Filip II av Makedonia

Filip II Konge av Makedonia
Født		382 f.Kr.
Død		Oktober 336 f.Kr. (46 år) Aigai
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Liste over konger av Makedonia (359 f.Kr. – 336 f.Kr.)
Ektefelle		1) Audata 2) Fila 3) Nikesipolis 4) Filinna 5) Olympias 6) Meda 7) Kleopatra Eurydike
Far		Amyntas III av Makedonia[1][2]
Mor		Eurydike I av Makedonia[2]
Søsken		Eurynoe Perdikkas III av Makedonia Aleksander II av Makedonia Menelaus
Barn		1) Kynane 2) Filip III Arrhidaios 3) Aleksander den store 4) Kleopatra 5) Thessalonike 6) Europa ? 7) Karanos ?
Nasjonalitet		oldtidens Makedonia
Gravlagt		Tomb of Philip II of Macedon
Utmerkelser		Vincitore della corsa coi cavalli ai Giochi olimpici antichi (356 f.Kr.) Kvadriga-vinner i de antikke olympiske leker (352 f.Kr.) Vincitore della corsa dei carri tirati da due cavalli ai Giochi olimpici antichi (348 f.Kr.)
Annet navn		Φίλιππος
Regjeringstid		359-336 f.Kr.
Filip II av Makedonia på Commons

Filip II av Makedonia (gresk: Φίλιππος, oversatt Filippos, betyr «han som er glad i hester») (382–336 f.Kr.), konge av Makedonia. Blant hans mange barn var Aleksander den store og Filip III Arrhidaios.

For grekerne var Makedonia landet som lå bortenfor fjellet Olympos, et grenseland som lå mellom dem og barbarer, befolket av makedonske grekere som var halvveis barbarer selv. Kongeriket Makedonia hadde vært preget i flere generasjoner med dynastiske strider og hyppige bytter av konger. I to århundrer hadde ikke en makedonsk konge død av naturlige årsaker. Det var først med Filip II at det kom endringer som omformet Makedonia til et land som til sist kom til å dominere hele Hellas. Ved hans endringer sto han klar til å invadere Anatolia og angripe det veldige Perserriket, grekernes arvefiende, men det skjedde først ved Aleksander, sønn av Filip. Etter mer enn tyve år på den makedonske tronen hadde Filip en godt trent, profesjonell hær som beseiret de greske bystatene, inkludert Theben og Athen. Hans forming av det nye Makedonia «var antikkens raskeste og mest bemerkelsesverdige bedrift i maktbygging».^[3]

Filip var den yngste sønnen til kong Amyntas III og Eurydike I. I hans ungdom, ca 368–365 f.Kr., ble Filip holdt som gissel i Theben, den ledende bystaten i Hellas i løpet av byens hegemoni i sentrale Hellas. Etter at Theben forviste en spartansk hær i byens borg i 379 f.Kr. og gjeninnført demokratiet, fikk byen en ledende posisjon, blant annet ved en ny organisering av hæren som påførte fienden Sparta flere nederlag. I de dynastiske stridighetene i Makedonia, ble hærføreren og statsmannen Pelopidas tilkalt for å mekte i det makedonske kongehuset. For å sikre sin avgjørelse, og Thebens myndighet i Makedonia, tok han gisler som ble fraktet til Theben. Blant disse var unge Filip. I Theben fikk han både en militær og diplomatisk utdannelse mens han var under omsorgen til hærføreren Pammenes.^[4] De to hadde tilsynelatende gjensidig respekt for hverandre, kanskje også et vennskap, som varte fra deres tidlige år sammen i Theben.^[5] Det har blitt hevdet at Filip også ble eromenos (ung mannlig elsker) av den eldre hærføreren,^[6] men det er vanskelig å avgjøre den historiske riktigheten i hvor intimt deres vennskap var. Disse beskrivelsene kan være avledet fra en gresk litterær tradisjon tidlig på 300-tallet f.Kr. som skrev inn eros (romantisk kjærlighet) i de mange forhold mellom menn, og er ikke nødvendigvis basert på faktiske forhold.

Hans eldre bror Perdikkas III ble konge etter at hans eldste bror Aleksander II hadde blitt drept av regenten Ptolemaios fra Aloros, som var gift med hans søster. Da Perdikkas III vokste til fikk han selv drept Ptolemaios og kunne styre alene. Men kongeriket var underlagt Theben som spilte landets indre motsetninger ut mot hverandre, og tok Filip II som gissel for å sikre at partene oppførte seg slik som Theben ønsket. I 359 f.Kr. yppet Perdikkas III seg mot den illyriske kongen Bardyllis ved dumdristig å forsøke utvide kongedømmet nordøstover. Hans militære ekspedisjon endte i katastrofe hvor han ble drept i en trefning.^[7] Hans unge sønn Amyntas IV var da tre år gammel da han ble utropt som konge. I 364 f.Kr. kom Filip tilbake til Makedonia og ble gjort til regent og verge for den unge kongen. Allerede i løpet av noen måneder hadde Filip erklært seg selv som konge, og plassert sin unge nevø på sidelinjen. Amyntas ble ikke bedømt som farlig nok til å være en trussel mot Filip og han lot ham leve. Faktisk ga Filip ham senere sin datter Kynane i ekteskap.^[8]

