fikk dermed råd til å få bygget et lite hus i Holden i Missouri og flyttet dit med svigermoren og datteren. Nation tok lærerutdannelse og fikk en lærerstilling i Holden. Etter fire år ble hun avskjediget, angivelig fordi hun lærte elevene i småskolen å lese høyt slik de ville ha sagt setningene naturlig.^[11]

Etter at Nation mistet lærerstillingen, hadde den lille familien ingen inntekter, så hun ba om at Gud måtte finne en mann til henne, hvis det riktige for henne var et nytt ekteskap.^[12] Ti dager senere traff hun den 19 år eldre David A. Nation, en enkemann med fem barn.^[13] Han var advokat og avisredaktør. Han ville brevveksle med henne, og i 1874, seks uker etter at hun hadde fått hans første brev, giftet de seg.^[12]

De flyttet til Texas i 1877. Der praktiserte mannen som advokat, mens hun først administrerte et hotell i Columbia og deretter kjøpte og drev et hotell i Richmond. I denne perioden begynte hun å få religiøse visjoner og drømmer. Nations andre ekteskap var heller ikke lykkelig. Denne gangen var det ikke alkohol, men mannens fortielser og løgner og hennes eget dypt religiøse livssyn som var problemene.^[12]

I 1889 begynte ektemannen som predikant i The Christian Church. De flyttet da til Medicine Lodge i Kansas. Hun engasjerte seg i veldedighet og religiøst arbeid og ble kjent som «Mother Nation». Hun ble stadig mer opptatt av å hjelpe dem som hadde det vanskelig, spesielt kvinner og barn. Hun var blant annet med på å starte et hjem for koner og barn av alkoholikere, som et tidlig krisesenter.^[14]

Organisasjonen Det Hvite Bånd (Woman's Christian Temperance Union (WCTU)) hadde vært medvirkende til å få lovfestet forbud mot salg av alkohol i Kansas allerede i 1880.^[15] Dette var en organisasjon etter Nations hjerte, og hun etablerte en lokal avdeling av den.

Lovforbudet mot alkoholsalg i Kansas ble ikke håndhevet overalt. Nation fikk blant annet vite om barer i Kiowa som solgte alkohol. Hun, som selv hadde følt på kroppen hvilke problemer alkohol kan påføre hele familier, ønsket sterkt å få bukt med drukkenskap og ulovlig alkoholsalg og -servering. Hun visste ikke hvordan, så hun ba om veiledning fra Gud. En junidag i 1889 fikk hun en åpenbaring. Gud talte til henne og sa: «Ta noe i hendene dine og kast det på disse stedene i Kiowa og knus dem!»^[16] Hun var en gudfryktig kvinne, og det hun fikk høre i denne åpenbaringen fulgte hun bokstavelig. Hun var en sterk og høy kvinne som modig gikk inn i barer og salooner, alene eller sammen med salmesyngende kvinner, forkynte Guds ord, ba mennene vende om – og knuste inventaret i barene.^[17] Mellom 1900 og 1910 ble Nation berømt og beryktet for sine aksjoner og agitasjoner, «hatchetations» som hun kalte dem (hatchet=håndøks). Kvinner som hjemmets forsvarere («Home defenders») var viktig i avholdsbevegelsen, og Nation rekrutterte andre kvinner og fikk dem med på sine aksjoner mot barer og andre skjenkesteder.^[18]

Nations ektemann forlangte tidlig at hun skulle slutte med sine reiser, foredrag og bar-aksjoner og holde seg hjemme i Medicine Lodge. Hvis hun motsatte seg dette, ville han ha skilsmisse. Hun sa at hun hadde fått et oppdrag av Gud og ikke våget å vende om. Hun kunne ikke lytte mer til mennesker enn til Gud. Paret ble skilt i 1901.^[19]

I 1903 fikk hun offisielt endret fornavnets skrivemåte til Carry, og da hun begynte sitt felttog mot drukkenskap tidlig på 1900-tallet, begynte hun å skrive navnet sitt Carry A. Nation, og sa det sto for «Carry a Nation for Prohibition».^[6][20]

Nations aksjoner ble kjent over hele USA, og etternavnet hennes ble også brukt mot henne i et ordspill som fantes som oppslag i flere barer: «All Nations are welcome except Carrie».^[21][22]

Carrie Nation var ikke alene om å se at det trengtes endringer i samfunnet. Hun levde og virket i en tid da mange organisasjoner og enkeltpersoner, særlig kvinner, arbeidet for å få gjennomført reformer.^[23] Innføring av stemmerett for kvinner var en av de viktigste kampsakene deres. Nation agiterte også for dette, selv om det primært var avholdssaken hun kjempet for. På et debattmøte hun ledet i 1902, uttalte hun at menn var skyld i alt det onde i samfunnet, og at det ikke ville bli skikk på ting før kvinner fikk anledning til å stemme.^[24]

