Vladimir Vernadskij

Vladimir Vernadskij Влади́мир Ива́нович Верна́дский
Født		28. feb. 1863[1][2] St. Petersburg[1][3]
Død		6. jan. 1945[4][1][5][6] (81 år) Moskva[1][3]
Beskjeftigelse		Filosof, geolog, biolog, biogeokjemiker, kjemiker, universitetslærer, økolog, geokjemiker, mineralog, lærer
Embete		Professor Medlem av statsrådet i det russiske imperium
Akademisk grad		Doktorgrad i naturvitenskap doktorgrad (Det russiske keiserdømmet) doktorgrad (1897–) (studieretning: kjemi)[7] mastergrad (1891–)[1]
Utdannet ved		fakultet for fysikk og matematikk ved Universitetet i St. Petersburg[8] Det keiserlige universitet i St. Petersburg Statsuniversitetet i St. Petersburg (–1885)[7][8]
Doktorgrads- veileder		Vasilij Dokutsjajev Andreas Artsruni
Ektefelle		Natalja Jegorovna Staritskaja
Far		Ivan Vernadskij
Mor		Anna Petrovna Konstantinovitsj
Barn		Georgij Vernadskij Nina Volodymyrivna Vernadska
Parti		Kadettpartiet (1905–1918)[7]
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Den russiske republikk Sovjet-Russland Sovjetunionen Den ukrainske folkerepublikk
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården[9]
Medlem av		Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi Det russiske vitenskapsakademi (1908–) (akademimedlem)[7] Shevchenko Scientific Society
Utmerkelser		8 oppføringer Sovjetunionens statspris Arbeidets røde fanes orden (1943) 2. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Stalinprisen (1943) 3. klasse av Sankta Annas orden Sankt Stanislaus-ordenen State Stalin Prize, 1st degree
Arbeidssted		8 oppføringer Statsuniversitetet i St. Petersburg Det keiserlige universitet i St. Petersburg Det keiserlige universitetet i Moskva Det nasjonale tauriske Vernadskij-universitetet (verv eller stilling: rektor)[1] Sovjetunionens vitenskapsakademi Statsuniversitetet i Moskva[1][8] Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi (verv eller stilling: president)[1][10] V.G. Khlopin Radium Institute (verv eller stilling: direktør)[1]
Fagfelt		Geologi, krystallografi,[11] mineralogi, geokjemi, radiogeologi, biologi, biogeokjemi,[11] filosofi, geologiens historie
Doktorgrads- studenter		Aleksandr Fersman Leonid Kulik Aleksandr Vinogradov
Signatur
Vladimir Vernadskij på Commons

Vladimir Ivanovitsj Vernadskij (1863–1945) var en russisk, ukrainsk og sovjetisk mineralog og geokjemiker. Han regnes som en av grunnleggerne av geokjemi, biogeokjemi og radiometrisk datering. Mest kjent er han for sitt arbeid fra 1926 om biosfæren (summen av levende organismer på jorden). Begrepet går blant annet ut på at biosfære kan sees som en geologisk kraft som former jorden. Med konseptet om biosfæren ble naturen og jordkloden sett på som et dynamisk geokjemisk system for energi og materie. Dette var en holistisk idé om jorden, i motsetning til et tradisjonelt, mekanistisk, reduksjonistisk syn på naturen.

Vernadskij var politisk aktiv og arbeidet blant annet for avvikling av tsarregimet. Han var samtidig en åpen kritiker av marxismen. Selv da Josef Stalins utrenskninger var på sitt høydepunkt (den store terroren), var ikke Vernadskij redd for å forsvare dem som kom på kant med styresmaktene. Til tross for dette opplevde han ingen reaksjoner fra myndighetene, noe som trolig skyldtes hans høye posisjon i det vitenskapelige samfunnet. Dessuten var han ikke kjent som noen intrigemaker. Så lenge han utdannet nye vitenskapsfolk til nytte for samfunnet og tilførte landet prestisje innen forskning, så styresmaktene gjennom fingrene med hans avvikende oppfatninger. I 1943 ble han tildelt Stalin-prisen.

