Tormod Torfæus

Tormod Torfæus
Født		27. mai 1636 Engey
Død		31. jan. 1719 (82 år) Karmøy
Beskjeftigelse		Historiker, skribent[1]
Utdannet ved		Københavns Universitet
Nasjonalitet		Island[2] Norge[2]
Gravlagt		Avaldsnes kirke
Språk		Latin
Tormod Torfæus på Commons

Tormod Torfæus, også kjent som Þormóður Torfason (født 27. mai 1636 i Engey ved Reykjavík, Island, død 31. juli 1719 på Stangaland i Karmøy, Rogaland) var en islandsk-norsk historiker. Han levde store deler av sitt voksne liv i Kopervik, og døde også der, 83 år gammel.

Torfæus var Kongelig historiker av kongedømmet Danmark-Norge. Han gjorde mye for å berge gamle manuskripter fra middelalderen, og oversatte flere eldre islandske tekster til dansk. Blant hans mest kjente forfatterskap er Historia Vinlandiœ Antiquœ (1705); Grœnlandia Antiqua (1706); og Historia Rerum Norvegicarum (1711). Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt på latin i fire bind, og var den første omfattende presentasjon av norsk historie siden Snorre Sturlasons Heimskringla på 1200-tallet.

Thormod Torfæus ble født på Engey som sønn av Tordis Bergsveinsdatter og sysselmannen Torve Erlandsen (død i 1665). Erlandsen var velstående og førte etter islandsk målestokk en «prektig husholdning». Kort tid etter at Torfæus var født, flyttet familien til Stafnes, som lå der lufthavnen Keflavik ligger i dag, og der det siden 1925 har stått et fyrtårn.^[3] Ifølge overleveringen skal det ha vært et rettersted.^[4] Da Torfæus vokste opp, var dette en levende handelsplass.^[5]

Torfæus' far som hadde et noe frynsete rykte, lot begge sønnene studere. Torfæus var yngst og hadde huslærer til han som 11-åring i 1647 ble sendt latinskolen på Skálholt. Han gjorde det bra, og i 1654 dro han 18 år gammel til Københavns universitet, dit han kom på slutten av året etter en omvei rundt Amsterdam. Først i juni 1655 blev han immatrikulert, og i mai 1657 fikk han embedseksamen i teologi og rett til å preke offentlig, men ingen tilleggsutdanning som ville gitt ham mulighet til å søke en stilling som prest.^[6]

Torfæus dro hjem til Island og overvintret hos foreldrene sine. Sommeren 1658 reiste han ut igjen, men da han hørte at det brøt ut nok en krig mellom Danmark og Sverige, fant skipperen det klokest å holde seg unna København, og skipet la i stedet til i Kristiansand, Torfæus' første møte med Norge. Han ble værende i småbyen til mars 1659 da han prøvde å reise videre; men dette skipet ble brakt opp av en svensk kaper, og han ble værende en stund i Jylland, spesielt i Ålborg, og kom seg først til København i juli samme året. Der hadde kong Frederik III fått en avsatt prest, Thord eller Thorarin Eiriksson,^[7] til å oversette noen islandske håndskrifter, men Eiriksson - som etterlot seg en avhandling på latin om Halvdan Svarte - døde kort etter Torfæus' ankomst. Kongens jegermester Diepholt og Islands befalingsmann Henrik Bjelke var trolig de som anbefalte Torfæus til oppgaven. Våren 1660 gikk dette i orden, og midt i dyrtid, krig og nød oppnådde Torfæus en årslønn på 300 riksdaler og gratis losji på slottet. Kongen fulgte opp arbeidet hans med stor interesse, men det er tvilsomt om det er noe hold i Suhms mye senere anekdote om at det var Torfæus som utvirket at kronprinsen kom til å lære seg dansk. (Hoffet var tyskspråklig.) En del af oversettelsen hans av Snorres Edda ble trykt av Resen i 1665, og senere samlet Jonas Ramus med støtte i Torfæus' arbeider sin bok på latin om «det hedenske Norge». I håp om å finne ytterligere materiale, reiste Torfæus sammen med Henrik Bjelke til Island i 1662, besøkte biskopene i Skálholt og Hólar og tok stoffet med seg tilbake til København, der han fullførte Series dynastarum et regum Daniae som først ble utgitt i 1702. Det vakte stor oppsikt at han presenterte en kongerekke som så helt annerledes ut enn Saxos.^[8]

