Hopp til innhold

Henri de Toulouse-Lautrec

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Toulouse-Lautrec»)
Henri de Toulouse-Lautrec
Født24. nov. 1864[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Albi[5][6][7]
Død9. sep. 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (36 år)
Saint-André-du-Bois[6][8]
Château Malromé[5]
BeskjeftigelsePlakatkunstner, litograf, kunstmaler, grafiker, grafiker, bygningstegner, grafisk designer, keramiker, designer, tegner, billedkunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Condorcet
FarAlphonse de Toulouse-Lautrec-Monfa
MorAdèle Zoë Tapié de Céleyrran[9]
NasjonalitetFrankrike[10][7][11]
GravlagtVerdelais
Aktive år1879–1901
Feltkunstmaler
Elev avLéon Bonnat, Fernand Cormon
PeriodePostimpresjonisme[12][13]
Kjente verkAt the Café La Mie, At the Moulin Rouge, The clownesse cha-u-kao at the Moulin Rouge
Inspirert avEdgar Degas
InspirerteSuzanne Valadon
InnkjøptLouvre
Signatur
Henri de Toulouse-Lautrecs signatur
Henri de Toulouse-Lautrec på Commons

Henri Marie Raymond de Toulouse-Lautrec-Monfa (1864–1901) var en fransk kunstmaler, karikaturtegner, illustratør og litograf som fordypet seg i det fargerike og teatralske livet i Paris på slutten av 1800-tallet. Det tillot ham å framstille en samling av fristende, elegante og provoserende bilder av de til tider dekadente affærer på denne tiden.

Toulouse-Lautrec ble født inn i aristokratiet og brakk begge bena rundt ungdomsårene, og på grunn av den sjeldne tilstanden pyknodysostose, en beinsykdom (skjelettdysplasi) som kjennetegnes av kortvoksthet,[14] var han veldig kort som voksen på grunn av de underdimensjonerte beina. I tillegg til alkoholismen, utviklet han en tilhørighet til bordeller og prostituerte som regisserte emnet for mange av verkene hans, og registrerte mange detaljer om den bohemske livsstilen på slutten av 1800-tallet i Paris. Toulouse-Lautrec er blant malerne som beskrives som senimpresjonister, sammen med Paul Cézanne, Vincent van Gogh, Paul Gauguin og Georges Seurat som ofte kunsthistorisk omtales å tilhøre denne løse gruppen.

På en kunstauksjon i 2005 hos Christie’s auksjonshus solgte «La Blanchisseuse», hans tidlige maleri av en ung vaskekone, for 22,4 millioner dollar, og satte en ny rekord for kunstneren for en pris på auksjon.[15][16]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Selvportrett, 1882

Henri Marie Raymond de Toulouse-Lautrec-Monfa[17] ble født den 24. november 1864 på Château du Bosc i Albi, Camjac, Aveyron i sørlige Frankrike, rett ved festningskatedralen Sainte-Cécile og de gamle festningsmurene, og erkebiskopens residens som mindre enn seksti år senere skulle bli Musée Toulouse-Lautrec.[18] Han var det førstefødte barnet til Alphonse Charles Comte de Toulouse-Lautrec-Monfa (1838–1913)[19] og hans hustru (og kusine) Adèle Zoë Tapié de Celeyran (1841–1930).[20] Han var medlem av en aristokratisk familie (stammet fra både grevene av Toulouse og Odet de Foix, vicomte de Lautrec og vicomteene av Montfa, i sørlige Frankrike). Hans yngre bror ble født i 1867, men døde året etter. Begge sønnene fikk adelstitlene Comte.[21] Hvis Henri hadde overlevd faren, ville han blitt tildelt familietittelen Comte de Toulouse-Lautrec.[22]

Toulouse-Lautrec vokste opp i trygge omgivelser, omgitt av familiens gods og slektninger, og en stor tjenerstab. Først da han begynte på gymnaset flyttet familien til Paris hvor grev Alphonse også hadde et hus. Henri tegnet siden han var liten, noe som falt naturlig da sorgløse adelige ofte drev på med akvareller og tegninger, og det finnes mengder av skissebøker etter flere av familiemedlemmene.[18] Først da han var fjorten år inntraff katastrofen da han falt og brakk lårbeinet, men et år senere i 1879 falt han på nytt og brakk det andre beinet. Han fikk en alvorlig knokkelsykdom hvor beina sluttet å vokse samtidig som resten av kroppen gjorde det. Han ble 152 cm og ble henvist til lange opphold på termiske bad sammen med moren i håp om å gjenvinne førligheten i beina.[23]