Filips militære dyktighet og en visjon om makedonske storhet skaffet ham tidlig framgang og suksess, men han sto overfor umiddelbare trusler og utfordringer som måtte håndteres. Først måtte han bedre trusselen fra nord som hadde blitt forverret ved nederlaget til broren Perdikkas mot illyrerne. Han inngikk raskt en allianse med kong Bardyllis som ble forseglet ved at Filip giftet seg med hans datter eller datterdatter Audata i 359 f.Kr. Paionierne og trakerne hadde invadert og herjet de østlige regionene av Makedonia, mens Athen hadde gjort landgang ved kystbyen Methone i Pieria med en hær av leiesoldater under en makedonsk utfordrer til tronen ved navn Argeos. Ved å bruke kløktig diplomati greide Filip å få paionierne og trakerne til å trekke seg tilbake ved løfter om betaling, og han klarte å stille en hær på beina som møtte og beseiret de 3000 athenske hoplittene samme år.

For øyeblikket fri fra motstandere, kunne han konsentrere seg om å styrke sin egen innenlandske posisjon, og framfor alt sin makedonske hær. Antagelig hadde han lært meget i årene i Theben og visste nøyaktig hva makedonerne manglet av disiplin og slagkraft. Hans mest betydningsfulle nyvinning var uten tvil innføringen av et infanteri bestående falankser, bevæpnet med de beryktede sarissa, meget lange spyd. Hans mulige ressurser var langt større enn eksempelvis Athens og bygge opp en hær som var langt større. Han økte også Makedonias hestekraft ved å bosette sine ryttere og framtidige kavaleri i nye gode beitemarker i våtområdene som ble erobret ved hans østlige grense. Han forbedret også kraften og styrken til sine krigshester ved å innføre nye arter og innførte forbedret avl. ^[9] Mot slutten av hans styre utgjorde hans slagkraftige kavaleri mer enn 5000 ryttere med lange lanser, mer enn fem ganger antallet av hva som eksisterte da han overtok kongedømmet. ^[9]

En annen viktige faktor for hans framgang var hans økonomiske makt. Han skaffet seg tilgjengelige gruver med gull og sølv. I 357 f.Kr. tok han den athenske byen Amfipolis som kontrollerte gullgruvene i Pangaionfjellene. Arkeologi har vist at selv før Filips tid var det stor kvantitet av gull i landet, bevitnet i smykker og luksusgjenstander. De nye gruvene økte dette og omformet landets økonomiske grunnlag.^[9] Effekten kan bli sette i Filips mynter, preget av høy kvalitet, og ble hans varigste ettermæle: andrehåndskopier av hans mynter sirkulerte i nordlige barbarske riker så langt vest som i Gallia.^[10]

Betydningen av både hester og gull kan bli bevitnet ved at da han vant en seier i de olympiske leker, og lot da seiersbevisst prege en sølvmynt med avbildning av seg selv på hesteryggen med en hevet hånd. Dette året, 356 f.Kr., hadde han også vunnet en seier over en sammenslutning av barbarere og erobret den gresk byen Potidaia, grunnla en by som han oppkalte etter seg selv, Filippi ved elven Nestos. Det samme året ble han også far til en sønn som han døpte Aleksander.^[11]

At Filip hadde giftet seg med illyriske Audata for å stagge Bardyllis i Dardania var åpenbart kun for å kjøpe tid. Allerede i 358 f.Kr. marsjerte han mot sin svigerfar og året etter knuste han illyrerne i et heftig slag hvor det ble sagt at rundt 7000 av fienden ble drept. Ved dette etablerte han sin autoritet i innlandet i Balkan så langt som til Ohridsjøen og fikk respekt fra Epirus i øst.^[12]

Han fikk en datter med Audata, som ble kalt for Kynane, og Audata var en krigerkvinne i egen rett og lærte sin datter opp i selvforsvar og krigskunst, men deretter forsvant Audata ut av historien. Like raskt og heftig som han var i sine andre gjøremål, like rask var han i ektesengen. Som andre makedonske konge var han polygamist, i motsetningen til hans samtidige grekere lengre sør. Innenfor tre år hadde han fire hustruer i sitt palass, og endte opp til sist med syv til sammen som ettertiden kjenner til, hvorav fire av disse var ikke-greske barbarer.^[13]

I 357 f.Kr. giftet Filip seg med Olympias, en gresk prinsesse fra Epirus, datter av kong Neoptolemos av Epirus, og hun ble den fjerde hustruen hans, og mor til Aleksander den store. Tilsynelatende het hun egentlig Polyxena, da Plutark nevner det i sitt verk Moralia, og at hun endret sitt navn til Myrtale forut sitt bryllup med Filip II, da som en del av hennes initiering eller opptagelse i en nå ukjent mysteriekult.^[14] Navnet Olympias er således det tredje av de navnene hun er kjent med, tatt antagelig som en anerkjennelse av Filips seier ved de olympiske leker i 356 f.Kr., noe som sammenfalt ved Aleksanders fødsel.^[15][16] Deres andre barn var en datter, Kleopatra.