Torfæus fikk sine fiender, og mistet stillingen sin, uten at årsaken er kjent. I stedet ga kongen ham 10. juli 1664 post som «kammererer» (dvs. stiftamtskriver i Stavanger stift. Her fikk også en del bryderi med fogder og annen norsk øvrighet, trolig bidro hans hissige lynne også til dette. I Kristiansand fant han seg ikke til rette, ikke tjente han noe videre heller. Men 9. juli 1665 giftet han seg til penger, da enken Anna Stangeland fra Kopervik ga ham sitt ja. Hun kom opprinnelig fra Stavanger og var bemidlet etter sine to ekteskaper, sist med forvalteren på Utstein klostergods, Iver Nilsen eller Ivar Nilsson Lem, bror av Holbergs morfar.^[9] Anna førte også med seg gården Stangeland ved Avaldsnes på Karmøy. Hun var 16 år eldre enn Torfæus, men de levde godt sammen i 30 år. Etter hennes død giftet han seg i 1709 med sin husholderske Anne Hansdatter Gammel,^[10] datter av rådmannen i Stavanger.^[11] Begge ekteskapene var barnløse.

I 1682 ble han utnevnt til kongelig histograf for Norge.

Torfæus hadde et hissig gemytt. Etter et forlis utenfor Skagen i Danmark i 1671 reiste han videre til Samsø. Der ble han truet av en annen islending i vertshuset der de overnattet, og da også verten Hans Holbech tok seg inn i Torfæus' kammer, var det han som ble stukket ned med Torfæus' kårde. Landsretten i Viborg kom til at mye tydet på at også verten hadde planlagt et overfall på Torfæus, og saken ble behandlet i høyesterett som gikk inn for frikjennelse, så lenge Torfæus avla offentlig skrifte og betalte 100 rigsdaler til Helligåndskirken i København.^[12]

I 1680-81 utmerket Torfæus seg som forsvarsadvokat i en av Norges siste hekseprosesser, der Tyri eller Turid Johannesdatter^[13] Litlasund stod tiltalt for å ha kastet sykdom på soldat Eilert Tolleivsen Grønhaugs barn. Torfæus fikk henne endelig frikjent i Stavanger rådstue 26. september 1681.^[14] Tyri Johannesdatter reiste selv saken for å renvaske seg, noe som var helt uvanlig, men viser hvor sosialt tyngende et trolldomsrykte var. 29. mars 1680 ble det holdt fjerdingsting for Karmsund på Nora Velde i Avaldsnes. Tyri forklarte at anklagene skadet hennes «erlige Nafn och Røgte» og førte til «største Vanære och Foragt». Eilert tilstod å ha sagt til sin svigersønn at Tyri var en trollkone. Han mente å ha flere vitner på dette, og hadde angivelig selv sett et rart dyr komme ut døren hos Tyris sønm og gå inn til moren hans. Eilert Grønhaugs anklager kunne ført til dødsstraff om de ble trodd.^[15]

