Robert av Jumièges

Robert av Jumièges (tidvis nevnt som Robert Chambert eller Robert Champart) (død en gang mellom 1052 og 1055) var den første normanniske erkebiskop av Canterbury.^[1] Han tidligere tjent som prior (klosterforstander) av klosteret Saint-Ouen i Rouen i Frankrike før han ble abbed av klosteret Jumièges i nærheten av Rouen i 1037. Han var en god venn og en rådgiver av den engelske konge, Edvard Bekjenneren, som utpekte ham til biskop av London i 1044, og i 1051 til erkebiskop av Canterbury, den fremste geistlige posisjon i den engelske kirke. Roberts tid som erkebiskop varte kun i omtrent 18 måneder. Han hadde allerede kommet i konflikt med den mektige engelske jarl Godwin av Wessex. En grunn til striden var at erkebiskopen gjorde forsøk på å skaffe tilbake landområder som nå var eid av Godwin og hans familie. Han nektet også å bispevie Spearhafoc, Edvards valg til å etterfølge ham som biskop av London. Striden mellom Robert og Godwin kulminerte med at Robert ble avsatt og sendt i landflyktighet i 1052.

En normannisk middelalderkronikør ^{[Fotnote 1]} hevdet at Robert reiste til Normandie i 1051 eller 1052 og fortalte hertug Vilhelm, den framtidige Vilhelm Erobreren, at Edvard ønsket at Vilhelm skulle bli hans arving (da den engelske kongen var barnløs). Den nøyaktige tidsberegningen for Roberts reise, og om han faktisk noen gang gjorde den, har vært emne for stor debatt mellom historikerne. Erkebiskopen døde i eksil ved Jumièges en gang mellom 1052 og 1055. Robert fikk satt i gang betydelige bygningsarbeid ved Jumièges og var antagelig den første som involverte romansk arkitektur i England med kirken bygd i Westminster for Edvard Bekjenneren, i dag kjent som Westminster Abbey. Robert av Jumièges’ behandling av de engelske ble benyttet som en av flere grunner av Vilhelm Erobreren for å rettferdiggjøre hans invasjon av England i 1066.

Robert var prior ved klosteret Saint-Ouen i Rouen før han ble abbed ved det betydningsfull Jumiègesklosteret i 1037.^[4][5] Jumièges hadde blitt grunnlagt av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie,^[6] en gang rundt år 940, og dets bånd til hertugens familie var nære og tette. Klosteret spilte således en rolle i hertugdømmets regjering og kirkereform.^[7] Roberts alternative etternavn/tilnavn var «Champart» eller «Chambert» og var antagelig avledet fra et begrep for en del av en avling som ble betalt som leie til i en landeier. Foruten bevis på at den foregående abbed av Jumièges var en slektning, er Roberts opprinnelse og familiebakgrunn ukjent. Mens han var abbed begynte han byggingen av klosterkirken i den nye romansk arkitektoniske stilen.^[2]

Robert ble en venn av Edvard Bekjenneren, på den tid da han gjorde krav på den engelske trone mens han levde i eksil i Normandie, antagelig en gang på 1030-tallet.^[1] Edvard var sønn av Æthelred den rådville, konge av England, som var blitt erstattet av Knut den mektige i 1016. Knut giftet seg deretter med Æthelreds enke, Emma av Normandie, mor til Edvard, og fikk en sønn med henne, Hardeknut. For deres egen sikkerhets skyld ble Edvard og hans bror Alfred sendt av sted til Emmas slektninger i Normandie.^{[8][Fotnote 2]} Etter Knuts død i 1035 ble Harald Harefot, hans eldste sønn med hans første hustru, akseptert som konge av England. Etter Haralds død i 1040 etterfulgte Hardeknut ham på tronen, men døde selv innen kort tid. Da hverken Harald eller Hardeknut hadde barn, ble tronen tilbudt til Edvard ved Hardeknuts død i 1042.^[10] Det er en del bevis på at Edvard tilbrakte en del av sin tid i eksil i området Jumièges. Så snart han ble konge ga han gaver til klosteret.^[11]

