Symfoni nr. 7 (Bruckner)
| «Symfoni nr. 7» | |||
|---|---|---|---|
| WAB 107 Symfoni av Anton Bruckner Symfoni nr. 7 i E-dur | |||
.jpg) Anton Bruckner i 1885. portrettmaleri av Hermann von Kaulbach | |||
| Periode | Romantikken | ||
| Komponert | 1881–1883 | ||
| Premieredato | 30. desember 1884 | ||
| Publisert | 1885 | ||
| Typisk lengde | ca. 65-70 minutter (avhengig av versjon) | ||
| Satser/akter | 4 | ||
Anton Bruckners Symfoni nr. 7 i E-dur, WAB 107, er en av komponistens mest kjente symfonier. Den ble skrevet mellom 1881 og 1883 og ble revidert i 1885. Den er dedikert til Ludwig II av Bayern. Premieren ble gitt av Arthur Nikisch og Gewandhausorchester i Leipzig 30. desember 1884,[1] og ga Bruckner den største suksessen i hans karriere. Symfonien blir noen ganger referert til som «Den lyriske», selv om betegnelsen ikke er komponistens egen, og sjelden benyttes.
I 2018-artikkelen «The 20 Greatest Symphonies of all time» fra BBC Music Magazine, ble denne symfonien plassert på 20. plass. Bruckner innehar også 13.-plassen med hans Symfoni nr. 8.[2]
Format
[rediger | rediger kilde]Symfonien er i fire satser:
I. Allegro moderato (E-dur)
II. Adagio: Sehr feierlich und sehr langsam (ciss-moll)
III. Scherzo: Sehr schnell (a-moll) – Trio: Etwas langsamer (F-dur)
IV. Finale: Bewegt, doch nicht schnell (E-dur)
Instrumentering
[rediger | rediger kilde]Symfonien er skrevet for følgende orkester:
treblåsere: 2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter i A, 2 fagotter
messingblåsere: 4 valthorn i F, 3 trompeter i F, 3 tromboner, 4 Wagnertubaer (2 tenorer i B, 2 basser i F)¹, kontrabasstuba
slagverk:² pauker, cymbaler, triangel
strykere: fioliner 1, 2, bratsj, celloer, kontrabasser
¹ Brukes kun i andre og fjerde sats.
² Bortsett fra tredje sats hvor paukene er fremtredende, er bruken av slagverk i symfonien svært begrenset. En paukevirvel kommer inn ved kodaen til første sats. I noen utgaver kommer paukene inn igjen sammen med cymbaler og triangel i klimakset av andre sats (den eneste satsen som bruker cymbaler og triangel). Mange dirigenter fremfører andre sats uten slagverk (som i Haas-utgaven), men dette avgjøres vanligvis av utøvernes preferanser.
Versjoner
[rediger | rediger kilde]1883-versjonen
[rediger | rediger kilde]Dette var versjonen som ble fremført under verkets premiere. Den overlever bare i én autografkopi som inkluderer senere endringer av Bruckner og andre, så det nøyaktige innholdet i denne versjonen har gått tapt og den forblir upublisert.
1885-versjonen
[rediger | rediger kilde]Gutmann-utgaven (utgitt 1885)
[rediger | rediger kilde]Noen endringer ble gjort etter premieren i 1884, men før den første utgivelsen av Gutmann i 1885. Det er allment akseptert at Nikisch, Franz Schalk og Ferdinand Löwe hadde betydelig innflytelse over denne utgaven, men det er en viss debatt om i hvilken grad disse endringene var autorisert av Bruckner. Disse endringene påvirker for det meste tempomarkeringer og orkestrering.
