Bruker:Frankemann/Samisk historie i jernalderen

Dette er en Wikipedia-brukerside / This is a Wikipedia user page Hvis du finner denne siden noe annet sted enn Wikipedia, så er det et speilsted. Vær oppmerksom på at siden kan være utdatert og at brukeren som eier siden ikke nødvendigvis har noen personlig tilknytning til andre steder enn Wikipedia selv. Originalsiden finnes på http://no.wikipedia.org/wiki/Bruker:Frankemann/Samisk_historie_i_jernalderen If you find this page on any site other than Wikipedia, you are viewing a mirror site. Be aware that the page may be outdated, and that the user this page belongs to may have no personal affiliation with any site other than Wikipedia itself. The original page is located at http://no.wikipedia.org/wiki/Bruker:Frankemann/Samisk_historie_i_jernalderen

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne mener at prosessen bak opphavsspråket til samisk kan ha skjedd allerede 1500 til 1000 år før Kristus. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus forårsaker at tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germanske kultur og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene.

Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere disse den germanske kulturen. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker tyder på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa. For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen i de norrøne samfunnene var samene med sine spesialisert fangsamfunn. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til.

Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene i de norrøne samfunnene fungerte som såkalte redistributive systemer. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingene må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt.

En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen fortelles det at samene blant annet fikk smør og flesk. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra.

Jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden, rundt år 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 før Kristus til 550 og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050.^[1] Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet gården.^[2] I Övre Norrland snakker en om eldre metallalder fra år 800 før Kristus frem til år 0 og yngre metallalder fra år 0 og frem til 1323.^[3] I tillegg til denne inndelingen har historikeren Bjørnar Olsen innført begrepet samisk jernalder, satt fra Kristi fødsel til 1500.^[4] Årsaken til at en snakker om samisk jernalder er at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. En se kulturtrekk som viser påvirkning fra andre kulturer i øst og sørvest.^[5]

Siden bronsealderen hadde samene, eller mer riktig, deres forfedre, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis dyr ved kysten i Nord-Norge. Deres vinterboplasser lå langt inn mot fjellene, mens sommerboplassene lå lengre ned i skogen, i alle fall om en antar at disse jegerfolkene levde omtrent samme liv som i Nord-Sverige. De arkeologiske sporene etter samer fra eldre jernalder er ikke omfattende, men funn i boplasser i fjellområder er det en del av.^[6] Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med god tilgang på reinsdyr, fisk og fugl.^[7] Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland. Sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst. I dagens Nordland har det imidlertid ikke vært en slik vareutveksling, men kvartsitt og bein har istedenfor blitt brukt til verktøy og våpen helt opp i jernalderen.^[6]

Rundt Kristi fødsel avsluttes en periode med varmere klima, til en periode med kaldere og mer hustri vær. Tregrensen begynte å trekke seg nedover, noe som ga mindre skog og dårligere jaktutbytte. På den andre siden begynte menneskene å vandre over større områder, noe som ga dem utvidet kontakt med folkeslag i sør og øst.^[8]

De klassiske folkene i sør, det vil si grekerne og romerne, har gitt beskrivelse av folkene nord i Skandinavia allerede før Kristus. Samene ble av disse oppfattet som en fremmedartet veidekultur som kulturelt skilte seg sterkt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkningen i det øvrige Europa. Greske kilder nevner phinoi (finoi) rundt år 300 før Kristus. Den romerske senatoren og historikeren Publius Tacitus (56–120) omtaller fenni (finner), som helst må forstås som finsk-urgiske folkeslag generelt. En har antatt at ordet «finn» viser til vander, nomade, jeger, altså et folk som ikke var fastboende, men som drev med jakt og sanking.^[9] Spesielt nevner Tacitus at samene benytter ski for å komme seg frem,^[10] samt at de er ekstremt fattige, spiser gress, ikke har verken våpen eller hester og at de sover på bakken.^[11] Ordet finn har for øvrig germansk opprinnelse, og har aldri vært brukt av samene selv.^[10] Den greske geografen Klaudios Ptolemaios (cirka 100– 168) nevner i sitt verk Geogaphia at det er syv folkeslag i Skandinavia, og at Finnoi bor lengst nord.^[12]

Forfatteren Prokopios fra Cæsarea (omtrent 500–565) gir en beskrivelse av Skandinavia på 500-tallet og nevner samene og deres levesett. Han sier at de er en av flere grupper barbarer som bor i området. Samene lever på dyrs vis og bruker hverken klær eller sko. Ikke drikker de vin og heller ikke spiser de noe som vokser på bakken, bare kjøtt fra dyr de jakter på blir spist. Kvinnene kan hverken spinne eller veve, men deltar på jakten sammen med mennene. Skinnet fra dyrene de nedlegger bruker de som klær.^[13]

Den gotiske historikeren Jordanes (600-tallet) nevner i år 551 at det er to slag finner, nemlig finni og screre-fennae, det vil si skridfinner.^[9] Disse folkene er kledd i skinn og spiser kjøtt.^[14] Ordet «skrid» viser til det norrøne ordet for å gå eller vandre, altså et vandrer- eller jegerfolk, helst ski-vandrerfolk. Historikere mener at skridfinnene er fjellfinner, som senere omtales som lapper. Derimot kan finni muligens vise til sjøfinner, eventuelt til finsktalende folk i Finland, altså finlendere. Jordanes nevner også andre folkeslag i Nord-Norge, blant annet adogit, som historikere har tolket som en feilskriving av håløyg, altså den norrøne befolkningen i Hålogaland, som i dag omtrent tilsvarer Nordland og Troms.^[9] Benediktermunken Paulus Diaconus (700-tallet) var den første som knytter samene til reinsdyr, ved at disse dyrene var viktige i deres liv.^[10]

Finner og Finnmark er nevnt i sagatekstene og av Ottar rundt år 890, men er brukt av de nordiskspråklige naboene allerede rundt Kristi fødsel. Finnmark eller Finnmǫrk er nevnt i kongesagaene fra slutten av 1100-tallet, og henviser til folkenavnet, altså finnenes land.^[9] Sør i Skandinavia fantes det steder som ble kalt finnmǫrk, noe som henviste til at det bodde samer der.^[15]

I vikingetid og tidlig middelalder var finnene (i dag omtalt som samer) utbrett i Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Rusland og Finland. Begrepet ser ut til å omfatte alle som bodde i disse områdene. Dette gir mulighet til forvirring fordi svenske kilder tidlig begynte å kalle den finsktallende bondebefolkningen for «finner» og som etterhvert utviklet seg til betegnelsen for alle som som bor i dagens Finland.^[9]

Den tyske historikeren Adam av Bremen (1000-tallet) beskriver rundt år 1070 to samiske kulturgrupper, nemlig skridfinnene som holder til i Nord-Sverige og en annen finnegruppe som holder til ved kysten av Norge.^[9] Den danske historikeren Saxo Grammaticus (omtrent 1160–1220) benytter det samme begrepet rundt 1170.^[16]

Finner i Sør-Norge er omtalt i lov- og sagatekster fra middelalderen, og en mener at samer har vært tilstede i Øst-Norge i tidlig middelalder.^[9]

Samenes betegnelse på seg selv er same eller sami, og denne betegnelsen ble vanlig i skandinaviske språk utover fra 1920-årene. En regner at begrepet er svært gammelt. En tror det er en språklig sammenheng mellom same og finlendernes begegnelse på seg selv, altså suomi, men forholdet er ikke avklart. ^[9]

I Sverige og Finland ble begrepet finner på 1100- og 1200-talle erstattet av begrepet lapp på svensk og på finsk lappalainen. Det forklarer det svenske navnet på fylket Lappland og i Finland Lappi. Begrepet lapper blir kjent i Nord-Norge på 1400- og 1500-tallet, på grunn av samiske innlandsfolk i Nord-Sverige begynner å trekke over fjellviddene og ned i fjordene i Nordland og Troms om sommerene. Disse representerte en ny kultugruppe som drev med tamreindrift og handel. Blant annet er disse omtalt av Petter Dass rundt 1690. Først på 1800-tallet begynte en i Norge å kalle de gamle sjøfinnene (sjøsamer) og viddefolkene i Finnmark, for lapper. Den samiske viddebefolkningen i Finnmark hadde en opp til da kalt for fjellfinner.^[9]

Historikerne har diskutert om det var en samisk etnisk identitet i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne har gitt sine bidrag til denne diskusjonen. De regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristus. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus, det tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg germanske og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.^[17]

Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og opphold seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å marker sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår.^[6] Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av. ^[18]