Funksjonshemming og helseproblemer

[rediger | rediger kilde]

Moderne leger tilskriver mangelen på vekst i beina til en ukjent genetisk lidelse, muligens pyknodysostose (noen ganger omtalt som Toulouse-Lautrec-syndrom),[24][25] eller en variant av lidelse i likhet med osteopetrose, akondroplasi eller osteogenesis imperfecta.[26] Toulouse-Lautrecs bein sluttet å vokse da han nådde 1,52 m.[27] Han utviklet en voksen overkropp mens han beholdt beina til barnet.

Toulouse-Lautrecs foreldre var søskenbarn (deres mødre var søstre),[28] og hans antatt medfødte helsetilstander ble tilskrevet en familiehistorie med innavl.[29]

Paris

[rediger | rediger kilde]
Marmorpolereren, 1882–1887, Princeton University Art Museum, sannsynligvis malt mens han var elev av Fernand Cormon, og demonstrerte hans klassiske trening

Under et opphold i Nice tegnet han konstant, fylte flere skissebøker av naturen og livet han så rundt seg, nettopp det pulserende livet han selv var forhindret å delta i.[30] Han malte også aktivt, og fylte mengder av lerreter, blant annet et selvportrett med amsiktet i skygge foran speilet, men også et portrett av moren, som henga seg helt til sønnen, som er beskrevet som hans første mesterverk med en mild ro over motivet, sittende ved et bord med en kopp foran seg. Den høye stolen og den lyse kjolen rammet inn det sentrale motivet.[31] I 1881 gjenopptok hans studiene og tok første del av sin studenteksamen, og fikk da lov til å hengi seg helt til kunsten, støttet av en venn av faren, den døvstumme maleren René Princeteau.[32] Hans imponerte hans framgang innen maleri og tegning fikk Princeteau til å overtale Toulouse-Lautrecs foreldre til å la ham reise tilbake til Paris og studere under portrettmaleren Léon Bonnat. Han vendte tilbake til Paris i 1882.[33] Toulouse-Lautrecs mor, som hadde høye ambisjoner for sønnen og med håp om at han skulle bli en fasjonabel og respektert maler, brukte familiens innflytelse for å få ham inn i Bonnats studio. Han ble tiltrukket av Montmartre, området i Paris kjent for sin bohemske livsstil og tilholdssted for kunstnere, forfattere og filosofer. Studier med Bonnat plasserte Toulouse-Lautrec i hjertet av Montmartre, et område han sjelden forlot i løpet av de neste 20 årene.

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]
Portrett av moren, 1883
La toilette, 1889.
La Blanchisseuse («Vaskekone»), 1884–1888, olje på lerret.
Deux femmes dansant au Moulin-Rouge («Ved Moulin-Rouge, to kvinner danser vals»), 1892.

Etter at Bonnat tok en ny jobb, flyttet Toulouse-Lautrec til studioet til Fernand Cormon i 1882, selv om han bare unntaksvis deltok i undervisningen, men studerte i ytterligere fem år og etablerte vennegruppen han beholdt resten av livet. På dette tidspunktet møtte han Émile Bernard og Vincent van Gogh. Cormon, hvis undervisning var mer avslappet enn Bonnat, lot elevene hans streife rundt i Paris og lete etter emner å male. Møtet med Vincent førte til at Toulouse-Lautrec gjorde en pastell som viste Vincent i profil foran et glass på en kafé, preget av et konsentrert ansiktuttrykk og kraftige hender.[34]

Han bodde sammen med moren i forstaden Sainte-Honoré, men søkte mer selvstendighet og flyttet inn hos sine ulike kunstnervenner, først hos Rene Grenier hvor hans hustru, madam Lili Grenier, ofte sto modell, deretter hos doktor Bourges hvor han også siden bodde med ujevne mellomrom. Han leide seg et atelier i rue de Tourlague ikke langt fra Edgar Degas atelier.[35] I løpet av denne perioden hadde Toulouse-Lautrec sitt første møte med en prostituert, noe som førte til at han malte sitt første maleri av en prostituert i Montmartre i 1883, en kvinne som ryktes å være den 17 år gamle Marie Charlet.[36][37] Han manglet heller ikke andre kvinnelige modeller; Carmen la Rousse hadde et ansikt som fascinerte ham og malte henne en face, sett forfra, i profil og bøyd hode. Suzanne Valadon, som han møtte i 1885 og som også satt for Degas og Pierre-Auguste Renoir, var modell for ham før hun begynte å male selv.[38] Han gjorde flere portretter av henne og støttet hennes ambisjon som kunstner. Det antas at de var kjærester og at hun ønsket å gifte seg med ham. Forholdet deres tok slutt, og Valadon forsøkte selvmord i 1888.[39]