Mange myter har oppstått om Olympias, antagelig preget av at hun var en målbevisst kvinne som ikke lot seg dominere av den makedonske kongen. Blant annet var det hevdet at hun var en inderlig tilhenger av Dionysos og en form for orgiastisk slangekult. Plutark hevdet at hun også hadde slanger i sengen sin og sov med dem, men denne henvisningen var nok for å fordømme henne som løsaktig, hvilket det neppe var noen grunn til.^[17]

Da Aleksander begynte å bygge myten om seg selv og besøkte det egyptiske orakelet ved oasen i Siwa, etter sigende ved å følge etter fugler gjennom ørkenen, og i henhold til hans hoffhistorikere skal orakelet ha bekreftet at han ikke bare var den legitime farao av Egypt, men også av guddommelig herkomst. Ingen ringere enn Zevs var hans far etter at guden hadde forført hans mor. I henhold til myten skal Olympias he bekreftet dette.^[18] Om det er tilfelle at Olympias faktisk ga sin bekreftelse, har det nok sin årsak i at hun og Filip ble mindre gode venner over tid. Filips ustabilitet, egenvilje, og begjær etter andre kvinner, og Olympias' sjalu temperament førte til en voksende kjølighet i forholdet.

Det ble markant verre i 337 f.Kr. da Filip giftet seg med adelig makedonsk kvinne, Kleopatra Eurydike. Denne kvinnen var en niese av hærføreren Attalos, og etter ekteskapet var inngått endret han hennes navn til Eurydike. Det førte til store spenninger mellom Filip, Olympias og Aleksander. Ved bryllupsbanketten skal Attalos ha kommet med bemerkningen at Filip kunne bli far til en legitim arving, underforstått en som var makedonsk på begge sider. I raseri kastet Aleksander sitt drikkebeger mot ham og anklaget ham for å kalle ham en bastard. Filip reiste seg rasende, trakk sverdet og angrep Aleksander, kun for å snuble i fylla og falle på hodet. Aleksander skal da ha ropt, kanskje mer et litterært utsagn enn en historisk gjengivelse: «Her er den mann som er klar til å krysse fra Europa til Asia , men klarer ikke en gang å gå fra det ene bordet til det andre uten å miste balansen!»^[19]

Olympias dro sammen med sønnen i frivillig eksil til Epirus hvor hun bodde ved hennes brors molossiske hoff, Aleksander I.

Den store athenske oratoren Demosthenes avleverte allerede i 351 f.Kr. den første av hans Filippikker, en rekke taler som advarte grekerne mot den makedonske fare overfor gresk frihet. Hans taler, den andre i 344 f.Kr. og den tredje i 341 f.Kr. var alle rettet for å mane grekerne mot en farlig utenlandsk erobrer. Demosthenes erklærte også at Filip ikke engang var «en barbar fra noe sted som kan omtales med respekt, men en fordervelig slyngel fra Makedonia, der det til denne dag ikke har vært mulig å kjøpe en anstendig slave».^[20]

Etter å ha beseiret illyrerne ble Makedonias politikk i økende grad aggressiv. Paionia var allerede med våpenmakt underlagt Filips herredømme. Kort tid før Filip dro ut mot Paionia hadde Artaxerxes II Mnemon av Perserriket død og ble etterfulgt av sin sønn Artaxerxes III Arses. Hans hovedmål var å erobre Egypt, men for å klare det måtte han kontrollere havet, og derfor måtte han gjøre opp med Athen som hadde en sterk flåte og som støttet Egypt. Satrapen (guvernøren) av Karia, Mausollos,^[21] provoserte fram et opprør blant Athens allierte. Det ble begynnelsen på den sosiale krigen eller de alliertes krig (357-355 f.Kr.). ^[22]

I 357 f.Kr. brøt han avtalen med Athen og angrep Amfipolis som han hadde overgitt til Athen da han tok tronen. Byen ble makedonsk etter en storstilt beleiring. Han behandlet innbyggerne stort sett vennlig, skjønt noen ble forvist, og han plasserte en garnison i byen. Ved dette sikret han seg gullgruvene i fjellene i nærheten, og kunne han finansiere framtidige kriger. Da Athen var opptatt med Perserriket og ikke var i stand til å utkjempe to kriger samtidig, angrep den makedonske hæren og erobret den gresk byen Potidaia i Khalkidiki det samme året. ^[22] Mens Athen forberedte seg på å sende en hær nordover, erobret Filip festningsbyen Pydna, en annen athensk koloni ved den makedonske kysten. Alle grekere ble forvist, byen ble rasert og en ny by ble bygd på ruinene. ^[23] Om budskapet ikke hadde blitt forstått tidligere, var det nå klart i hele Hellas at for første gangen i historien var makedonerne forente, hadde økonomiske midler, en slagkraftig hær og var ledet av en målbevisst og dyktig leder. ^[22]