Haas-utgaven (utgitt 1944)
[rediger | rediger kilde]Robert Haas forsøkte å fjerne innflytelsen fra Nikisch, Schalk og Löwe for å hente frem Bruckners originale oppfatning av symfonien. Haas brukte noe materiale fra autografpartituret fra 1883, men fordi denne også inkluderer senere endringer, var mye av arbeidet hans et produkt av formodninger. Det mest fremtredende trekket ved Haas sin utgave er fraværet av cymbaler, triangel og pauker i den langsomme satsen: Haas hevdet at Bruckner bestemte seg for å utelate slagverket, en påstand som forsker Benjamin Korstvedt anser som «usansynlig».[3]
Nowak-utgaven (utgitt 1954)
[rediger | rediger kilde]Leopold Nowak beholdt de fleste endringene i Gutmann-utgaven fra 1885, inkludert slagverk. Han trykket tempomodifikasjonene fra Gutmann på nytt, men plasserte dem i parentes. Noen fremføringer av denne utgaven utelater cymbalkrasjet ved klimakset av den langsomme satsen, men den er inkludert i det trykte partituret.
1921 kammerarrangement
[rediger | rediger kilde]Et arrangement av denne symfonien for kammerensemble (bestående av 2 fioliner, bratsj, cello, bass, klarinett, horn, piano for fire hender og harmonium) ble utarbeidet i 1921 av studenter og medarbeidere til Arnold Schoenberg, for Wiens «Verein für musikalische Privataufführungen»: Hanns Eisler (1. og 3. sats), Erwin Stein (2. sats), og Karl Rankl (4. sats).[4] Samfundet foldet sammen før arrangementet kunne fremføres, og det ble ikke urfremført før mer enn 60 år senere.
Innspillinger
[rediger | rediger kilde]Den første kommersielle innspillingen ble gjort av Oskar Fried med Staatskapelle Berlin i 1924 for Polydor. Sammen med Symfoni nr. 4 er den Syvende den mest populære Bruckner-symfonien både i konsertsalen og på plate.
Herbert von Karajans siste innspilling med Wiener Philharmoniker 23. april 1989, tre måneder før hans død, for Deutsche Grammophon-etiketten av Haas-utgaven av partituret fra 1885, har blitt utpekt av Norman Lebrecht som #80 i hans liste over de 100 beste innspillingene,[5] og blir beskrevet som «mer menneskelig og sårbar» enn hans tidligere Berlin-innspilling.[6] I gjennomgangen av 1999-innspillingen av Kurt Sanderling, oppførte kritikeren David Hurwitz som referanse-innspillinger av Bruckners Syvende de av Eugen Jochum i 1976,[7] Bernard Haitink i 1978, Karajan i 1989, og Günter Wand i 1999.[8] Stephen Johnson foretrekker Karl Böhms innspilling med Wiener Philharmoniker, og sier at Böhm balanserer en «klarsynt formell forståelse med en mer flytende, smidig tilnærming til frasering.»[9] De aller fleste moderne innspillinger bruker vibrato for strykerne, med Roger Norringtons innspilling med Radio-Sinfonieorchester Stuttgart des SWR som et bemerkelsesverdig unntak.[10]
Under sendingen av «BBC Radio 3: CD Review» i desember 2014 valgte musikolog John Deathridge Bernard Haitinks Concertgebouw-innspilling fra 1966 som førstevalget i «Building a Library»-serien. (Wilhelm Furtwänglers innspilling fra 1949 med Berlinfilharmonien ble valgt som den fremste «historiske» anbefalingen).[11]
Utvalgt diskografi
[rediger | rediger kilde]- 1951: Wilhelm Furtwängler, Berliner Philharmoniker (live) – Deutsche Grammophon
- 1954: Bruno Walter, New York Philharmonic – Testament SBT
- 1961: Bruno Walter, Columbia Symphony Orchestra – CBS/Sony
- 1962: Otto Klemperer, New Philharmonia Orchestra – EMI
- 1964: Eugen Jochum, Berliner Philharmoniker – Deutsche Grammophon
