Vindfløy

Vindfløy, som i noen tilfeller også kan kalles værhane, er en enkel meteorologisk innretning, konstruert slik at den viser vindretningen. Ifølge Bokmålsordboka er en vindfløy ei plate, pil på tårn, tak eller lignende som viser vindretningen.^[1]

Hvorfor noen har valgt å utforme vindfløyer som haner er fortsatt uklart, men tidligere professor ved NTNU, Audun Dybdahl (1944–2021), mente det skyldtes at formen minner om en hane.^[2] En annen forklaring er at, på 800-tallet bestemte pave Nikolas 1 at vindfløyer på kirkekupler eller spir skulle utformes som haner, muligens som et symbol på kristendommen, med henvisning til Jesu profeti om at Peter ville fornekte ham tre ganger før hanen gol morgenen etter det siste måltidet.^[3]

Vindfløyer har tradisjonelt blitt konstruert som en usymmetrisk figur som kan dreie seg med minst mulig friksjon om en vertikal akse. Figurens tyngdepunkt er normalt sammenfallende med omdreiningsaksen. Derved vil ikke vindfløyen påvirkes om aksen avviker noe fra vertikal. Figurens areal er imidlertid utført slik at det er større på den ene siden, den «tyngste» siden. Dermed vil denne siden svinge fra vinden. Ofte er det til fløystangen festet et kors eller en sirkel med angivelse av himmelretningene.

Den eldste kjente vindfløyen i verden sto på Vindenes tårn i Athen, men fløyen har gått tapt. Noen hevder at tårnet ble reist i cirka år 50 før vår tidsregning,^[4] noen at det var i det 1., og atter andre (flertallet) at det var så tidlig som i det 2. århundre før vår tidsregning.^[4] Tårnet, som man antar ble reist av den greske astronomen Andronikos fra Kyrrhos, er en oktogonal konstruksjon i marmor, totalt cirka 13,5 meter høyt, inkludert en tretrinns base.^[4] På toppen av det koniske marmortaket sto det opprinnelig en vindfløy i bronse, formet som den greske guden Triton (halvt menneske og halvt fisk), men fløyen har gått tapt.^[4]

Det finnes skriftlige nedtegnelser, blant annet fra Kina, om innretninger med lignende funksjoner som er jevngamle med vindfløyen som sto på Vindenes tårn. Blant annet i det filosofiske samlingsverket «Huainanzi», som trolig oppsto på 100-tallet før vår tidsregning. Eldst er tre benevnelser i en sumerisk tekst fra Mesopotamia, som antyder at det ble gjort fløyer av tre.^[5] Den ene teksten antyder at fløyen har hatt form som en fisk (hai) eller et mytologisk vannmonster.^[5] Den eldste teksten dateres gjerne til cirka 2 000 år før vår tidsregning.^[5][6]

En moderne form for vindfløy, en såkalt vindex, er gjerne formet som ei pil med styrefjær og brukes ofte på seilfartøyer, gjerne med fjernavlesning fra styreplassen.

En skipsfløy var opprinnelig en merkeinnretning brukt ombord i skip, typisk et havgående vikingskip eller lignende fartøyer. Skipsfløyene var ofte forgylte, og mange trodde derfor at de var gjort av gull. Disse fløyene utgjør de eldste bevarte vindfløyene i Skandinavia. Det var imidlertid to typer vindfløyer, hvor den typen kan hevdes å ha hatt noen meteorologisk betydning, mens den eldre typen var mer av et maktsymbol.^[7]

Den eldre typen kalles veðrviti (i betydningen værviser, vindviser, veiviser) og var en type hærmerke som sto i stavnen på utvalgte vikingskip, der de fungerte som kjennetegn (merker) for betydningsfulle stormenn i leidangen.^[7][9] Denne typen skipsfløyer ble også båret med som hærmerker (av norr. merki) under ilandstigning.^[10]

De fire bevarte vindfløyene av denne typen er gjort av kopperplater, som er kuttet i trekantede former med en stump øvre vinkel og en dypt buet underside.^[8] Platene har en tykkelse rundt 1–3 mm og er omkring 21–25 cm høye og 33–35 cm lange.^[8] En støpt dyrefigur, som trolig skal forestille enten en løve eller drage, er festet til tuppene av de øvre kantene, og både platene og toppdyrene er strålende forgylte.^[8] Alle fire er dekorerte i ringeriksstil (typisk for perioden 1000–1050), men bare to av dem har gjennombrutt dekor.

Trolig har både Heggenfløyen (Modum) og den yngre Tingelstadfløyen (Gran) stått i stavnen på havgående skip.^[9] Dette er Norges to eneste bevarte norrøne skipsfløyer,^[9] men to andre er bevart i Sverige; Källungefløyen (Gotland) og Söderalafløyen (Hälsingland). Begge regnes som noe bedre bevart enn de to norske. I tillegge er det funnet fragmenter av en norrøn vindfløy på Lolland i Danmark, men bare toppfiguren er bevart – den såkalte Lollandhesten,^[7] som gjerne dateres til 1000-tallet.^[10] Heggenfløyen og de to svenske fløyene dateres gjerne til først halvdel av 1000-tallet, mens Tingelstadfløyen dateres til enten 1110–1160^[11] eller 1200–1210.^[7]

De fire bevarte skipsfløyene av typen veðrviti har en innfesting på cirka 110˚ og dekor i ringeriksstil, typisk for perioden 1000–1050.