Kontakten mellom samer og norrøn befolkning førte til at samene fikk mange lånord i tiden fra år 500–600 og opp til slutten av vikingtid. Det er spesielt på strekningen fra Tysfjord i Nordland til Kvaløy og Karlsøy i Troms at en finner dialekter med lånord fra nordisk. Eksempler er ord som ráktsa som betyr grøt, gordni som betyr korn, buvvi som betyr buskap eller bufe, áhkar som betyr åker. Altså slike lånord som har med jordbruk å gjøre og som kan tyde på vareutveksling.^[6] I det store og hele kan samisk ha tatt opp i seg hele 3000 skandinaviske ord, en stor del relatert til jordbruk og husdyrhold.^[19] Det meste av kontakten mellom samer og norrøne folk har skjedd i Nord-Norge.^[20]

Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om skriδfinner, og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre finner, og at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et terminus post quem for når prosessen er sluttført og allment kjent.^[17]

I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på jordbruk og fangst.^[21] Pollenanalyser har vist at spesielt bygg var viktig.^[22] Disse nordlige landbrukssamfunnene står i stor kontrast til de fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.^[21]

Rundt Kristi fødsel opphører kontakten med folkeslag i øst som produserer metaller. I det arkeologiske materialet er tiden etter dette og frem til 1000-tallet uten særlig mange etniske spor etter samene.^[17]

Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra denne tiden. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker mener en kan tyde på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa.^[23]

Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Da i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det istedenfor var valg av germansk identitet som skjedde. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål viktige. Likevekten mellom samfunnene var viktig, derfor ville menneskene ha at de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Kulturelle trekk sprede seg derfor raskt, og de germanske samfunnene ble homogene.^[24]

For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt,^[24] og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til.^[15]

For fangsamfunnene i nord skjer det også store endringer i århundrene etter Kristus. Den kontakten de hadde etablert med høvdinge- og småkongedømmer langs Volga og Kama i århundrene før Kristus, ble svekket eller opphører helt.^[23] Arkeologen Pavel Simonsen (1922–2003) har ment at temming av reinsdyr var kunnskap som oppstod blant samene på grunn av denne kontakten. Han mente at kunnskapen oppstod kun én gang, og da i Øst-Sibir. Kunnskapen spredde seg, og nådde samene i Finnmark en gang rund 200–300 etter Kristus. Kjørereiner antas å ha vært en forutsetning for handel og kulturkontakter over store avstander.^[25]

Kontaktene mellom fangsamfunnene i nordre Fennoskandia og samfunnene i øst som produserte metaller, hadde preg av å være kontakter over lange distanser og sannsynligvis med flere mellomledd. Dette endrer seg i jernalderen der kontakten skjer direkte mellom fangst- og gårdssamfunnene. Med kontakter som er kjente med økonomiske og sosiale forhold lokalt, endrer samhandlingen karakter. Det oppstod kontakter på vers av sosiale, økonomiske og kulturelle skiller. Med denne lokale handelen som ble utviklet oppstår mer stabile og omfattende byttehandel. Historikere tror at samene ikke bare fikk økonomiske spesialistfunksjoner, men også religiøse funksjoner i det redistributive systemet.^[17]

En grunn til at samene endret sin etniske praksiser med hensyn på det materielle, mener historikerne kan skyldes at det før var nødvendig å signalisere egenart for å bli gjenkjent av mellommennene de handlet med. Forbindelsene med de fjerne parter for samhandling var skjøre og uavklarte, og en kan tenke seg at forskjellige fangstgrupper «konkurrerte» om oppmerksomheten. En var mer avhengig av klare kulturelle koder i et «uoversiktlig landskap». Med overgang til lokal handel forsvant dette behovet, derimot er det de nyetablerte germanske gårdssamfunnene som samene har behov for å markere sin egenart i forhold til.^[17]

Hellegroper er en spesiell form for steinsatte ovale eller rekatangulære fordypninger i terrenget ut mot kysten. De er typisk 2–4 meter lange og 1–2 meter brede og opptil 0,5 m dype, og er kun avdekket i Nord-Troms og Finnmark, med ytre deler av Lyngenfjorden som sørligste grense. På hvert sted er det vanligvis opptil fem groper, men store felt på opptil 30–40 groper er også kjent.^[26] Det er analyser av fettrester i gropene som har fått arkeologer som Audhild Schanche til å sannsynliggjøre at dette er anlegg for utvinning av tran eller olje fra marine dyr som kobbe, hval og hvalross.^[27][28] Lignende anlegg for utvinning av olje er kjent fra området ved Kvitsjøen. En tror at produksjonen av olje skjedde ved at fangstfolkene la spekket lagvis i gropene sammen med glødende stein. Spekket, som smeltet på grunn av varmen, kunne deretter samles opp.^[26] Oljen antas å ha blitt bruk til å impregnere treverk, sjøhyre, tau og anvendes i oljelamper.^[15] Også i Norrbotten har arkeologene i 1980-årene avdekket flere steder med store ansamlinger av groper for produksjon av seltran, såkalte kokegroper. En mener at disse ble brukt i hundreårene før og etter Kristi fødsel.^[29]

Det synes om om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og høvdingesamfunnene befester sin posisjon. Anleggene ser ut til å først å fremst være etablert nord for området der den norrøne befolkningen holdt til. Spesielt er konsentrasjonen av hellegropene stor ved grenseområdet mot norrøne boplasser. En har også funnet rester etter torvhus og båtopptrekk. Ut fra alle disse funnene tror en at dette kan ha dreid seg om sesongmessig utnyttelse av ressurser på kysten.^[26]

Ved brudd i handelsforbindelsen mot Sentral- og Øst-Russland i århundrene rundt Kristi fødsel mistet en muligheten for importert jern. Jern og andre metaller kan ha vært i bruk av fangstfolkene allerede 1000 år før Kristus, og siden det sannsynligvis ikke ble produsert jern i nord (eller andre metaller) kunne knapphet ha blitt et problem. Imidlertid ser en etableringen av gårdssamfunnene som en mulighet som åpnet seg for kontakter mot nye markeder. Siden anleggene med hellegroper er så store at de overstiger eget behov, tror en at produksjonen av tranolje kan ha vært eksportrettet. Tran antas å være viktig for impregnering og behandling av tau og lær, samt for belysning. I bytte mot tranolje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne er årsaken til at knapphet på jern ikke oppstod, og at de ikke behøvde å ta i bruk stein.^[26]

En tror at hellegropene markerte yttergrensene for norrøn bosetning mot nord helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Denne grensen sammenfaller også med det som i senere middelalder var den vestlige skattegrensen for norsk-russisk (Novgorod-republikken) fellesbeskatning av samene. At antallet anlegg med hellegroper er spesielt stort nord for denne grensen, kan ha årsak i nærhet til markedet. Samtidig var anleggene markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene.^[26]

Mot slutten av vikingtiden forsvinner Hellegropene. En tror at årsaken er utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Det oppstår på nytt handelsforbindelser mot øst og tranolje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse mot ressurser i innlandet.^[26] Et annet forhold er at det oppstår en stor kilde til tran fra utvikling av kommersielt torskefiske på 1000- og 1100-tallet, altså Lofotfisket, hvor tran er mye enklere å utvinne.^[27]

Generelt har den norrøne eller håløygske bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, altså på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover Skjerstadfjorden var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingetiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.^[30]

Det er lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav i Finnmark fra før 12–1400-tallet. De få sporene som finnes forteller om ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning er at det kan være snakk om handelsstasjoner kun til bruk om sommeren. Fjordnavn i Finnmark som ender på «-anger» har blitt tatt som tegn på at norrøne folk hadde slått seg ned allerede mens språket var i sin urnordiske form. Historikeren Waldemar Christofer Brøgger (1851–1940) har imidlertid argumenter for at disse kun var navn gitt under sjøferder.^[31] Historikere tror allikevel at det kan ha vært norrøn bosetning, muligens helårs, på Loppa, Sørøya og Stappen på Magerøya. Imidlertid mener de at denne norrøne bosetningen forsvinner rundt år 1100.^[32]

Schanche har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangen og Salangen hvor de klimatiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra kognetiv grenseseting, altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene.^[33] Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.^[18]

Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.^[33][18]