Athen aktet fortsatt å gjenerobre Amfipolis, men ettersom de var involvert i den sosiale krigen hvor de bekjempet sine allierte, trakiske Ketriporis, Lyppeios fra Paionia og illyriske Grabos, førte deres aktiviteter i den nordlige delen av Egeerhavet til at andre greske bystater ble urolig. Olynthos på Khalkidiki var den første som allierte seg med Filip og Makedonia. ^[24] I 355 f.Kr., året etter at Aleksander var født, hvor han hadde en arving og var anerkjent som konge med legitim rett til arvinger, begynte han beleiringen av Methone, en havneby nord for Pydna, og den siste byen i Thermaikosbukta som var kontrollert av athenerne. Da den sosiale krigen var i sine siste, avgjørende fase var Athen ikke i stand til å tilby hjelp, og byen falt under en langvarig beleiring i 354 f.Kr. til tross for at Athen til sist klarte å sende to flåter nordover, om enn forgjeves. Det var under denne beleiringen at Filip mistet et øye. ^[24] Han angrep også Abdera og Maronea langs kysten av Trakia i løpet av 354–353 f.Kr.

Fil:Syntagma phalangis.jpg

Den tredje hellige krig (356–346 f.Kr.) ble utkjempet mellom styrkene til det delfiske amfiktyoniske forbund, hovedsakelig representert av Theben og Fokis, og hvor Filip og Makedonia etter hvert involverte seg. Krigen ble utløst av en stor bot som ble gitt til Fokis i 357 f.Kr. for at de hadde forbrutt seg mot hellig område. Istedenfor å betale angrep fokerne Apollons helligdom i Delfi og tok rikdommene for å finansiere en stor hær av leiesoldater. Fokis var langvarige venner av Athen, mens Theben allierte seg med Thessalia, langvarig fiende av Fokis. Selv om fokerne ble påført flere nederlag, klarte de å fortsette krigen i flere år inntil begge sider var utmattet. Etter å ha begynt krigen var Theben ikke i stand til å avslutte den og besluttet å invitere sitt tidligere gissel til å hjelpe dem i krigen mot fokernes «vanhelligelse». Filip II benyttet krigen til å øke sin makt og innflytelse i nordlige Hellas.

Sommeren 353 f.Kr. marsjerte Filip inn i Thessalia, hvor han ble utvalgt til å være deres leder, og landets ressurser sto til hans disposisjon, og den største gevinsten var deres tallrike kavaleri. ^[25] Filip beseiret 7000 soldater fra Fokis under ledelse av en bror av Onomarkos. Sistnevnte klarte riktignok beseire Filip i to påfølgende slag. Han vendte tilbake til Thessalia året etter, godt forsterket, nå med en hær på 20 000 makedonske infanterister og 3000 kavalerister, inkludert en betydelig mengde fra Thessalia. I slaget ved Krokusmarkene, som er blitt nedtegnet som et av de blodigste i gresk historie, ble fokerne under ledelse av Onomarkos avgjørende beseiret. 6000 fokere falt mens 3000 ble tatt som fanger. De overlevende ble behørig druknet i havet for å markere at de var forurensede fiender og at Filip hadde vunnet et nesten religiøst slag, som om han kjempet på vegne av Apollon selv. ^[25]

Denne seieren ga Filip en enorm prestisje, foruten også fri tilgang til havnebyen Ferai, og han var også blitt tagos av Thessalia, og han krevde området Magnesia som sitt eget, og her lå den viktige havnebyen Pagasai. Filip gjorde ikke noe forsøk på å avansere videre inn i sentrale Hellas grunnet Athen. Athenerne greide heller ikke å komme i tide til å forsvare Pagasai, men de satte opp en blokade ved den viktige passasjen i Thermopylene.

Fiendtlighetene med Athen ble ikke utløst i krig, men Athen var truet av de makedonske fraksjonene som Filips gull skapte i Euboia. Fra 352 til 346 f.Kr. kom ikke Filip tilbake i sørlige Hellas. Han var aktiv med å fullføre underkastelsen av barbariske folkestammer i fjellene i Balkan i vest og nord, kanskje så langt som til dagens Dubrovnik, og deretter inn i Trakia i dagens Bulgaria, helt opp til elven Donau.^[26] Til den fremste av disse kystbyene, Olynthos på halvøya Khalkidiki, benyttet Filip smigrende diplomati ved å tilby sitt vennskap. Hans tilbud om «vennskap» og «fordeler» var de faste innslagene i hans diplomatiske våpen.^[27]

Olynthos hadde først allierte seg med Makedonia, men deretter gått tilbake til Athen. I 349 f.Kr. begynte han beleiringen av Olynthos, som bortsett fra dens strategiske posisjon, også ga ly til hans slektning Menelaos. Sistnevnte hevdet være en sønn av Amyntas III og således en halvbror som kunne gjøre krav på den makedonske tronen. Athen kom ikke til hjelp, men var opptatt av opprør i Euboia, antagelig anstiftet av Filip og hans gull. Han erobret Olynthos i 348 f.Kr. og raserte byen til grunnen. Menelaos ble henrettet i 347 f.Kr. i henhold til Junianus Justinus. Også andre byer på Khalkidiki fikk samme skjebne. Makedonia og de regionene som lå nærmeste hadde i hemmelighet konsolidert og Filip feiret sine olympiske leker i Dion, en by som hadde sitt navn etter Zevs.