Vernadskij ble født i St. Petersburg i Russland den 28. februar^jul./ 12. mars 1863^greg..^[12][13] Han var sønn av professor i politisk økonomi Ivan Vernadskij fra Kiev ^[13] og musikklærer Anna Petrovna Konstantinovna. Han var etterkommer etter zaporizjzjakosakkene på farssiden. Faren arbeidet som professor ved St. Vladimir universitetet i Kiev, før han flyttet til St. Petersburg og fikk en stilling i statsforvaltningen.^{[14][15][16][17][18]}

Vernadskij vokste opp i Ukraina og bodde en kort tid i Kharkiv, den nest største byen i regionen. Da familien flyttet til St. Petersburg, begynte han på skole, og han fikk allerede da interesse for naturvitenskap.^[19]

Vernadskij ble uteksaminert fra Statsuniversitetet i St. Petersburg i 1885. I 1886 ble han kurator for universitetets samling av mineraler.^[13] På slutten av 1800-tallet var det tradisjon for at russiske universitetsstudenter studerte utenlands ett år eller to. Vernadskij dro først til Napoli for å studere krystallografi hos Arcangelo Scacchi (1810–1893), som var kjent for å være en ledende vitenskapsmann innenfor feltet. Vernadskij oppdaget at Scacchi var blitt dement. Han dro derfor videre til Tyskland for å studere hos Paul Heinrich von Groth (1843–1927), som var professor i mineralogi ved universitetet i München. Groth hadde utviklet flere instrumenter for å undersøke krystaller. Vernadskij tok i bruk Groths utstyr og fikk muligheten til å studere optiske, termiske, elastiske, magnetiske og elektriske egenskaper i krystaller.^[20]

Han giftet seg i 1887 med Natalja Jegorovna Staritskaja. De fikk to døtre, Nina og Nyuta, og en sønn, George.^[19]

Vernadskij var ateist,^[21] men han var interessert i hinduisme og rigveda.^[22] Han flyttet fra St. Petersburg til Moskva i 1935, hvor han døde den 6. januar 1945.^[19]

Vernadskijs vitenskapelige og filosofiske karriere strakte seg over mer enn 50 år. I løpet av denne perioden opplevde Russland de største sosiale og politiske omveltninger i sin historie. Han forsket alltid bredt ut fra sitt vitenskapelige og filosofiske synspunkt. Han var godt kjent med datidens forskning innenfor evolusjon, relativistisk fysikk, kjernefysikk og radioaktivitet, og han ønsket å sammenfatte alle disse områdene til en hypotese som bandt sammen alle naturfenomener.^[23]

I 1890 ble Vernadskij foreleser i mineralogi og krystallografi ved Det keiserlige universitetet i Moskva, hvor han avla sin doktorgrad som handlet om glidning i krystallinske stoffer i 1897.^[13][19] Fra 1898 fungerte han som professor ved universitetet, hvor han blant annet underviste i mineralogi. Ingen hadde tidligere undervist i dette faget i Russland. I 1909 fikk han interesse for geokjemi. I perioden som professor bygde han opp et av verdens beste laboratorier for mineralogi. I 1911 sa han opp stillingen som professor for å bli forsker ved det russiske vitenskapsakademiet. I 1917 var han en kort tid professor ved Fakultetet for geologi og mineralogi ved Statsuniversitetet i Moskva.^[13][19] Vernadskij hadde et stort talent som gruppeleder og organisator, med et stort kontaktnett og gode evner for å inspirere andre.^[23]

Vernadskij var medlem av Det russiske vitenskapsakademi fra 1912. Han var også grunnlegger og første president i det ukrainske vitenskapsakademiet i Kiev i 1918. Dessuten var han grunnlegger av det ukrainske nasjonalbiblioteket og arbeidet tett med Tavrida-universitetet på Krim.^[24][25][26] Han grunnla det biogeokjemiske laboratoriet ved vitenskapsakademiet i St. Petersburg i 1927 og var dets leder.^[13]

