Blue Mountains (Australia)

Blue Mountains
Geografi
Hører til		Great Dividing Range
Land		Australia (New South Wales)
Høyeste punkt
Navn		Bird Rock
Høyde		1 180 moh.[1]
Beliggenhet
Blue Mountains på et kart over Sydneybekkenet.
Blue Mountains på Commons

Blue Mountains er et fjellområde i den australske delstaten New South Wales. Området begynner omkring 48 km. vest for Sydney.

Politisk er Blue Mountains-regionen offisielt avgrenset av elvene Nepean og Hawkesbury i øst, Coxs-elven og Burragorang-sjøen i vest og sør, og elvene Wolgan og Colo i nord. Geologisk er den noe større og ligger det i de sentrale delene av Sydney Basin.

Området er i stor grad et sandstensplatå med dype, forrevne kløfter på opp til 760 meter. Det høyeste punktet ligger 1 200 moh. Store deler av området er en del av verdensarvstedet Greater Blue Mountains Area, et område som består av sju nasjonalparkområder og et såkalt «conservation reserve» (miljøverna område).

Blue Mountains-området består også av de lokalstyrte områdene City of Blue Mountains, City of Hawkesbury, City of Lithgow og Oberon.

Da europeerne ankom Australia hadde Blue Mountains allerede vært bosatt av mennesker i flere årtusen. Bevis for dette kan man finne flere steder. I Red Hands Cave ei hule nær Glenbrook, finner man håndavtrykk av både barn og voksne. Den sørlige sida av Queen Elizabeth Drive, ved Wentworth Falls, kan man finne en steinknaus med flere sliperenner som har blitt til ved at noen har slipt for eksempel en steinkniv mot knausen. Det finnes også hulemalerier av dyrespor med mer. Området er best kjent som Kings Tableland Aboriginal Site og kan dateres 22 000 år tilbake.

Den første guvernøren av New South Wales, Arthur Phillip, oppdaget Blue Mountains utstrekning fra et høydedrag ved dagens Oakhill College i Castle Hill. Han gav området navnet Carmarthen Hills, «omtrent førti til seksti miles borte» og han merket seg at det ville gjøre seg godt som myndighetenes eiendom. Utsikten Arthur Phillip hadde i sine dager, kan bli sett den dag i dag. I 1799 etablerte Gidley King en fengselsby for politiske fanger fra Irland og Skottland.

De innfødte aboriginene kjente til to veier over fjellstrøkene: Bilpin Ridge, som nå er veistrekningen til Bells Line of Road mellom Richmond og Bell, og Coxelva, ei sideelv til Nepeanelva. Denne kunne følges motstrøms til de langstrakte slettene i Kanimbladalen, et sted passende for jordbruk.

Europeiske nybyggere ville nå fruktbare landområder som lå på den andre sida av fjella. Mange var redde for at kriminelle kom til å flykte i denne retningen, men det blei sagt at dette var umulig, ettersom fjella var så godt som umulige å komme seg gjennom. Denne tanken passa myndighetene godt, da ryktet om et uovervinnelig fjellområde ville skremme fangene fra å flykte i denne retningen.

John Wilson, en tidligere fange, kan ha vært den første europeeren som kryssa Blue Mountains. Man regner også med at Mathew Everingham kan ha hatt en delvis vellykka reise gjennom fjellene i 1795.^[2] Antagelsen er basert på noen av hans brev som kom opp i lyset på 1980-tallet. John Wilson ankom med den første flåte i 1788 og blei frigitt i 1792. Han bosatte seg i skogene og levde sammen med aboriginene og skal også ha fungert som et kontaktledd mellom dem og nybyggerne. Da han reiste tilbake til Sydney fortalte han at han hadde utforska områder som strakk seg opp til 100 miles ut fra Sydney. Han hevdet også at han hadde vært forbi fjellene. Hans skildringer og observasjoner var hovedsakelig korrekte, og det er mulig at han med aboriginenes hjelp kryssa fjellene via Coxselvas inngang.

Guvernør Hunter blei imponert over Wilsons ferdigheter og sendte ham på en ekspedisjon med John Price og andre i januar 1798. Gjengen kryssa Nepeanelva og forflytta seg sørvestover mot det området som i dag kalles Mittagong. Her begynte de å gå rett mot vest og fant ei rute langs fjellryggen der dagens Wombeyan Caves Road finnes. I denne delen av ekspedisjonen fant de ei rute som leda vest for fjella. På denne måten var det mulig å gå rundt dem i stedet for over dem. I mars samme år tok Wilson og Price en risikofylt reise til Cambdenområdet, og deretter fortsatte de lenger mot sør til de oppdaga Thirlmeresjøene. De nådde nesten det stedet som i dag kalles Goulburn.

Det er mulig at måla som blei nådd på denne ekspedisjonen blei tona ned av Hunter, som kanskje ikke ville la fangene få vite at det fantes en relativt lett måte å komme seg bort fra Sydney.^[3] Wilson blei drept av aboriginer etter å ha kidnappet en av deres kvinner. Han fikk aldri æra for å være den første som kryssa Blue Mountains, kanskje fordi hans reise ved Coxselva ikke kunne bli stadfesta. Hans oppdagelse av ruta vest for Mittagong kan ha vært en viktig del av kolonimaktas mål om å nå de store sandsteindekte områdene vest for Nepean.