- 1966: Bernard Haitink, Concertgebouw-Orchester – Philips/Decca
- 1978: Bernard Haitink, Concertgebouw-Orchester – Philips
- 1980: Günter Wand, Kölner Rundfunk-Sinfonie-Orchester – BMG
- 1980: Herbert Blomstedt, Staatskapelle Dresden – Denon
- 1984: Riccardo Chailly, RSO Berlin – Decca
- 1986: Carlo Maria Giulini, Wiener Philharmoniker – Deutsche Grammophon
- 1989: Herbert von Karajan, Wiener Philharmoniker – Deutsche Grammophon
- 1991: Giuseppe Sinopoli, Staatskapelle Dresden – Deutsche Grammophon
- 1991: Franz Welser-Möst, London Philharmonic Orchestra – EMI
- 1991: Stanisław Skrowaczewski, Rundfunk-Sinfonieorchester Saarbrücken – Arte Nova/Oehms
- 1994: Sergiu Celibidache, Münchner Philharmoniker – EMI Classics
- 1999: Nikolaus Harnoncourt, Wiener Philharmoniker – Teldec
- 1999: Georg Tintner, Royal Scottish National Orchestra – Naxos
- 1999: Günter Wand, Berliner Philharmoniker (live) – RCA Red Seal/BMG
- 2004: Philippe Herreweghe, Orchestre des Champs-Élysées – Harmonia Mundi
- 2006: Paavo Järvi, hr-Sinfonieorchester – BMG Sony
- 2007: Dennis Russell Davies, Bruckner Orchester Linz – ARTE NOVA
- 2007: Herbert Blomstedt, Gewandhausorchester Leipzig – Querstand
- 2008: Gerd Schaller, Philharmonie Festiva – Profil Günter Hännsler
- 2016: Christian Thielemann, Staatskapelle Dresden – Profil Günter Hännsler
- 2018: Andris Nelsons, Gewandhausorchester Leipzig – Deutsche Grammophon
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Sir Georg Solti and Chicago Symphony Orchestra – Bruckner: Symphony No. 7 – transcription from CD booklet (bar code 0-28941-76312-9), written by William Mann, London Records, 1988
- ^ «The 20 Greatest Symphonies of all time». Classical Music (på engelsk). Besøkt 17. juni 2022.
- ^ Korstvedt, Benjamin (2004). The Cambridge companion to Bruckner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 127. ISBN 0-521-80404-3. OCLC 50960622.
- ^ «BRUCKNER Symphony No 7 (arr Chamber Ensemble)». Gramophone (på engelsk). Besøkt 17. juni 2022.
- ^ Lebrecht, Norman (2007). The life and death of classical music : featuring the 100 best and 20 worst recordings ever made. Anchor Books. s. 252–253. ISBN 978-0-307-48746-9. OCLC 644562442.
- ^ Stephen Chakwin, "Anton Bruckner" i Classical Music: The Listener's Companion ed. Alexander J. Morin (San Francisco: Backbeat Books, 2002), s. 196
- ^ «Bruckner - Staatskapelle Dresden, Eugen Jochum - Symphonies Nos. 3 & 7» (på engelsk). Besøkt 17. juni 2022.
- ^ «Bruckner: Symphony No. 7/Sanderling - Classics Today» (på engelsk). Besøkt 17. juni 2022.
- ^ Stephen Johnson, Anton Bruckner Symphony no. 7 (1883), 1001 Classical Recordings You Must Hear Before You Die ed. Matthew Rye. Published by Universe in New York, s. 424.
- ^ «Bruckner: Symphony No.7/Norrington : MusicalCriticism.com (CD review)». www.musicalcriticism.com. Arkivert fra originalen 17. august 2022. Besøkt 17. juni 2022.
- ^ «BBC Radio 3 - CD Review, Building a Library: Bruckner: Symphony No 7, Bruckner: Symphony No. 7». BBC (på engelsk). Besøkt 17. juni 2022.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Neue Anton Bruckner Gesamtausgabe – Symfoni nr. 7 i E-dur
- Symfoni nr. 7 (Bruckner) hos International Music Score Library Project
- Partitur (Gutmann-utgaven) hos Indiana University school of music
- Bruckner: Symphony No. 7 hos BBC Radio 3: Discovering Music, anbefalte innspillinger av verket
- Komplett diskografi av John Berky