Under den røde terroren rundt 1919 ble mange fra middelklassen og medlemmer av det gamle regime tatt til fange eller skutt. For å ikke utsette seg selv og familien for fare, reiste de langt ut på landsbygden og havnet via omveier på Krim. Her fikk han beskjed fra Moskva om at han og familien var ønsket tilbake av bolsjevikene. De ble hentet med et eget tog og kom tilbake til Moskva i mars 1921. I 1922 fikk han og familien tillatelse til å dra til Paris for vitenskapelig arbeid.^[27]

Da han var tilbake i hjemlandet noen år senere, motsatte han seg at marxistiske filosofer skulle få innflytelse over forskningspolitikken. Han publiserte dessuten artikler der han ga uttrykk for sin skepsis mot marxismen og forholdet mellom vitenskap og filosofi. Til tross for at mange intellektuelle og vitenskapsfolk ble fengslet under utrenskningene som statslederen Josef Stalin (1878–1953) satte i verk, fikk Vernadskij være i fred. Han ble ansett som en viktig vitenskapsmann som ga nyttige bidrag til nasjonens utvikling.^[28]

I de turbulente årene på slutten av tsartiden var Vernadskij både vitenskapsmann og sterkt engasjert i politikk. Han drev et laboratorium ved Statsuniversitetet i Moskva, til tross for tumultene under 1905-revolusjonen. I årene mellom 1904 og 1907 fikk han knapt utgitt noen vitenskapelige artikler, men skrev istedenfor politiske kommentarer, avisartikler og flygeblader. Han var moralsk indignert over tsarregimets styre, og utviklingen av det russiske samfunnet. Vernadskij og andre medlemmer av intelligentsiaen holdt tsarstyret ansvarlig for at Russland var et underutviklet samfunn. Han var i den innerste sirkel av liberalere som arbeidet for universitetenes selvstendighet, folkeopplysning, landreformer og sivile domstoler.^[29]

Vernadskij var med i en gruppe på 20 liberalere og radikalere som i juli 1903 stiftet Foreningen for frigjøring. Målet var fredelig avvikling av tsarregimet. Leiligheten hans ble brukt til møter for illegalt arbeid i flere år. Han var blant grunnleggerne av Det konstitusjonelle demokratiske partiet (Kadettpartiet), og han var medlem av partiets sentralkomite fra 1905 til 1918. Han var også organisator bak en forening for akademikere, som i årene frem mot 1918 organiserte mer enn halvparten av de universitetsansatte. Han ble medlem av statsdumaen (underhuset) rett før februarrevolusjonen i 1917.^[29]

Etter oppstarten av den første verdenskrig i 1914 fremsatte han et forslag om etablering av en kommisjon for studier av naturressurser (KEPS), noe som ble vedtatt av det russiske vitenskapsakademiet i februar 1915. Han publiserte Krigen og utviklingen av vitenskap, hvor han fremhevet viktigheten av vitenskap som et bidrag til krigen:^[30] «Etter krigen i 1914–1915 er vi nødt til å gjøre kjent og ta i bruk våre naturlige produktivkrefter i vårt land, det vil først og fremst si å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser av Russlands natur for etablering av et nettverk av forskningslaboratorier, museer og institusjoner [...] Dette er ikke mindre nødvendig enn behovet for en forbedring av våre sivile og politiske liv, som er så akutt oppfattet av hele landet.»^[31]

Etter februarrevolusjonen tjenestegjorde han i flere kommisjoner for landbruk og utdanning i den provisoriske regjeringen, blant annet som assisterende minister for utdanning.^[32]

Under den russiske borgerkrigen (1917–1922) samlet han unge intellektuelle som senere grunnla eurasianismen, en bevegelse som vektla Russland som en del av Asia.^[24][25][26] Han grunnla det biogeokjemiske laboratoriet ved vitenskapsakademiet i St. Petersburg i 1927 og var dets leder.^[13]