• 
  Källungefløyen
  ca. år 1000^[12]
  Gotland, Sverige
  Type: veðrviti
• 
  Heggenfløyen
  ca. år 1000^[8]
  Modum, Norge
  Type: veðrviti
• 
  Söderalafløyen
  ca. år 1030–1050^[12]
  Hälsingland, Sverige
  Type: veðrviti
• 
  Tingelstadfløyen
  cirka år 1110–1160^[11]
  Gran, Norge
  Type: veðrviti

Den yngre typen skipsfløy kalles flaug (fløy, flagg) og kunne plasseres hvorsomhelst, som i toppen av skipsmasten, på en stang eller et kirkespir.^[7] Denne typen kan angi vindretningen,^[9] og det som skiller de to typene er vinkelen på selve innfestingen.^[7] Akkurat når de ble tatt i bruk er uavklart (også med hensyn til hvem av dem som er eldst), men det er klart at William Erobreren festet en forgylt vindfløy til skipet sitt og Bayeux-teppet viser flere båter med flaug i toppen av mastene, men ingen med veðrviti.^[13] Fløyene av typen veðrviti ble tilpasset vinkelen til en stavn og hadde festehull (i øvre hjørne) i cirka 110˚,^[7] mens de av typen flaug ble tilpasset ei mast eller et spir og hadde festehull (i øvre hjørne) i 90˚ vinkel.^[7][9]

Høyjordfløyen (Sandefjord) og Norderhovfløyen (Ringerike) er vindfløyer av den yngre typen og dateres gjerne til cirka år 1250–1350.^[14][8] I tillegg finnes den bare delvis bevarte Grimstafløyen fra Spånga i Sverige, som gjerne dateres til cirka 1050–1100.^[15] Fløyen ble oppdaget av Stadsmuseets arkeologer under en utgravning av et gravfelt fra vikingtiden i 1951. Grimstafløyen ser ut til å være av typen flaug, men siden den bare er delvis bevart er typen egentlig uavklart. Litteraturen nevner også Tovdalfløyen, en vindfløy utformet som en drage,^[8] men lite annet er kjent om den, og ifølge Bugge (1929) kan det ikke utelukkes at den er fritt kopiert etter en eldre fløy.^[16][7]

Vi antar en svært svak vind rett forfra. Dersom spiret luter 20° forover, vil fløyen vise akterlig vind. Dersom mannskapet flytter seg til babord slik at fartøyet krenger 20° babord, vil fløyen vise at nå har vinden dreiet til ca 45° på styrbord låring. Like forvirrende vil det være om baugen fører til at spiret luter akterover. Fløyen vil vise vind forfra selv ved en svak akterlig vind. Tilsvarende vil master vanligvis lute akterover. Med tyngdeskjev vindviser vil denne vise en sammenblanding av gravitasjon, krenging og vind. En enkel vimpel ville gitt korrekt tilsynelatende vindretning.

I Norge er det bevart to skipsfløyer av typen flaug. Fellesnevneren er en innfesting på cirka 90˚. De dateres gjerne til perioden år 1250–1350. Begge kan ha tilknytning til Tanberg-ætten på Ringerike, uten at det er blitt ført noe nærmere bevis for dette.

• 
  Høyjordfløyen
  ca. år 1250–1300^[8]
  Sandefjord, Norge
  Type: flaug
• 
  Norderhovfløyen
  ca. år 1250–1350^[8]
  Ringerike, Norge
  Type: flaug

Den delvis bevarte svenske Grimstafløyen kan være av typen flaug, men tilstanden gjør dette vanskelig å avklare. Også dateringen må regnes som usikker. Den danske Lollandhesten har trolig tilhørt skipsfløy av typen veðrviti, men siden resten av fløyen mangler må både typen og dateringen regnes som usikker.

• 
  Grimstafløyen
  ca. år 1050–1100^[8]
  Grimsta, Sverige
• 
  Lollandhesten
  ca. år 1000^[8]
  Lolland, Danmark

De fire eldste fløyene refereres ofte til som bronsefløyer i litteraturen.^[7] Alle er metallurgisk analysert, og de består av kobber med 90–97 % renhet.^[7] Kallungeløven, Lollandhesten fra den tapte danske vindfløyen, og dragefiguren på toppen av Tingelstadfløyen er gjort i det samme materialet, mens løvene på toppen av Heggenfløyen og Söderalafløyen er gjort av messing.^[7]