Om kveldene endte kunstnervennene ofte opp på Chat Noir for å drikke, synge og diskutere. Her hadde kabaretsangeren Aristide Bruant sin debut. I 1885 begynte Toulouse-Lautrec å stille ut verkene sine på kabareten til Bruants Mirliton.[40] Samme år ba Bruant kunstneren om å illustrere hans sang «A Saint-Lazare» (som henviste til hospitset hvor kvinner som ble anbrakt etter at de var blitt arrestert av sedelighetspolitiet). Det førte til hans første litografi, men han ble så opptatt av den tekniske kunstarten at det tok ham seks år å fullføre det. Året etter malte han et bilde med samme motiv.[38][41]

«Toulouse-Lautrec brukte alle sine gatescener og kabaretbilder som påskudd for å lage illustrasjoner til avisene: Paris Illustré, La Rire. Det er første gangen han tjener noe på sin kunst, for selv om han deler ut bilder til sine venner, er det aldri noen som faller på å kjøpe dem av ham, og den eneste utstilling av hans arbeider er den som kan sees på veggene i vennen Aristide Bruants kabaret Mirliton.»[34]

Da studiene var ferdige, i 1887, deltok han i en utstilling i Toulouse ved å bruke pseudonymet «Tréclau», et verlan til familienavnet Lautrec. Han stilte senere ut i Paris sammen med Van Gogh og Louis Anquetin.

Begynnende anerkjennelse

[rediger | rediger kilde]

I 1888 inviterte den belgiske kritikeren Octave Maus ham til å presentere elleve stykker på Vingt-utstillingen («Tjueårene») i Brussel i februar. Theo van Gogh, kunstnerens bror, kjøpte «Poudre de Riz» («Rispulver») for 150 franc for galleriet Goupil & Cie på sterk oppfordring av Vincent.[42]

Fra 1889 til 1894 deltok Toulouse-Lautrec regelmessig i Salon des Indépendants. Han laget flere landskap av Montmartre. Gjemt dypt inn i Montmartre i hagen til monsieur Pere Foret, utførte Toulouse-Lautrec en serie hyggelige friluftsmalerier av Carmen Gaudin, den samme rødhodede modellen som dukker opp i La Blanchisseuse («Vaskekonen»), 1888.[43]

I 1890, under banketten til XX-utstillingen i Brussel, utfordret han den belgiske maleren Henri de Groux som kritiserte van Goghs verk til en duell. Paul Signac erklærte også at han ville fortsette å kjempe for Van Goghs ære hvis Toulouse-Lautrec ble drept. De Groux ba om unnskyldning for uttalelsen og forlot gruppen og duellen fant aldri sted.[44][45]

Toulouse-Lautrec bidro med flere illustrasjoner til magasinet Le Rire på midten av 1890-tallet.[46]

Til tross for manglende salg behersket Toulouse-Lautrec sin virkemidler til fullkommenhet, og han malte i et nesten frenetisk tempo. Perioden 1888-1890 ga ham flere bein å stå på som kunstner, og han gikk med entusiasme inn i et nytt område, plakatkunsten og litografien. Den store spennvidden og variasjonen i hans begavelse er åpenbar. Han malte samtidig den ene kvinnen etter den andre, og om kvelden gikk han ut for å drikke og tegne.[34]

Interaksjoner med kvinner

[rediger | rediger kilde]

I tillegg til sin tiltagende alkoholisme, besøkte Toulouse-Lautrec også prostituerte.[47] Han ble fascinert av livsstilen deres og livsstilen til «den urbane underklassen» og inkorporerte disse karakterene i maleriene sine.[48] Han hadde lenge besøkt bordellene med jevne mellomrom, og ved et tidspunkt flyttet han inn i et som pensjonær for lengre eller kortere tid av gangen: «Han er en interessert tilskuer til det livet som utfolder seg der. Klientellet fascinerer ham, men det er likevel pikene som opptar ham mest, og han skildrer dem i de mest private og intime situasjoner. Med sin vennlighet og godmodige erting, sin skarpe tunge og store sjarme vinner han damenes gunst og fortrolighet.»[49]

