Anglo-cherokee-krigen

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Anglo-Cherokee-krigen (1758–1761) eller cherokee-opprøret var en konflikt mellom Storbritannias styrker i Nord-Amerika og cherokee-indianere under den franske og indianske krig. Britene og cherokeene var formelt sett allierte før krigens utbrudd, men partene begynte etterhvert å mistenke hverandre for svik. Cherokeene erklærte til slutt åpen krig mot britene. I perioden 1759–1761 forekom mange angrep, de fleste i form av mindre angrep fra cherokeenes side men det forekom også angrep motsatt vei. I 1761 endte konflikten med fredsavtaler mellom cherokeene og delstatene Sør-Carolina og Virginia, der de sa fra seg store deler av sine landområder.

Britene og cherokeene var formelt sett allierte før krigens utbrudd, men partene begynte etterhvert å mistenke hverandre for svik. Mot slutten av 1750-tallet økte spenningen mellom britiske nybyggere og cherokeene gradvis.

Under det andre året av den franske og indianske krig, søkte britene hjelp hos cherokeene mot sine franske fiender og deres allierte indianere. De sa seg villige til dette, under forutsetning at britene bygget fort i cherokeenes territorier, slik at de kunne forsvare seg selv mot de kommende krigsmotstanderne. Fortene som ble bygget var Fort Loudoun ved munningen av elven Tellico på Little Tennessee, Fort Prince George nær Keowee, og Fort Dobbs vest i Nord-Carolina. Etter at dette var gjort, stilte cherokeene opp med 400 krigere, klare til kamp. Krigene befant seg i det vestlige Virginia under ledelse av Ostenaco, mens en annen stor gruppe angrep Fort Toulouse i det som er dagens Alabama, under ledelse av Oconostota og Attakullakulla.

Cherokeene deltok senere i erobringen av Fort Duquesne i 1758. De følte likevel ikke at deres bidrag ble verdsatt, og Attakullakulla beordret sine krigere hjem igjen. Senere hjalp en gruppe cherokee-krigere ledet av Moytoy av Citico til under virginianske troppers angrep på shawneene fra Ohio Country. Ekspedisjonen gikk derimot ikke som planlagt, og det endre med at cherokeer og virginianere angrep hverandre. Denne kampen vant virginianerne, og omtrent 20 cherokeer ble drept i prosessen. Flere av cherokeenes ledere ønsket seg fred, men hevnangrep på enkelte ytterlige bosetninger skjedde likevel med jevne mellomrom. Cherokeene erklærte til slutt åpen krig mot britene i 1759; de sloss som uavhengige og ikke som allierte med franskmennene.

Guvernøren i Sør-Carolina, William Henry Lyttelton, reiste siden en hær på 1 100 mann og marsjerte inn i cherokeenes indre territorium. En fredsavtale ble raskt inngått, og to av cherokeenes krigere — anklaget for mord på hvite nybyggere — ble overlevert for henrettelse. 29 høvdinger ble gitt som gisler, og tatt til fange ved Fort Prince George. Lyttleton dro tilbake til Charleston, men det var fortsatt mye sinne i cherokeenes leir, noe som medførte ytterligere angrep mot britenes bosetninger nærmere 1760. I februar 1760 angrep cherokeene Fort Prince George i et forsøk på å redde gislene; fortets kommandør ble drept, mens hans erstatter så til at alle gislene ble drept og at angrepet ble avfeid. Fort Ninety Six ble også angrepet, men også her klarte man å motstå beleiring.

Mindre poster i Sør-Carolinas bakland havnet derimot i cherokeenes hender, noe som førte til at guvernør Lyttleton ba om hjelp til britenes kommandør i Nord-Amerika, Jeffrey Amherst. Han sendte Archibald Montgomerie med en tropp på 1 200 mann til Sør-Carolina. Montgomeries felttog raserte deler av cherokeenes land kalt for «Lower Towns», inkludert Keowee, men endte med nederlag ved Echoee-passet, da Montgomerie forsøkte å entre det såkalte «Middle Towns». Senere i 1760 erobret cherokeene Fort Loudon, representert ved de såkalte «Overhill Cherokee».

I 1761 ble Montgomerie erstattet av James Grant, som førte en hær på 2 600 mann, den største styrken som noen har entret de sørlige Appalachene, til kamp mot cherokeene. Hæren beveget seg gjennom Lower Towns, beseiret cherokeene ved Echoee-passet, og fortsatte med å jevne omtrent 15 bosetninger i Middle Towns, mens de brente åkre på veien.

I september 1761 skrev cherokeene under på en fredstraktat med Sør-Carolina, og sa dermed fra seg mesteparten av sine østlige landområder. I november samme år skrev de også under en tilsvarende traktat med Virginia. Løytnant Henry Timberlake, sersjant Thomas Sumter, en afrikansk slave og en oversetter reiste opp i «Overhill»-området med en kopi av traktaten; Timberlakes reisekart og -dagbok, som senere ble publisert i 1765, inneholder en nøyaktig beskrivelse av cherokeenes kultur. Mennene tok senere med seg en cherokee-delegasjon til London i 1762-1763; indianerne besøkte blant annet Tower of London, møtte Oliver Goldsmith, tiltrakk seg store folkemengder, og hadde et møte med kong Georg III. Under turen døde oversetteren William Shorey, noe som gjorde kommunikasjonen tilnærmet umulig.

• Rice Hope Plantation Inn
• Mooney, James. Myths of the Cherokee (1900, omtrykk 1995).