I 347 f.Kr. fortsatte Filip erobringen av de østlige distriktene rundt elven Evros og tvang den trakiske fyrsten Kersobleptes til å underkaste seg. I 346 f.Kr. blandet han seg effektivt inn i krigen mellom Theben og Fokis i den pågående hellige krigen. I begynnelsen hadde Theben hatt framgang, men fokerne hadde kommet seg, og etter en periode med geriljakrig, hadde de invadert Boiotia i 247 f.Kr. Deres økonomiske midler holdt på å gå tørre og denne invasjonen var det siste forsøket på å vinne krigen. Theben var også trøtte av krig og appellert til Makedonia. Hva som siden skjedde er uklart, men fokerne stilte ikke opp da den makedonske hæren kom sørover og i 346 f.Kr. overga de seg til Filip. Det ble inngått fred og deres to stemmer i de panhellenske rådene ble overtatt av Filip. Den tredje hellige krig var over, de greske byene alvorlig svekket og Filip den ubestridte leder.^[24] Hans strider med Athen fortsatte støtvis og ujevnt. Imidlertid kom Athen med tilnærmelser om fred, og Filip inngikk en fredsavtale i Thessalia.

Da de fremste greske bystatene underkastet, vendte Filip seg mot Sparta. De greske bystatene inngikk ikke i opposisjon mot blant annet for at de fryktet en ny vekst i Sparta mer enn den nye makedonske «allierte». Det fortelles at Filip sendte et ultimatum til Sparta: «Jeg råder dere om å underkaste dere uten ytterligere nøling, for om jeg fører min hær til deres land, vil jeg ødelegge deres gårder, drepe deres folk og ødelegge deres by!» Sparta sendte tilbake et lakonisk ord: «Om.» (αἴκα).^[28] Både Filip som Aleksander kom begge til å la Sparta være i fred.

I 345 f.Kr. drev Filip en hardkjempet krig mot ardiaeiere, en illyrisk stamme i dagens Montenegro, og deres kong Pluratos, og i løpet av disse stridighetene ble hans selv alvorlig såret i den nedre delen av høyre fot.^[29] I 342 f.Kr. førte han igjen en stor militær ekspedisjon nord over skyterne, erobret den trakiske befestede bosetningen Eumolpia som han deretter ga sitt navn, Filippopolis (dagens Plovdiv i Bulgaria).

I 340 f.Kr. begynte Filip beleiringen av Perinthua og begynte en annen beleiring i 339 f.Kr. av byen Bysants. Etter liten framgang i beleiringene og en stillingskrig av begge byer, dalte hans omdømme i Hellas, men han sikret på nytt sin autoritet ved kraftfullt å beseire en mektig allianse av flere greske bystater, blant dem også Theben og Athen, i slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr. Seieren ble kulminasjonen av Filips krig i Hellas. Det samme året ødela Filip byen Amfissa ettersom innbyggerne urettmessig hadde kultivert deler av landområder som tilhørte Delfi.

Filip var i stand til å pålegge Hellas en avtale som alle bystatene godtok, unntatt Sparta. Han dannet det korintiske forbund, opprettet i 337 f.Kr. som et resultat av slaget ved Khaironeia, gjorde alle deltagerne til allierte av Makedonia og med hverandre, og med Filip selv som garantist for freden og «friheten». Ingen av medlemmene kunne føre krig mot hverandre. I neste omgang ble Filip valgt som strategos (øverste hærfører) for en panhellenistisk krig mot det persiske rike som han lenge hadde planlagt. I 336 f.Kr. da Filip var den sterkeste lederen på det greske fastlandet, det ble utplassert «folk for felles trygghet», en bevisst vag eufemisme for Filips egne soldater. Krig ble erklært mot Perserriket, offisielt for å straffe denne fienden for forbrytelser gjort i 480 f.Kr., særlig brenningen av templene i Athen, og samtidig «frigjøre» de greske byene langs østkysten av Anatolia. Det var ambisiøse mål som en del var skeptiske imot, men da den framtidige invasjonen av perserne fortsatt var i de tidligste faser, ble Filip drept i hovedstaden Aigai av en kongemorder med uklare grunner. Han ble etterfulgt på den makedonske tronen og som leder av Hellas av sin unge sønn Aleksander som øyeblikkelig gikk videre med planene om å angripe Perserriket.^[30]