Hun fortsatte med sine knuse-aksjoner, ble arrestert mer enn 30 ganger, ble fengslet og fikk bøter. For å ha noe å leve av, og for å betale advokater og bøter, solgte hun signerte bilder av seg selv og en nål i form av en liten øks til å ha på jakkeslaget. Hun skrev også en selvbiografi, The Use and Need of the Life of Carry A. Nation (1908), som ga henne inntekter. Da WCTU startet en innsamling for å gi henne en gullmedalje for hennes mot, ville hun heller at de innsamlede midlene skulle gå til å betale advokatene hun stadig trengte, men gullmedaljen ble produsert, med teksten «Til den modigste kvinnen i Kansas».^[25]

Etter at hun begynte med sine protestaksjoner og ble berømt, ønsket flere teater-, sirkus- og museumsdirektører å engasjere henne til å holde foredrag, men hun nektet i utgangspunktet. Hun så ikke på scenen som en egnet «misjonsmark» for sin sak, men da hun satt fengslet i Topeka-fengselet for tredje gang, sommeren 1901, hadde hun nesten ikke penger igjen og gikk med på å holde foredrag mot betaling. Første stopp var i Clarksburg i Ohio. En uke etter at hun slapp ut av fengselet, talte hun for tusener i Atlantic City, og brukte overskuddet til å gi fattige barn en utflukt. Hun fortsatte å holde foredrag hele livet, alltid uten manuskript. Hun talte blant annet i Carnegie Hall i New York.^[26]

Hun agiterte ikke bare mot drukkenskap og røyking eller for kvinners stemmerett. Hun advarte også mot vaner, trender og moter hun mente var skadelige eller uheldige, som utenlandsk mat, frimureri og kvinners bruk av korsett.^[27] Hun ble kritisert av andre som arbeidet for samfunnsreformer da hun talte på et vaudevilleteater, men svarte at det var viktig for henne å tale der hun fant de menneskene som hadde best bruk for å høre hennes budskap.^[21]

Carrie Nation var også kjent i utlandet, og i 1908 gikk hun med på å reise på en foredragsturné i Storbritannia for å agitere for forbudssaken. Under en av forestillingene ble det kastet egg på henne. Da rev hun kontrakten i stykker og returnerte til USA,^[28] men hun rakk å få knust en støtende reklameplakat i London før hun forlot England. Under en reise på Bakerloo railroad la hun merke til en reklameplakat i togvognen. Hensikten med den var, ifølge Nation, å friste små gutter til å røyke sigaretter. Hun mumlet halvhøyt at hadde hun hatt noe å knuse den med, ville hun ha gjort det. Damen som satt ved siden av henne, rakte henne paraplyen sin, og Nation knuste glasset foran plakaten med den. Hun ble tatt med til politiet, men det ble ingen fengsling denne gang, kun en bot å betale.^[29]

Den amerikanske forbudskampen hadde stor betydning for utviklingen av avholdspolitikken i europeiske land, også i Norge, fra tiden før første verdenskrig og fremover. Det var meldinger om de ikkevoldelige aksjonene og den politiske agitasjonen som nådde over Atlanteren fra USA. I norske forskningsrapporter og sakprosa om forbudstiden er USAs betydning vektlagt, mens Carrie Nations voldelige aksjoner sjelden er nevnt. De var ikke representative for det amerikanske forbudsarbeidet, og ser heller ikke ut til å ha inspirert til lignende handlinger utenlands.^[30][31]

Ut fra omtaler i flere norske aviser fra 1901 og utover, er det tydelig at Nation var en kjent skikkelse også i Norge, men de gangene hun var nevnt i avisene, ble hun ofte omtalt som en fanatiker, en original, til og med som en «forrykt».^[32]

Gjennom årene utga hun to tidsskrifter for å fremme avholdssaken og andre saker som opptok henne. Det første het The Smasher's Mail (norsk: Knuserens post). Det begynte hun å utgi i 1901 som en reaksjon på all bakvaskelsen, og det hun mente var løgner, i republikanernes aviser og blader i Kansas. De skrev blant annet at hun var gal. Dette fikk hun grundig motbevist i lederartiklene i The Smasher's Mail, som ellers i stor grad inneholdt brev fra tilhengere over hele USA. Hun fant ut at hun ikke hadde kapasitet til både å foredra, agitere og utgi et eget tidsskrift, så etter 13 utgaver avsluttet hun publiseringen.^[33]

