Brudekjole

Brudekjole er benevnelsen på kjolen en brud er kledd i på bryllupsdagen.

Farger

Før 1800 hadde brudekjolen fasong og farge i henhold til samtidens mote. Den hvite eller lyse brudekjolen var fra begynnelsen en ren moteforeteelse inspirert av interessen for antikken på slutten av 1700-tallet. I takt med det som var moderne, kledde også brudene på begynnelsen av 1800-tallet seg i hvitt. Den generelle moten ble igjen mer fargerik fra 1820-årene, men den hvite fargen ble, i enkelte samfunnslag, beholdt for brudekjoler.

Også etter de hvite brudekjolenes inntog var det mange som giftet seg i kulørt kjole. Valget var betinget av praktiske og økonomiske hensyn. Den hvite kjolen var lite anvendelig for senere anledninger og var dermed mest utbredt blant de mer velstående. Svarte brudekjoler ble ikke vanlig i Norge før ut på 1800-tallet, men ble da et mye brukt alternativ. Den mørke fargen gjorde kjolene egnet for videre bruk som penkjole. Enkelte steder holdt skikken med svart kjole seg til et godt stykke inn på 1900-tallet. I Norge var bryllupet mellom kronprins Olav og kronprinsesse Märtha i 1929 med på å gjøre bruken av hvite brudekjoler vanlig.

Hvitt var en mye brukt brudekjolefarge frem mot 1970-årene, et tiår da færre kvinner giftet seg i antrekk med denne fargen. 1980-årene var igjen preget av hvite brudekjoler. Lady Diana Spencer sin kremhvite kjole fra 1981 ble trendsettende på samme måte som andre kongelige bryllupsantrekk hadde vært det tidligere.

Fasonger

Brudekjolenes fasong har endret seg i takt med det øvrige motebildet. Ved inngangen til 1900-tallet hadde kjolene gjerne puffermer, og skjørtet var glatt over mage og hofter. Kjolelivets forside poset ut, og med god hjelp av tilpasset korsett, ga dette en S-formet silhuett.

Mellom 1910 og 1920 var tunikaeffekten populær. Kjolelivet ble forlenget som et kort overskjørt over langt skjørt. Kjolene i 1920-årene hadde gjerne livlinjen nede ved hoftene og skjørt med lengde fra rett over anklene til knekort, eller med ujevn skjørtekant. Til tross for kortere skjørt ble slep gjerne brukt på disse brudekjolene, festet ved livlinje eller skuldre. I 1930-årene ble kjolene igjen lange. De fulgte kroppens linjer og hadde slep som var klippet i ett med skjørtet, lange ermer og brede skuldre. De samme stiltrekkene finner vi i 1940-årene.

1950-årene var preget av The New Look, en feminin mote med myke former. Dette innebar lange skjørt, ettersittende liv, moderat halsringning, lange og trange ermer. Denne stilen holdt stand i Norge gjennom hele 1960-årene. Typisk for samme tiår var også løseresittende liv, utskrådde eller ganske rette skjørt, lett innsvinget nedenfor bysten, eller med høy livlinje. Ermene var trange eller trompetformede.

Både 1960- og -70-årene var vert for skiftende trender. Disse, og de varierende skjørtelengdene, samt buksemoten, fikk først og fremst betydning for påkledningen til de som giftet seg hos byfogden. Dessuten har drakter gjennom store deler av 1900-tallet blitt brukt ved borgerlig vielse og formiddagsbryllup.

Fra midten av 1970-årene slo en nostalgisk-romantisk trend igjennom, med brudekjoler med større skjørt, høyere halsringning og videre ermer rynket til mansjett. Utover i 1980-årene viste brudene mer hud, i kjoler med kortere ermer og dyp utringning, med eller uten stropper. Denne trenden var utbredt også i de følgende tiårene.

Tidlig på det 21. århundre er omtrent 75% av brudekjolene på markedet ermeløs og stroppeløs^[1]^[2]. Andre bruder foretrekker mer beskjedne stiler med ermer, høyere hals og dekkede rygg. De fleste av dagens brudekjoler har enten blonder rygg eller glidelås. Bryllupskjoler kan også være lange eller korte, avhengig av bryllupstypen. Mange vestlige seremonielle kjoler er hentet fra kristne rituelle kostymer. Så det var nødvendig å redusere eksponeringen av huden. Som svar på denne trenden, ermeløs eller stroppeløse kjoler bruker ofte lange hvite hansker^[3].