Hopp til innhold

Kate Bush

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kate Bush
FødtCatherine Bush
30. juli 1958[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Bexleyheath
Welling
BeskjeftigelseMusiker, plateprodusent, pantomimekunstner, plateartist, filmskuespiller, sanger, låtskriver, filmregissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedLondon South East Colleges
Partner(e)Del Palmer
SøskenJohn Carder Bush
Paddy Bush
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avPRS for Music
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire (2013)
Rock and Roll Hall of Fame (2023)[5]
Ivor Novello Awards (2002)[6]
Musikalsk karriere
SjangerArt pop, progressiv pop, singer-songwriter-musikk, barokkpop, eksperimentell pop, kunstrock, poprock[7][8][9][10][11][12][13][14][15]
InstrumentGitar, piano, cello, bassgitar, vokal
StemmetypeSopran
Aktive år1975–
PlateselskapEMI, Columbia Records, Harvest Records, EMI
Nettstedhttps://www.katebush.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Wuthering Heights, Running Up That Hill
Kate Bush på Commons

Catherine «Kate» Bush (født 1958) er en britisk sanger, musiker, låtskriver og produsent, kjent for sin særpregete stemme, sangstil, litterære tema og eksperimentering med instrumenter. Blant hennes sanger er «Wuthering Heights», «The Man with the Child in His Eyes», «Babooshka» og «Running Up That Hill (A Deal with God)», samt duetten med Peter Gabriel, «Don't Give Up». Hun er kjent for å legge stor vekt på den kunstneriske utformingen av sine musikkvideoer. «Wuthering Heights», «Babooshka» og «Running Up That Hill (A Deal with God)» gikk til topps på de engelske hitlistene. «Wuthering Heights» var første den listetopp som var komponert og fremført av en kvinne.[16]

Debutsingelen ble avfeid av flere kritikere og oppfattet Bush som en døgnflue. Etter seks uker utkonkurrerte debuten ABBA på hitlistene.[17] «Wuthering Heights» var en av de mest litterære popsinglene utgitt og en uvanlig hitsingle. Bush, da 18 år gammel, insisterte selv på at denne skulle være single fra debutalbumet (mot EMI-sjefenes ønske). David Gilmour var en viktig støttespiller tidlig i karrieren.[18] I USA slo hun ikke gjennom før på 1980-tallet.[17] Hounds of Love regnes som hennes mesterverk.[18]

Bush har laget rundt 30 videoer til låtene sine og kjennetegnes av at nesten alle er bygget opp rundt dans eller ballet. Videoen har dratt nytte av hennes ferdigheter som danser og utmerker seg med elegant koreografi som forsterker hennes utstråling. Videoene er ofte små historier knyttet til sangtekstene.[19] En av de mest kjente er «Cloudbusting» (fra Hounds of Love) med Donald Sutherland i rollen som Wilhelm Reich. Denne forteller en historie som en dramafilm og uten dans.[20]

Yngve Blokhus og Audun Molde skriver at Bush er en unik kunsnter som definerte sin egen sjanger med en teatralsk stil «mellom det sensuelle og det grufulle». Musikken er preget av skiftende lydbilder, internasjonale impulser og hennes særpregede, gjennomtrengende sangstemme.[21] Bush har samarbeidet med blant andre Peter Gabriel, Prince og Elton John og hun har inspirerte mange yngre sangere blant andre Björk, Tori Amos, og Rufus Wainwright. Johnny Rotten var en fan av musikken hennes.[18][22] Hun var en pioner i bruk av Fairlight synthesizer.[18]

Opprinnelig ble hun ikke tatt på alvor og ble ble blant annet etter Hounds of Love anerkjent som særpreget og nyskapende kunstner.[23] Den teatralske og eksentriske stilen ble til dels latterliggjort og i Telegraphs avstemning vant hun både klassen for mest likt og minst likte kvinnelige artist.[24] Bush spilte inn vokal i et enkelt opptak uten senere dubbing. Den karakteristiske vokalen i Wuthering Heights er preget like mye av klangfarge som av toneleie.[23]

Hun sluttet å gi konserter i 1980 inntil hun opptrådte i 2014.[20] Hun ga ut syv album fra 1978 til 1993, og hadde mellom 1993 og 2005 en pause fra musikkutgivelser.[18][22]