I 1906 begynte hun å utgi et nytt tidsskrift, The Hatchet (norsk: Øksen), som offisielt organ for en avholdsforening hun hadde startet i Guthrie, der hun bodde fra 1905. Tidsskriftet inneholdt hennes egne tekster, nyheter om bar-aksjoner og brev fra tilhengere. Hun skrev ikke bare om alkoholens farer, men agiterte for kvinners stemmerett og ga råd om barneoppdragelse.^[6] I juli-utgaven i 1906 hadde hun skrevet et åpent brev til små gutter, der hun advarte mot onani og fortalte dem om konsekvensene av det hun mente var en farlig praksis. Noen av hennes motstandere klaget til postkontoret i Washington. Bladet ble stanset og en arrestordre ble utstedt. Hun ble ikke fengslet, men måtte betale advokathonorar.^[34]

Selv om idealet i avholdsbevegelsen var at kvinnen skulle være hjemmets forsvarer, hadde Nation problemer med å gjennomføre dette, med all sin aktivitet utenfor hjemmet. Hennes eneste barn, datteren Charlien, hadde helseproblemer helt fra hun hadde tyfoidfeber som liten.^[35] Nation skrev i sin selvbiografi at datteren hadde et stort behov for rusmidler, som moren måtte holde henne unna. Hun skrev at datteren var et resultat av en forfyllet far og en forvirret mor. «Mitt stakkars barn var en stor sorg og trengte stadig omsorg».^[36] Etter at datteren var blitt voksen og gift, var hun en stund innlagt på sinnssykehus, og ektemannen nektet Nation å ta hånd om henne. Etter en tid fikk Nation likevel ta henne hjem til seg, og tok hånd om henne i mange år. Til tross for at Charlien hadde dårlig helse store deler av livet, overlevde hun sin mor, og fikk fem barn som vokste opp.^[37]

Mot slutten av livet kjøpte Nation en eiendom i Eureka Springs, Arkansas. Der var det blant annet en bygning som hun døpte «Hatchet Hall». Planen var at dette skulle bli en skole for å fremme forbudssaken. Hun holdt sin siste tale i Eureka Springs i januar 1911. Der falt hun sammen på scenen etter å ha uttalt: «Jeg har gjort det jeg kunne». Hun ble transportert til Evergreen Place Hospital i Leavenworth, og døde der den 9. juni 1911.^[38]

Nations grav i Belton City gravlund var svært anonym inntil WCTU fikk reist en stein over den, med navnet hennes og teksten «Trofast mot forbudssaken. Hun gjorde det hun kunne».^[39][40]

WCTU fikk også satt opp en drikkefontene med en kort tekst til Nations minne i 1918. Den står i Naftzger Memorial Park i Wichita, Kansas.^[41]

Nations hus i Medicine Lodge ble kjøpt av WCTU i 1950, og ble tatt inn på listen over bevaringsverdige hus og anlegg i USA, National Register of Historic Places, i 1976.

Nations kamp mot drukkenskap bidro til at forbudstillegget til den amerikanske grunnloven, «The Eighteenth Amendment», ble ratifisert seks år etter hennes død.^[6]

Hun begrenset seg ikke til én enkelt sak, men talte og skrev tydelig om det som engasjerte henne, så hun ble både berømt og beryktet, og er fortsatt et kjent navn i store deler av USA.^[42] Det finnes referanser til henne i flere filmer,^[43] og hun er portrettert i TV-serier, blant annet i den kanadiske Murdoch Mysteries,^[44] og den amerikanske Drunk History.^[45] Hun er også omtalt i den amerikanske TV-dokumentarserien Sprit, forbud og gangstere (originaltittel: Drinks, Crime and Prohibition) fra 2018, om forbudstiden i USA.^[46]

I 2011 laget dokumentarfilmskaperne Ken Burns og Lynn Novick TV-serien Prohibition om forbudstiden i USA og The Eighteenth Amendment. Carrie Nation, «The Prohibition Champion» («forbudsmesteren»), er en av personene som omtales i filmen.^[47]

• Nation, Carry Amelia (1908). The Use and Need of the Life of Carry A. Nation (på engelsk). Topeka: F. M. Steves & Sons.  [Selvbiografi. Fra tittelbladet: «Written by herself»]

• Edwin S. Porter (1901). «Kansas Saloon Smashers». Edison Studios. Besøkt 2. desember 2020.  Film, varighet ca 1:33 min. Rekonstruksjon av bar-knusing i Wichita. Carrie Nation spiller seg selv. Omtale i Imdb.com: https://www.imdb.com/title/tt0231868/?ref_=fn_al_nm_1a
• «Carry A. Nation : the famous and original bar room smasher». www.kshs.org. Kansas Historical Society. Besøkt 29. november 2020.  Nettutstilling, med tidslinje og kviss