Da Edvard Bekjenneren ble kalt tilbake til England i 1042 ble han fulgt av Robert. Det var på grunn av Edvard at Robert i august 1044 ble utnevnt til biskop av London,^[12] en av de første bispeseter som sto ledig under Edvards regime.^[13] Robert forble nær kongen og ble lederen for det partiet som kom i opposisjon til jarl Godwin av Wessex. Jarlen forsøkte å øke sin families innflytelse og som allerede hadde skaffet seg store landområder. Edith av Wessex, hans datter ble kongens dronning, kanskje ikke til altfor stor begeistring for kongen, og to av hans sønner ble opphøyet til jarler.^[14] En helgenbiografi om Edvard, Livet til sankt Edvard, hevdet at Robert «var alltid den mest mektige og betrodde rådgiveren til kongen.»^[15] Robert synes å ha favorisert tettere forhold med Normandie og med dets hertug.^[13] Edvard hadde selv vokst opp i hertugdømmet og tilbrakte 25 år i eksil før han kom tilbake til England. Han var selv halvt normanner på morsiden, og brakte med seg mange normannere tilbake til angelsaksiske England. Det synes som om ham tilbrakte mye tid i deres fransktalende selskap.^[16]

Da erkebiskop Edsige av Canterbury døde i oktober 1050,^[17] forble posisjonen i Englands viktigste geistlige stilling ledig i fem måneder. Munkene i katedralkapittelet valgte en munk i Canterbury og slektning av Godwin ved navn Æthelric til ny erkebiskop.^[18][19] Dette valget ble overstyrt av Edvard som isteden utpekte Robert til erkebiskop det påfølgende året.^[20] Godwin forsøkte å utøve hans makt over erkebispesetet, men kongens valg og utnevnelse ga et klart signal at han var villig til å utfordre den mektige jarlen over spørsmålet. Det hadde tradisjonelt vært den kongelige rett som var rådende i utnevne erkebiskopen av Canterbury på samme vis som det var erkebiskopen av Canterburys rett i å krone den engelske kongen. Selv om munkene i Canterbury motsatte seg kongens valg av en utlending, ble kongens beslutning stående.^[21] Robert reiste til Roma for å motta pallium fra paven og kom deretter tilbake til England hvor han seremonielt ble tronet på Canterbury den 29. juni 1051.^[22] En del normanniske kronikører hevdet at han besøkte Normandie på veg tilbake og informerte hertug Vilhelm, den framtidige Vilhelm Erobreren, at hertugen var den barnløse Edvards arving.^[13] I henhold til disse hadde beslutningen om å gjøre Vilhelm til arving blitt avgjort i det samme kongelig råd i 1051 som hadde gjort Robert til erkebiskop.^[2]

Etter å ha kommet tilbake fra Roma var Roberts første handling som erkebiskop å nekte å innvie Spearhafoc, en abbed ved klosteret i Abingdon, og kongens gullsmed som hans etterfølger som biskop av London. Robert hevdet at grunnen var at pave Leo IX hadde gitt forbud mot innvielsen. De reelle grunnene var at Robert ønsket å beholde London, iallfall så lenge som han kunne, samtidig som han var erkebiskop av Canterbury, noe som ga ham store inntekter. En annen grunn var simoni,^[23] det vil si å selge og kjøpe geistlige posisjoner, da Leo IX hadde nylig utstedt proklamasjoner mot denne praksisen som var svært utbredt over hele Europa. Samtidig hadde Robert antagelig en egen interesse i å få utnevnt sin egen kandidat med tid og stunder, en normanner som ham selv.^[23] Til sist ble hans kandidat, William normanneren, gjort til biskop framfor kongens kandidat Spearhafoc.^[24] Robert hadde også oppdaget at en del land som tidligere hadde tilhørt Canterbury nå var styrt eller eid av Godwin, men hans anstrengelser på å få dem overdratt ble ikke kronet med hell.^[25] Striden over eiendommene og inntektene fra erkebispesetet bidro til økt friksjon mellom ham og Godwin, som hadde startet allerede fra hans utnevnelse som erkebiskop. Roberts valg hadde forstyrret Godwins makt i Canterbury, og Roberts krav på hans eiendommer utfordret jarlens økonomiske rettigheter.^[26] Striden førte til at det ble sammenkalt et rådsmøte i Gloucester i september 1051. Her anklaget Robert jarlen for å konspirert til å drepe kong Edvard.^{[27][Fotnote 3]} Rådsmøte lyste Godwin og hans familie fredløse og de dro i all hast i landflyktighet. Robert krevde etterpå posisjonen som sheriff i Kent, antagelig for at Edsige av Canterbury, hans forgjenger som erkebiskop, at også holdt denne posisjonen.^[29]