I Sverige har en siden 1970-årene ment at det kunne ha vært en etnisk grense som gikk mellom Övre Norrland og Mellannorrland. Nord for denne grensen holdt samene til og norrøn befolkning i sør. Blant annet ser en at jordbruk hadde vært drevet i Sør-Skandinaiva i minst 3000 år, men i liten grad påvirket menneskene som holdt til i Norrland.^[34] I Norrland var det rundt 500-tallet store likheter mellom samfunnene langs kysten og i innlandet. Begge steder var det en næringstilpasning basert på jakt, fangst og fikse med sesongbasert utnytting. Menneskene i innlandet og kysten den samme materielle og teknologisk basisen, samt lik sosial organisering. Muligens var det heller ingen kulturell eller etnisk forskjell på denne tiden.^[35] Det har vært kontakter mot Sør-Skandinavia, men først og fremst har kontaktene gått mot øst, nærmere bestemt dagens Russland og Baltikum. Både kysten og innlandet var involvert i vareutbytte mot øst. Spesielt finner arkeologiene samiske offerplasser med nedlagt metall. Senere på 1300-tallet skjer en svensk ekspansjon med bosetninger inn i samenes områder ved kysten.^[36][37] Helt opp til 1300-tallet betraktes områdene nord for Umeå og Bygdeå som øde trakter. Årsakene til dette var at norrøn befolkning enda ikke hadde bosetninger i regionen og at Bottenviken var tilfrosset minst halve året. Dermed var kolonisering og transport vanskelig, mens forholdene i Nord-Norge var enklere med isfrie fjorder.^[38]

I jernalderen ser det ut til at møtene mellom samer og norrøne høvdinger kommer i mer faste og ordnede former. I eldre jernalder var det tilfeldige møter for vareutveksling, mens det senere etableres steder med navn «Laberg» i Nordland og Troms. Arkeologer tolker dette som faste møteplasser som tjente som stapelpasser eller plasser for omlastning, fortrinnsvis for pelsvarer. Disse endringene tyder både på økt etterspørsel etter pels i de handelsnettverkene som høvdingene var del av. Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt når det økonomiske overskuddet tillot det, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene, noe som til slutt ledet frem til rikssamlingen. Utviklingen førte til mer press mot samen, fordi høvdingene intensiverte utnyttelsen av ressurser fra innlandet. En formoder at dette førte til mindre likeverdighet i forholdet, kontaktene ble hyppigere, men mindre fredelig.^[18]

Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene fungerte som såkalte redistributive systemer, spesielt har Oder tatt til orde for dette synet. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingen har også politiske og religiøse funksjoner i lokalsamfunnet. Slik sett kan samfunnet oppnå en viss grad av spesialisering fordi ikke alle trenger å produsere alt til sitt eget underhold. Når høvdingen får hånd om ressursene, kan be inn til store gjestebud eller gi gaver, men må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt.^[24]

Til bakgrunn for dette synet på småhøvdingene ligger spesielt sagaberetningene om håløygske høvdingenes mange aktiviteter. Sagene beskriver alskens produksjon i høvdingenes områder og forbindelser til andre ledere i fjerne områder. Det fortelles også om hvor generøse høvdingene er til både allierte og undersåtter.^[24]

En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Pelsverket ga dem en «utenriksvaluta» som de kunne kjøpe statusvarer i retur for med disse kunne de så opprettholde sin høyere sosiale status.^[24]

Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Det finnes noen skriftlige kilder, men disse er skrevet flere hundre år senere. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen (Vatnsdæla saga, Ramstasagaene og Helga þáttr Þórissonar), fortelles det at samene fikk smør og flesk, dessuten tinn. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra.^[15]

Siida er en betegnelse på samiske «lokalsamfunn». Disse hadde sine bruksområder, kalt siidaområde. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre» (norraš) og en formann (oaiveolmmái). Styrets oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad, blant annet hevde dens rettigheter utad mot andre grupper.^[39]

Veidefolk som ikke driver jordbruk har ikke behov for privat eiendomsrett til landområder, og samene hadde felles eiendomsrett til områdene. Eiendomsretten kan ansees kollektiv, noe som var nødvendig fordi ressurser som fisk, dyr, pelsdyr og bær er ulikt fordelt innenfor et området. Inndeling i teiger vil være vanskelig og om et område skal gå i arv vil det for hver generasjon bli delt opp i stadig mindre deler. En annen forhold er at tamreinsdrift, som senere ble utviklet med forflytninger vil bli vanskelig.^[40]

I Norrland skjer det en økonomisk spesialisering blant fangsamfunnene i tiden fra år 1500 til 0 før Kristus. Tidligere hadde fangsamfunnene her vært mer stasjonære og drevet med utnyttelse av elg, men så går en mer over til reinfangst og mobil bosetning. Flyttemønstrene går fra vinterboplasser i innlandet til sommerboplasser i lave fjellområder. Reinfangst ble drevet i skogene eller lavere fjellområder. Fra 500- eller 600-tallet skjer en intensivering av jakten med utstrakt bruk av fangstgroper. Det er også funnet spor etter lette torvgammer eller telt, med pass til to til fire personer.^[41]

Gjennom hele historien har kontakten mellom innlandet og kystområdene i nordlige deler av Bottenviken vært viktig. I tillegg har det vært kontakt mellom disse samfunnene og fjerne. I århundrene etter Kristi fødsel ser en at Norr- og Västerbottens innlands- og kystområder har inngått i et handelssystem. Tidligere var lokalt produsert keramikk viktig, men i denne tiden blir den erstattet av gjenstander av metall eksportert fra fjerne strøk i øst. Rundt 800-tallet var Birka i Sverige, Hedeby i Danmark og Kaupang i Norge blant de viktigste handelssteder. For den østlige rettede handelen var Novgorod viktig. Fra slutten av 900-tallet tok Sigdtuna over som det viktigste handelsstedet i Sverige, samtidig som kontakter mot slaviske og russiske handelsnettverk fikk større betydning. I løpet av 1100-tallet endres bildet på nytt og da var det Hanseatene som tok over som viktigste handelspartner.^[42]

Gjennom jernalderen oppstår det i Norrland en stadig mer intens utnyttelse av ressursene. Samtidig skjer det en avgrensning av territoriene. Tidligere var territoriene store og ikke særlig klart definerte, men i perioden blir disse både mindre og klarere definert. En tror at dette dannet grunnlaget for de historisk kjente inndelingene i siida-territorier. Fra 700- og 800-tallet blir jaktlagene større og mer omfattende organisert. I denne tiden blir også treløse høyfjellsområder tatt i bruk som jaktmarker for villrein. Arkeologer finner tufter, fangstanlegg og kokegroper i høyfjellet fra denne perioden.^[41] Anleggens størrelse viser at de må ha hatt stor betydning, noen anelgg har flere hundre fallgraver og spesielt i Varanger har en funnet anlegg med tudenvis av slike graver.^[43] Fra 1000-tallet var det etablert tre kulturformer i regionen, nemlig den eldgamle jeger- og fangstkulturen, fastboende jordbrukere og nomadiske reingjetere med små flokker i skogslandet.^[34]

Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg ville rein under jakt, til transport og for melking. Reinen har egenskaper som gjør at menneske og dyr har utviklet sterke bindinger over lang tid. Folk i nord lærte tidlig å utnytte rein og deres svært gode egenskaper når det gjelder tilpasning til hardt klima, kort vekstsesong og lange vintre. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Rein er også lett å temme, på grunn av gunstig sosial struktur, toleranse og fleksibilitet for nye vaner og mat, mulighet for redusert fluktrespons og toleranse for mennesker. Spørsmålet om når i historien rein ble domestisert diskuteres, men den tidligste skriftlige omtalen av tamme reinsdyr er fra 890 etter Kristus.^[44] De tidligste arkeologiske sporene etter tamrein går tilbake til 800- til 1000-tallet.^[45] Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.^[44]

I tidlige tider var reindrift en mindre del av husdyrholdninger basert på jakt og fangst. De fleste hadde noen få rein som de brukte til transport og til å dra sleder. De tamme rinene ble brukt til å lokke til seg ville dyr som kunne nedlegges.^[44]

Uten at arkeologene kan forklare helt hvorfor, var jernproduksjonen generelt av lite omfang på hele den nordre del av Fennoskandia i jernalderen og middelalderen. En tror ikke at mangel på naturressurser var årsaken, da tilgang på egnet myrmalm fantes. Kunnskapen om jernutvinning var også kjent, da det er funnet sprede forekomster av jernvinner. En teori er at sosioøkonomiske forhold gjorde at menneskene på Nordkalotten avsto fra denne aktiviteten, selv om de hadde behov for jern. Arkeolog Lars Stenvik har foreslått at manglende jernproduksjon i Nord-Norge kunne skyldtes at de sørnorske jernprodusentene sørget for at kunnskapen ikke skulle bli kjent. Det ville være i deres interesse at kunnskapen ikke ble spred, slik at de kunne ha ubegrenset tilgang til markedet i nord. Et annet forhold er at de nordnorske stormennene heller ikke ville ha noen fordel av lokal produksjon. Det ville svekket deres kontroll med handelen med jern fra sør og eksport av prestisjevarer som pels, hvalrosstenner, jaktfalker, samt tran og olje fra sel og hval. Nordnorske handelsfolk ville derfor ha all interesse av å undertrykke tilløp på lokal jernproduksjon.^[46]