Etter at tsarregimet kollapset i 1917, ble Vernadskij ytterligere engasjert i organisasjonslivet, blant annet var han med i flere komiteer for å utvikle landbruket. Få andre var tilgjengelige, og de fleste manglet hans engasjement. Dermed ble det til at han måtte være med på svært mange aktiviteter. I mars 1917 ble han valgt som leder av Fakultetet for mineralogi og geologi ved universitetet i Moskva. Dette var den samme stillingen som han hadde hatt frem til 1911. Etter oktoberrevolusjonen i november 1917 sendte Vernadskij sine referanser til Anatolij Lunatsjarskij (1875–1933), som var bolsjevikenes nyoppnevnte kommissær for utdannelse og forskning. Lunatsjarskij var imidlertid ikke interessert i samarbeid med Vernadskij, som derfor reiste til Poltava i Ukraina for å komme seg unna tumultene under den russiske revolusjonen. Han mottok omtrent på denne tiden en henvendelse fra Kiev, der intelligentsiaen ville ha hjelp til å opprette et vitenskapsakademi.^[27]

Vernadskij flyttet med familien til Kiev, og han drev her med egen forskning og med etablering av et vitenskapsakademi. Forholdene var kaotiske med forskjellige styresmakter som kom og gikk. Vernadskij hadde ikke så mye til overs for bolsjevikene, men han var samtidig skeptisk til de hvite, som han mente ikke arbeidet for nasjonens beste. På slutten av 1919 mistet han også troen på kadettpartiet og avsluttet derfor medlemskapet der. I 1920 uttalte han at en leder av det ukrainske vitenskapsakademiet ikke burde tilhøre noen politisk gruppe.^[27]

Under den røde terroren våren og sommeren 1919 begynte bolsjevikene å ta kontroll over Kiev. Mange fra middelklassen og medlemmer av det gamle regimet ble tatt til fange, og flere ble skutt og drept. I frykt for sitt liv bestemte Vernadskij seg for å ta med familien til en forskningsstasjon i Starosele ved Dnipro, ikke langt fra byen Vysjhorod. De oppholdt seg der noen måneder, før de reiste videre til Krim. Her underviste han en tid ved universitetet i Simferopol, og da rektoren døde av tyfus i 1920, ble Vernadskij valgt til etterfølger. Han fikk snart beskjed om at bolsjevikene ønsket ham og familien til Moskva.^[27]

De ankom Moskva i mars 1921, men dro like etter til Petrograd (det nye navnet på St. Petersburg), der Vernadskij arbeidet ved universitetet. Han ble etter kort tid arrestert av tsjekaen, det hemmelige politiet, som hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender». En av hans tidligere studenter, som hadde blitt leder av Sovjetunionens gruveindustri, fikk Vernadskij løslatt etter tre dager. På grunn av den tette kontakten mellom hans tidligere student og den nye statslederen Vladimir Lenin (1870–1924), ble Vernadskij raskt rehabilitert. I 1922 dro han med familien til Paris for å arbeide sammen med kjernefysikeren Marie Curie (1867–1934). Vernadskij hadde før utreisen forsikret myndighetene om at han ville returnere etter Paris-oppholdet og deretter ta en aktiv rolle i oppbyggingen av sovjetisk vitenskap.^[27]

I Paris kom Vernadskij inn i et miljø bestående av russiske dissidenter og emigranter. Han begynte å vurdere om han skulle bli i Vesten og så etter muligheter for å etablere seg der, men opplevde at det ikke var lett å få støtte til sin forskning. Fra hjemlandet ble han satt under hardt press for å returnere, og i 1925 ble han lovet en stilling ved vitenskapsakademiet. Dessuten ble han forsikret om at han ville få frihet til å drive forskning, samt midler til å finansiere arbeidet. Siden han var en svært høyt ansett vitenskapsmann i det tidligere Russland, ville en retur gi legitimitet til det nye regimet og lette arbeidet med å få andre til å reise tilbake. Sovjetunionen hadde da stort behov for å få så mange vitenskapsfolk som mulig til å komme tilbake. Landet hadde rundt midten av 1920-årene stor økonomisk fremgang, og det var også en tid med stor entusiasme for vitenskap og fremskrittstro. Våren 1925 reiste han som avtalt tilbake til Sovjetunionen. Kun 50 medlemmer av det tidligere keiserlige vitenskapsakademiet returnerte, og Vernadskij var altså blant disse.^[28]