Selv Robert nektet å innvie Spearhafoc er det ikke bevis for at han faktisk var interessert i den voksende reformbevegelsen som hadde blitt kunngjort av den hellige stol.^[30] Pave Leo IX startet reformbevegelsen som senere ble kjent som den gregorianske bevegelse, opprinnelige fokusert på å forbedre presteskapet og motarbeide simoni. I 1949 erklærte Leo IX at han ville se nøyere på den engelske kirke og granske kandidater til geistlige posisjoner mer nøye før han godkjente dem. Det kan ha vært delvis for å berolige paven at kong Edvard utpekte Robert framfor Æthelric i det håp om at det var et signal om at den engelske krone ikke var motstander av reformbevegelsen.^[31]

Livet til sankt Edvard hevdet at mens Godwin var i eksil forsøkte Robert å overtale kong Edvard om å skille seg fra sin hustru og Godwins datter, Edith av Wessex, men kongen nektet og isteden ble hun sendt i kloster.^[29] Denne helgenbiografien ble skrevet kort tid etter Edvards død for å vise at han var hellig. Den legger derfor stor vekt på at Edvard frivillig valgte sølibatet, noe som ganske sikkert ikke er sant og heller ikke bekreftet av noen annen kilde. Moderne historikere har ment at det er mer sannsynlig at Edvard ønsket å skille seg fra Edith, med Roberts støtte, for å kunne gifte seg på nytt og således skaffe seg arvinger.^[32] Forholdet mellom kongen og dronningen var ikke hjertelig, og det er like mulig at han ganske enkelt ønsket å bli kvitt henne, uten nødvendigvis å ønske skilsmisse.^[2]

Mens Godwin og hans familie var i landflyktighet er det sagt at Robert ble sendt av kongen til Vilhelm av Normandie.^[33] Grunnen for dette diplomatiske ærendet er uklart. William av Jumièges sier at Robert dro for å fortelle hertugen at Edvard ønsket ham som arving av Englands trone. William av Poitiers oppgir samme grunn, men legger til at Robert også tok med seg et gissel, Godwins sønn Wulfnoth og sønnesønn Håkon Sveinsson, sønn av Svein Godwinson. Den angelsaksiske krønike nevner ikke dette besøket og det er derfor uklart om Robert faktisk besøkte Normandie eller ikke. De ulike diplomatiske reisene som Robert angivelig skulle ha utført kan være en forvirrende og komplisert teppe av propaganda gjort av normanniske kronikører etter den normanniske erobring i 1066.^{[31][34][notes 1]}