Det er ikke funnet noen spor etter jernutvinning i de samiske kjerneområdene Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya, men menneskene der hadde tilgang til jern allerede rundt 600 år før Kristus. En hypotese er at det var en etnisk arbeidsdeling. Det vil si at samene anså jernutvinning som noe «de andre» drev med, altså de norrøne folkene. Dermed kunne jernproduksjon for samer innebære å krysse etniske skillelinjer, og reist tvil om hvilken etnisitet gruppen tilhører. Imidlertid har en funnet anlegg for jernproduksjon i Nord-Finland og Nord-Sverige som kan ha vært etablert og operert av mennesker som etnisk og kulturelt stod nært samene i Nord-Troms og Finnmark.^[46]

Arkeologer mener at jernutvinning var en teknologi under utvikling i Russland allerede 1800 år før Kristus, og at kunnskapen sprede seg til Sverige senest 800 til 500 år før Kristus. Jernutvinning fikk stor økonomisk betydning. Jern var tilstede lokalt i form av myrmalm, furuskog ga brensel til smelting og til og med vinteren ga fordeler, ved at jernmalen kunne transporteres over frosne innsjøer og myrer. I Sverige ble jernutvinning for eksport en viktig aktivitet i sørlige deler av Nordland, i Dalarna og Jemtland rundt 400-tallet og utover.^[47]

I Nord- og Øst-Finland er flere anlegg for jernproduksjon registrert og utgravd. Disse anleggene viser likehetstegn med tilsvarene anlegg i Karelen og i Baltikum.^[46] Den svenske arkeologen Ingrid Zachrisson (1936–) foretok i 2006 en oppsummering av stedene i Sverige der det foreligger beviser for samisk jernproduksjon, nemlig i Jemtland, Herjedalen, nordre dele av Dalarna, vestre Helsingland og Medelpad. Smiene var hytter med spesielle ventilasjonssystemer og muligens blåsebelger satt opp utenfor. Det ble produsert bruksgjenstander av høy kvalitet, i tillegg til dekorative gjenstander.^[48]

Flere av anleggene for jerntilvirkning i Sverige var smier, men de fleste var ikke det. Dermed har en sett for seg at jernslag ble lagt i ildsteder på grunn av magiske egenskaper. En var opptatt av omforming ved oppvarming, dessuten har en funnet jernslag i graver fra jernalderen. Den nordiske guden Volund smed kunne omforme seg til sjaman og dermed være mellommann for guder og mennesker.^[48] En ser for seg at metallurgi må ha vært en viktig formativ del av samiske etnogenese. Ild og metallfremstilling var den mest transformerende teknologi i forhistorisk tid, og er sett i sammenheng med sjamanisme, seremonier og ofringer.^[47]

Arkeologer har viet mye oppmerksomhet mot en type tufter (merker og voller i jorden etter hus) som er funnet langs Kjølen, altså i fjellområdene mellom Sverige og Norge. En finner disse såkalte stallotuftene over tregrensen, mellom 550 og 850 meter over havet, helt fra Frostviken til Devdisdalen. De er runde eller ovale med en diameter på mellom 4 og 6 meter og med nedsenket gulvflate. Flere slike tufter kan finnes på samme sted og lagt i rekke, men sjeldent mer enn åtte enheter. En har diskutert om disse enten er rester etter fangst drevet at norrøne folk fra kysten i Nord-Norge. Det kan ha vært samiske sommer- og høstboplasser for villreinsjakt som økte i perioden 800–900 eller om samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift.^[41][49][34] I Ottars beretning fra slutten av 800-tallet er tamreinsdrift også nevnt.^[50]

Arkeologen Inger Storli har undersøkt stallotufter i Lønsdalen i Nordland, som hun argumenterer for er boplasser i forbindelse med tidlig tamreindrift. Tidligere brukte svenske reindriftssamer høyfjellsområdene til sommerbeite, og med tamreindrift fikk en behov for nye beiteområder.^[41]

Storli mener at om stallotuftene var ment for jakt, ville samiske tabuforestillinger ikke tillatt kvinnelig tilstedeværelse. Imidlertid er det inndelinger av stallotuftene som tyder på at kvinner var tilstede, dessuten har en funnet gjenstander som spinnehjul. Kvinnene ville ha oppgaver som melking i forbindelse med tamreindrift. Andre har derimot argumenter for at kvinner var tilstede, men at om det var en jaktplass, så behøvde kvinnene ikke å ha vært med i selve jakten. Et argument er at intensivering av reinfangsten ga behov for kvinnenes deltagelse. Andre forskere mener at stallotuftene var fangstboplasser som kan ha vært benyttet av samer fra fjordområdene i Norge. Årsaken er at undersøkelser av rester etter menneskene tyder på at de spiste marin mat.^[41][51]

I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn. Dette har også gitt behov for bedre merking av territoriene. Over hele Fennoskandia kan en se sterkere markering av tufter og ildsteder i rekkeform. Den samiske kulturen blir også mer likeartet i denne perioden. Om samene begynte med tamreindrift så tidlig er derimot usikkert. Selv om de kun drev med reinsjakt, hadde de uansett noen få reinsdyr som de brukte som lokke-, kløv- og trekkdyr.^[41][52]

Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, dette gjelder både i Norge og Sverige. Ved Lule älvdal avtar bruken gjennom 1300-tallet og opphører helt på midten av 1400-tallet. Så tas de igjen i bruk på midten av 1600-tallet. Samme mønster er sett i Lønsdalen. En hypotese for denne lange brakperioden er at svartedauen førte til en krise for de vestsamiske samfunnene.^[53]

Jordbruksbebyggelsen i jernalderen i Finland var konsentrert i de sørvestlige delene av landet, spesielt i elvedalene i kystområdene av Egentliga Finland, Nyland og Sydösterbotten, videre ved vassdragene i det sørvestlige Satakunta og Tavastland. Disse jordbrukerne har sin opprinnelse tilbake til bronsealderens kystbebyggelse, da menneskene her baserte seg på fangst og jordbruk. Bronsealdersamfunnene her mener en hadde klare likehetstrekk med tilsvarende samfunn i Sør-Skandinavia. I innlandet i øst og nord var det fangstsamfunn med østlige koblinger, det kan en se på deres metallgjenstander og keramikk.^[54]

I nordlige områder som Rovaniemi og Kemijärvi er det gjort funn av ovner for jernfremstilling. Disse er datert fra tiden like før eller rund Kristus. En tror at disse kan ha vært drevet av lokale eksperter, og gjerne i samarbeid med handelspartnere fra russisk område. I østlige områder av Finland, Savolax og Karelen finnes også sprette spor etter dyrking i bronsealdere og senere. En har sett at da jordbruket blir hovednæringsveg i Sørvest-Finland i yngre romertid og folkevandringstid, forsvinner mange av trekkene som karakteriserte innlandets fangstkultur. Det blir slutt på lokalt produsert keramikk og jern,det samme med østlige importvarer. Den finske arkeologen Christian Carpelan tolker endringen som et tegn på at befolkningen i jordbruksområdene fikk økt interesse for ressursene fra jakt og fangst. Samene ble da leverandører av slike varer og oppga dermed deler av sin lokale produksjon. Etter dette kunne de heller få jern og keramikk i bytte mot produkter fra jakt og fangst.^[54]

Utover i vikingtiden ser det ut til at utnyttelsen av resursene relatert til fangst øker kraftig. Aktiviteten ser ut til å være drevet av etterspørsel etter pels.^[54]

Den finske historieprofessoren Kyösti Julku (1931–2007) gikk i 1968 så langt som å snakke om et folkemord på samene. Han var for øvrig pådriver for økt interesse for samisk historie i Finland. Den norske etnografen og arkeologen Gutorm Gjessing (1906–1979) startet et arbeid med å kartlegge norsk kolonialisme i sameland i boken Norge i Sameland. Han mente at kolonialismen hadde startet allerede i jernalderen. I Sverige sammenlignet historikeren Magnus Mörner (1924–2012) samenes opplevelser med det urbefolkningen i Amerika ble utsatt for. Den radikale samiske bevegelsen som oppstod på slutten av 1960-årene sammenlignet samenes fortid med undertrykte urbefolkninger andre steder i verden. Konsepter fra kolonisering og imperialisme fra venstresidens diskurs ble dratt inn i historieforståelsen, i tillegg oppfatninger fra menneskerettighetsbevegelsen i Nord-Amerika og andre bevegelser.^[55]