Malerkollega Édouard Vuillard uttalte senere at mens Toulouse-Lautrec engasjerte seg i sex med prostituerte, «var de virkelige årsakene til oppførselen hans moralske ... Lautrec var for stolt til å underkaste seg sin lodd, som en fysisk misfoster, en aristokrat avskåret fra sin klasse ved sitt groteske utseende. Han fant et slektskap mellom tilstanden sin og den prostituertes moralske armod.»[50]

Kvinnene på bordellene inspirerte Toulouse-Lautrec. Han besøkte ofte ett som lå i Rue d'Amboise, hvor han hadde en favoritt kalt Mireille.[51] Han gjorde rundt hundre tegninger og femti malerier inspirert av livet til disse kvinnene. I 1892 og 1893 skapte han en serie med to kvinner i sengen sammen kalt Le Lit, og i 1894 malte han Salón de la Rue des Moulins etter minnet i atelieret hans.[51] Han uttalte selv:

«En modell er alltid en utstoppet dukke, men disse kvinnene er i levende. Jeg ville ikke våget å betale dem hundre sous for å sitte for meg, og gud vet om de ville være verdt det. De strekker seg ut på sofaene som dyr, stiller ingen krav, og de er ikke det minste innbilske. (...) Jeg har funnet jenter i min egen størrelse! Ingen andre steder føler jeg meg så mye hjemme.»[51]

  • Portrett av Vincent van Gogh (1887)
    Portrett av Vincent van Gogh (1887)
  • Portrett av Suzanne Valadon (1885)
    Portrett av Suzanne Valadon (1885)
  • Ved Moulin Rouge: Dansen (1890)
    Ved Moulin Rouge: Dansen (1890)
  • Rytterske ved Sirkus Fernando (1887)
    Rytterske ved Sirkus Fernando (1887)
  • Jane Avril forlater Moulin Rouge (1892)
    Jane Avril forlater Moulin Rouge (1892)

Moulin Rouge og plakatkunst

[rediger | rediger kilde]
Plakat for Moulin Rouge: La Goulue, plakat (1891)

Da Moulin Rouge åpnet i 1889, stiftet av Charles Zidler og Joseph Oller, ble det annonsert med oppsiktsvekkende plakat av Jules Chéret, som hadde lært plakatkunst i England hvor den litografiske metode hadde lagt grunnen for betydelig utbredelse av denne formen for reklame. I Frankrike gikk Chéret løs med stor innsats i å oversvømme byens vegger med fargerike trykk av lett antrukne kvinner som reklamerte for alt fra parafinlamper til forlystelsesteder, men mesterverket var plakaten for åpningen av Moulin Rouge.[52] Toulouse-Lautrec ble fast gjest og malte store bilder som Zidler oppfordret ham til å henge opp i lokalene. Åpningen av Casino de Paris ga alvorlig konkurranse. Zidler og Oller besluttet å utvide tilbudet med å engasjere en hel tropp med grasiøse og dristige kvinnelige dansere, og spurte Toulouse-Lautrec om å lage plakaten.

Han satte seg inn i den litografiske teknikken, og framstilte uavhengig av andre impulser en plakatkunst preget av enkle, klare farger, streng linjeføring og med et inntrykk av levende bevegelse som tiltrakk seg blikket og holdt det fast.[49] Selv om plakatene ble en personlig triumf var nyvinning sett på med skepsis av kunstkritikerne i samtiden ved at han leflet med det kommersielle: «...en forbløffende frekkhet, dristighet, hensynsløshet...» og «Hvitt, sort, rødt i store flater, enkle former – det er hans oppskrift.»[49] Også andre kunstnere så ned på dette arbeidet, men han ignorerte dem.[53]

Men suksessen med plakaten for Moulin Rouge skaffet flere oppdrag, en for avisen La Dépêche de Toulouse, venninnen Jane Avril for en premiereplakat, Aristide Bruant bestilte to, forfatteren Victor Joze for bekjentgjørelsen av en roman, Reine de Joie, avisen Le Matin for en serie fengselsmemoarer, og andre.[54] Toulouse-Lautrec var begeistret for litografiens fargemuligheter, og gjorde en rekke forarbeider, også malerier.

