Tokugawa Yoshinobu

Tokugawa Yoshinobu
Født		松平七郎麻呂 28. okt. 1837[1][2][3] Koishikawa
Død		22. nov. 1913[2] (76 år) Koishikawa-ku
Beskjeftigelse		Fotograf, shogun, politiker, militær befalingshavende
Embete		Member of the House of Peers Shōgunkōkenshoku (1862–) 禁裏御守衛総督 (1864–) Tokugawa shogun (1866–) Jakō-no-ma shikō (1900–)
Utdannet ved		Kōdōkan
Ektefelle		Ichijō Mikako Isshiki Suga Shinmura Nobu Nakane Sachi Oyoshi
Far		Tokugawa Nariaki
Mor		Yoshiko-joō
Søsken		13 oppføringer Tokugawa Sadako Tokugawa Akitake Matsudaira Akikuni Matsudaira Yoriyuki Matsudaira Tadakazu Mochimasa Ikeda Yoshinori Ikeda Kitsuregawa Tsunauji Matsudaira Takeakira Tsuchiya Shigenao Matsudaira Naoyoshi Tokugawa Yoshiatsu Matsudaira Nobunori
Barn		10 oppføringer Ikeda Nakahiro Tokugawa Tsuneko Tokugawa Yoshihisa Katsu Kuwashi Tokugawa Atsushi Hachisuka Fudeko Tokugawa Makoto Kyōko Tokugawa Tetsuko Tokugawa Eiko Tokugawa
Nasjonalitet		Japan
Gravlagt		gravstedet i Yanaka
Medlem av		一会桑政権 参預会議
Utmerkelser		Storbånd av Den oppadstigende sols orden Storbånd av Paulowniablomstenes orden
Signatur
Tokugawa Yoshinobu på Commons

Tokugawa Yoshinobu (japansk: 徳川慶喜, født 28. oktober 1837 i Edo i Japan, død 22. november 1913 i Tokyo) var den siste japanske shogun (1866–67). Han fratrådte i 1867 etter påtrykk fra reformistene som arbeidet for å gjeninnsette keiseren som reell leder av Japan og etterstrebet en rekke andre reformer.

Han ble født som syvende sønn av Tokugawa Nariaki, som var den 9. daimyō av Mito (nå prefekturet Ibaraki). Han ble som barn adoptert av en Gosankyō av Hitotsubashi-linjen av Tokugawa-familien. Denne var i 1847 blitt til familieoverhode og hadde gjort seg bemerket som en dyktig administrator.

Da shōgunatet i 1858 falt i hendene til Tokugawa Iemochi og hans mektigste rådgiver Ii Naosuke, ble han arrestert sammen med sin far, satt i husarrest og for en kortere tid politisk nøytralisert, ettersom han hadde kommet til kort i kampen om shōgun-embedet, selv om han var blitt aktivt støttet av Hotta Masayoshi og fra reformfløyens Kōmei-Tennō. Reformforkjemperne hadde håpet at han ville ha fortsatt med fornyelser i Mito-skolens ånd. Blant hans støttespillere var også den innflytelsesrike daimyōen av Satsuma, Shimazu Nariakira. Under disse urolige tider ble han nødsaget å nedlegge sin status som familieoverhode.

I 1860 ble han atter familieoverhode, etter at hans hovedmotstander Ii var blitt myrdet.

I 1866 etterfulgte han den da avdøde Tokugawa Iemochi som shōgun. Han forsøkte å få gjennomslag for langsomme moderniseringer, som han utformet i samarbeid med den franske diplomat Léon Roches, men oppnådde ikke særlig oppslutning om prosjektet.^[4] Han gikk til slutt av som shogun den 9. november 1867 under trykk fra de mer utålmodige reformforkjempere, som i stede for å videreføre Shōgunatet (Bakufu) foretok en nominell restaurasjon av keiserherrskapet med samtidig modernisering. Han fratrådte imidlertid bare fra selve embedet, men beholdt sin faktiske makt.

Dan dro deretter fra Kyōto til Ōsaka, men måtte oppleve hvordan innflytelsesrike daimyō ved Tennō-hoffet gikk inn for å ha frata ham all makt og pantsette hans eiendom. Han protesterte formelt mot disse tiltakene. Tennōen erklærte så at han selv var i besittelse av sine gamle herrskapsrettigheter.

Resultatet ble utbruddet av Boshinkrigen. Tokugawa Yoshinobu forsøkte å angripe hovedstaden Kyōto og få Tennōen i sin vold. Tallmessig var hans styrker tre ganger så store som motstanderens, og de var godt utdannet av franske militærrådgivere (blant andre av Jules Brunet). Men de var temmelig dårlig utrustede. I slaget ved Toba-Fushimi fra 27. til 31. januar 1868 led de et tilintetgjørende nederlag.

Tokugawa Yoshinobu flyktet da til Edo. Da de keiserlige styrker dukket opp utenfor byen, kapitulerte han den 11. april 1868 i Edo-slottet. Han adopterte forut for dette sammen med Tokugawa Iesato et ungt familiemedlem, som derpå fle det nye familieoverhode.^[4]

Deretter la han seg ikke mer opp i Japans politiske liv, og trakk seg tilbake til et stille liv i prefekturet Shizuoka.^[5] Der foretok han private studier, viet seg til oljemaleri, gikk på jakt, og befattet seg intensivt med fotografi.^[6] Han viste i det hele tatt stor interesse for den nye tids moderne utvinninger. Han likte å sykle, og kjøpte seg en automobil.^[7]

I 1897 flyttet han til Tokyo^[8] og i 1902 fikk han av keiser Meiji tittel som marki.^[9]

Tokugawa Yoshinobu døde i en alder av 76 år og ble begravet på Yanaka-gravlunden i Tokyo.

Hans niende datter, Tokugawa Tsuneko, giftet seg med den keiserlige prins Fushimi Hiroyasu, en fetter av den senere keiser Hirohito.