Senere forskning endret syn og mente at samene ikke var hjelpeløse ofre for ubarmhjertig utbytting eller kolonialisme. Med økt forskningsinnsats, blant annet med samiske forskere, ga en utvikling der samene i økende grad ble sett på som subjekter for egen historie, med en egen rolle og strategier. ^[55]

Mens historieforskningen i 1960-årene ment en at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringsraid, skjedde en gradvis endring utover i 1970-årene. Tolkningen gikk mer i retning av at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsallianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene. Å underlegge seg samene i et enkelt militært slag ville vært umulig, men om samene valgte geriljakrig kunne de ha hindret norrøn bosetning. På lang sikt ville en slik strategi vært lite holdbart, dette fordi samisk nomadisk livsførsel ikke var forenelig med et stort befolkningstall.^[56]

Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var fult så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden.^[57]

Samene selv hadde maktpotensiale i form av fangstproduktene de skaffet tilveie og som høvdingene var avhengige av å få solgt.^[24] Ottar fra Hålogaland forteller om årlige handelsekspedisjoner med samene, såkalt finneferd, som skulle ha vært godt utviklet på 800-tallet. Historikere har diskutert om det først og fremst ble kjøpt og solgt varer mellom de norrøne kongene og samene, eller om det er snakk om skinn og pelsverk betalt som skatter. I manuskriptet fra rundt 890, der Otter beretter for den engelske kong Alfred den store, er begrept gafol benyttet, og som kan oversettes til tributt, betaling eller skatt (finneskatt). En skatt vil i denne sammenhengen si innbetaling under tvang og uten noen motytelser.^[58][59]

Ottar forteller at samene betaler etter sin stand, og de som betaler inn mest gir femten mårskinn, fem reinskinn, ett bjørneskinn og en kofte av oter eller bjørneskinn. Det ble også avlevert store mengder dun og skipstau. Alt dette var ettertraktede varer, både i Skandinavia og på kontinentet. Allikevel kan det mest verdifulle ha vært støttenner fra hvalrossens. De er rundt en halvmeter lange og egner seg til utskjæringer på samme måte som elfenben fra elefanter. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjentander for de europeiske hoffene. Uten at en vet det med sikkerhet, regner historikere det som sannsynlig at slike støttenner ble eksportert fra Finnmark, spesielt etter 850.^[60]

Ut fra det Ottar forteller kan en slutte at samene drev en allsidig utnyttelse av ressurser både fra hav og land. Dessuten at samene selv videreforedlet ressursene. Ottar forteller videre utvetydig at grunnlaget for hans egen og sine likemenns velstand, var samenes produkter.^[61]

Ottar fortalte om de varene som ble sendt med skipene sørover, men sier ikke noe om hva som ble transportert i retur. Imidlertid viser de arkeologiske undersøkelsene av gravplasser store mengder med importerte gjenstander som smykker og våpen. Spesielt har utgravningene fra høvdingsete Borg på Vestvågøy vist en omfattende rikdom i form av gullgjenstander og fint dekketøy av importert glass og keramikk.^[62] For øvrig fortalt Ottar at han har dratt nord og øst for Nord-Norge, helt til Kvitsjøen. På hele sin vei ditt, hadde han truffet samiske fiskere og jegere.^[63]

En annen som krever inn skatter fra samene er Torolv Kveldulvsson, omtalt i Egils saga, som er konguns syslu (sysselmann) på vegne av kongen. Det fortelles at Kveldulvsson hadde med seg 90 mann på sin ferd til Finnmark, varer for å bytte med samene og at det ble krevd inn skatter og hold handelsstemner. Alt gikk for seg minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.^[64][65]

«Finneskatten» ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall.^[66] Denne skatten skulle betales av samer helt fra «Umeyarsund» (Vennesund i Sømna) og notdover. Denne skatten gjorde at det oppstod en konflikt med russiske kjøpmenn i Novrogrod-republikken, som også mente at de hadde rett på skatter fra samene.^[63] Finneskatten utgjorde da en verdi som muligens var ti–tolv ganger høyere en verdien av skatt innkrev fra bøndene i Sør-Norge. Bøndene i sør betalte sine skatter i form av matvarer med kort holdbarhet. «Finneskatten» representerte derimot gjenstander med høy verdi som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland kunne hevde seg blant eliten langt borte fra Nord-Norge, samt at de fikk tilgang til de overordnede økonomiske systemene i Europa.^[60][66]

Arkeologer som Odner og Marte Spangen (1977–) har påpekt forhold som taler mot at det var en slik skatt, blant annet at samene mange steder lett kunne stikke seg vekk. Et annet problem med en skatt er at den bare vil omfatte en del av produksjonen, og både kjøper og selger har interesse av å få avsetning på hele produksjonen. Det kan også ha eksistert et pelsmarked med oppkjøpere fra både øst og vest, ikke et norrønt pelsmonopol som må forutsettes ved skatt. Arkeologiske funn bygger opp om denne oppfatningen, både at pelsverkene og andre varer ble godt betalt og at samene kunne velge mellom norrøne og østlige oppkjøpere. Et annet argument som Odner trakk fram, var at de norrøne folkene var fleksible nok til at de med enkelhet kunne ha utnyttet de samme ressursen som samene. Imidlertid skjedde ikke dette fordi høvdingene beskyttet den samiske produksjonen og sørget for å hindre norrøn bosetning i de samiske bosetningsområdene. Samhandlingen mellom håløyger og samer var først og fremst gjensidig.^[58][66]

Historikeren Lars Ivar Hansen (1947–) har tatt til orde for at de håløygske høvdingene kan sees på som ledere av et salgs- og forsyningssystem for samene, på samme måte som bergenshandelen flere hundre år senere fungerte for sjøsamene.^[66] Høvdingene ga samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen skulle trenge inn i samenes territorier. Samene skaffet verdifulle varer basert på jakt som skaffet høvdingene makt og prestisje, mens samene fikk nødvendighetsvarer. Dette er kjent som det redistributive system.^[67]

En annen viktig kompetanse samene hadde var skipsbygging. Muligens har de også deltatt i norrøne krigerfølger.^[68]

Arkeolog Eirin Holberg og historikker Merete Røskaft har i bind 1 av Nordlands historie fra 2015, hevdet et mer konfliktfylt forhold mellom norrøn og samisk befolkning enn hva mange andre forskere har gjort siden 1990-årene. Mange forskere peker på blandingsgraver med gjenstander både med norrøne og samiske tilknytning, som trekkes frem som eksempel på allianser og giftermål mellom de etiske gruppene. Men Holberg og Røskaft mener det er påfallende at de norrøne gjenstandene er underrepresentert i slike gravfunn. Dermed var kanskje ikke relasjonene så gjensidige som andre forskere vil ha det til. De mener at det gikk for seg en norrøn ekspansjon inn i samiske områder i vikingtide og middelalder, men at samene også utgjorde en motmakt. Enkelthendelser der for eksempel noen få samer setter seg til motverge kan ikke finnes i arkeologisk materiale. Imidlertid mener de at offerfunn i Nord-Sverige av mange pilspisser kan tyde på økt bevæpning blant samer, det samme med offerfunn av sverd fra 700- og ett annet fra 1000-tallet i Troms. Hypoteser for dette er at de militært hadde fordel av å kjenne landskapet, kunne gjøre raske angrep og trekke seg hurtig tilbake og forsvinne i landskapet.^[56]

Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte sølvskatter i jorden. Disse består av hals- og armringer, mynter, spenner, barrer og opphakkede sølvbiter. Fra Nord-Norge kjenner en til 20 sølvskatter som for det meste består av halsringer.^[33] Gjenstandene som er funnet i Norrland har sitt opphav fra Norge, Mellansverige, Tyskland, Finland, Baltikum og Russland, samt lokalt.^[36] Disse funnene er i Nord-Norge for det meste gjort i utkanten av de norrøne bosetningsområdene og i tilknytning til finnefjorder (fjorder der samer holdt til). Også i andre deler av Norden ser det ut til at de fleste sølvskatter ligger i grenseområdene mot samiske regioner. En tror derfor at sølvskattene representerer grensene mellom gruppene. Høvdingdømmene og samene kom under sterkt press mot slutten av vikingtiden, og sølvskattene kan ha vært felles markeringer i en tid der grensene overtredes. Slik kan markeringene vært rituelle markeringer å konsolidere grensene.^[33] Fra Island forteller Soga om svarvdølane om at menn i landnåmstiden markerte eiendomsretten til land med sølgsktatter i grensepunktene, praksisen kunne derfor også vært brukt i Nord-Norge.^[69]