Vernadskij fortsatte som sjef for forskningslaboratoriet han hadde bygget opp, og han holdt frem med sitt arbeid med geokjemi. I 1930-årene var det vanlig i Sovjetunionen å se på Vernadskij som en briljant vitenskapsmann, men en som manglet nødvendig kunnskap om politikk og filosofi. Spesielt hadde han i begynnelsen av 1930-årene diskusjoner med den marxistiske filosofen Abram Deborin (1881–1963), der Vernadskij ikke ville godta at dialektisk materialisme var den eneste gangbare filosofi. Han hevdet at religion og filosofi er subjektive anskuelser som han var skeptisk til å blande inn i vitenskapen.^[28]

Vernadskij var ikke bare en åpen kritiker av marxismen, han beskyttet også andre som havnet i politisk unåde. Han lot barn av forfulgte få dekning i laboratoriet sitt. Han ga forfulgte finansiell hjelp, forsvarte dem eller skrev anbefalingsbrev. Selv da Stalins utrenskninger var på sitt verste, rundt 1937 til 1938, var ikke Vernadskij redd for å forsvare dem som kom på kant med styresmaktene. Dette til tross, ble det ikke satt i gang noen kampanje mot ham. Noe av forklaringen var hans posisjon i det vitenskapelige samfunnet. Samtidig hadde han tidligere kjempet mot tsarregimet, vært lojal under revolusjonen i 1917, og han vendte tilbake etter oppholdet i Paris. Dessuten var han ikke kjent som noen intrigemaker. Det hadde også betydning at han hadde lærere som kjemikeren Dmitrij Mendelejev (1834–1907), geologen Vasilij Dokutsjajev (1846–1903), og venner som fysiologen Ivan Pavlov (1849–1936) og geologen Alexander Karpinskij (1847–1936). En kunne se gjennom fingrene med hans «eksentriske oppfatninger» så lenge han fortsatte å utdanne nye vitenskapsfolk til nytte for industrireisningen. Enda et forhold var at han var en internasjonal størrelse som publiserte artikler på vestlige språk. Det ville svekket Sovjetunionens anseelse om han skulle bli arrestert eller anklaget.^[28]

Vernadskijs innsats i begynnelsen av 1940-årene fikk betydning for at Sovjetunionen ble en kjernefysisk supermakt etter andre verdenskrig. I 1938 hadde han fått kjennskap til at de tyske atomforskerne Otto Hahn (1879–1968), Lise Meitner (1878–1968) og Fritz Strassmann (1902–1980) hadde greid å splitte atomet, og at kjernefysiske kjedereaksjoner ville kunne være et neste vitenskapelig steg. Vernadskij var en av initiativtakerne til at det ble etablert en sovjetisk uran-kommisjon. Han mente at kjernekraft kunne bli avgjørende for Sovjetunionen, både for vitenskapelig utvikling og for nasjonal sikkerhet. Han fikk et brev fra sin sønn i USA, som gjorde ham oppmerksom på at kjernekraft også kunne brukes for energiproduksjon. Dette fikk Vernadskij og andre geologer til å sette i gang ekspedisjoner for å utforske Sovjetunionens eventuelle uranreserver. Imidlertid fikk ikke den videre forskningen innen kjernefysikk noe særlig fremgang, og da Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941, ble Verandskij og andre eldre forskere evakuert fra Moskva til Kasakhstan. Det er fremdeles mange detaljer om det sovjetiske atomprogrammet som er ukjent, men da forskningen ble intensivert i 1943, var ikke Vernadskij kjent med det hemmelige prosjektet.^[28]

Viktige verker av Vernadskij ble ikke godkjent for publisering av sovjetmyndighetene. Det gjaldt dokumentet «Den kjemiske strukturen til jordens biosfære og dens omgivelser», som ikke ble utgitt før i 1965, og da i en sensurert utgave. I denne teksten redegjorde han for sin forskningsinnsats. Han skrev også «En naturforskers tanker», som først ble utgitt i 1970-årene, men da i en redigert og omarbeidet form. Årsaken til at disse verkene ble holdt tilbake, var at Vernadskij gikk i rette med den marxist-leninistiske oppfatningen som den absolutte sannhet. Vitenskap, hevdet han, kan ikke utvikle seg under andre forhold enn intellektuell frihet, åpen debatt og kritikk.^[28]