Hennes tilhengere samles årlig i stort antall og flere steder i verden for å danse offentlig til «Wuthering Heights».[16]

Liv og familie

[rediger | rediger kilde]

Catherine «Kate» Bush ble født 30. juli 1958[25] i Welling, Kent, Storbritannia. Hun er datter av Hannah Bush og legen Robert Bush. Moren Hannah kom fra County Waterford i Irland, og var som ung en dyktig folkedanser, bevandret i keltisk folkemusikk og var en viktig inspirasjon for Kate Bush. Bush og brødrene vokste opp i et gammelt gårdshus, East Wickham Farm, på grensen mellom London og Kent.[17]

De eldre brødrene, John og Paddy, drev med folkemusikk, mens Kate spilte litt fiolin før hun fokuserte på piano. Paddy spilte mange forskjellige instrumenter. Hun lærte mye pianospill selv og var ganske dyktig 11 år gammel. Bush gjorde sine egne versjoner av blant annet «Eleanor Rigby» av The Beatles og hun begynte å komponere selv 14 år gammel.[17] Brødrene var interessert i progrock som de introduserte til Kate og de har siden oppveksten samarbeidet kunstnerisk. Familien var katolsk. De tidlige omtalene av Bush beskrev henne ofte nedlatende som resultat av en privilegert oppvekst i en generøs familie.[18] Broren Paddy medvirket på Kates 7 første album.[24] Broren John (også kalt Jay) laget blant annet omslaget til Hounds of Love.[23]

Bush har vært nøye med å skjerme privatlivet fra offentligheten.[20] Privat beskrives Bush som vennlig og sympatisk, og samtidig målbevisst og arbeidsom. Hun er 160 cm høy.[23][24]

Karriere

[rediger | rediger kilde]
David Gilmour (kjent fra Pink Floyd) sørget for at Bush fikk innpass i lydstudio og hos plateselskap mens hun var i tenårene.

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Kate Bush studerte piano og fiolin i unge år. Som 15-åring ble hun oppdaget av David Gilmour fra Pink Floyd via Ricky Hopper (en venn av Bush-familien) som tok med seg et par amatørmessige demoer til sin venn Gilmour. Gilmour tok henne i juni 1975 med til et platestudio, hvor han ledet og finansierte prøveinnspillingen av en del låter inkludert «Man With a Child in his Eyes» og «Saxophone Song». Dette førte igjen til at plateselskapet EMI fattet interesse for henne. Hun skrev kontrakt med dem i 1976 og fikk et forskudd på 35.000 kroner uten at EMI hadde hastverk med å gi ute noe. Motpart i EMI var Terry Slater kjent for å ha sikret Sex Pistols og Blondie til EMI (senere ga han ut a-has debut).[17][26][27]

Kate Bush brukte lang tid på arbeidet med sitt debutalbum, ettersom hun prioriterte å fullføre sin utdannelse. Hun etablerte på den tiden bandet The KT Bush Band som en tid spilte i nærområdet med standardlåter som «Honky Tonk Women». Bush fattet interesse for dans og så mimespesialisten Lindsay Kemps forestilling i London (hun skal ha sett forestilling 21 ganger i løpet en måned) og meldte seg på Kemps dansekurs. Sommeren 1977 ga EMI klarsignal til innspilling av det første albumet.[17][26][27]

Debut

[rediger | rediger kilde]

The Kick Inside ble mottatt med begeistring da det utkom i februar 1978, og en ny stjerne var født. Albumet omtales som uvanlig bra som debutalbum fra en ung popartist.[17] Bush ble kjent for sitt slående utseende, sin sangstemme (overdrevent høy sopran i Wuthering Heights) og egenartede sangstil.[23][24][28]

Hun møtte en del motbør fra kommentatorer som mente at hun ofte sang for barnslig og gjorde narr av henne fordi hun i låtene brukte en del engelske ord som ble oppfattet som gammeldagse og avleggs. Albumet nådde en 3.-plass på de britiske listene og solgte etterhvert til platina. Hun toppet singel-listene i Storbritannia med «Wuthering Heights», og «The Man with the Child in His Eyes» kom på sjetteplass.