Spesielt i Sør-Salten har en funnet edelmetalldeponier som har vært strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert uten ved kysten, og etter som hunderårene har gått har det blitt etablert nye deponier stadig lengre inn i landet. Det finnes to hovedtyper; samiske og norrøne, men rundt om i Nord-Norge finner en også blandinger. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og relgiøst ritual der begge parter deltok. Vider kan det tyde på at norrøne og samiske representanter forhandlet og at det var en viss maktbalanse. På lang sikt var det dog de norrøne høvdingene som fikk overtaket.^[69]

En lignende måte å markere grenseområder var å legge de dødes gravplasser til strategiske steder, spesielt steinurer i relasjon til norrøne gårder. Disse samiske gravplassene kalles urgraver. I Nordland fylke dominerer norrøne kulturminner vest for urgravene, mens østenfor er det de samiske som dominerer. Holberg og Røskaft skriver at budskapet med disse var sterkt: «Her gravlegg vi våre døde, dette er landet til forfedrane våre og dermed vårt land.»^[70]

I Beiarn og Misværdalen har en funnet tufter av noen små gårder som er samiske. Gårdene fra 1000-tallet tyder på at noen samer valgte å bli bofaste og nærmet seg en norrøn levemåte. Imidlertid har gårdene særtrekk som skiller dem fra den vanlige norrøne gårdene, noe som viser beboernes tilknytning til samisk kultur.^[71] Årsaken til at samene ble bofaste på denne måten var at de ville stå langt sterkere enn om de flyttet rundt. I Nordland finner en ikke bare noen samiske gårder, men fra slutten av vikingtiden hele samiske bygdesamfunn. På denne måten fant samene seg til rette med å utnytte en rekke forskjellige nisjer og tilpasse seg norrønt levevis, dermed kunne de både stoppe norrøn fremrykking og konkurrere om viktige ressurser. I Misvær hadde de endog anlagt et stort skifer- og klebersteinsbrudd, noe som var verdifullt å selge både til norrøn og samisk befolkning.^[72]

Selv om Holberg og Røskaft hevder at forholdene mellom samisk og norrøn befolkning var mer konfliktfylt enn flere andre historikere og at de norrøne høvdingene stadig gjorde landnåm i samiske områder, så peker de også på at samene selv kunne kunne ta en offensiv rolle. De kunne selv ha innledet kontakt for samarbeid, i tillegg til at de ekspanderte utover mot kysten.^[57]

I Saltdal etableres det kvernsteinsbrudd i Saksenvik og Setså på 800-tallet. Det er få arkeologiske funn fra jernalder i disse områdene, noe som tolkes dithen at gårdene i forbindelse med denne aktiviteten er nyryddinger som den norrøne befolkningen står bak. Holberg og historiker Knut Dørum argumenterer for at disse kvernsteinsbruddene har hatt et så stort omfang og innbrakt store inntekter, at handel med pelsverk ble underordnet i Sør-Salten. Kvernsteinbruddene, mener de, var organisert av norrøne stormenn i vikingetid og aktiviteten førte til norrøn besetningsekspansjon innover i tidligere samiske områder i innlandet.^[67] Når den norrøne befolkningen ekspanderte innover i landet kalles det for indre landnåm.^[15]

Etter jernalderen, da den norske rikssamlingen var fullført, minket betydningen av den samiske pelsdyrjakten. Årsaken er at etterspørselen i Nord-Europa gikk ned. En viss betydning hadde pelsverkene fortsatt, det viser mengden av norske mynter i Nord-Sverige. Det som imidlertid kom til å få betydning for samene var at den norrøne politiske ledelsen fikk enda større interesse av å få kontroll over landområdene i innlandet. Kongemakt og aristokrati måtte hanskes med befolkningsvekst, dermed var nytt land for etablering av nye bosetninger et stadig behov. Nye gårder og bosetninger byttede også nye skatteinntekter fra undersåtter og leilendinger.^[57]

I sagalitteraturen er det en gjennomgående positiv omtale av samene. De har vært oppfattet som utkantfolk med et levesett forskjellig fra den norrøne befolkningen, men allikevel er det beretninger om at folkeslagene samhandlet. Snorre forteller om da Sigurd Slembe var i gjestebud hos samene: «Godt var det i gamma, då vi glade drakk og kongssonen glad gjekk mellom benker.» Giftemål mellom samer og norrøne menn var helle ikke uvanlig, best kjent er giftermålet mellom Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedatter fra Oppland. Delvis forteller sagaen at samene og jotnene hadde felles opphav. Ellers er stereotypien om samene at de var gode på ski, flinke jegere, skipsbyggere og magikere. At begge gruppene hadde mange lånord fra hverandre kan tyde på en viss tospråklighet i blant dem.^[73] Et annet eksempel på samarbeid er indikasjoner på at samer utvandret til Island sammen med norrøne menneskene.^[74][75]

Samenes sagn forteller om svært traumatiske opplevelser med østlige pelshandlere, som kvener, tsjuder og karelere. Det er ikke kjent at samiske sagn forteller om uhyggelige erfaringer med norrøne folk, men muligens kan det uforklarlige samiske begrepet stallo ha en slik sammenheng.^[73][76]

Forskerne tro nå at forholdene mellom samene og de norrøne samfunnene i jernalderen kan ha vært mer preget av samarbeid, enn en har trodd tidligere. Oder har pekt på at samene har fylt spesialistfunksjoner i innenfor handelssystemet som jernaldersamfunnene hadde nytte av. For samene kunne det vært gunstig at de kunne «leve ut» sin foretrukne sosiale og kulturelle tilpasning. Oder hevder at det var på grunn av, og ikke på tross av, kontakten med utenforliggende samfunn at samene i lang tid bevarte sin sosiale og kulturelle form.^[24] For utviklingen av den norrøne overklassen i Nord-Norge i jernalderen og i tidlig middelalder, var handel var samisk pelsverk meget viktig.^[77]

I samiske språk er det rundt 3000 lånord fra skandinaviske språk, der mange av disse ble tatt opp den fellesskandinaviske perioden 550–1050. Samisk innflydelse på de skandinaviske språkene ble i stor grad vurdert som helt utelukket av de tidlige språkforskerne på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stigmatiseringen og deres lave sosiale status i denne tiden førte til en ekstrapolering av da datidens oppfatninger langt bakover i tiden. En har også ment at alt i samisk religion var overført fra norrøn mytologi. Imidlertid viste senere forskning at kulturimpulsene i stor grad også gikk fra samene til skandinavene. I perioden 550–1050 gjennomgikk de skandinaviske språkene store endringer, og språkforskere mener at en del av de grammatiske endringene skyldes påvirkning fra samiske språk.^[76]

I den norrøne litteraturen og i runeinskripsjoner er det mange forekomster av personnavn sammensatt av komponenten finn, som Finnbogi, Finnulfr, Finnbjǫrn, Þórfinnr, Þórfinna, Gúðfinnr, Hróðfinnr, Finnbjǫrg. En har også det gamelengelsek navnet Merefin og det gamle frankiske navnet Fingast. Disse navnene ble gitt til barn av skandinaviere og adnre folkeslag, og det synes utelukket at en ville kalle dem opp med navn avledet av ordet for samer om de var stigmatiserte. Derimot når begrepte lapp kom i bruk om samer på 1200- og 1300-tallet, har en ingen eksempler på personnavn som korresponderer med lapp. ^[76]

I tillegg hadde samene magiske kunnskaper som de norrøne folkene verdsatte høyt. En har kjennskap til at samene kunne bistå med helbreding, rådgivning og at de kunne lære bort kunnskaper innenfor magi. Før kristendommen ble innført regner en med at samer og norrøn befolkning delte en del fundamentale religiøse oppfatninger. Dette ga større gjensidig respekt og forståelse, men kom i motstrid da kristendommen ble innført blant de norrøne folk.^[24] Samene ble oppfattet som gode spåmenn, noe som de norrøne folkene var svært opptatt av. Samer er omtalt som rådgivere for gudene, for eksempel Odin som spør samen Rosstjuf om råd for hvordan drapet på sønnen Balder kan hevnes. Også historiske personer spør samene om hjelp, blant annet spør Harald Hårfagre en same fra Hadeland om råd. Imidlertid ender denne praksisen utover på 1200-tallet, ettersom Eidsivating- og Borgartinglovene hadde uttrykkelig forbud mot å gå til samene for å be om denne typen hjelp. Samenes kompetanse som dyktige smeder ble også oppfattet som å ha forbindelse med det magiske. Med introduksjonen av kristendommen endret de norrøne folkene den positive oppfatningen av magi til noe negativt.^[76]