Mange mennesker reiste på oppdagelsesreiser i forskjellige deler av fjellene, fra Bilpin Ridge til de sørlige områdene, som nå utgjør Kanangra-Boyd nasjonalpark. Likevel har man ennå ikke funnet en helt bestemt rute gjennom området.

Etter en stund blei offisiell anerkjennelse for å ha kryssa området, gitt til Gregory Blaxland, William Lawson og Charles Wentworth. Blaxland, som var interessert i å finne beiteområder, hadde etter en oppdagelsesferd i 1811 kommet fram til at den enkleste måten å krysse fjella på var å følge fjellryggene (dette var utgangspunktet til troa på at fjellryggene var den enkleste passasjen, selv om det egentlig var langs Coxelva). Sammen med Lawson og Wentworth starta han reisa den 11. mai 1813, og reisefølget klarte å krysse fjellene til 31. mai. De kom så langt som til fjellet som nå kalles Mount Blaxland, vest for Coxelva. Ved deres hjemkomst til Sydney, gav guvernør Lachlan Macquarie dem fire kvadratkilometer land hver som en takk for deres bragd.^[4]

I november 1813 sendte Macquarie George Evans, en eventyrer på en reise for å stadfeste oppdagelsene gjort av Blaxland og hans følge. Han fikk også i oppdrag å finne ut om det var nok fruktbart land til å grunnlegge bebyggelse. Dette temaet hadde blitt mer viktig da kolonien kjempa mot tørke.

Evans og hans følge nådde Fish- og Macquarieelvene og Bathurst. Den 7. juli 1814 begynte bygginga av en vei gjennom fjellene. Byggearbeidet var leda av William Cox. Arbeidet blei beordra av guvernør Macquarie. 30 fangearbeidere og 8 vakter fullførte veiarbeidet den 14. januar 1815 etter 27 ukers hardt arbeid.

Blue Mountains har høye forekomster av kull og leirskifer, og utvinning av disse blei satt i gang ei kort stund etter bygginga av den første veien. J.B. North dreiv ei leirskifelmine i Megalong Valley på 1800-tallet og gruvedrift blei påbegynt flere steder. Steder der man hadde gruvedrift var Jamison Valley, Grose Valley, Newnes, Glen Davis og Asgard Swamp-området nær Mount Victoria. Leirskiferutvinning blei i det lange løp en fiasko, det svarte seg ikke økonomisk.

Klimaet er variert. Ved Katoomba (1010 moh) er temperaturene om dagen vanligvis i 20-tallet mens det noen ganger kan komme opp i 30 grader eller mer. Nattemperaturene er vanligvis 10 eller mer. I løpet av vinteren er temperaturene vanligvis rundt 12 til 13°C om dagen og rundt −3°C i de klare netter, mens det er rundt 2 eller 3°C i netter med skydekke. Det finnes rundt to eller tre dager med snø i året. I de lave fjellene er klimaet en god del varmere.

Årlig regnmengde er rundt 1050 mm i det øvre Blue Mountains med mange tåkefulle dager.

Den naturlige vegetasjonen i de høytliggende fjellsidene er vanligvis eucalyptusskoger. Vegetasjon man vanligvis finner i varme områder finnes på platåkantene over klipper. I canyonene vil man ofte finne tempererte regnskoger. Det finnes også mange sumpområder med strå og tjukk mørk jord. Wollemia nobilis, «Wollemiafuru» er en overlevende art fra den tidlige vegetasjonen i Gondwana, og man kan finne disse trærne i det isolerte dalstrøka i Wollemi nasjonalpark.

De største naturkatastrofene som inntreffer området er skogbrann og kraftige stormer. I de siste åra har de lave fjellene blitt utsatt for mange skogbranner som har ført til store tap av eiendommer men relativt få døsfall. De øvre og høyere fjella hadde ikke hatt store skogbranner i noen tiår før desember 2002 (Blackheath Glen Fire) og november 2006 da ilden faretruende spredte seg til bebygde områder. Denne siste brannen brant nesten i en måned, men ødela ikke eiendom eller drepte mennesker.

Greater Blue Mountains-området kom på UNESCOs verdensarvliste den 29. november 2000. Området blei med dette det fjerde i New South Wales på lista. Området omfatter om lag 10 000 km²; Blue Mountains, Kanangra-Boyd, Wollemi, hagene av stein, Yengo, Nattai og Thirlmeresjøenes nasjonalpark i tillegg til Jenolahulenes bevaringsreservat.

• The Edge Cinema tilbyr besøkende panoramautsikt over Blue Mountains.
• The Giant Staircase sin sti går ned en klippe ned mot Jamison Valley, nær the Three Sisters, som åpner for turer gjennom dalen.
• Jenolanhulene, en rekke huler sørvest for Katoomba.
• Katoomba Scenic Railway, den bratteste jernbanestrekninga i verden ifølge Guinness rekordbok, tidligere en del av gruvedriften ved Katoomba mellom 1878 og 1900. Jernbanen stiger 415 meter nedover sandsteinklipper, gjennom en tunnel. Stigning på 52 grader. Det drives også en gondolbane med vogner som har glassgolv.
• The Norman Lindsay galleri og museum ved Faulconbridge, drevet av The National Trust of Australia, finner man på ved Norman Lindsays hjemsted, Springwood.
• Leketøysmuseum ved Leura.
• Valley Heghts Locomotive Depot Heritage Museum.
• The Zig Zag Railway: en dampdrevet jernbane nær Lithgow.

• (en) Blue Mountains, New South Wales – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Blue Mountains, New South Wales – galleri av bilder, video eller lyd på Commons