Anastasius II
- For den østromerske keiseren, se Anastasios II
| Anastasius II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født |  Roma (Det romerske keiserriket) | ||
| Død | 19. nov. 498[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Old St. Peter's Basilica | ||
Anastasius II (født i Roma, død 19. november 498 samme sted) var pave fra 24. november 496 til sin død. Han er den andre paven siden Peter til å ikke bli regnet som helgen, Liberius var den første.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Anastasius var romer, og var sønn av presbyteren Petros.
Pave
[rediger | rediger kilde]Han levde under de tidlige år av det østgotiske herredømme under Theoderik den store og under patriark Akakios av Konstantinopels skisma. De forsøk som keiser Zeno gjorde for å dempe problemet ble ikke anerkjent, verken av pave Felix III eller av pave Gelasius I, og dermed ble skismaet et betydelig problem mellom vest- og øst-kirkene. Da Gelasius I døde, valgte man Anastasius II til pave nettopp fordi man mente at det ville styrke den fraksjon som ville satse på å forbedre relasjonene, og få bilagt skismaet[2][3]
Anastasius krevde at Akakios, patriark av Konstantinopel, skulle få sitt navn fjernet fra diptykene, men anerkjente patriarkens sakramentale handlinger, en holdning som mishaget romerne som tvetydig og utilstrekkelig. Han fordømte også traducianismen.
Han ble begravet i Peterskirken.[2]
For den forsonlighet som han hadde en tilbøyelighet til, ble kan klandret heftig av forfatteren av Liber Pontificalis. Denne tradisjon av kritikk var kanskje så sterk at Dante plasserte «Anastasius» i helvete i Divina commedia: «Anastasio papa guardo, lo qual trasse Fotin de la via dritta» (Jeg vokter pave Anastasius, han som Photinus trakk bort fra den rette vei».[2] Men moderne Dante-forskere mener at dette er en tabbe fra Dantes side: Den person Dante aktet å plassere i helevetts sjette sirkel var en bysantinsk keiser, Anastasius I.[4][5][6]
Opplysningen som en gang sirkulerte at han forfattet et brev til kong Klodvig I for å gratulere med at at han hadde konvertert til kristendommen, har vist seg å være et falsarium fra 1600-tallet.
Kirkehistorikeren Richard P. McBrien mener at synet på Anastasius II som forræder er i stor grad urettferdig siden han blant annet tok bort bannlysningen fra de geistlige som hadde fordømt hans styre.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «ANASTASIUS II.» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 157–158.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Richard P. McBrien (1997). Lives of the Popes: The Pontiffs from St. Peter to John Paul II. HarperCollins. s. 82–83. ISBN 978-0-06-065304-0. Besøkt 8. mars 2013.
- ^ Morehead, John (1978). «The Laurentian Schism: East and West in the Roman Church». Church History. 47 (2): 125–136. doi:10.2307/3164729.
- ^ Alighieri, Dante (1995). Dante's Inferno. Translated by Mark Musa. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-20930-6. Besøkt 8. mars 2013.
- ^ Hudson-Williams, T. (1951). «Dante and the Classics». Greece & Rome. 20 (58): 38–42. doi:10.1017/s0017383500011128. «Dante is not free from error in his allocation of sinners; he consigned Pope Anastasius II to the burning cauldrons of the Heretics because he mistook him for the emperor of the same name»
- ^ Seth Zimmerman (2003). The Inferno of Dante Alighieri. iUniverse. ISBN 978-1-4697-2448-5. Besøkt 8. mars 2013.