Vernadskij kom med visjonære uttalelser som ikke ble allment akseptert i Vesten. Blant annet var han blant de første forskerne til å innse at oksygen, nitrogen og karbondioksid i jordens atmosfære var et resultat av biologiske prosesser. I løpet av 1920-årene publiserte han artikler der han hevdet at levende organismer kunne omskape planeter like sikkert som enhver annen fysisk kraft. Vernadskij var en viktig pioner for utviklingen av miljøvitenskapene.^[33]

Vernadskij var den første som ga meninginnhold til begrepet biosfæren og hans konsept for begrepet er fremdeles det som benyttes. Ordet «Biosphäre» ble første gang brukt av den østerrikske geologen Eduard Suess (1831–1914). Vernadskij pekte på tre erfaringsbaserte forhold som forklarer konseptet om biosfæren:^[34][35]

• Jorden er en selvstendig sfære.
• Livet på jorden blir som en egen geologisk påvirkning å regne. I praksis er alle geologiske egenskaper med jorden påvirket av biologiske forhold.
• Påvirkningen som livet har på jorden, blir bare mer og mer omfattende etter som tiden går. Antallet og styrken av kjemiske prosesser har stadig økt i jordens historie, dermed blir jorden en større og større en del av biosfæren.

Vernadskij så på biosfæren som «en region der kosmisk energi blir transformert». Jordsystemet er altså en planet som eksisterer i et kosmisk miljø som får sin energi fra solen, som blant annet blir til næringsstoffer i plantene og varme i klimasystemet. Dette var en slags termodynamisk kosmologi.^[36] I en forelesning holdt i 1902 gjorde han rede for et vitenskapelig helhetlig verdenssyn. Han var inspirert av sine tidligere lærere, som mente at et sammenfattet syn på naturen er nødvendig. Han nevnte at flere gamle religioner og filosofiske retninger har en oppfatning om naturen som sammenbundet. Senere utover på 1900-tallet var flere vitenskapsfolk opptatt med hypoteser om livets opphav. Vernadskij omformulerte problemet til å handle like mye om biosfærens opphav. Han mente at for å finne ut av livets opprinnelse måtte en finne de betingelser i biosfæren som er nødvendig for liv. Dermed ble fokuset rettet mot å finne empiriske beviser for livsbetingelser i geologien og geokjemien.^[23]

Vernadskij mente at massen av livløs materie som utskilles av levende organismer, er mye større enn vekten av biosfærens biomasse. På grunn av denne store strømmen av materiale utgjør det levende livet den største påvirkning av jordskorpen. Dette påvirker atmosfærens sammensetning av gasser og fører til deponier av mineraler på jordens overflate. Oppfatningen blant geologer var at jordens atmosfære og dens gasser hadde blitt fanget av jordens gravitasjon. Altså et motsatt syn.^[23]

Med konseptet om biosfæren ble naturen og jordkloden sett på som et dynamisk geokjemisk system for energi og materie, eller som en «termodynamisk maskin». Dette var en holistisk ide om jorden som stod stikk i strid til et tradisjonelt, mekanistisk og reduksjonistisk syn på naturen. Holisme ble sett på som både vitalistisk og antivitenskapelig. Blant annet var Vernadskij påvirket av den franske filosofen Henri Bergson (1859–1941) og hans bok L'Evolution créatrice fra 1907. Bergson mente at ved begynnelsen av 1900-tallet stod biologien i strid med fysikk og kjemi, etter at disse fagene hadde rådet grunnen som de moderne vitenskapene i 300 år.^[36]

Vernadskij var en av de første forskerne som forstod den store muligheten som radioaktivitet har som energikilde. Han var også en av de første som kom opp med en teori om at varmeoppbyggingen fra radioaktivitet i jordens indre er en drivkraft bak mange geokjemiske prosesser.^[13]