Hun ble markedsført som sexsymbol blant annet med store utendørs plakater som viste henne i ettersittende antrekk. Hun ble kåret til årets sexobjekt av NME og Sounds, slått av Debbie Harry.[24]

Kate Bush opprettholdt sin produktivitet, og innen utgangen av 1978, ni måneder etter The Kick Inside, kom album nummer to Lionheart på markedet. Albumet ble innspilt i Frankrike, og EMI presset på for å få en rask oppfølger til det suksessfulle debutalbumet.[23] Her svarte hun kritikerne på selvironisk vis, blant annet ved å fylle refrenget på låten «Wow» med nettopp dette ordet. Lionheart kom på sjetteplass på Storbritannias albumliste og har også solgt til platina, som forgjengeren.

Ledende tidsskrifter som NME, Sounds og Melody Maker var negative til stemmen, sangstilen, og de manierte musikkvideoene. John Peel, discjockey på BBC Radio 1, uttalte at han ikke kunne ta henne på alvor som musiker og spilte aldri hennes musikk.[23] Hun ble nedlatende omtalt som en drømmende ungjente fra den privilegerte middelklasse.[18]

Kate Bush la ut på konsertturnéen «Tour of Life» i 1979 med 28 opptredener rundt om i Europa. Showene var strengt regissert og hun skiftet antrekk 17 ganger i løpet en konsert. Hun gjorde det senere klart at en slik eksponering ikke lå for henne, og hun har siden kun hatt sporadiske konsertopptredener. Bush trakk seg i stor grad tilbake fra offentligen og tok styringen med innspillinger (hun arbeidet i lydstudio ved boligen i Sevenoaks) og markedsføringen. Hun holdt konsert i 2014.[20][22][24][28]

Perfeksjonisme og suksess

[rediger | rediger kilde]
Bush under konsert i 2014.
Den nederlandske gruppen Knight of the Progs fremfører ofte låter av Bush

Bush ble stadig mer inspirert av avantgardmusikk laget av blant andre David Bowie, Brian Eno og Peter Gabriel.[23] I 1980 kom albumet Never for Ever, og Bush brukte for første gang synthesizere og trommemaskiner. Albumet gikk direkte inn på førsteplass på den britiske albumlisten. Dette var første gang en kvinnelig soloartist nådde toppen av salgslistene i Storbritannia.[23] Hun brukte et halvt år på innspillingen. Singelen «Babooshka»[24] kom på femteplass i Storbritannia og ble også en av hennes største hits i blant annet Australia og Norge.

Tidlig i karrieren meldte ønsket seg om større kreativ kontroll over egen musikkproduksjon. Derfor ble det naturlig for henne å produsere egne album. Hun forberedte seg over tid på å lære seg produsenthåndverket: På det dels retrospekitve albumet Never for Ever var Kate Bush medprodusent, før hun overtok eneansvaret på The Dreaming.[23]

På The Dreaming satte hun sitt helt spesielle preg, med tett lydbilde som vakte blandede reaksjoner hos kritikerne.[trenger referanse] The Dreaming produserte hun selv og[24] regnes som kunstnerisk vellykket, men skuffet kommersielt med moderate salgstall og hennes omdømme falt. Hun etablerte sitt eget firma Kate Bush Music Ltd og fikk da en større andel av fortjenesten fra platesalget.[23] Salget av albumet ble heller ikke det samme, enda platen nådde tredjeplass på de britiske hitlistene. Etter The Dreaming vendte hun seg gradvis bort fra offentligheten. Stadig mer tid ble brukt i platestudiet, hvor hun viste seg som litt av en perfeksjonist. Hun utforsket studioets muligheter til fulle for å gi låtene en tilfredsstillende utforming. De påfølgende årene bare styrket perfeksjonisten i Kate Bush.

