Sikkerhetsbelte
Et sikkerhetsbelte, eller setebelte, er en innretning for å holde en passasjer eller fører fast i setet sitt i et kjøretøy. Bruk av sikkerhetsbelte reduserer sannsynligheten for å bli drept med mellom 40–50 % for fører og passasjer i forsete. I de fleste land er bruk av sikkerhetsbelte i bil påbudt.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Sikkerhetsbelter klassifiseres etter hvor mange punkter de er festet til kjøretøyet med. Et topunktsbelte er et enkelt magebelte, og er mest i bruk på rutefly. Et trepunktsbelte er den vanligste typen i moderne biler. Firepunktsbelter og bedre brukes i barnestoler, til motorsport, i jagerfly og annet. De første som kom med trepunktsbelte til masseprodusert bil, var Volvo, den 13. august 1959 med Volvo PV 544. Ingeniøren Nils Bohlin hos Volvo hadde fått ideen etter å ha arbeidet med katapultseter i flyindustrien. Tidligere hadde Nash i 1949 satt inn et enkelt magebelte som skulle hindre personen å bli kastet ut kjøretøyet ved kollisjon. Porsche hadde montert trepunktsbelter i enkelte biler solgt i USA.[1]
Norge
[rediger | rediger kilde]Påbud om bruk av sikkerhetsbelte i Norge kom i 1979: «Forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn» ble fastsatt av Samferdselsdepartementet 21. september 1979. Gebyret for ikke å bruke sikkerhetsbeltet var de første årene 30 kroner. 1. juli 2009 ble gebyrsatsen økt fra 750 til 1 500 kroner.[2] For passasjerer under 15 år har sjåføren det juridiske ansvaret for bruk av sikkerhetsbelte, og barn under 4 år skal benytte godkjent sikkerhetsutstyr.
Busser som kun brukes i bytrafikk, (klasse I) er normalt ikke utstyrt med belte, og har gjerne mange ståplasser også. Setene i forstadsbusser (klasse 2) og langdistansebusser (klasse III) skal være utstyrt med setebelte.[3] Bruk av belte i buss er påbudt hvis bussen er utstyrt med dem. Passasjerer kan ilegges gebyr om påbudet ikke overholdes, men påbudet blir i praksis sjelden håndhevet, og undersøkelser har vist at under halvparten av passasjerene overholder regelen.[4]
Uten sikkerhetsbelte tilsvarer kollisjon et fall på 10 meter ved 50 km/t, 19 meter ved 70 km/t, 32 meter ved 90 km/t. Risiko for å bli drept reduseres med 40-50 % for de i forsete ved bruk av bilbelte.[5]
I 2015 unnlot rundt 6 % av bilførere og forsetepassasjerer å bruke bilbelte ved korte turer i byer og tettsteder. Tilsvarende for lengre turer var om lag 4,8 %.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Korsvoll, Rune (13. august 2019). «I 60 år har oppfinnelsen reddet bilister fra døden». DinSide.no (på norsk). Besøkt 16. mars 2020.
- ^ 1500 kroner i gebyr for å unnlate å bruke bilbelte[død lenke], artikkel i Yrkestrafikk, besøkt 29. mars 2010
- ^ Representantforslag (...) om innføring av setebeltepåbud i buss og sikker og forsvarlig skolebusstransport 27. november 2007
- ^ Må du bruke bilbelte i buss? Arkivert 12. august 2014 hos Wayback Machine. Bergens Tidende, 16. desember 2011
- ^ «Fakta om bilbeltebruk». Statens vegvesen. Arkivert fra originalen 13. april 2017. Besøkt 12. april 2017.
- ^ «Fakta om bilbeltebruk». Statens vegvesen. 2. oktober 2018. Arkivert fra originalen 17. november 2020. Besøkt 11. november 2020. «Om lag 6 prosent av bilførerne/forsetepassasjerene brukte ikke bilbelte på korte turer i byer og tettsteder ved bilbeltetellingen våren 2015. Omlag 4,8 prosent av bilførerne/forsetepassasjerene brukte ikke bilbelte utenfor tettbygd strøk ved bilbeltetellingen våren 2015.»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- «Fakta om bilbeltebruk» Arkivert 13. april 2017 hos Wayback Machine., fra Statens vegvesen