Vernadskij mente at menneskene først og fremst utgjør en av mange deler av et kretsløp med fysiske og kjemiske interaksjoner og transformeringer. Etter hans mening har menneskene et ansvar for å gjøre det som er til beste for planeten og for dem selv. Fra 1960-årene av oppstod en miljøbevegelse i Sovjetunionen som benyttet Vernadskijs autoritative stilling som grunnlag. Samtidig hadde sovjetmyndighetene en grunnleggende vitenskaps- og fremskrittsoptimisme, med tro på materiell fremgang og industrireisning, noe man også kunne finne støtte for i Vernadskijs tenkning.^[23]

I sine siste leveår var Vernadskij opptatt av hvordan menneskeheten forvandler biosfæren til en ny sfære, som han ga navnet noosfæren. Han mente at menneskene var blitt dominerende over alle andre livsformer, der menneskenes hensikter og ønsker omformer biosfærens kjemiske struktur. I sine nedtegnelser skriver han: «Menneskene hugger ned skoger og marker [..] endrer jordens overflate, produserer utallige nye fysiske og kjemiske prosesser som aldri før har eksistert i biosfæren, uten at dette er bevisste handlinger. I noosfæren må det være grunnleggende at disse reguleringsfunksjonene er noe som menneskene tar seg av.» Vernadskij døde før han kunne gå nærmere inn på disse problemstillingene.^[23] Spesielt har den franske filosofen, geologen, paleontologen, fysikeren, antropologen og jesuittpateren Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955) utviklet denne anskuelsen videre.^[37] Chardin snakket om «sfæren av den menneskelige tanke», til forskjell fra de sfærene som har sin opprinnelse i naturen (som atmosfæren, biosfæren, hydrosfæren). Noosfæren ble beskrevet som det tredje trinn i jordens utvikling, etter geosfæren og biosfæren.^[38]

Vernadskij var liberal innenfor sin tilnærming til vitenskapen og var villig til å akseptere usikkerhet, begrensninger og at kunnskap kan være tentativ, altså midlertidig. For ham var søken etter vitenskapelig sannhet det viktigste, ikke å oppnå sikkerhet for at den riktige veien til kunnskap var funnet. Dette stod i stor kontrast til russiske marxister som hadde monisme som sin filosofiske tilnærming.^[23] Altså at mangfoldet i verden forklares ut fra én substans eller ett grunnprinsipp.^[39]

Mange av ideene til Vernadskij er i dag nærmest elementær kunnskap og nesten sett på som selvinnlysende, men i hans samtid var mange av teoriene nye og originale. Et eksempel er hans tanker om det biokjemiske prinsippet for evolusjonen: «Utviklingen av artene over geologisk tid går mot en stadig økende opphopning av biogenetiske atomer i biosfæren.» Han mente at evolusjonen har en bestemt retning; nemlig utviklingen av organismer med stadig mer avansert sentralnervesystem. Med denne ideen som utgangspunktet var han optimistisk på vegne av menneskets endelige triumf og dets evne til å omforme fremtidens naturmiljø til beste for menneskeheten. Dette stod i skarp kontrast til mange av hans etterfølgere i Vesten, som så risikoen for en alternativ fremtid: en økologisk katastrofe.^[23]

Vernadskij påvirket utviklingen av biogeokjemi i den vestlige verden, blant annet fordi hans sønn George Vernadskij (1887–1973) utvandret til USA og ble professor ved Yale University. Han var venn av den britiske økologen George Evelyn Hutchinson (1903–1991).^[40]

Først i 1970 ble begrepet om biosfæren popularisert, da det populærvitenskapelige magasinet Scientific American lot hele september-utgaven få tittelen «The Biosphere». I artiklene ble det forklart at Vernadskij hadde utviklet begrepet. Artiklene fikk stor innvirkning i en tid da miljøbevegelsen var i emning. I de vestlige industrisamfunnene var det økende politisk fokus på globale miljøproblemer.^[36]

Institusjoner, steder og plasser har fått navn etter Vernadskij:

