Bygdesamer

Bygdesamer er samer, særlig i norske sørsamiske områder, som hadde en næringstilpasning og sosial organisering som gjorde at de levde helt eller delvis integrert i det bondenorske bygdesamfunnet.

I Sør-Troms snakker man om markesamer^[2][3][4], og ellers i Nord-Norge finnes det noenlunde tilsvarende begrepet «sjøsamer»/«kystsamer», men dette kan i større grad ha vært en næringsstruktur som fisker/fiskerbonde.

Det finnes ingen tall for antallet eller andel av samene som har levd som bygdesamer. Bygdesamene er kjent i hele det sørsamiske området tilbake til tidlig på 1700-tallet^[5][6], og det er dokumentert at kirkebøker og folketellinger er unøyaktige i sin registering av den samiske befolkningen.^[7][8][9] Emissær Paul Pedersen laget i 1913 en herredsvis statistisk oversikt over de sørsamene han kjente til; han oppgav at bare halvparten av samene var knyttet til reindrifta.^[10] Det forekom ekteskap mellom bygdesamer og fjellsamer, og det hendte også at personer vekslet mellom reindriftstilværelse og bygdesametilværelse, enten gjennom livsløp eller over generasjoner.^[7]

Den eldste dokumenterte bygdesame er en samisk burydningsmann i Valdres, nevnt i et diplom fra 1485.^[5]

Opphavet til bygdesamene er ikke klarlagt. Én hypotese er at bygdesamene er samer som ble «overflødige» innenfor det nomadiske sijtesamfunnet ved overgangen fra den kollektive fangstkulturen til en reindriftsøkonomi basert på privat eierskap til tamrein. Det kan bety at bygdesamene oppsto i overgangen fra jakt til gjeting omkring 1400–1600, og ble synlige samtidig med de eldste kildene om dem; på 1600-tallet. En annen innfallsvinkel er at nomadisk tilknytning til reinen aldri har vært den eneste næringsstrategien for samene, heller ikke i Sør-Norge.

Da Peter Schnitler gjorde sine grenseundersøkelser i Helgeland i 1740-årene fant han fire grupper eller næringsstrukturer blant samene: «svenske østsamer, norske bygdelapper, bue-^[11] eller sjøsamer og norske fjell-samer. De svenske østsamene benyttet de norske fjellene om sommeren og var i de svenske skogene om vinteren.»^[12][13] «Bygdelappene eller bygdesamene ble beskrevet tidligere å ha vært svenske østlapper som hadde tapt sin rein og blitt utarmet og flyttet til Norge og blitt værende her. Noen hadde tatt seg arbeid hos bøndene og kunne nesten anses som husmenn, mens andre farter omkring. Fra andre kilder vet en at bygdesamene også kunne ha noen rein til bevoktning hos fjellsamene og i perioder utføre arbeid for fjellsamene. Giftemål mellom de to gruppene kunne også skje.»^[12]

I løpet av 1900-tallet ble begrepet bygdesame gradvis mindre beskrivende for å identifisere en særskilt gruppe. Overgangen til ekstensiv reindrift førte til at også reindriftssamene ble bofaste, samtidig som behovet for arbeidskraft i reindriften sank. Samtidig ble og flere typer lønnsarbeid tilgjengelig i bygdene, noe som reduserte den særegne næringsstrukturen.^[14] Fra 1960/1970-årene av har det vært en vekst i offentlig tjenesteyting som særlig har gitt kvinnearbeidsplasser i bygdene.

På 1800-tallet var det ikke vanlig med ekteskap mellom samer og laedtieh (ikke-samer); bygdesamene giftet seg endogamisk med hverandre, innenfor et større regionalt nettverk. Når det i løpet av 1900-tallet også ble vanligere med ekteskap mellom samer og laedtieh, var grunnlaget lagt for en assimilering av bygdesamene inn i den øvrige befolkningen.

Enkelt sagt er bygdesamekulturen en motsetning til fullnomadisk reindrift, eller annen næringsvirksomhet «inne i fjellet» (jakt, fangst, fiske). I virkeligheten fantes det ulike tilpasninger. På 1700-tallet var det i Ranaområdet minst tre økonomiske hovedgrupper; sjøsamer med relativt vill rein, markesamer med rein som fjellsamene tok seg av, og fjellsamene som drev klassisk reindriftsnomadisme.^[6]

Det er ikke påvist noen enhetlige strukturer eller mønster i bosetting eller næringsgrunnlag. Det er kanskje lettere å si at «mønsteret ligger i variasjonen»: noen var dreng/taus hos bønder, andre drev småbruk i kombinasjon med fiske og/eller håndverk.^[15] I en slags mellomtilstand mellom friheten i egen reindrift og den lønnsbaserte bygdesametilværelsen finner man samer som var ansatt som gjetere i bondenorske tamreinlag i Valdres, Hallingdal og Telemark.^[16]

Noen bygdesamer var kjent for å praktisere som healere/«naturleger».^[5] Andre hadde en nattmannrolle i bygda, med oppdrag innenfor gjelling og behandling av dyreskinn.^[5] I Sverige var denne siste rollen institusjonalisert gjennom vervet som «sockenlapp», som gjerne gikk i arv.^[17]

I andre tilfeller var det snakk om en veksling mellom gårdsdrift og reindrift i en mindre trekkrute som kunne minne om årsrytmen i bøndenes seterbruk.^[1] Bygdesamene blir ofte omtalt som betlere eller tiggere i folketellinger og kirkebøker. Det er usikkert om dette i alle tilfeller var en begrepsbruk som svarer til dagens bruk av ordet: ren tigging, eller om det også omfattet salg av husflid og annen «småhandel»^[5], og forefallende dagarbeid.