5. juli 1680 var det igjen fjerdingsting for Karmsund, nå på Stangeland. Flere vitner stilte. Johannes drev vertshus i Kronå (kjent som «Haugesunds vugge»^[16]) og fortalte at Kristoffer Simonsen Litlasund var falt om etter å ha drukket øl. Da han kom til seg selv, skal han ha sagt at det var andre gangen at «trollpukla» grep ham. Skjedde det igjen, fryktet han ikke å bli eldre enn dem som hadde bodd på Litlasund før. Marit Klausdatter Grønningen var søster til Kari Klausdatter, enke etter Tyris sønn Hans Ingebretsen Litlasund. På sitt dødsleie skulle Kari ha betrodd sin søster at hun ble syk etter at svigermoren la hånd på henne. Angivelig hadde hun ikke reist anklage av hensyn til Tyris barn. Den samme historien hadde Karis andre søstre - Anne Klausdatter Bø, Berit Klausdatter Utvik og Magdalene Klausdatter Torvastad - samt en tjenestepike hørt. Nå ble det oppstuss i tingstuen. Anna Ingebretsdatter Gunnarshaug kalte Eilert en skjelm og rusket ham. Sakefallsforpakter Peder Lauritsen ba de fremmøtte si hva de nå hadde å si om Tyri. Tolv menn fra Avaldsnes skipreide oppga at så lenge de mintes, var Tyri og moren hennes kjent for trolldom. Tretten menn fra Skåre skipreide uttrykte seg tilsvarende. Det eneste vitnet som forsvarte Tyri, var svigersønnen hennes, Johannes Bentsen Stange. Han la frem erklæringer fra presten og naboer på Litlasund om at hans svigermor var rettsindig og oppførte seg ordentlig. 16. november kom saken opp igjen på Avaldsnes skipreides tingsted på Nora Velde. Stange var stevnet for å ha snakket nedsettende om dem som vitnet mot svigermoren hans. Stange innrømmet det og godtok en bøte på seks rigsdaler. Han gav hver av dem hånden og ba om tilgivelse. Kari Klausdatters fire søstre fikk også en unnskyldning, og Stange erklærte at han bare visste godt om dem. Han var også dømt til å gi en tønne korn til de fattige. Anna Ingebretsdatter var stevnet for å ha kalt Eilert Grønhaug «en skjelm». Anna begrunnet sitt utsagn med at Eilert hadde beskyldt mor hennes for trolldom. Hun slapp da å bli dømt, men det ble klart at saken kunne ende med at Tyri faktisk ble dømt. Hun skrev da til amtmann Ludvig Rosenkrantz med bønn om å få en dyktig forsvarer. Amtmannen ba fogden Niels Kristiansen finne en pålitelig mann, og dermed ble Torfæus bedt om å påta seg oppgaven.^[17]

Torfæus stilte på ekstraordinært rettsmøte på Litlasund i Skåre, og gikk hardt ut mot anklagene, som han kalte ren sladder. Torfæus ville ha Eilert Grønhaug straffet og idømt saksomkostninger. Når det gjaldt vitnemålet fra Kari Klausdatter og familien, hevdet han at en eiendomstvist gjorde vitnene inhabile. Kari og mannen hennes hadde villet overta hele Litlasund, men Tyri motsatte seg. Kristoffer Litlasunds utsagn på vertshuset regnet Torfæus som fyllevrøvl, og «trollpukla» passet dårlig på Tyri. Torfæus viste til erklæringer tidligere avgitt ved Torvastad kirkegård fra tolv menn, som bare hadde godt å si om henne som nabo. Men tjenestepiken Anna Olsdatter satte frem med nye anklager, og Eilert Grønhaug var ikke i tvil om at Tyri hadde forgjort barna hans. Et nytt rettsmøte ble avtalt på Litlasund 16. september, der Eilerts kone Åsa Paulsdatter fortalte at hun havde kjøpt smør av Tyri. Da fikk hun mindre enn hun hadde betalt for, og i spisekammeret dukket det opp rotter som ikke ville spise av smøret. Rottene hadde også bitt Åsa som fikk et arr på halsen. Rotter var det bare hos dem, og de pep ikke som andre rotter, men som padder, valper, ravner og katter. Dem ene forsvant ikke før den hadde bitt henne i foten. 26. september falt det endelig dom. Torfæus tilbakeviste alle anklagene ved å henvise til de vitneutsagn som talte til hennes og morens fordel. Eilert soldat krevde at Tyri skulle avlegge vannprøve, dvs. kastes i vannet med hender og føtter bundet. Sank hun, beviste hun sin uskyld. Men retten lot Tyri slippe vannprøven og fant hende uskyldig. Eilert soldat slapp likevel dom for falsk anklage, for en sak mot en soldat måtte føres i krigsretten.^[18]

Som kongelig historiker av Danmark-Norge var Tormod Torfæus opprinnelige oppdrag å skrive historien om det norske riket. Dette ble også hans livsverk, fullført i 1711. Underveis i arbeidet skrev også Torfæus flere mindre verker, blant annet om de norske bilandene Grønland, Orknøyene og Færøyene. I tillegg til dette skrev han også et verk om de danske konger og dynastienes rekkefølge (1702), og om det gamle Vinland (1705).