• Vernadskij nasjonalbibliotek er det viktigste akademiske biblioteket i Ukraina.^[41][42]
• Ukrainas forskningsstasjon i Antarktis kalt Vernadskij
• Det nasjonale tauriske Vernadskij-universitetet, universitetet i Simferopol.^[43]
• Vernadskij-instituttet for geokjemi og analytisk kjemi ved Det russiske vitenskapsakademi.^[44]
• Vernadskij geologiske museum i Moskva.^[42][45]
• Flere fjellkjeder.^[42][46]
• En gate i Moskva; Vernadskij Prospekt.^[42]
• Vernadskiy månekrater.^[42][47]
• Vernadskij-medaljen utdeles årlig av International Association of GeoChemistry.^[48]
• En asteroide med navn 2809 Vernadskij.^[49]
• Den 25. oktober 2019 satte Ukrainas nasjonalbank i sirkulasjon en 1000 hryvnia-seddel med Vernadskijs portrett.^[50]

I 1943 ble Vernadskij tildelt Stalin-prisen.^[51]

Tekster utgitt på engelsk:

• «A plea for the establishment of the biogeochemical laboratory». The Marine Biol. Stat, of Port Erin. Ann. Rep. 37, 38-43. (1924)
• Biosfera, første gang utgitt på russisk i 1926. Engelske oversettelser:
  • The Biosphere. Synergetic Press, 1986, ISBN 0-907791-11-5.
  • The Biosphere. Copernicus, 1997, ISBN 0-387-98268-X.
• Revue générale des sciences pures et appliquées, første gang utgitt på fransk i 1931. (Engelske tittel: The Study of Life and the New Physics ISBN 1514637103)
• «Problems of biochemistry» II, Transactions of the Connecticut Academy of Arts and Sciences 35, 488-489. (1944)
• «The Biosphere and the Noosphere», Scientific American 33 (1): 1-12. 1945
• Geochemistry and the Biosphere: Essays. (The Biosphere og andre tekster.) Synergetic Press, 2007 ISBN 0-907791-36-0
• Some Words About The Noösphere. 21st CENTURY 2007, 2005
• Scientific thought as a planetary phenomenon. 21st CENTURY, Vol.25, Nos.1,2, 2012

Dagbøker (kun på russisk)

• Dnevniki 1917-1921: oktyabr 1917-yanvar 1920 (Dagbøker 1917-1921), Kiev, Naukova dumka, 1994, ISBN 5-12-004641-X.
• Dnevniki. Mart 1921-1925 avgust (Dagbøker 1921-1925), Moskva, Nauka, 1998, ISBN 5-02-004422-9.
• Dnevniki 1926-1934 (Dagbøker 1926-1934), Moskva, Nauka, 2001, ISBN 5-02-004409-1.
• Dnevniki 1935-1941 v dvukh knigakh. Kniga 1, 1935-1938 (Dagbøker 1935-1941 i to bind. Volum 1, 1935-1938), Moskva, Nauka, 2006,ISBN 5-02-033831-1.
• Dnevniki 1935-1941 v dvukh knigakh. Kniga 2, 1939-1941 (Dagbøker 1935-1941. Volum 2, 1939-1941), Moskva, Nauka, 2006, ISBN 5-02-033832-X.

• Antropocen

• Imperial Moscow University: 1755–1917: encyclopedic dictionary. Moscow: Russian political encyclopedia (ROSSPEN). ISBN 978-5-8243-1429-8. 
• Bailes, Kendall E. (1990). Science and Russian Cultures in an Age of Revolutions - V. I. Vernadsky and His Scientific School, 1963-1945. Indiana University Pess. ISBN 0-253-31123-3. 
• Vernadskij, Vladimir (1997). The biosphere. New York: Springer. ISBN 978-1-4612-7264-9. doi:10.1007/978-1-4612-1750-3. 
• Lapo, Andrei V. (2001). «Vladimir I. Vernadsky (1863–1945), founder of the biosphere concept». Int. Microbiol. 4: 47–49. PMID 11770820. 

• Vernadskij's grav (russisk)
• Behrends, Thilo: The Renessanse of V. I. Vernadsky. Newsletter of the Geochemical Society, oktober 2005 (engelsk)
• Elektronisk arkiv med skrifter fra og om Vernadskij (russisk)