Et annet skifte som skjer utover på 1200-tallet er at det nøytrale ordet «finner» mer og mer byttes om med det mer nedsettende ordet «lapper», som betyr fille og tosk. Tidligere forskere på 1800- og tidlig 1900-tallet hadde latt merke til den positive omtaler av finner i norræn litteratur, men de mente at finner var en ukjent stamme av germansk opphav.^[76]

De tre norrøne gudene Tjatse, Skade and Ull mener blant annet den russiske språkforskeren og skandinavisten Juri Kusmenko, er opprinnelige samiske guder. Tjatse miner om den samiske guden for fisking, Tjatsiolmai. Skade var skigudinne, egenskaper som ble forbundet med samer, i tillegg til at hun hadde samme ferdigheter som den samiske guden Juxakka. Videre var ull en mannlig skigud, med samme egenskaper som den samiske skiguden Leibolmai. En regner med at samene hadde stor påvirkning for skandinavenes interesse for vinterjakt, ski og fisking, dessuten var skiløping noe de hadde lært av samene.^[76]

På slutten av 1900-tallet begynte historikere å interessere seg for samisk tilstedeværelse sør i Skandinavia. I 1891 publiserte historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) artikkelen «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt», hvor han gjør rede for en teori om at samene først på slutten av 1600-tallet eller på 1700-tallet hadde bosetninger i Røros. Dette er kjent som fremrykningsteorien og han la til grunn mangel på skriftlige kilder fra eldre tid, ikke noen samiske stedsnavn, samt ingen på gravsteder eller kultplasser. Også blant svenske forskere var en enige om Nielsens teori, og historikerne der mente at det ikke fantes samiske bosteder lengre sør enn Frostviken i nordlige deler Jämtland.^[78]

Den norske finsk-ugriske lingvisten Knut Bergsland (1914–1998) hvedet derimot at samene hadde bodd langt sør i Skandinavia i middelalderen. Mange andre historikere og lingvistiskere støttet imidlertid fremrykningsteorien helt opp til 1980-årene. Etter denne tiden har flere arkeologiske studier støttet teoriene om at samer har vært til stede i Jämtland og Härjedalen og i tilsvarende sørlige områder i Norge helt siden jernalderen.^[78]

I yttergrensene av det som er dagens sørsamiske område etableres fra romertid sedentære, altså bofaste, bosetninger som baserer seg på jordbruk og jernutvinning. De aktuelle områdene er Jemtland, Medelpad og indre deler av Trøndelag. Disse plassene utgjorde en del av norrøn jernalderkultur i Norden, og i siste del av jernalderen ekspanderer disse menneskene til Härjedalen og fjellområdene i Jemtland.^[79]

I Adam av Bremen omtaler de nordiske folkene i Sverige og Norge for henholdsvis Svear og Nordmann i 1081. Svear bosatt seg ikke lengre nord enn til Arnäs i Ångermanland og i innlandet nord til Jemtland og Herjedalen. Lengre nord enn dette finner en ikke fort fra jernalderen, runesteiner, langhus eller rester av leidangsystemet for kystforsvar. Nordmenn var bosatte langs kysten helt opp til Malangen. En annen folkegruppe som er omtalt i tekster fra denne tiden er Kveni som bor helt nord ved kysten av Bottenviken. ^[80]

En har også spor etter en annen jernalderbosetning fra rundt år 200 før Kristus, i og omkring dagens sørsamiske område. Disse sporene er graver i utmarksområder ved innsjøer, i skog og senere også i fjellområder. I Sverge kalles disse enten innsjø- eller skogsgraver, mens de i Norge omtales som fjellgraver. En tror at de utgjør det samme eller lignende fenomenet, derfor er ordet «fangstmarksgraver» foreslått som fellesbetegnelse. Det er betydelige forskjeller mellom gravene, men ofte finner en fangstredskaper som pilspisser. Gravene har likheter med norrøne graver, men at visse gjenstander ikke finnes i gravene og andre forhold gjør at de ikke fremstår som typiske norrøne graver.^[79]

Disse fangstmarksgravene har vært undersøkt og diskutert helt siden 1931 og opp gjennom 1900-tallet. En har hele tiden sett etter tegn på om gravene er av norrøn type eller samisk, men funn peker i forskjellig retning. Mange forskere har kommet til at gravene er samiske, men de blandede uttrykkene tyder på kreolisering, altså kulturell blanding. De etniske relasjonene i Midt-Skandinavia i jernalder og tidlig middelalderen ga andre kulturelle uttrykk enn det en som er tilfelle lengre nord. Historikere tenker seg at om samene her var omgitt av en tallmessig mye større norrøn befolkning, kan de ha funnet det passende å adoptere norrøne kulturtrekk.^[79]

I tillegg til fangstmarksgravene har en mange funn av ringspenner av karelsk og baltisk type på Østlandet i Norge. Disse er av samme type som samiske ringspenner funnet i Nord-Norge. Sagaene forteller også en del om samiske personer, eller finner, som opptrer langt utenfor det en har oppfattet som samenes tradisjonelle bostedsområder. I sagaen om Harald Hårfagre nevnes Finnekongen Svåse som har en game ved kongsgården på Dovre. Sagaen om Halvdan Svarte omtaler samiske trolldomskyndige i forbindelse med et julegilde på Hadeland. En har også omtale av samer i forbindelse med Eidsivatingsloven og Borgartingsloven som gjelder for Østlandet. Disse lovene dreier seg om forbud mot å oppsøke samiske trolldomskyndige, etter at landet ble kristnet.^[79]

Historikere mener at det er liten grunn til å tro at den sørsamiske tilstedeværelsen skyldes innvandring fra nord. Tvert om mener en at de samiske bostedsområdene i sør var mye større enn hva dagens situasjon og nyere historiske kilder skulle tilsi. En ser for seg at disse over lang tid har hatt forskjellige næringsveier, samt at kulturelle og etniske kjennetegn har endret seg både i tid og rom. Med andre ord at samisk etnisitet er dynamiske prosesser.^[79]

Årene 800–1050 er kjent som vikingtiden, og den norrøne bosetningen i nord ekspanderte enda lengre innover i landet og nordover langs kysten enn tidligere.^[15] Samene bodde i et stort område, med ulike politiske og økologiske forhold og i utkanten av de forsøkene på statsdannelser som skjedde på Nordkaloten. Dermed oppstod store ulikheter mellom samiske grupper når det kommer til næring, samfunn, språk, kultur og politikk. Flesteparten hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved kysten av Nord-Norge drev med havfiske. I sørlige deler hadde noen grupper også startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Samisk deltagelse i jordbruk støttes av arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn, samt av sagatekster som Flateyjarbók der bufinner, altså samiske fiskerbønder, omtales i år 1000.^[81]

En regner med at samene som hold til på Helgeland og i sør i Salten ble tidlig påvirket av norrøn kultur. Dermed kan noen ha blitt assimilert inn i de norrøne samfunnene. Fra sagatekstene har en beretninger om samarbeid og om samer som bygget båter og deltok i flåtestyrker, endog at samer var med på utvandring til Island. Det er også mulig at det motsatte kunne ha skjedd, altså at håløyger ble gift med samer og dermed ble del av samiske samfunn.^[81]

Sjøsamene hadde blitt dyktige båtbyggere rundt år 1000, noe de hadde lært fra sine nordiske naboer. På denne tiden ble også båtene bygget for salg. Historikerne Trond Torgvær og Johan Borgos har argumentert for at samene kan ha utviklet nordlandsbåtene, den typiske båttypen i Nord-Norge. En tror at denne båttypen kan være svært gamle, og at den er avbildet i gamle helleristninger. Samenes båtbygging var karakterisert av båtsøm uten bruk av jernnagler. Isteden ble det brukt seige røtter av vierkratt.^[82]

I 1830-årene oppstår interessen for de såkalte urgravene, en type samiske graver i steinur, under berg og store steiner. Disse var i lang tid den viktigste kilden til kunnskap om samenes fortid. Disse gravene oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samiske folk. En annen type graver er bjørnegraver, altså gravplasser med bjørn.^[83]