Filip II rakk å gifte seg syv ganger i løpet av sitt 46-årige liv.^[31] Datoene til Filips mange ekteskap, antallet, rekkefølgen og navnene på en del av hustruene er et diskusjonstema blant historikere. Følgende liste er gitt av Athenaios (100-tallet e.Kr.)^[32]

• Audata, datter av den illyriske kong Bardyllis. Hun ble mor til datteren Kynane
• Fila fra Elimeia, datter eller søster av Derdas, arkont i Elimiotis i Vest-Makedonia. Ingen barn.
• Nikesipolis, innfødt fra byen Ferai i Thessalia. Hun ble mor til Thessalonike (død 295 f.Kr.), gift med Kassandros.
• Filinna fra Larissa i Thessalia. Hun ble mor til Filip III Arrhidaios, som ble gift med Eurydike, datter av før nevnte Kynane.
• Olympias, prinsesse av Epirus og ble mor til Aleksander den store og datteren Kleopatra som ble gift med sin onkel Aleksander I av Epirus, bror av Olympias.
• Meda, trakisk prinsesse, datter av kong Kothelas av stammen getere. Ingen barn.
• Kleopatra Eurydike fra Makedonia, niese av hærføreren Attalos, og den siste av de kjente hustruene til Filip II. To barn er oppgitt, datteren Europa og sønnen Karanos. Begge barn oppgis å ha blitt drept rett etter at Filip II døde, men den ene eller begge er omdiskuterte blant historikerne. Et argument for at de er oppdiktede er at navnene ikke følger den makedonske navntradisjonen.

Filip ble drept i løpet av oktober 336 f.Kr. i Aigai, den gamle hovedstaden til kongeriket Makedonia. Hoffet var samlet her for feiringen av ekteskapet mellom Aleksander I av Epirus og Kleopatra av Makedonia, Filips datter med hans fjerde hustru Olympias. Mens kongen ankom ubeskyttet inn i byens teater, framhevet hans tilgjengelighet for de greske diplomater som var tilstede, ble han drept av Pausanias fra Orestis, en av hans syv livvakter. Morderen forsøkte med en gang å slippe unna og nådde fram til sine medsammensvorne som ventet på ham med hester ved inngangen til Aigai. Han ble forfulgt av tre av Filips livvakter, og da han snublet over en vinstokk, drepte de ham.

Årsakene for Pausanias' mord på Filip er vanskelig å forklare helt og holdent ettersom allerede historikere i antikken oppfattet mordet som kontroversielt. Den eneste samtidige redegjørelsen som er bevart er fra filosofen Aristoteles som ganske enkelt hevdet at Filip ble drept ettersom Pausanias var blitt fornærmet av tilhengerne av Attalos, kongens svigerfar.

Femti år senere utvidet og utbroderte historikeren Kleitarkos denne fortellingen. Århundrer senere ble denne versjonen gjenfortalt av Diodorus Siculus og av alle andre historikere som støttet seg på Kleitarkos. I henhold til den sjette boken av Diodorus' historie,^[33] hadde Pausanias vært den mannlige elskeren til Filip, men blitt sjalu da Filip vendte sin oppmerksomhet til en yngre mann, som pussig nok også het Pausanias. Hans hån av den nye unge mannen førte til at han tok sitt liv, noe som fikk hans venn Attalos til å vende seg mot Pausanias. Attalos tok hevn ved å invitere Pausanias på middag, drakk ham full og deretter underkastet ham seksuelt angrep. Da Pausanias klagde til kong Filip kunne ikke kongen straffe Attalos da han var i gang med å sendte ham til Asia med hærføreren Parmenion for å etablere et brohode for sin planlagte invasjon. Filip var dessuten gift med Attalos' niese eller datter. Istedenfor å straffe Attalos, forsøkte Filip å lindre Pausanias med å forfremme ham til en av sine livvakter. Pausanias' ønske om hevn vendte seg deretter mot den mannen som ikke hadde bidratt til å hevne hans ære, og han planla derfor å drepe Filip. En tid senere da Attalos var dratt til Asia, utførte han sin plan.

Denne fortellingen halter på mange punkter. Filip synes drept av en konspirasjon av flere, og da er Diodorus' enkle sjalusidrama urimelig som årsak. Andre historikere, som blant annet Junianus Justinus^[34] mente at Aleksander og/eller Olympias var mest sannsynlige for å stå bak en planlagt konspirasjon. Særlig Olympias synes å ha vært alt annet enn tilbakeholden i å vise sin takknemlighet for Pausanias, i henhold til Justinus: det samme dagen hun kom tilbake fra sin landflyktighet plasserte hun en krone på morderens lik og reise en gravhaug, og beordret årlige ofringer til hans minne.

Moderne historikere har observert at alle disse redegjørelsene er usannsynlige. I tilfellet med Pausanias er det uttrykte motivet knapt adekvat. På den annen side er en anstifting og innblandingen fra Aleksander og Olympias tilsynelatende plausibel. I dette menes det at de naturlig mistenkte er de som hadde direkte fordeler av mordet, men uansett kan senere fordeler, hvor sympatisk innstilt de eventuelt hadde vært til handlingen, ikke bevise skyld i handlingen i seg selv.