Hounds of Love

[rediger | rediger kilde]

NME stilte i august 1985 spørsmål hvor det var blitt av Kate Bush.[23] Hounds of Love ble lansert 16. september 1985[23] nådde toppen av listene, og hun opplevde en suksess som kunne måle seg med debutåret. Albumet spilte hun inn i sitt eget studio, og det omtales som et mesterverk og regnes som et høydepunkt i karrieren. Sammenlignet med de to første albumene der han sang i et utpreget høyt leie, senket hun stemmeleiet bevisst i Hounds of Love.[23][29] De mest negative i britisk musikkpresse roste albumet: NME skrev at Bush er et geni og den mest unike soloartisten i Storbritannia, mens Sounds kalte albumet brilliant.[24]

Bush ga ut fire hitsingler fra Hounds of Love hvorav tre singler nådde top 20 i Storbritannia.[23] Hounds of Love er hennes bestselgende album.[24] Høsten 1985 gikk albumet forbi Madonnas Like a Virgin.[24] «Running Up That Hill» ble hennes mest solgte singel på 1980-tallet og kom blant annet på tredjeplass på den britiske singellisten.

Hun var tilbake i 1989 med et nytt album, The Sensual World,[24] som riktignok ikke ble den samme suksessen. Det tok fire år før neste album, og i 1993 hadde hun moderat suksess med albumet The Red Shoes. Singelen «Rubberband Girl» nådde forholdsvis langt opp på musikklistene.

Pause og comeback

[rediger | rediger kilde]

Etter The Red Shoes tok Kate Bush en lang pause.[23] Innspillingen av neste album startet for alvor i 1997, og ifølge meldingene skulle det utgis sent i 1998 eller tidlig i 1999. Samtidig voktet hun så godt om sitt privatliv at det gikk to år før offentligheten fikk vite at hun i 1998 hadde født en sønn. Hennes åttende studioalbum, som fikk navnet Aerial, ble utgitt som dobbel-CD og LP 7. november 2005. Aerial fikk stor oppmerksomhet og positiv omtale hos kritikerne.[24] På forhånd hadde «King of the Mountain» blitt lansert som singel 24. oktober.

I 2014 holdt hun 22 konserter på Hammersmith Apollo i London under tittelen «Before the Dawn», de første siden 1979.[24]

«Running Up That Hill» ble populær på nytt hos en ny generasjon i 2022 etter å ha vært brukt i fjerde sesong av serien Stranger Things. Med dette ble hun den eldste kvinnelige musikeren som toppet hitlistene med selvskrevet musikk. Vanligvis er Bush svært restriktiv til bruk av musikken i filmer og fjernsynsserier.[24][30]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I dronningens nyttårsliste for 2013 ble Bush utnevnt til kommandør (CBE) av Den britiske imperieordenen for sitt musikalske virke.[31]

Hun ble innvotert i Rock and Roll Hall of Fame i 2023.[32]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
Hammersmith Apollo i 2014, utsolgt konsert.
Fans i Melbourne under «wuthering heights day», 2016.

Album

Livealbum

  • 2016: - Before the Dawn

Singler (utvalg)

  • 1978: «Wuthering Heights»
  • 1978: «The Man with the Child in His Eyes»
  • 1979: «Them Heavy People»
  • 1980: «Babooshka»
  • 1985: «Running Up That Hill»
  • 1986: «Don't Give Up» (med Peter Gabriel)
  • 2005: «King of the Mountain»
  • 2012: «Running Up That Hill» (2012 Remix)