Seremonier tilknyttet bjørn, var utbredd på hele Nordkalotten og er godt dokumentert blant finsk-ugriske jegerfolk. Bjørner har også spilt en rolle i jernalderens begravelsesritualer i deler av Skandinavia, der de døde ble svøpt i bjørneskinn. Praksisen har vært vanlig i hele Nord-Europa, og har vært ansett som et kjennetegn med elitens gravplasser. Samens ritualer har imidlertid vært praktisert helt annerledes enn i resten av Europa. Bjørneritene ble praktisert ut fra respekt for dyrene, og har vært en kult som bandt sammen menneskenes og dyrenes verden. Riter som involverer har blitt datert tilbake til år 200 før Kristus og har funnet sted helt opp til 1800-tallet.^[84]

Schanche har undersøkt urgravene som består av oppmurte stein uten jord eller andre løsmasser. Likene er svøpt i sydd never og ligger i et luftig rom. Et spesielt trekk er at bein fra fugl og fisk gjerne er lagt inn i urgravene. En finner disse gravene i Nord-Norge, Trøndelag og Norrland. Det finnes sannsynligvis mange også i Lappland i Finland, men disse har ikke blitt kartlagt. Gravskikken ser ut til å ha oppstått rundt år 1000 før Kristus og var i bruk opp til 1700-tallet. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde. På slike steder er også offerplasser og bjørnegraver etablert. De første gravene av denne typen er funnet i Varanger, og i vikingtid og tidlig middelalder sprer skikken seg over et stort område.^[83][85]

En annen tradisjonell samisk gravskikk var begravelser på små øyer, gjerne i elveløp. Spesielle øyer ble valgt ut og ble kun brukt til de døde. En teori er at disse stedene ble valgt for at de dødes ånder ikke skulle kunne påvirke de levende, da det var en almen oppfatning at slike ånder ikke kunne passere over rennende vann.^[86]

Hos sørsamene ser det ut til at skikken med urgraver ble tatt opp i seinmiddelalderen. Da var skikken i ferd med å avsluttes langs kysten i nord. Samene langs kysten gikk da over til kristne gravskikker. Schanche forklarer dette med at samene langs kysten var de som tidligst ble påvirket av misjonering og overgang til kristendom.^[83]

En annen rituell praksis var de såkalte bjørnebegravelsene, som også er et østlig kulturtrekk, vanlig i nordområdene. Bjørnen var et hellig dyr for samene med flere ritualer både under jakten, den påfølgende «bjørnefesten» og begravelsen. Arkeologen Ragnhild Myrstad har undersøkt 29 bjørnegraver langs kysten av Nord-Norge. Disse er plassert i samme type landskap som de samiske grav- og offerplassene. De er opprettet fra rundt 200-tallet og de siste helt opp til 1700-tallet, men praksisen har hatt størst betydning i vikingtid og tidlig middelalder. Spesielt er det mange bjørnegraver i grenseområdene mellom norrøn og samisk befolkning.^[83]

I indre deler Norrland har en funnet flere offerplasser med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander. Disse er anlagt ved vann og landskapet preges av bergskrenter, steinur, huler og steinblokker. Offerplassene som er funnet, er fra 800- til 1300-tallet. De eldste myntene er fra arabisk område fra rundt 800-tallet, mens de fleste er norske og fra årene 1050–1200. Arkeologer mener at disse offerplassene med metaller har sammenheng med økt pelshandel i middelalderen. Samene hadde gode tider med handelskontakter mot vest og øst. Mot vest ble handelen sannsynligvis gjort via de nordnorske høvdingene og senere kongens sysselmenn. Handelen mot øst var rettet mot Karelen, områdene rundt Ladoga og Finskebukta.^[83]

Historikeren Inga Maria Mulk har studert offerplassene og mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noen av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.^[83]

Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art.^[83] Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid,^[87] for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved Kristi fødsel.^[74]

I vikingtid og tidlig middelalder var pelshandel noe som ga stor inntjening. Arkeologisk materiale og skriftlige kilder vitner om at rikdommen ble ujevnt fordelt, for eksempel forteller rikt utstyrte graverplasser om dette. I de norrøne tekstene som Heimskringla, Volundkvadet og Ågrip fortelles det om finnekonger.^[83] I tillegg har en skriftlige kilder fra 1500- og 1600-tallet, for eksempel den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og den norske topografisk-historikeren Peder Claussøn Friis (1545–1614) opptatt av sagatidens finnekonger.^[87] Det underbygger hypotesen om at det eksisterte samiske stormenn. En ser også for seg at ledere i de norrøne og samiske samfunnene kunne ha bygget allianser via gaver og giftermål.^[83]

Samtidig som offerplassene blir viktige, skjer det en endring av gravritualene. Det ser ut til å være strengere praksis for hva og hvor mye som kan legges i gravene. Schanche forklarer endringene som tegn på både sosiale og religiøse endringer av samfunnet. I eldre jernalder var dødskult og jaktkult manifestert på en kjønnsnøytral måte i gravskikkene. Derimot blir jaktkulten forbeholdt menn i vikingtiden, samtidig som symbolene for jakt, som jernpiler, ikke blir lagt i gravene. Derimot ble det i denne perioden lagt importerte smykker i kvinnegravene. Schanche tolker dette som at jakten blir viktigere og styrker mennenes rolle i samfunnet, mens kvinnene heller mottar magiske gjenstander. Imidlertid ble kvinnenes status i samfunnet kanskje ikke lavere, men kanskje tvert om styrket. Et argument for en styrket posisjon er at kvinnegravene ble rikere utstyrt.^[83]

Et påfallende trekk med utviklingen i vikingtid og tidlig middelalder er at mens grensene mot den norrøne kulturen opprettholdes strengt, så inkorporeres de østlige elementene, spesielt importerte smykker. En forklaring kan være at med innføringen av kristendommen skjerpes forholdet mot norrøn og samisk befolkning. Et annet forhold er at kontakten med samene skjer via kongemaktens tjenestemenn. Dermed kan det tenkes at samene i nordre deler av Fennoskandia fikk større behov for kontakt med et finsk-urgisk kulturfellesskap.^[83]

På slutten av jernalderen blir de norrøne folkene kristnet. Kristningen har både sammenheng med misjon og fordi herskere i Europa ved hjelpe av kristendommen begrunner kongens rett til makt. I årene før 1100 ble bispeseter opprettet flere steder i Norge og Sverige, og fra da av blir kristendommen eneste tillatte tro. Det skjer ikke noen innsats for å kristne samene, men deres kultur blir allikevel noe påvirket av kristendommens ideer som de selv tok til seg. Troen på samenes trolldom levde uansett videre, men myndighetene ville ikke ha noe av at folk oppsøker samene for å få hjelp til magi. Borgartings- og Eidsivatingsloven ble skrevet noe før 1120 og forbyr kristne å dra til samene for å få hjelp til spådom eller trolldom.^[15]

I Nord-Norge var det tidlige aristokratiet i vikingtiden avhengig av samenes ressursutnytting for sin makt. For det norske rikskongedømmet ble det viktige å få makt og kontroll over kystleien og finneskaten. Historikerne har regnet at skatten ble en kongelig særrett fra Harald Hårfagres tid, ikke bare det, men at kongen fikk enerett til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. En regner også med at de samlede skatteinntektene var så høye at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for statsmakten.^[61]

De nordiske statene får med tiden en mer sentralisert makt. En konfliktlinje gikk mellom storkarer i nord og den sørlig kongemakt om hvem som har rettighetene til handel og beskatning av samene. Denne retten blir i løpet av 1000-tallet et kongelig privilegium. Fra denne tiden av må samene i Vest-Skandinavia betale skatt til en kongemakt langt unna og deres tjenestemenn. Utover i middelalderen danner det seg sterke sentraliserte stater i de sørlige delene av Skandinavia. For dem var også makt og strategisk innflytelse over de samiske landområdene viktig. De nye statens konflikter utover i middelalderen handlet ofte om samenes land og ressurser.^[15]

• Holberg; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. 
• Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. 
• Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. 
• Hætta, Odd Mathis (2002). Samene: Nordkalottens urfolk. Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-428-3. 
• Storli, Inger (2006). Hålogaland før rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200–900 e. Kr. Oslo: Novus forlag. ISBN 978-82-7099-435-9. 
• Aikio, Ante (2012). An essay on Saami ethnolinguistic prehistory (PDF) (på engelsk). Oulu: Suomalais-Ugrilainen Seura. 
• Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (på engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (på engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (på svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö (2022). Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management (på engelsk). Cham, Switzerland: Springer Nature. ISBN 978-3-030-87498-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (på svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. ISBN 91-7119-239-5. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (på svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Bergman, Ingela (2018). RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram (PDF) (på svensk). Arjeplog: Makadam förlag. ISBN 978-91-7061-751-5. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING.