Hopp til innhold

Bøk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bøk
Nomenklatur
Fagus sylvatica
L.
Populærnavn
bøk,
vanlig bøk,
bok
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonDekkfrøete planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenBøkeordenen
FamilieBøkefamilien
SlektBøkeslekta
Økologi
Habitat: løvskoger og blanda skog med næringsrik jord
Utbredelse:
     bøk (Fagus sylvatica)
     orientbøk (Fagus orientalis)
▲ Naturalisert
Trevirke.
Nøtter fra bøk.
Gammel bøk i Ringve botaniske hage i Trondheim.

Bøk eller bok (Fagus sylvatica) er et løvfellende tre som tilhører bøkefamilien. Bøken er fylkesblomst for Vestfold.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Bøken er et stort, løvfellende tre med tett krone, som er bredt hvelvet. Det er vanlig at bøken blir 25–35 meter høgt og opptil 1,5 meter stamme i diameter, men treet kan bli opptil 48 meter høgt med en stamme på 3 meter i diameter. Stammen er tydelig gjennomgående til toppen. Barken er først brun og blank, men blir senere grå og matt. Knoppene er spredte og utsperrete, lange og spisse. Blada er læraktige og ovale med hel og bølga rand. Oversida er blank mørkegrønn, mens undersida er lysegrønn. Høstfargen er rødbrun, og de visne bladene sitter på treet utover vinteren. Bøken blomstrer kort etter løvsprett tidlig i mai. Treet blomstrer først fra 40–50-årsalderen, og selv da ikke hvert år. Hannlige og hunnlige blomster sitter i adskilte rakler, men er ikke særlig synlige. Frukta er trekanta nøtter, som sitter i pigga skåler med fire klapper. Rotnettet er meget høgtliggende, og det er tett forgreina med mange, fine røtter.

Bøk har svært god brennverdi som ved, den beste av alle de norske tresortene, etterfulgt av eik, ask, alm, lønn, rogn og bjørk.[1] Trevirket er sterkt, homogent, uten lukt og smak og lett å beise og lakkere. Det brukes derfor til en rekke formål som parkett, laminerte møbler, klesklyper, ispinner og leker.[2] Bøkeflis brukes til røyking av matvarer og gir en søtaktig smak.[3]

Økologi

[rediger | rediger kilde]
Skinnene til Brio leketog er lagt av bøkeved.

I områder der bøk trives er den en konkurransesterk art som holder andre treslag, inkludert eik, unna. Dette skyldes at bøk er høy, kaster kraftig skygge og har et tett, men grunt rotsystem. Hvis klimaet passer, er den ikke kresen på jordsmonnet, men den unngår tung og vannmettet jord. De høyeste trærne vokser på dyp brunjord, og i disse skogene finnes også platanlønn, spisslønn og ask i lysningene. I skogbunnen vokser skyggetålende planter som myske, lundhengeaks, myskegras, hvitveis, gulltvetann, hårfrytle, ramsløk, geittelg og ormetelg.[4]

I bøkeskog på surere jord vokser gjøkesyre, skogsvingel, hvitfrytle og i Vest-Europa klokkeblåstjerne, og på de aller sureste stedene dannes det podsoljord med blåbær og smyle i undervegetasjonen. På grunn kalkjord i Mellom-Europa blir trærne bare 22–25 m høye og er ofte krokete. I slike skoger vokser også sølvasal og barlind. Bunnvegetasjonen er svært sparsom, og stor skogfrue, sanikel og blåstarr er blant de få artene som klarer seg.[4]

Utbredelse og vegetasjonshistorie

[rediger | rediger kilde]
Bøkeskogen i Larvik.

Bøk er en av de viktigste skogdannende artene i det mellomeuropeiske løvskogsbeltet og er vanligst i de sentrale delene av Europa. Bøk er utbredt i områder med maritimt klima og trives ikke der somrene er tørre eller vintrene kalde. Den unngår likevel områder med utpreget oseanisk klima som det meste av De britiske øyer og nordsjøkysten i Danmark, Tyskland og Nederland. Andre steder der klimaet ikke er så vindfullt og fuktig, for eksempel ved Østersjøen, går arten helt ut til kysten. Bøk vokser naturlig nordover til Danmark og Sør-Sverige. Den går vestover til Sør-England, Frankrike og Nord-Spania, sør til Sicilia og øst til Litauen og vestlige Ukraina. I middelhavslandene vokser bøken kun i fjellskoger fra 600 til 1800 meters høyde, ofte sammen med edelgran. På Krim og i sørøstlige Bulgaria, nordøstlige Hellas og den europeiske delen av Tyrkia overlapper utbredelsen med orientbøk (Fagus orientalis), som erstatter bøken lenger sørøst. Her vokser bøk høyere i terrenget enn orientbøk, og det finnes overgangsformer som er beskrevet som F. taurica og F. moesiaca.[5][6]

I mellomistidene var bøk vanlig i Sør-Europa, men et temmelig sjeldent treslag lenger nord. Bøk overlevde siste istid i refugier i Nord-Spania, Sør-Frankrike, Slovenia–Istria og sørlige deler av Italia og Balkan. Det kan også ha vært et refugium i sørlige deler av Mähren og Böhmen. Refugiene er påvist ved hjelp av paleobotaniske og genetiske data.[7]

I de første årtusenene etter istidens slutt spredte bøk seg i Sør-Europa og Alpene. For mellom 5000 og 4000 år siden vandret treslaget raskt nordover gjennom Sentral-Europa og kan ha nådd Danmark. For mellom 4000 og 3000 år siden ble Pyreneene, De kantabriske fjell, nordlige deler av Frankrike og Tyskland, sørlige Polen og den rumenske delen av Karpatene kolonisert. For mellom 3000 og 2000 år siden nådde bøken England og spredte seg til Sør-Skandinavia og Polen. For mellom 2000 og 1000 år siden ble Sør-Sverige og Nord-Polen nådd, og bøken fikk omtrent sin nåværende utbredelse.[7][8]

Undervegetasjonen i bøkeskogene har flest arter i Alpenes sørskråning og tilstøtende områder. Sekundære maksima finnes i Spania, de sørlige Appenninene, Karpatene og Hellas. Det stemmer godt med den antatte plasseringen av refugiene. Artsrikdommen minker med større avstand til refugiene, og mange bøkeskogsarter ser ut til å ha vanskelig for å spre seg selv om klima og jordsmonn i nåtiden burde passe for dem.[9]

Årsakene til at bøk nå er så dominerende i Mellom-Europa selv om den manglet i mellomistidene og første del av holocen, er sammensatte. Endringer i klima og jordsmonn, avstand til refugiene, bøkens lange generasjonslengde og økologisk suksesjon der bøk skygger ut andre treslag spiller alle en rolle. Menneskelig påvirkning har sikkert vært viktig, og det er neppe tilfeldig at bøk og agnbøk ble vanlige i Mellom-Europa samtidig som med at det første jordbruket begynte, og det ble lysninger i den tidligere sammenhengende eikeskogen fra Atlanterhavet til Uralfjellene.[10][11]

Bøk etablerte seg i Norge mellom 500 og 1000 e.Kr, og de norske populasjonene er isolerte både fra hverandre og fra resten av utbredelsesområdet. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de norske trærne er nærmest beslektet med dansk bøk. Dette tyder på at bøk er innført av mennesker som en nyttevekst. Bøkenøtter ble brukt til grisefôr, og trevirket var ettertraktet. Flere gjenstander av bøk er funnet i Osebergskipet fra Vestfold.[12][13]

I Larvik finner man Norges største, ublandede bøkeskog. Den er på ca. 300 dekar. Gamle bøkeskoger finnes bare to steder i Norge, langs Skagerrakkysten med sentrum i søndre Vestfold - blant annet ved Fevik i Grimstad[14] - og ved Lurefjorden på Seim i Lindås kommune, nord for Bergen. Peder Claussøn Friis skrev i 1599 feilaktig om bøkene i Agder at «der norden-fore findes ingen Bøge-Schouff», men verdens nordligste gamle bøkeskog er den i Nordhordland, på Vollom[15] i Lindås. DNA-analyser har påvist slektskap mellom bøketrær i Vestfold og i Danmark.[16]

I Stangvik i Surnadal kommune finner man verdens nordligste bøkeskog, plantet i etterkrigstiden.

Verdens nordligste bøkeskog i Stangvik i Surnadal kommune på Nordmøre.