På begynnelsen av Filips kongetid var kongeriket Makedonia sentrert på lavlandet rundt hovedstaden Pella, mens det øvrige Makedonia besto av mer eller mindre uavhengige småkongedømmer. Fiendtlig innstilte grekere i sør karakteriserte de makedonske kongene som barbarer, og makedonernes tykke greske dialekt var vanskelig å forstå for dem. Mens makedonerne på den ene siden var innenfor det greske fellesskapet, markerte de seg samtidig som adskilte, som makedonere. Men den tradisjonelle kongefamilien, argeadedynastiet, betraktet sin opprinnelse i Argos i sørlige Hellas, derav navnet argeader. En gang rundt 500 f.Kr. ble Aleksander I tillatt å delta i de olympiske leker som var begrenset for kun grekere. Var Filip II greker?

Filip II hadde sine tenåringsår i byen Korint og ble oppfostret i henhold til gresk kultur og språk. Filip II sørget for at den greske filosofen Aristoteles ga undervisning til hans sønn Aleksander. De makedonske kongene ønsket å bli betraktet som grekere. De støttet gresk kultur, beskyttet greske poeter som Pindaros og Euripides, og ga oppdrag til store greske malere i sin tid og mesterskulptøren Kallimakos. Forskningen de siste tiårene har vist at studiet av makedonske personnavn, månedsnavnene i den makedonske kalenderen og et voksende antall personlige inskripsjoner som er blitt avdekket i Makedonia, i en kontekst av 300-tallet f.Kr., kan makedonsk dialekt knyttes til det samtidige gresk språket i nordvestlige Hellas. I kongedømmets dynastiske senter Aigai (Virginia) holdt de makedonske kongene deres lokale olympiske leker og ved Dion ved den sørlige grensen ble det holdt kulturelle feiringer for musene.^[35]

Ved å være de nordligste av de antikk greske områdene var makedonernes oppmerksomhet vendt både nordover som sørover. De var inngiftet med barbarer, og Filips egen mor var antagelig også en. En del av de særegne makedonske tradisjonene var opplagt barbariske; tidligere kunne ikke en mann bære et belte før han hadde drept en fiende i kamp. Filip var også polygamist. I løpet av tre år hadde han ikke mindre enn fire hustruer, og endte opp med syv, og tre av dem var ikke greske. Om makedonernes selvbilde var gresk, kunne de i andre sammenhenger markere seg selv som makedonere.^[36]

Filip hadde «en utdannet sjarme, kombinert med stor tapperhet i kamp, og en impulsiv sjenerøsitet».^[37] Athenske sendebud roste hans flotte utseende (til tross for å ha mistet et øye i kamp), utmerkede hukommelse, gjestmildhet, og hans dyktighet i drikkegilder. Hans store suksess i å bli en dominerende maktfaktor i Hellas bygde på «bløff og løfter, kunstferdig kledd opp som diplomati.» Hans gjentatte brev til Athen var «full av vage løfter, villedende selvrettferdighet og til sist tendensiøs historie.»^[38] Men bak sin sjarm og diplomati var Filip uansett nødt til være en sterk konge, en stor kriger, en ivrig jeger, være gavemild og drikke hardt og tett i makedonske gjestebud. Det var disse kvalitetene som formet en makedonsk hersker og som ga tillit i hans hoff. ^[39] «Filip avskydde de som var av ordinært vesen og tok seg av sin egen eiendom, men han priset og æret de som var spandabel og tilbrakte sine liv med å kaste terninger og drikke...» skrev den greske historikeren Theopompos etter å ha tilbrakt tid hos Filip i Pella.^[40]

Den hæren som Aleksander erobret Perserriket med var bygd opp og trenet av Filip. En stor enhet av 3000 kongelige skjoldbærere var Filips oppfinnelse, knyttet til en trenet tropp med kongelige fotsoldater sammen med et kongelige kavaleri som red på begge flankene av hæren. Fotsoldatenes lange spyd, sarissa, var bærebjelken i den nye hæren, var uttenkt av Filips taktiske vurderinger, og som Aleksander overtok.

Heroon (helligdom) i Vergina, Makedonias gamle hovedstad Aigai, er antatt å ha vært dedikert for dyrkelsen av familien til Aleksander den store. Den kan ha huset en kultstatue av Filip II. Det er sannsynlig at han ble vurdert som en helt eller kanskje til og med guddommeliggjort ved sin død. Selv om makedonerne ikke betraktet Filip som en gud, mottok han andre former for anerkjennelse, slik som ved Eresos (alter for Zevs Filippeios), Efesos (hans statue ble plassert i tempelet for Artemis), og i Olympia hvor Filippeion ble bygd. Det var en jonisk, sirkelrundt minnesmerke som inneholdt statuer av hans familie, inkludert var Filip II selv, hans sønn Aleksander, hans hustru Olympias, hans far Amyntas III og mor Eurydike I. Minnesmerket ble opprettet for å feire Filips seier i slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr.