Hans mor hadde forlatt Paris, og selv om han hadde en vanlig inntekt fra familien, men han var stadig i gjeld. Plakatene ga ham etterlengtede inntekter. Blant verkene han malte for Moulin Rouge og andre parisiske nattklubber er skildringer av sangeren Yvette Guilbert; danseren Louise Weber, bedre kjent som La Goulue som skapte den franske cancan; og den mye mer subtile danseren Jane Avril. Årene 1891 og 1892 markerte en betydelig utvikling i beherskelsen av sine virkemidler. Han løsrev seg gradvis fra påvirkningen fra Degas og impresjonistene til en individuell form preget av ren linjeføring og enkel nøkternhet og store fargeflater.[55] Han lot seg derimot inspirere av japansk kunst med asymmetrisk komposisjon og flate fargeområder.[56]

  • Aristide Bruant i hans kabaret , 1892, litografi
    Aristide Bruant i hans kabaret , 1892, litografi
  • Ambassadeurs – Aristide Bruant, 1892, litografi
    Ambassadeurs – Aristide Bruant, 1892, litografi
  • Reine de Joie, 1892, kromolithografi
    Reine de Joie, 1892, kromolithografi
  • Divan Japonais, 1892–93, fargestift, pensel, sprut og overført skjermlitografi, trykt i 4 fargelag
    Divan Japonais, 1892–93, fargestift, pensel, sprut og overført skjermlitografi, trykt i 4 fargelag
  • Avril, 1893, litografi trykt i fem farger
    Avril, 1893, litografi trykt i fem farger
  • Det tyske Babylon, 1894, litografi utgitt av Victor Joze
    Det tyske Babylon, 1894, litografi utgitt av Victor Joze

London

[rediger | rediger kilde]
Femme au Tub («Kvinne i badekaret») fra porteføljen Elles, 1896)

Toulouse-Lautrecs familie var anglofiler,[57] og selv om han ikke var så flytende som han utga seg for å være, snakket han engelsk godt nok.[53] Han reiste til London, hvor han fikk i oppdrag av selskapet J. & E. Bella å lage en plakat som annonserte papirkonfettien deres[58][59] og sykkelreklamen La Chaîne Simpson.[60]

Mens han var i London, møtte han og ble venn med Oscar Wilde.[53] Da Wilde sto overfor trusselen om fengselsstraff i England, ble Toulouse-Lautrec en svært vokal støttespiller av ham, og hans akvarellportrett av Oscar Wilde ble malt samme år som Wildes rettssak, skjønt framstilt nær karikaturen.[53][61]

Alkohol og utsvevelser

[rediger | rediger kilde]

Som ung mann i Paris drakk han først bare øl og vin, men smaken hans utvidet seg til brennevin, særlig absint.[[47] Tremblement de Terre («Jordskjelvcocktail») tilskrives Toulouse-Lautrec: en kraftig blanding som inneholder halvparten absint og halvparten konjakk i et vinbeger.[62] På grunn av hans underutviklede ben, gikk han ved hjelp av en stokk, som han hulte ut og fylte med brennevin for å sikre at han aldri var uten alkohol.[53][63]

Død

[rediger | rediger kilde]
Graven til Toulouse-Lautrec i Verdelais

Toulouse-Lautrec arbeidet intenst i et stadig mer oppjaget tempo samtidig som han førte et et stadig mer utsvevende liv. Han drakk hver dag, og en dag i februar 1899 fikk han et alvorlig anfall og kollapset. Familien hans fikk ham innlagt i Folie Saint-James, et lukket sykehus og sanatorium i Neuilly-sur-Seine.[64] «Hans hektiske liv har krevet sin rett.»[65] Vennene besøkte ham og som innlagt tegnet sin imponerende serie på 39 sirkusportretter etter hukommelsen som ble tatt som bevis for at han ikke var sinnssyk. Etter tre måneder, den 20. mai samme år, ble han skrevet ut: «Jeg har kjøpt min frihet med tegningene mine!» skal han ha uttalt.[65] Etter at han var utskrevet vendte han tilbake til studioet Paris. Hans fysiske og mentale helse begynte å avta på grunn av alkoholisme og syfilis,[66] sistnevnte var utbredt i franske bordeller, og det er også antatt at blant annet Édouard Manet, Paul Gauguin og Vincent van Gogh var smittet.[67]