I likhet med andre historikere fra renessansen og opplysningstiden var Torfæus farget av periodens historiesyn og en skriftlig tradisjon svært annerledes enn den moderne. Dette skinner gjennom i hans lengste verk, Historia Rerum Norvegicarum, som i moderne tid kan fremstå som et nokså upålitelig og fantasifullt verk. Torfæus blander både kjemper, samisk trolldom og demoner inn i det historiske narrativet til nordmennene^[19]. Om en derimot vurderer Torfæus' verk på samtidens premisser, er både han og Norgeshistorien et eksempel på tradisjonene, forestillingene og fantasiene i tidlig moderne historietradisjon. Professor ved Universitetet i Oslo, Erling Sandmo, har skrevet om Torfæus' samtid:

«På Torfæus' tid var sjangeren preget av en vedvarende forpliktelse overfor Bibelen, en iherdig opptatthet av språk og etymologi, en generell, ‘antikvarisk’ interesse for alt som står igjen som levninger etter fortiden, en grunnleggende universell orientering, en overskridende interesse både for det vi ville kalle natur, og det vi ville kalle kultur, og endelig av en sterk filologisk forpliktelse overfor tekster, både de historiske kildene og andre historiske fremstillinger av fortiden.[...] Hos Torfæus finnes alt i stort format, han er et helt kompendium av sin tids historiske tenkning – noe som igjen er typisk for den tidens historikere.»^[20]

Torfæus viktigste arbeid for ettertiden var som antikvar. Tidlig i sin karriere jobbet han som kongelig oversetter av islandske manuskripter, og han både samlet og oversatte mange gamle tekster fra den norrøne middelalderen. Mesteparten av disse tekstene var det vi i dag kategoriserer som islandsk sagalitteratur. Flere kjente manuskripter fra middelalderen har fått sine navn fra Torfæus' beskrivelser, for eksempel Fagrskinna og Morkinskinna («den fagre skinnboka» og «boka med morkent skinn»). Disse manuskriptene ble senere brukt av Torfæus som kilder til flere av hans historiske verker og slik sett var Torfæus tidlig ute med å benytte det norrøne sagamaterialet i en større historisk sammenfatning. Torfæus var allikevel ikke alene om å oversette og benytte middelalderens sagalitteratur. Flere av hans skandinaviske kolleger benyttet eldre norrøne manuskripter med ulike motiv og resultater, eksempelvis de svenske historikerne Johannes Messenius (1579-1636) og Olaus Rudbeck (1630-1702).

Torfæus virke som historiker må også ses i sammenheng med den danske og svenske rivaliseringen i perioden. At denne rivaliseringen tok svært konkret form i historieskrivingen kommer frem i et brev fra 1689 mellom Torfæus og hans islandske kollega og brevvenn Arne Magnusson. I brevet advarer Arne Magnusson mot svenske agenter som forsøkte å samle gamle manuskripter i Norge, og ba Torfæus om å passe på. Torfæus svarte at han fryktet et svensk overfall ved en ny nordisk krig, og at han ikke turte å oppbevare for mange av den danske kongens bøker hos seg selv^[21]. Rivaliseringen med Sverige er en mulig forklaring på hvorfor den danske kongemakten var villig til å finansiere en historie for det samme norske riket som de 100 år tidligere hadde integrert i sitt eget. En annen mulig forklaring er at den danske kongen ønsket å heve statusen til det norske lydriket, i sammenheng med kongens stadige maktkamp med den danske adelen.

Torfæus hadde gjennom store deler av sin karriere et tett samarbeid med sin kollega og brevvenn, den islandske antikvaren Árni Magnússon. Deres samarbeid har overlevd gjennom en årelang brevkorrespondanse, oversatt og utgitt av Kristian Kålund i 1916.