Skipsgraffiti på en kløyvd runepinne (av einer), funnet ved Bryggen i Bergen i 1995, viser på flatsiden en leidangflåte med 48 stavner på rekke, og noen av skipene er utrustet med skipsfløyer i stavnen.^[17] Den såkalte «Bergenstokken», som runepinnen har blitt kalt, dateres gjerne til siste halvdel av 1200-tallet.^[17] Det har også blitt spekulert i om grafittien var en øyenvitneskildring og at det var Håkon Håkonssons leidangsflåte som ble avbildet. Han var konge i Norge i årene 1217–1263 og byggherren bak Håkonshallen i Bergen.^[17] På den buede yttersiden av runepinnen er det risset inn et enkelt skip med dragehode og en merkelig høy og tilbakekrummet bakstavn, tre stavner og runeinnskriften «her farer den havdjerve».^[17] Siden er det også oppdaget en 25 cm lang trebit med lignende ristninger i Tønsberg, om enn ikke med like tydelige ristninger, men like fullt med baugen og stavnen til to skip, som til forveksling er like ristningene på runepinnen fra Bergen. Trebiten er imidlertid ikke datert enda, men arkeologene sier den godt kan stamme fra 1200-tallet.^[17]

Flere av de norske stavkirkene har bygningsdeler som kan dateres helt tilbake til 1100-1200-tallet. På mange av dem er det graffiti i form av innripede bilder av skip, men som oftest er det kun avbildet framstavner og ikke hele skip. Et av unntakene er stavkirken fra Fortun, der den lange, slanke profilen til et krigsskip dominerer utskjæringene på innsiden av nordveggen i skipet. Blindheim (1982) daterte dette til omkring år 1150–1350.^[18] Graffiti med skipsstavner finnes dessuten i Urnes, Borgund, Kaupanger og Reinli stavkirker, og alle avslører at de som bygde kirkene nok også var fortrolig med både skip og med skipsfløyer.^[7]

Alle de bevarte fløyene som er funnet i Skandinavia er nært knyttet til og oppkalt etter kirker, men de eldste av dem er førkristne av opprinnelse og har neppe representert kristelige verdier og tradisjoner, men snarere det motsatte.^[9] Mot slutten av 1900-tallet startet også diskusjoner om hvorvidt de eldste skipsfløyenes primært ble brukt som instrumenter for navigasjon til sjøs. Teorien ble lansert i Fornvännen 91 av arkeologene Engström & Nykänen (1996) og hevder at, på alle kjente eksemplarer av norrøne vindfløyer danner den buede nedre konturen en gradskive inndelt i avlesepunkter med en innbyrdes avstand på cirka 4,8°. Avlesningspunktets breddegrad kan bestemmes ved å bruke vindfløyen som solur. Nøyaktigheten i avlesingen har gjort det mulig å finne veien over åpent hav.^[19]

Den kirkelige relasjonen har trolig hatt med leidangen å gjøre. Ifølge Magnus Lagabøtes landslov av 1274–1276 skulle nemlig alt utstyr (mast, rigg og seil m.v.) som hørte til leidangsflåten oppbevares av kirkene når flåten lå i opplag. Leidangforpliktelsene gikk opprinnelig så langt inn i landet som laksen var i stand til å svømme opp i elvene.^[7] I 1280 skal de kirkelige myndigheter ha protestert mot ordningen, men en kongelig forordning av 1281 sa at seil og andre gjenstander fortsatt skulle oppbevares i kirkene på samme måte som fra gammelt av.^[7] Det siste mer enn antyder at utstyret ble oppbevart ved sentrale kultsteder før kristendommens inntog i landet, trolig ved etablerte kultsteder som kanskje kirkene etter hvert overtok. Ut på 1400-tallet var ikke leidangsflåten mye verd lenger, selv om den ble forsøkt modernisert, og etter et skjebnesvangert sjøslag mot en hansaflåte (av store kogger) sør for Bergen ble ikke leidangen mobilisert mer. Man kan derfor tenke seg at kirkene etter hvert kastet ut utstyret fra leidangen, men at noen valgte å beholde de norrøne fløyene og modifiserte dem som flauger.^[7]

Vindfløyer var viktige for seilskip som lå til havn, fordi vindretningen kunne være avgjørende for seilasen inn og ut av havna. Derfor ble det i seilskutenes tid satt opp ei mast med en godt synlig vindfløy på et strategisk punkt på land, typisk så høyt i terrenget at vindfløyen var godt synlig fra seilskutene i og utenfor havna. Flere slike anlegg er fortsatt bevart, blant annet i Mandal og Skudeneshavn.

Mange stedsnavn forteller også om faste installasjoner av vindfløyer i eldre tid; for eksempel Fløyen i Bergen, Fløya i Kristiansund, og Fløyheia i Arendal. Den gamle Fløien i Bergen nevnes blant annet i Absalon Pederssøn Beyers dagboknedtegnelser fra cirka år 1560.

Mange kirkebygg og andre større bygg utrustes også ofte med vindfløy på tak, tårn eller spir, og på gårdstun rundt omkring blir ofte stabburet utstyrt med vindfløy.

På flyplasser og lignende steder, der meteorologiske observasjoner er viktige for tryggheten, brukes i dag vindfløyer i form av vindpølser, laget av tekstilt materiale etter nærmere spesifiserte mål.

• (en) Weather vanes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Weather vane – galleri av bilder, video eller lyd på Commons