I Paris gjorde Toulouse-Lautrec sin siste plakat, La Gitane («Sigøynersken»), og gjenopptar de nattlige vandringene fra bar til bar. I juni 1901 reiste han til Arcachon, men kreftene hans var tømt. Han kom helt utmattet til morens hus. Han fortsatte å tegne, legge planer. Mandag 9. september 1901, 36 år gammel, døde han av komplikasjoner på grunn av alkoholisme og syfilis ved morens eiendom, Château Malromé, i Saint-André-du-Bois den 20. august.[65] Hans siste ord var angivelig «Le vieux con!» («Den gamle narren!»), hans farvel til faren.[53] Han er gravlagt i Cimetière de Verdelais i Gironde, noen få kilometer fra eiendommen.[66][68]

Etter Toulouse-Lautrecs død fortsatte moren hans, Adèle Comtesse de Toulouse-Lautrec-Monfa, og kunsthandleren hans, Maurice Joyant, å promotere kunstverkene hans. Grevinnen bidro med midler til et museum som ble opprettet i Albi, fødestedet hans, for å vise verkene hans. Dette Musée Toulouse-Lautrec eier i dag den mest omfattende samlingen av verkene hans.

Kunstverk

[rediger | rediger kilde]
Ved Moulin Rouge, 1892, Art Institute of Chicago. (Selvportrett i mengden (bakgrunn midt-venstre).

I en karriere på mindre enn 20 år skapte Toulouse-Lautrec:

  • 737 malerier på lerret
  • 275 akvareller
  • 363 trykk og plakater
  • 5084 tegninger
  • noe keramikk og glassmalerier
  • et ukjent antall tapte verk[25]

Hans gjeld til impresjonistene, spesielt de mer figurative malerne som Manet og Degas, er tydelig at man i verkene hans kan trekke paralleller til den frittstående barjenta på Un bar aux Folies Bergère (1882) av Manet og ballettdanserne bak kulissene av Degas. Stilen hans ble også påvirket av sjangeren Ukiyo-e med japanske tresnitt, som ble populær i den parisiske kunstverdenen, omtalt som japonisme.[69]

Toulouse-Lautrecs dyktige skildring av mennesker var understøttet av hans svært lineære tilnærming som understreket konturer. Han påførte ofte maling i lange, tynne penselstrøk og lot tidvis mye av lerretet være synlig. Mange av verkene hans kan best beskrives som «tegninger i farget maling».[70]

  • Engelskmann ved Moulin Rouge, forstudie (1892)
    Engelskmann ved Moulin Rouge, forstudie (1892)
  • Marcelle Lender danser bolero i Chilpéric (1895-96)
    Marcelle Lender danser bolero i Chilpéric (1895-96)
  • Le lit («Til sengs») (1893)
    Le lit («Til sengs») (1893)
  • Rue des Moulins (1994)
    Rue des Moulins (1994)
  • Un examen à la faculté de Médecine de Paris (1901). Hans siste maleri
    Un examen à la faculté de Médecine de Paris (1901). Hans siste maleri

I populærkulturen

[rediger | rediger kilde]

Filmer

[rediger | rediger kilde]

Romaner

[rediger | rediger kilde]
  • Lust for Life (1934), historisk roman skrevet av Irving Stone som er basert på livet til Vincent van Gogh.
  • Moulin Rouge, roman av Pierre La Mure (1950), historisk roman basert på livet til Henri de Toulouse-Lautrec.

Foto av Toulouse-Lautrec

[rediger | rediger kilde]
  • «Toulouse maler Lautrec» , fotomontasje av Maurice Guibert, ca. 1891
    «Toulouse maler Lautrec» , fotomontasje av Maurice Guibert, ca. 1891
  • Bilde tatt av Maurice Guibert, ca. 1887
    Bilde tatt av Maurice Guibert, ca. 1887
  • Bilde tatt av Maurice Guibert, ca. 1894
    Bilde tatt av Maurice Guibert, ca. 1894
  • Toulouse-Lautrec med en nakenmodell i studioet, foto av Maurice Guibert, ca. 1895
    Toulouse-Lautrec med en nakenmodell i studioet, foto av Maurice Guibert, ca. 1895