Samlealbum

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002149454, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bush-kate[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 4859, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID kate-bush[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.rollingstone.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ http://www.allmusic.com/artist/p3805; arkiveringsdato: 21. mars 2016; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20160321072401/http://www.allmusic.com/artist/kate-bush-mn0000855423/biography.
  8. ^ http://www.britannica.com/biography/Kate-Bush; Encyclopædia Britannica Online; Encyclopædia Britannica Online-ID: biography/Kate-Bush; besøksdato: 17. mai 2016.
  9. ^ http://pitchfork.com/features/interviews/7968-kate-bush/; arkiveringsdato: 28. august 2016; arkiv-URL: https://archive.is/20160828120731/http://pitchfork.com/features/interview/7968-kate-bush/.
  10. ^ http://pitchfork.com/news/42100-kate-bush-reveals-lp-details-new-song/; arkiveringsdato: 5. mai 2016; arkiv-URL: https://archive.is/20160505040651/http://pitchfork.com/news/42100-kate-bush-reveals-lp-details-new-song/.
  11. ^ https://www.theguardian.com/music/2014/aug/21/kate-bush-queen-of-art-pop-defied-critics-london-concerts; arkiveringsdato: 9. juli 2017; arkiv-URL: https://web.archive.org/web/20170709152152/https://www.theguardian.com/music/2014/aug/21/kate-bush-queen-of-art-pop-defied-critics-london-concerts.
  12. ^ https://books.google.com/books?id=hd-bAAAAQBAJ&lpg=PT108&pg=PT99.
  13. ^ http://www.thelineofbestfit.com/new-music/song-of-the-day/acre-tarn-flex; arkiveringsdato: 5. mai 2016; arkiv-URL: https://archive.is/20160505040615/http://www.thelineofbestfit.com/new-music/song-of-the-day/acre-tarn-flex.
  14. ^ https://www.theguardian.com/lifeandstyle/2005/oct/16/shopping; arkiveringsdato: 5. mai 2016; arkiv-URL: https://archive.today/20160505040614/http://www.theguardian.com/lifeandstyle/2005/oct/16/shopping.
  15. ^ http://www.underthegunreview.net/2014/03/21/kate-bush-touring-for-the-first-time-in-35-years/.
  16. ^ a b Nast, Condé (13. juni 2022). «“Running Up That Hill” with Kate Bush, Again». The New Yorker (på engelsk). Besøkt 28. januar 2023. 
  17. ^ a b c d e f g Historien om rock, 20. Elektronikk og video. Norge: Den norske bokklubben. 1989. s. 37. ISBN 8252518214. 
  18. ^ a b c d e f g Talbot, Margaret (19. desember 2018). «The Enduring, Incandescent Power of Kate Bush». The New Yorker (på engelsk). Besøkt 4. mars 2023. 
  19. ^ Strøm, Gunnar (1989). Musikkvideo. Oslo: Det norske samlaget. ISBN 8252133770. 
  20. ^ a b c d Liu-Rosenbaum, Aaron (1. januar 2018). «Weaving “Eroticism, Cosmology, and Politics” in Early Female Technopop: Three Discourses with the Informatics of Domination». Popular Music and Society. 1. 41: 16–38. ISSN 0300-7766. doi:10.1080/03007766.2016.1169646. Besøkt 26. januar 2023. 
  21. ^ Blokhus, Yngve og Audun Molde (1996). Wow!. no#: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  22. ^ a b c Adams, Tim (20. november 2011). «Kate Bush: the return of pop's most resonant voice». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. mars 2023. 
  23. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p CAWOOD, IAN (2016). «'Don't let me go! Hold me down!': inspiration, voice and image in Kate Bush's 'Hounds of Love'». Popular Music. 1. 35: 41–63. ISSN 0261-1430. Besøkt 4. mars 2023. 
  24. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Aune, Oddvin (26. juni 2022). «Barnegeniet som ble promotert som sex-symbol». NRK. Besøkt 9. mars 2023. 
  25. ^ Århundrets hvem hva hvor. Schibsted. 1999. 
  26. ^ a b «The 10 best Kate Bush moments». the Guardian (på engelsk). 25. august 2014. Besøkt 29. august 2021. «At 14, the doctor’s daughter from Kent was already a precocious songwriter (writing at least one a day, by her own account) when her demo tape was passed to Pink Floyd’s Dave Gilmour via a friend of her brother Jay. Gilmour invited her to record a few songs – including the enigmatic adolescent fantasy The Man With the Child in His Eyes – at his home studio, and paid for the Abbey Road session two years later that led to a deal with EMI. The record company kept Bush on a retainer while she did her O-levels and a year of A-levels, played pubs with the KT Bush Band and studied mime and dance.» 
  27. ^ a b Marcussen, Tor (1986). "We want the world and we want it now". no#: Schibsted. ISBN 8251610583. 
  28. ^ a b Thomson, Graeme (13. mai 2010). «Kate Bush's only tour: pop concert or disappearing act?». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. mars 2023. 
  29. ^ Elan, Priya (16. september 2011). «On This Day - Kate Bush Releases 'Hounds Of Love'». NME (på engelsk). Besøkt 28. januar 2023. 
  30. ^ Kolseth, Hans Ivar Moss (4. august 2022). «Nostalgibølger på hitlistene». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 9. mars 2023. 
  31. ^ London Gazette, nr. 60367, 29. desember 2012, s. 7.
  32. ^ Omtale på nettstedet til Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 22. november 2023.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kate_Bush&oldid=24416097»