Isokrates skrev en gang til Filip at om han beseiret Perserriket var det ingenting igjen for ham, annet enn å bli en gud,^[41] og Demades foreslo at Filip burde bli ansett som den trettende gud. Imidlertid er det ingen klare hentydninger om at Filip ble løftet opp til guddommelig status av sin sønn Aleksander.^[42]

Den 8. november 1977 fant den greske arkeologen Manolis Andronikos blant flere kongelige graver en uåpnet eller tidligere urørt grav i Vergina, hovedstad i kongeriket Makedonia. Funnene fra denne graven ble senere inkludert i vandreutstillingen Søken etter Aleksander som ble vist ved fire byer i USA fra 1980 til 1982. Det er generelt akseptert at stedet i Vergina var gravstedet for de makedonske kongene, blant dem også Filip II, men det har vært en opphisset debatt om identifiseringen av den nevnte graven blant arkeologer og historikere.

Den innledende forslaget at uåpnete graven kunne tilhøre Filip II ble indikert av at den ene av de to gravene hadde levninger som var i overensstemmelse med en fot som hadde et forskjøvet skinnebein. Det er kjent at Filip II hadde brukket sitt skinnbein. Hva som er vurdert som et mulig bevis for at graven faktisk tilhørte Filip II og at det bevarte beinfragmentet også tilhørte Filip II, kommer fra kriminaltekniske analyser av levningene av kraniet. Ved å ta voksavstøpning ble hodeskallen rekonstruert og viste en åpenbar ødeleggelse i det høyre øye forsaket ved gjennomboring av et objekt. Historisk sett er det nedtegnet at Filip ble rammet i øyet av en pil.^[43]

Eugene Borza og andre har foreslått at graven ikke tilhørte Filip, men hans sønn Filip III Arrhidaios, og at Filip sannsynligvis ble gravlagt i en enklere, tilstøtende grav som har blitt plyndret allerede i antikken. Diskusjonene har jevnlig støttet seg på motsigelser mellom «legemet» eller «skjelettet» av Filip II og pålitelige historiske redegjørelser av hans liv (og skader), foruten også analyser av veggmaleriene, keramikk og andre gjenstander funnet der.^[44]

I henhold til en undersøkelse som ble utgitt i 2000,^[45] er stilen til de gjenstander som er funnet i den kongelige graven ført til at den er datert til 317 f.Kr., en generasjon etter Filip II ble myrdet I tillegg, i henhold til paleoantropologen Antonis Bartsiokas ved Anaximandriansk institutt for menneskelig evolusjon ved Demokritosuniversitet i Trakia ved Voula i Hellas, og assisterende professor ved samme universitet, som benyttet en teknikk kalt makrofotografi for å studere skjelettet i omstendelige detaljer, er de trekkene som ble identifisert av Musgrave, Prag, og Neave som ganske enkelt normale anatomiske eiendommeligheter som er blitt framhevet av effektene fra kremasjonen og dårlig innsamling og behandling av levningene. Isteden, i henhold til Borza, kan Grav I (også kjent som Persefones grav) isteden ha inneholdt levningene av Filip II og hans familie. Om denne teorien er riktig, da kan de forgylte våpen og de kongelige objektene som er funnet i Grav II faktisk ha tilhørt Aleksander den store. ^[44]

Milt. B. Hatzopoulos oppsummerte i 2008 de undersøkelsene som preget kontroversen om graven og dens identifisering, og har argumentert at påstandene mot Filip II er vitenskapelig grunnløse. I tillegg indikerte han at personlige og politiske faktorer hadde forvirret og forstyrret debatten.^[46]

Jonathan Musgrave og hans kollegaer har tilbakevist denne kritikken i en publikasjon fra 2010 som viser til at det er ingen gyldige bevis for at Arrhidaios kunne være gravlagt i den uåpnete graven ettersom de som har hevdet dette, som Borza, Palagia og Bartsiokas, faktisk har misforstått bestemte vitenskapelige fakta som førte til at de har trukket feilaktige konklusjoner.^[47] Musgraves undersøkelse av skjelettrestene fra Grav II har avdekket at kraniet til den avdøde mannen var deformert muligens ved en traume, noe som er konsistent med den kjente historien til Filip II.^[47]

Forgjenger  Amyntas IV

Konger av Makedonia 359 f.Kr.–336 f.Kr.

Etterfølger Aleksander III den store

• Et familietre som fokuserer på hans forfedre
• «Death of Philip: Murder or Assassination?», Pothos.org
• Amalia Skilton: «Death of Philip» (PDF)
• Plutark: Aleksanders liv
• Filip (konger av Makedonia), 1911 Encyclopedia Britannica
• Filip II av Makedonia, Livius.org
• «Facial reconstruction expert revealed how technique brings past to life», pressemelding fra Universitet i Leicester, , om et portrett av Filip basert på en rekonstruksjon av hans ansikt.