Da Godwin forlot England dro han til Flandern og der samlet han en flåte og skaffet leiesoldater for å kunne tvinge kong Edvard til å godkjenne at han kom tilbake til England. Sommeren 1052 kom Godwin tilbake til England og ble møtte av sine sønner som hadde invadert fra Irland. Ved september hadde de kommet til London, og i møte med den store hæren som Godwin kommanderte kom det i gang forhandlinger mellom jarlen og kongen, ledet ved hjelp av Stigand, da biskop av Winchester.^[35] Da det ble åpenbart at Godwin ville få sin vilje hos kongen og bli gjeninnsatt til sin tidligere status og makt var Robert rask til å flykte fra England. Sammen med ham dro biskop Ulf av Dorchester og biskop William av London, og muligens tok de igjen med seg Wulfnoth og Håkon som gisler.^{[36][Fotnote 4]} Robert ble da erklært som fredløs og avsatt fra sitt erkebispesete den 14. september 1052 ved et kongelig råd, hovedsakelige for at Godwin mente at Robert, sammen med en rekke andre normannere, hadde vært drivkraften bak at han ble nødt til å flykte til Flandern.^{[20] [Fotnote 5]} Robert reiste til Roma for å klage til paven for sin landflyktighet,^[39] og Leo IX og de påfølgende pavene fordømte biskop Stigand, som Edvard hadde utpekt til erkebiskop av Canterbury da posisjonen ble ledig.^[40] Roberts personlige formue ble delt mellom jarl Godwin, hans sønn Harald Godwinson og dronningen Edith som var kommet tilbake til hoffet.^[41]

Robert døde i Jumièges,^[42] men nøyaktig når er uklart. Ulike datoer er blitt gitt, og historikeren Ian Walker, som skrev en biografi over Harald Godwinson, har argumentert for en gang mellom 1053 og 1055,^[43] men historikeren H. E. J. Cowdrey, som skrev om Robert av Jumièges i Oxfords leksikon over nasjonale biografier, sier at han døde den 26. mai i 1052 eller 1055.^{[2][Fotnote 6]} H. R. Loyn, en annen historiker, har argumentert at det er mest sannsynlig at han døde i 1053.^[44] Det som er sikkert at han var død før Vilhelm invaderte England i 1066.

Den behandling som engelskmennene etter sigende skal ha gitt Robert ble utnyttet av Vilhelm av Normandie som en rettferdiggjøring for å invadere England. En annen grunn var påstanden at Edvard, som nevnt over, skal ha navngitt Vilhelm som sin arving. Ian Walker mener at det var Robert, mens han dro i eksil etter at Godwin var kommet tilbake, som vitnet for at kong Edvard hadde navngitt Vilhelm som sin arving.^[45] Dette synet blir imøtegått av historikeren David Douglas, som har skrevet en biografi om Vilhelm Erobreren, som mener at Robert kun la fram Edvards beslutning, antagelig mens Robert var på veg til Roma for å få sitt pallium.^[4] Flere skribenter i middelalderen, inkludert forfatteren av Livet til sankt Edvard, har hevdet at skylden for konflikten mellom Edvard og Godwin i 1051-1052 lå utelukkende på Robert;^[46] moderne historikere tenderer å se på Robert av Jumièges som en ambisiøs mann med svakte politiske egenskaper.^[2]

I kontrast til sin etterfølger Stigand har Robert ikke figurert blant de viktige velgjørere av engelske kirker,^[47] men vi vet av noen overføringer av kostbare engelske kirkeskatter til Jumièges, den første strømmen av hva som kom til å bli en flodbølge av kostbarheter som ble fraktet til Normandie etter erobringen.^[48] Disse inkluderte relikvien av hodet til sankt Valentin som rett før var blitt gitt til munkene ved Winchesterkatedralen av Emma av Normandie. Selv om hodet i Winchester forble på sitt sted, dukket et annet opp i Jumièges, og Robert «må ha i all hemmelighet ha fjernet hodet, eller i det minste en god del av det, og latt sine munker dyrke et tomt eller bortimot tomt capsa».^[49] To av de fire mest betydningsfulle bevarte angelsaksiske illuminerte manuskripter gikk samme veg, ^{[Fotnote 7]} således forhindret at sannsynligheten av at de ble ødelagt i en rekke branner i engelske biblioteker, skjønt det var ikke edle motiver som lå bak tyveriene.^[51] En av de såkalt Missalene til Robert av Jumièges, (messebok) egentlig en sakramentari med tretten bevarte fullsides miniatyrer som bærer en inskripsjon som åpenbart er fra hans egen hånd og som nedtegner en donasjon til Jumièges mens han ennå var biskop av London,^[50] og den andre en såkalt Velgjerningene til erkebiskop Robert, egentlig en Pontificale Romanum, en bok med liturgier for biskoper, med tre gjenværende fullsides miniatyrer og annen dekorasjon (henholdsvis Rouen, Bibliothèque Municipale, Manuscripts Y.6 and Y.7). Sistnevnte kan godt ha vært bestilt av Æthelgar, Robert forgjenger som erkebiskop i 988-990, skjønt det er mulig at «erkebiskop Robert» er det tradisjonelle navnet på dronning Emmas bror Robert II av Rouen, erkebiskop av Rouen, fra 990 til 1037.^{[52][53][Fotnote 8]} Disse mesterverkene i Winchester-stil var de mest omfattende dekorerte angelsaksiske manuskripter som er kjent å ha kommet til Normandie, enten før eller etter erobringen, og påvirket den langt mindre utviklede lokale stilen, skjønt dette forblir hovedsakelig begrenset til initialer.^[55]

