Farlig avfall

Snever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. dekker norske forhold, bør dekke begrepet generelt

Farlig avfall, som tidligere ble kalt spesialavfall, betegner avfall som ikke kan behandles sammen med ordinært avfall, fordi det har egenskaper som blant annet kan medføre alvorlig forurensning eller skader på mennesker eller dyr. Dette skyldes at avfallet har én eller flere farlige egenskaper.

Blant de viktigste farlige egenskapene finner vi:

• Brannfarlig avfall – avfall som kan forårsake brann eller eksplosjon
• Giftig avfall – avfall som kan medføre forgiftninger, alvorlige sykdommer eller død. I noen tilfeller kan det ta svært lang tid før kroppen blir skadet, f.eks ved kontakt med asbest eller PCB.
• Etsende avfall: avfall som ved kontakt med hud kan føre til alvorlig vevsskade, i kontakt med øynene kan blindhet bli resultatet.
• Irriterende avfall: avfall som kan føre til allergiske reaksjoner, kløe eller svie.

Eksempler på farlig avfall:

• Organisk, som oljeholdig avfall, organiske løsningsmidler, tjæreavfall, plantevernmidler, maling og lakk.
• Uorganisk, som batterier, tungmetaller, syrer og baser.

Regler for håndtering av farlig avfall finnes i avfallsforskriftens kapittel 11. Alle virksomheter som produserer farlig avfall er forpliktet til å levere dette minst én gang i året til et firma som har tillatelse til å samle inn, motta eller behandle farlig avfall.

Det er forbudt å kvitte seg med farlig avfall på andre måter enn å levere til lovlige aktører, f.eks ved å kaste det i naturen, blande med restavfall eller helle det ut i avløpet. Det er også ulovlig for virksomheter å levere farlig avfall til ubetjente miljøstasjoner. Disse er bare beregnet på private husholdninger.

Når avfallet leveres, skal det følge med et deklarasjonsskjema for farlig avfall. Skjemaet er godkjent av Miljødirektoratet, og bruken er lovpålagt. På dette skjemaet skal det gis opplysninger om:

• hvem som har produsert avfallet
• hva slags avfall det er snakk om
• mengde avfall
• transportklassifisering
• andre opplysninger som kan være til nytte for dem som skal håndtere avfallet videre

Når avfallet er levert får produsenten igjen en signert kopi. Denne kopien er avfallsprodusentens bevis for at han har levert avfallet til lovlig behandling.

Husholdninger har verken leverings- eller deklarasjonsplikt. For å sørge for at husholdningenes farlige avfall blir samlet inn, finnes det forskjellige ordninger i de forskjellige kommunene. De vanligste er:

• Ubetjente mottak, f.eks på bensinstasjoner. Her kan husholdningene sette fra seg farlig avfall, i en kasse eller container. I mange kommuner er denne ordningen på vei ut, på grunn av forsøpling og hensetting av farlig avfall fra virksomheter.
• Betjente mottak, der man kan levere farlig avfall. Disse er ofte kombinert med gjenvinnings- og ombruksstasjoner.
• Mobile mottak. På angitt tid og sted kommer det en lastebil der husholdningene kan levere det farlige avfallet sitt. I mange kommuner er dette blitt en stor suksess.

Alle firmaer som samler inn, tar i mot, sluttbehandler eller på andre måter har befatning med farlig avfall må ha tillatelse fra forurensningsmyndighetene.

Eksempler på organisk farlig avfall er impregnert trevirke, løsemidler, spillolje, drivstoff og fyringsolje. De fleste typer organisk farlig avfall har høy brennverdi og energien som oppstår ved forbrenning av slikt avfall kan brukes til å erstatte energien fra brenning av fossilt brensel.

Det største norske anlegget for forbrenning av organisk farlig avfall er Norcems sementfabrikk i Brevik. Produksjon av sement krever store energimengder, fordi råmaterialene skal varmes opp til ca. 1500 ºC. Det er Norcems datterselskap Renor som mottar organisk farlig avfall og behandler dette slik at det kan brukes som brensel i sementovnen. Brensel basert på organisk farlig avfall erstatter bruk av kull. Den høye varmen sørger for at farlige stoffer blir destruert.

Et firma i Bergen, Indus Kjemisk Tekniske Fabrikker, gjenvinner løsemidler ved hjelp av destillasjon. Det har blitt gjort flere forsøk på å regenerere spillolje, men disse har som regel strandet på grunn av sviktende økonomi.

De største mengdene av uorganisk farlig avfall håndteres hos Norsk Avfallshåndtering (NOAH) på Langøya utenfor Holmestrand. På denne øya har det tidligere blitt utvunnet kalkstein til bruk i sementindustrien. Gruvedriften har etterlatt seg to store dagbrudd som avfallet deponeres i. Ryggraden i driften er svovelsyre fra Fredrikstad-bedriften Kronos Titan. Årlig genererer denne bedriften 200 000 tonn svovelsyre, som behandles på Langøya. Syra nøytraliseres flygeaske. I denne prosessen produseres mineralet gips (CaSO₄) som er både mekanisk og kjemisk stabilt. Mineralet er dessuten svært lite gjennomtrengelig for vann, slik at faren for utlekking forurensning er liten. Det er derfor mulig å blande inn annet uorganisk farlig avfall i gipsen.

Overskuddsvann og nedbør passerer gjennom et renseanlegg før det slippes ut i Oslofjorden.

I tillegg til nøytralisering av syre drives det andre former for avfallsbehandling på Langøya, blant annet disse:

• Deponering av masser som ikke trenger ytterligere behandling før deponering
• Utreagering av metallisk avfall i vann
• Nøytralisering av cyanider

Firmaet Miljøteknikk Terrateam i Mo håndterer også farlig avfall på en liknende måte, gjennom å støpe avfallet inn i betong. Betongen legges i nedlagte gruveganger opptil 400 m under havnivået.

• Miljøgift

• Einar Bratteng Avfallsrett Håndtering og behandling av avfall Universitetsforlaget 2020 ISBN 9788215034348

• Miljøstatus i Norge: Farlig avfall
• Sortere.no: Kildesortering på nett