Bombingen av Victoria terrasse

Bombingen av Victoria terrasse omfatter to bombeangrep 25. september 1942 og 31. desember 1944 mot Victoria terrasse i Oslo sentrum, der Gestapo og Sicherheitsdienst, de tyske okkupantenes hemmelige statspoliti og etterretningstjeneste, hadde hovedkvarter i Norge under andre verdenskrig. Disse var de eneste allierte bombeangrepene fra fly som ble utført mot hovedstaden under krigen, og de var begge bestilt av den norske Hjemmefronten.^[1] Det siste via Gunnar Sønsteby (leder av Oslogjengen) og Jens Christian Hauge (leder av Milorg) som personlig ba om angrepet på vegne av Hjemmefronten ved et møte med oberst John S. Wilson i London i november 1944.^[2] I alt 113 mennesker ble drept, deriblant 84 sivile nordmenn, og flere bygninger ble rammet, mens Victoria terrasse fikk forholdsvis mindre skader.

Victoria terrasse var Gestapos hovedkvarter i Oslo under andre verdenskrig. Stedet hadde forhørsrom og ble blant annet brukt til forhør og tortur av nordmenn som var fengslet av den tyske okkupasjonsmakten. Gestapo var hovedfienden til den norske Hjemmefronten, da mange hemmeligheter ble avslørt under tortur. Nordmenn ble henrettet og fengslet ut ifra informasjon som kom frem under avhørene på Victoria terrasse. Det var derfor strategisk viktig å få ødelagt hovedkvarteret, ikke minst ville effekten av et slikt angrep være motiverende for motstandsarbeidet i Norge.

De britiske flyene av typen De Havilland DH 98 Mosquito som ble brukt i angrepene, var bygget i tre for å få lavest mulig vekt, og de var de raskeste bombeflyene på den tiden, raskere enn fiendens jagerfly. De var ubevæpnet og hadde et mannskap på to, en flyger og en navigatør. Angrepet var et presisjonsangrep, det første av flere utført av disse flyene. Senere mål var blant andre Amiens-fengselet i Frankrike 18. februar 1944 og Gestapo-hovedkvarteret i København 4. mai 1945. Angrepene ble utført ved at man fløy i lav høyde i stor fart over målene, og grunnet den lave høyden kunne man lettere treffe målene. På grunn av den høye hastigheten på flyene trengte de ikke støttefly, som andre bombefly normalt måtte ha som beskyttelse mot fiendens jagerfly.

Det første angrepet skjedde fredag 25. september 1942,^[3] da fire fly angrep Victoria terrasse. Tolv bomber ble sluppet, hvorav fem ikke eksploderte, og tre gikk rett igjennom bygningen. Angrepet var langt ifra noen suksess. Seks nordmenn og to tyskere omkom i angrepet, ingen av dem var knyttet til Gestapo. Angrepet ble ledet av skvadronleder George Parry fra 105th RAF Squadron. To Focke-Wulf Fw 190 tok av fra Fornebu og gikk til angrep. Ett av de britiske flyene ble skutt ned,^[4] og styrtet i Engervannet.^[5] De resterende tre flyene landet på flybasen i Sumburgh Head etter angrepet.

Angrepet forstyrret kveldsarrangementet på åpningsdagen av landsmøtet til Nasjonal Samling (NS), Quislings nasjonalistiske fascistparti som hadde fått regjeringsmakt på tysk nåde gjennom «statsakten» i februar samme år. De norske nazistene «8. riksmøte» omfattet møter, utstillinger, tevlinger, propagandaparader og andre massemønstringer fra fredag til søndag 27. september,^[6][7] og tidspunktet for flyangrepet ble valgt nettopp som synlig støtte til kampen mot okkupantene og det tyskvennlige NS-styret.^[8]

Mannskapet i bombeflyene var:

• Flight Lieutenant Pete Rowland og Flying Officer Richard Reilly
• Flying Officer Alec Bristow og Pilot Officer Bernard Marshall
• Flight Sergeant Gordon Carter og Sergeant William Young (skutt ned - begge omkom)

Den andre hendelsen fant sted nyttårsaften, 31. desember 1944 på formiddagen, i fullt dagslys og klart vintervær. Tolv fly fra den britiske 627. skvadron angrep Gestapo-hovedkvarteret i to bølger med seks fly i hver. De første flyene slapp seks bomber, mens den andre bølgen ikke slapp bombene pga. dårlig sikt grunnet røyk og støv. Totalt ble det antatt at 105 mennesker døde i angrepet; 78 sivile nordmenn og 27 tyskere. De fleste døde i trikk nr. 115, som ble truffet i Drammensveien, da en av bombene traff bakken, rikosjetterte, og eksploderte over trikken.^[9]

Flere bygårder ble rammet, blant annet i Ruseløkkveien 22 der ni mennesker ble drept.^[10] Totalt 23 bygninger ble truffet. I ettertid har det blitt bekreftet at minst 79 nordmenn døde, da det niende dødsfallet i Ruseløkkveien 22 ikke var blitt regnet med.^[11] Victoria terrasse kom nesten uskadet fra bombingen. Alle flyene kom tilbake til Skottland etter angrepet. Det ble brukt fanger fra Grini fangeleir til å rydde opp etter angrepet.^[12] Angrepet førte til det verste tap av menneskeliv i Oslos nyere historie, og både britiske og tyske medier brukte angrepet til å spre propaganda, blant annet meldte de britiske at angrepet var en suksess.^[13]

De norske omkomne ble drept følgende steder:

• Trikk på Drammensveien: 44 nordmenn
• Drammensveien 2: 9 nordmenn
• Kronprinsensgate 2: 2 nordmenn
• Slottsparken: 8 nordmenn
• Cort Adlers gate 35: 5 nordmenn
• Rusløkkveien 50: 3 nordmenn
• Rusløkkveien 22: 9 nordmenn^[11]

De britiske flyene med mannskap var:

• AZ-P/KB416 (Curry/Tice)
• AZ-U/DZ461 (Yeadell/West)
• AZ-G/DZ611 (Boyden(RCAF)/Willis)
• AZ-N/DZ530 (Fletcher/Daly)
• AZ-H/DZ606 (Armstrong(RAAF)/Patterson (RAAF))
• AZ-J/KB345 (Wimsett/Murphy)
• AZ-D/DZ633 (Mallender/Gaunt)
• AZ-O/DZ643 (Bridges/Doyle)
• AZ-C/DZ641 (Baker/Betts)
• AZ-X/DZ637 (Pate/Jackson)
• AZ-T/KB122 (Herriman/Arthur)
• AZ-K/KB362 (Buckley (RNZAF)/Heath (RAF film crew))

• Cato Guhnfeldt: Bomb Gestapohovedkvarteret, 1995 ISBN 9788299219433
• Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen, Ulf Larsstuvold, Sten Stenersen: Flyalarm: luftkrigen over Norge 1939-1945, 2005 ISBN 8270460745
• Martin W. Bowman: The Men Who Flew the Mosquito: Compelling Account of the 'Wooden Wonders' Triumphant WW2 Career, 2009 ISBN 1844158918

• Søkbar digitalkopi av Cato Guhnfeldts Bomb Gestapo-hovedkvarteret!(1995)
• NRK - Brennpunkt: Nyttårsaften 20.03.2012 (dokumentar)