Biwasjøen
Biwasjøen | |||
---|---|---|---|
琵琶湖 - Biwa-ko | |||
Land | Japan | ||
Prefektur | Shiga | ||
Areal | 670 km²[1] | ||
Høyde | 85,6 moh. | ||
Lengde | 63,49 km | ||
Bredde | 22,8 km | ||
Dybde | 104 m (maks) 41 m (snitt) | ||
Volum | 27,5 km³ | ||
Nedbørfelt | 3 174 km² | ||
Tilløp | 460 elver og bekker[2] | ||
Utløp | Yodo | ||
Posisjon | |||
Biwasjøen 35°20′00″N 136°10′00″Ø | |||
Biwasjøen (japansk: 琵琶湖 - Biwa-ko) er den største innsjøen i Japan. Den ligger sentralt plassert i den sørlige halvdelen av hovedøya Honshu, like nordøst for den gamle hovedstaden Kyoto. Biwasjøen er en av de tjue eldste innsjøene i verden, med en historie som går fire millioner år tilbake i tid[3].
Innsjøen ligger i et fjellendt område, og blir forsynt av rundt 460 elver og bekker. Det er et stort artsmangfold, både av planter og dyr: 38 arter snegler (19 endemiske), 16 arter muslinger (9 endemiske) og 4 endemiske fiskearter. I tillegg finnes 70 arter av vannplanter. Innsjøen er hjem for 491 plantearter og 595 dyrearter. Det overvintrer rundt 50 000 vadefugler i et typisk år.
I 1914 begynte bønder å bruke Biwa perlemusling (Hyrlopsis schlegeri) for å kultivere ferskvannsperler. Dette var en suksess, og for en tid var begrepet Biwaperler synonymt med ferskvannsperler.[trenger referanse]
Biwasjøen forsyner rundt 14 millioner mennesker med vann. Mye industri i området er også avhengig av vann fra sjøen. Selv om sjøen ligger i et vernet området, er presset mot økosystemet stort: fra fritidsbruk, overfiske, tiltak for å begrense flom og avrenning fra landbruket. Fremmede rovfiskarter som blågjellet solabbor (Lepomis macrochilus) og lakseabbor (Micropterus salmoides) har siden 1980-tallet kommet til å dominere fiskelivet i sjøen.[trenger referanse]
-
Utsikt mot Ibukifjellet.
-
Ukimidō-tempelet.
-
Øredobber i gull med Biwaperler.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Shiga Prefectural Government». Arkivert fra originalen 22. november 2015. Besøkt 8. april 2016.
- ^ World Wide Fund for Nature
- ^ «Shiga Prefectural Government». Arkivert fra originalen 22. november 2015. Besøkt 8. april 2016.