Plantede bøktrær klarer seg godt i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge og setter modne frø nordover til Trøndelag. Den finnes plantet helt nord til Steigen. Den mest kjente kultivaren er blodbøk 'Purpurea' med mørkerøde blad, men det finnes også andre kultivarer med ulike bladfarger eller -former. Hengebøk 'Pendula' har hengende greiner.[17]

Under betegnelsen «Bøkeurskog i Karpatene og gamle bøkeskoger i Tyskland» har UNESCO oppført 15 bøkeskoger i Slovakia, Ukraina og Tyskland på listen over verdens naturarv.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Varianter av ordet bøk finnes i alle germanske språk og går tilbake til urgermansk *bokjon. Ordet kommer fra en urindoeuropeisk rot *bhagos og har kognater som gresk phegos «eik» og latin fagus «bøk». I Vestfold heter treslaget bok. Ordet bok i sin vanlig betydning er avledet fra navnet på treslaget. Sammenhengen er uklar, men det kan tenkes at man ristet runer på plater av bøkeved.[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Per Roger Lauritzen og Leif Ryvarden: Skog-Norge fra Buskerud til Vest-Agder, Gyldendal Norsk Forlag 2009. ISBN 978-82-05-37907-7.
  2. ^ B. Kucera og H.H. Myhra (1996). Egenskaper hos de viktigste norske lauvtrær. Norsk Treteknisk Institutt. s. 27–29. 
  3. ^ L. Buer (29. september 2016). «– Vi bruker bøk, som gir en naturlig, søtlig nordisk aroma». DN.no Magasinet D2. Besøkt 23. februar 2017. 
  4. ^ a b D. Piggot (1982). «Løvskogen og blomstene der». I G. Halliday og A. Malloch; oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding. Ville vekster i Norge og våre naboland. Schibsted. s. 25–28. ISBN 82-516-0908-9. 
  5. ^ G. von Wühlisch (2008). EUFORGEN Technical Guidelines for genetic conservation and use of European beech (Fagus sylvatica). Roma: Bioversity International. ISBN 978-92-9043-787-1. Arkivert fra originalen 23. februar 2017. Besøkt 23. februar 2017. 
  6. ^ «Fagus sylvatica». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 29. oktober 2015. 
  7. ^ a b D. Magri m.fl. (2006). «A new scenario for the Quaternary history of European beech populations: palaeobotanical evidence and genetic consequences». New Phytologist. 171 (1): 199–221. ISSN 1469-8137. PMID 16771995. doi:10.1111/j.1469-8137.2006.01740.x. 
  8. ^ D. Magri (2008). «Patterns of post-glacial spread and the extent of glacial refugia of European beech (Fagus sylvatica)». Journal of Biogeography. 35 (3): 450–463. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2007.01803.x. 
  9. ^ W. Willner, R. Di Pietro og E. Bergmeier (2009). «Phytogeographical evidence for post‐glacial dispersal limitation of European beech forest species». Ecography. 32 (6): 1011–1018. ISSN 1600-0587. doi:10.1111/j.1600-0587.2009.05957.x. 
  10. ^ H. Küster (1997). «The role of farming in the postglacial expansion of beech and hornbeam in the oak woodlands of central Europe». The Holocene. 7 (2): 239–242. ISSN 1477-0911. doi:10.1177/095968369700700213. 
  11. ^ R. Pott (1997). «Invasion of beech and the establishment of beech forests in Europe». Annali di Botanica. 55: 27–58. ISSN 2239-3129. Arkivert fra originalen 19. november 2015. Besøkt 9. november 2015. 
  12. ^ T. Myking, I. Yakovlev og G.A. Ersland (2011). «Nuclear genetic markers indicate Danish origin of the Norwegian beech (Fagus sylvatica L.) populations established in 500–1,000 AD». Tree Genetics & Genomes. 7 (3): 587–596. ISSN 1614-2950. doi:10.1007/s11295-010-0358-y. 
  13. ^ T. Myking, I. Yakovlev og G.A. Ersland. «Bøken i Norge – en sein innvandrer eller en tidlig introduksjon?». NordGen. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 16. november 2015. 
  14. ^ «Bøkeskogen ved Søm», foto
  15. ^ Bøkene på Vollom, Grind
  16. ^ [1] Frans-Arne Stylegar: «Bøkeskog», Arkeologi i nord, 28. februar 2011
  17. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 220–221. ISBN 82-10-01282-7. 
  18. ^ «Beech (n.)». Online Etymology Dictionary. Besøkt 6. juli 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bøk&oldid=24783329»