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-de-Toulouse-Lautrec, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Henri Toulouse-Lautrec, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Kunstindeks Danmark, «Henri de Toulouse-Lautrec», Kunstindeks Danmark kunstner ID 1288[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Collectie Boijmans Online, Boijmans artist ID 17690, besøkt 19. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b RKDartists, RKD kunstner-ID 78002[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11926892d, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11926892d[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 78002, besøkt 18. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 5910, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ https://www.theartstory.org/artist/toulouse-lautrec-henri/life-and-legacy/#biography_header.
  13. ^ https://uncg-lis.libguides.com/postimpressionismpainters/toulouselautrec.
  14. ^ «Pyknodysostose», Sunnaas sykehus
  15. ^ «Lautrec painting sells for $22.4m», BBC News. 2. november 2005.
  16. ^ Berwick, Carly (2. november 2005): «Toulouse-Lautrec Drives Big Night at Christie's», Nysun.com
  17. ^ «Toulouse-Lautrec: The art of bacchanalia», The Independent. 22. september 2011
  18. ^ a b Dortu (1980), s. 3
  19. ^ «Count Alphonse Charles de Toulouse Lautrec Monfa 1838–1913 Father of Henri de Toulouse Lautrec», Gettyimages.co.uk
  20. ^ «Histoire et généalogie de la famille de Toulouse-Lautrec Montfa et de ses alliances» Arkivert 27. september 2019 hos Wayback Machine., Genealogie87.fr
  21. ^ Ives, Colta Feller (1996): Toulouse-Lautrec in the Metropolitan Museum of Art. Metropolitan Museum of Art, ISBN 9780870998041; s. 18, 61
  22. ^ Bellet, Harry (24. april 2012): «Toulouse-Lautrec gallery at the Palais de Berbie - review», The Guardian.Sitat: From his father he would have inherited the title of Count of Toulouse-Lautrec.
  23. ^ Dortu (1980), s. 4
  24. ^ Valdes-Socin, H. (9. januar 2021): «The syndrome of Toulouse-Lautrec», Journal of Endocrinological Investigation. Springer Science and Business Media LLC. 44 (9): 2013–2014. doi:10.1007/s40618-020-01490-4. ISSN 1720-8386. OCLC 8875586623. PMID 33423220. S2CID 231576363.
  25. ^ a b Angier, Natalie (6. juni 1995): «What Ailed Toulouse-Lautrec? Scientists Zero in on a Key Gene», The New York Times
  26. ^ Noble figure, The Guardian. 20. november 2004.
  27. ^ Harris, Nathaniel (1989): The Art of Toulouse-Lautrec. New York: Gallery Books. OCLC 1193360125; s. 27.
  28. ^ Morrison, David (25. november 2013): The Genealogical World of Phylogenetic Networks: Toulouse-Lautrec: family trees and networks, The Genealogical World of Phylogenetic Networks.
  29. ^ Toulouse-Lautrec, Henri , Natanson, Thadée , & Frankfurter, Alfred M. (1950): Toulouse-Lautrec: the man. N.p. OCLC 38609256; s. 120.
  30. ^ Dortu (1980), s. 5
  31. ^ Dortu (1980), s. 6, 33
  32. ^ Dortu (1980), s. 7
  33. ^ Henri de Toulouse-Lautrec (1864–1901), Metmuseum.org
  34. ^ a b c Dortu (1980), s. 10
  35. ^ Dortu (1980), s. 8
  36. ^ «Artist Profile Toulouse Lautrec», Art History School
  37. ^ Caskey, Lauren M. (20.februar 2020): Cinema Revival 2020: Toulouse-Lautrec in John Huston's Moulin Rouge, WexArt
  38. ^ a b Dortu (1980), s. 9
  39. ^ Neret, Gilles (1999): Toulouse Lautrec. Taschen; s. 196.
  40. ^ «Paris Art Studies - Toulouse Lautrec Posters 1864–1901» Arkivert 1. august 2020 hos Wayback Machine., Parisartstudies.com
  41. ^ A Saint-Lazare par Aristide Bruant, The Met
  42. ^ Hoeven, Joost van der : «The Genesis of the Collection of Art Assembled by Theo and Vincent van Gogh», Van Gogh Museum
  43. ^ Nicholson, Paul J. )9. april 2021): «Henri de Toulouse-Lautrec, La Blanchisseuse, 1888», Occupational Medicine, 71(2), s. 59–61
  44. ^ Gimferrer, Pere (1990): Toulouse Lautrec. Rizzoli. ISBN 0-8478-1276-6.