Før han kom til England hadde Robert påbegynt byggingen av en ny klosterkirke ved Jumièges i den nye romanske stilen som hadde blitt populær, og introdusert til Normandie den tovendte fasaden (tysk westwerk) fra Rhinland. Da han kom tilbake til Normandie fortsatte han byggingen der ,^[56] skjønt kirken ble ikke ferdig før i 1067. Selv om koret har blitt revet ned, har tårnene, midtskipet og tverrskipet blitt bevart.^[57] Det er sannsynlig at Robert påvirket kong Edvards ombygging av kirken ved Westminster Abbey, den første kjente bygningen i romansk stil i England, og slik ble den også beskrevet av William av Malmesbury.^[58] Edvard begynte arbeidet en gang rundt 1050 og det ble fullført rett før han døde i 1065. Navnet på en av mestermurerne, «Teinfrith kirkearbeideren», indikerer utenlands opprinnelse, og Robert kan ha sørget for at normanniske murere ble brakt over kanalen, skjønt de andre navnene er engelske.^[59] Det er mulig at Westminster påvirket byggestilen ved Jumièges da dens buegang minner om den ved Westminster, begge i en stil som aldri ble vanlig i Normandie.^[60] Den tidlige romanske stilen til dem begge ble erstattet etter erobringen av den anglo-normanniske høyromanske stilen som ble pionerarbeid i Canterburykatedralen og St. Etienne, Caen av Lanfranc.^[61]

• Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8. OCLC 106149.
• Barlow, Frank (1979): The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church (2. utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49049-9. OCLC 4514947.
• Barlow, Frank (2003): The Godwins: The Rise and Fall of a Noble Dynasty. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-78440-9.
• Bates, David (1978): «The Land Pleas of William I's Reign: Penenden Heath Revisited». Bulletin of the Institute of Historical Research LI (123): 1–19.
• Bates, David (2001): William the Conqueror. Stroud, UK: Tempus. ISBN 0-7524-1980-3. OCLC 45828105.
• Breese, Lauren Wood (1988): «Early Normandy and the emergence of Norman Romanesque architecture». Journal of Medieval History 14: 203–216. doi:10.1016/0304-4181(88)90003-6.
• Campbell, Miles W. (1971): «A Pre-Conquest Norman Occupation of England». Speculum 46 (1): 21–31. doi:10.2307/2855086.
• Cowdrey, H. E. J. (2004): «Robert of Jumièges (d. 1052/1055)» (abonnement nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press.
• Crouch, David (1982): Normandy Before 1066. New York: Longman. ISBN 0-582-48492-8.
• Crouch, David (2007): The Normans: The History of a Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-595-9.
• Dodwell, C.R (1982): Anglo-Saxon Art, A New Perspective. Ithaca, NY: Cornell University Press. ISBN 071900926X. OCLC 9024467.
• Douglas, David C. (1964): William the Conqueror: The Norman Impact Upon England. Berkeley: University of California Press. OCLC 399137.
• Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X. OCLC 183920684.
• Gem, Richard (1984): «English Romanesque Architecture». i Zarnecki, George et al.: English Romanesque Art, 1066–1200. London: Weidenfeld and Nicolson. OCLC 12480908.
• Gem, Richard (1986): «The Origins of the Abbey». i Wilson, Christopher et al.: Westminster Abbey. London: Bell and Hyman. OCLC 13125790.
• Higham, Nick (2000): The Death of Anglo-Saxon England. Stroud: Sutton. ISBN 0-7509-2469-1. OCLC 59562739.
• Hill, Paul (2005): The Road to Hastings: The Politics of Power in Anglo-Saxon England. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-3308-3. OCLC 60627444.
• Hindley, Geoffrey (2006): A Brief History of the Anglo-Saxons: The Beginnings of the English Nation. New York: Carroll & Graf Publishers. ISBN 978-0-78671-738-5. OCLC 70637347.
• Huscroft, Richard (2005): Ruling England 1042–1217. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2. OCLC 223968971.
• John, Eric (1979): «Edward the Confessor and the Norman Succession» (avgift nødvendig). The English Historical Review 96 (371): 241–267. doi:10.1093/ehr/XCIV.CCCLXXI.241.
• John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-5053-7. OCLC 185769738.
• Kelly, Henry Ansgar (1986): Chaucer and the Cult of Saint Valentine. Leiden: Brill. ISBN 9004078495. OCLC 14957818.
• Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald (2001): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Malden, MA: Blackwell Publishing. ISBN 978-0-631-22492-1.
• Lawrence, Anne: «Anglo-Norman Book Production». i Bates, David; Curry, Anne: England and Normandy in the Middle Ages. London: Hambledon Press. ss. 80–93. ISBN 1-85285-083-3.
• Loyn, H. R. (2000): The English Church, 940–1154. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education. ISBN 0-582-30303-6. OCLC 43403445.
• Mason, Emma (2004): House of Godwine: The History of Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-389-1. OCLC 156751437.
• Oleson, T. J. (1957): «Edward the Confessor's Promise of the Throne to Duke William of Normandy». i The English Historical Review 72 (283): 221–228. doi:10.1093/ehr/LXXII.CCLXXXIII.221.
• Plant, Richard (2002): «Ecclesiastical Architecture c.1050 to c.1200». i Christopher Harper-Bill & Elizabeth van Houts: A Companion to the Anglo-Norman World. Woodbridge, UK: Boydell Press. ss. 215–253. ISBN 978-184383-341-3. OCLC 171579823.
• Potts, Cassandra (2002): «Normandy, 911–1144». i Christopher Harper-Bill & Elizabeth van Houts: A Companion to the Anglo-Norman World. Woodbridge, UK: Boydell Press. pp. 19–42. ISBN 978-184383-341-3. OCLC 171579823.
• Rex, Peter (2005): Harold II: The Doomed Saxon King. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7394-7185-2. OCLC 61217721.
• Stafford, Pauline (1997): Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-century England. Cambridge, MA: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-22738-5. OCLC 234097462.
• Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries. London: Edward Arnold. ISBN 0-7131-6532-4. OCLC 185748564.
• Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England (3. reviderte utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5. OCLC 185499725.
• Turner, D. H (1984): «Illuminated Manuscripts: Part II, The Golden Age». i Backhouse, Janet; Turner, D. H.; & Webster, Leslie: The Golden Age of Anglo-Saxon Art, 966–1066. British Museum Publications Ltd. OCLC 11211909.
• van Houts, Elizabeth (2004): «Jumièges, William of (fl. 1026–1070)» (abonnement nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Retrieved 2008-09-30.
• Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King. Gloucestershire: Wrens Park. ISBN 0-905-778-464. OCLC 43654096.

• Prosopography of Anglo Saxon England: Robert Arkivert 1. mars 2012 hos Wayback Machine.