Commentatio historica de rebus gestis Færeyensium seu Faröensium (1695). "Historien om Færøyene og innbyggernes bedrifter".

Orcades, seu Rerum Orcadensium historiae (1697). "Om Orknøyenes historie".

Series dynastarum et regum Daniae (1702). "Rekkefølgen av de danske monarker og dynastier".

Historia Vinlandiae antiqvae (1705). "Historien om det gamle Vinland".

Historia Hrolfi Krakii (1705). "Historien om Rolf Krake".

Gronlandia antiqva, seu Veteris Gronlandiae descriptio (1706). "Beskrivelse av det gamle Grønland".

Historia Rerum Norvegicarum (1711) "Norges historie".

Tormod Torfæus' antikvariske arbeid med de gamle islandske manuskriptene gjorde tekstene tilgjengelig for en bredere allmennhet, danske og nordmenn foruten lesere i det øvrige Europa. Det som ble skrevet om norsk historie i de neste hundre år var stort sett basert på Torfæus’ arbeid. Dansk-norske Ludvig Holberg, som selv var historiker, priste hans arbeid for å være «en av de prægtigste og anseeligste Historier, som nogensinde er komne for Lyset». Hans rykte dalte senere i hundreårene etter hans død da historiefaget endret seg. I sin oversettelse av Torfæus' brevveksling med Árni Magnússon i 1916 skrev Kristian Kålund om Torfæus manglende kildekritikk: «Hans kritik var lidet udviklet, og han delte tidens overtro; varsler og drømme havde betydning for ham, så vel som horoskobberegning til bestemmelse af skæbnen.»^[21]

Torfæus kan i dag regnes både som en pioner og som en «godtroenhetens apostel»^[20]. Hans historiske arbeid kan anerkjennes, ikke som en moderne kildekritiker forut for sin tid, men som nettopp en typisk historieforfatter av sin egen samtid. Professor Jon Gunnar Jørgensen ved Universitetet i Oslo skriver: «Torfæus var ikke forut for sin tid, han var tidstypisk, og han var stor i sin tid. En kan ikke klandre noen for ikke å være forut for sin tid. [...] Om Torfæus ikke lenger nyter tillit som historiker, har han verdi som forteller og fortjener en plass i litteraturhistorien.»^[22]

Torfæus skrev alle sine verk på latin, og dette har utvilsomt gjort forfatterskapet hans mindre tilgjengelig for ettertiden. Sakte, men sikkert har de ulike verkene kommet ut i oversatte utgaver, og i dag er størsteparten av Torfæus' bøker tilgjengelig på moderne språk. I 1866 ble hans Rerum Orcadensium historiae, eller Orknøyenes historie, utgitt på Engelsk, oversatt av den da avdøde engelske poeten Alexander Pope. I 1927 ble en dansk oversettelse av Gronlandia antiqva, eller Det gamle Grønland, utgitt av Oslo Etnografiske Museum. Denne versjonen var oversatt av Torfæus selv, men virker ikke å ha vært tidligere utgitt. I 2004 ble Historia Vinlandiae antiqvae, eller Historien om det gamle Vinland oversatt til norsk av Egil Kraggerud og utgitt av Torfæus-stiftelsen. Den samme stiftelsen jobbet også med oversettelsen av Torfæus' hovedverk Historia rerum Norvegicarum til norsk. Denne utgaven ble overrakt kong Harald som en gave fra Universitetet i Stavanger ved en høytidelighet den 17. januar 2005. Den 8. april 2008 ble de første tre bindene av Tormod Torfæus, Norges Historie utgitt. Det syvende og siste bindet i serien ble fullført og utgitt i 2014.

I Mindelunden ved Jægerspris slott på Sjælland, står en minnestøtte i marmor over Torfæus.

• Jon Gunnar Jørgensen: Tormod Torfæus og det fantastiske i sagalitteraturen
• Torgrim Titlestad: Tormod Torfæus – biografisk portrett
• Kongegaven fra Universitetet i Stavanger
• Tormod Torfæus hos Store norske leksikon
• Utdypende artikkel om Tormod Torfæus hos Store norske leksikon