  45. ^ Bailey, Martin (12. september 2019): «New discoveries: Paul Signac painted watercolours of Van Gogh's asylum», The Art Newspaper
  46. ^ Henri de Toulouse-Lautrec > Lithographies > Le Rire Arkivert 15. august 2003 hos Wayback Machine., Toulouselautrec.free.fr
  47. ^ a b Wittels, Betina; Hermesch, Robert (2008): Absinthe, Sip of Seduction: A Contemporary Guide. Fulcrum Publishing. ISBN 978-1-933-10821-6; s. 35.
  48. ^ Powell, John; Blakeley, Derek W.; Powell, Tessa, red. (2001): Biographical Dictionary of Literary Influences: The Nineteenth Century, 1800-1914, Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-313-30422-4; s. 417.
  49. ^ a b c Dortu (1980), s. 98
  50. ^ Toulouse-Lautrec, Donson (1982), s. XIV
  51. ^ a b c Neret, Gilles (1999): Toulouse Lautrec. Tyskland: Taschen. ISBN 3-8228-6524-9; s. 134–135.
  52. ^ Dortu (1980), s. 97
  53. ^ a b c d e f Toulouse Lautrec: The Full Story, UK: Channel 4
  54. ^ Dortu (1980), s. 99
  55. ^ Dortu (1980), s. 100
  56. ^ Henri de Toulouse-Lautrec Biography, Lautrec.info. Arkivert fra originalen 21. juni 2010.
  57. ^ Smith, Joan (10. juli 1994): «Book Review/ Short and not sweet: Toulouse-Lautrec: A Life - Julia Frey: Weidenfeld, pounds 25», The Independent
  58. ^ Toulouse-Lautrec, Henri de; Donson, Theodore B. (1982): Great Lithographs by Toulouse-Lautrec. Griepp, Marvel M. Courier Corporation. ISBN 978-0-486-24359-7; s. XII.
  59. ^ «Toulouse-Lautrec - TL. 14 - Confetti», Yaneff.com
  60. ^ Henri de Toulouse-Lautrec (1896): «La Chaîne Simpson», San Diego Museum of Art. Arkivert fra originalen Arkivert 11. mars 2016 hos Wayback Machine. 11. mars 2016
  61. ^ «’Oscar Wilde’ 1895 by Toulouse-Lautrec», Mystudios.com
  62. ^ «Absinthe Service and Historic Cocktails», AbsintheOnline.com. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007.
  63. ^ Gately, Iain (2008): Drink, A Cultural History of Alcohol. Gotham books. ISBN 978-1-592-40303-5; s. 338.
  64. ^ Clair, Jean, red. (2004): The Great Parade: Portrait of the Artist as Clown. Galeries nationales du Grand Palais (Frankrike), National Gallery of Canada. Yale University Press. ISBN 978-0-300-10375-5; s. 170.
  65. ^ a b c Dortu (1980), s. 106
  66. ^ a b «Henri De Toulouse-Lautrec Biography» Arkivert 1. november 2019 hos Wayback Machine., Toulouse-lautrec-foundation.org
  67. ^ Tampa, M. et al (15. mars 2014): «Brief History of Syphilis», J Med Life 7(1), s. 4–10.
  68. ^ Bennett, Lennie (16. november 2003): «More than art's poster boy», St. Petersburg, Florida: Sptimes.com
  69. ^ Berger, Klaus (1992): Japonisme in Western Painting from Whistler to Matisse. Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 9780521373210; s. 199.
  70. ^ «Henri Toulouse-Lautrec» Arkivert 10. mai 2019 hos Wayback Machine., Lefevre Fine Art
  71. ^ Variety; Cowie, Peter (1999): The Variety Insider. Penguin Group USA. ISBN 978-0-399-52524-7; s. 173.
  72. ^ «Moulin Rouge!», IMDb
  73. ^ Midnight in Paris (2011) | Full Cast & Crew, IMDb

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dortu, M.G; Méric, J.A. (1980): Toulouse-Lautrec, fullstendig oversikt, oversatt av Tordis Bølgen, Dreyers forlag, ISBN 82-09-01812-4
  • Duret, Théodore (1920): Lautrec. Paris: Bernheim-Jeune – via archive.org.
  • Frey, Julia (1994): Toulouse-Lautrec: A Life. Viking. ISBN 978-0670808441
  • Ives, Colta (1996): Toulouse-Lautrec in the Metropolitan Museum of Art. New York: The Metropolitan Museum of Art. ISBN 9780870998041.
  • Sweetman, David (1999): Explosive Acts: Toulouse-Lautrec, Oscar Wilde, Félix Fénéon, and the Art & Anarchy of the Fin de Siecle. Simon & Schuster. ISBN 0684811790
  • Toulouse-Lautrec, Henri de; Donson, Theodore B.; Griepp, Marvel M. (1982): Great Lithographs by Toulouse-Lautrec. Courier Corporation. ISBN 9780486243597.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henri_de_Toulouse-Lautrec&oldid=24855357»