Hopp til innhold

Pelikaner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For å lese om pelikan som symbol, se Pelikan.
Pelikaner
Brunpelikan, Pelecanus occidentalis
Nomenklatur
Pelecanus
Linnaeus, 1758
Synonymi
Pelecanidae
Populærnavn
pelikaner,
pelikanslekten,
pelikanfamilien
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPelikanfugler
FamiliePelikanfamilien
SlektPelecanus
Økologi
Antall arter: 8
Habitat: terrestrisk, svømmefugl
Utbredelse: global nær vann, unntatt Antarktis
Inndelt i

Pelikaner (Pelecanus) er eneste slekt i pelikanfamilien (Pelecanidae) og består av store vannfugler, som trolig er mest kjent for sitt store og meget karakteristiske nebb, med den spesielle og svært fleksible strupesekken som er festet til undernebbet og fungerer som et lite «lagerrom».

Pelikanfamilien teller åtte nålevende arter med i alt 12 taxa og tilhører ordenen pelikanfugler (Pelecaniformes), som også inkluderer ibisfamilien (Threskiornithidae), hegrefamilien (Ardeidae), skyggefugl (Scopidae) og treskonebb (Balaenicipitidae).

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Pelikanene dukker først opp blant fossile bevis i oligocen, for omkring 30–40 millioner år siden. Det er gjort funn av et titalls antall arter, som for det meste og på grunn av anatomiske likheter har blitt plassert i slekten Pelecanus. Det antyder at pelikaner har endret seg svært lite, selv om distribusjonen av artene kan ha variert mye. Krøllpelikanen (P. crispus) var for eksempel trolig utbredt i store deler av Europa i neolittisk tid,[1] inkludert i Storbritannia, Nederland, Danmark og Tyskland.[2]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Hvitpelikan
(P. onocrotalus)

Pelikaner er store fugler som typisk måler omkring 105–188 cm. Fuglene har et langt ibislignende nebb, men en svært stor og karakteristisk strupesekk er integrert i undernebbet. Det gir nebbet en mye større uttrykk enn den egentlig størrelsen. Sekken er svært fleksibel og stenges med overnebbet, som er tynt og flatt. Strupesekken fungerer som et mellomlager for maten (typisk fisk) fuglene fanger.

Kroppsbygningen er klumpete og stor, men halsen er tynn og hvelvet. Som oftest trekker fuglene halsen bakover, slik at det store nebbet hviler på brystet. Strupen og øyenpartiet er nakent, men fjærdrakten forøvrig er rikelig og tett. Hunner og hanner ligner ganske mye på hverandre.

Habitat

[rediger | rediger kilde]

Pelikaner er svømmefugler med nær tilknytning til åpent vann, både langs kysten og i innlandet og i alt fra tropisk klima til temperert klima. De fleste artene er nærmest knyttet til ferskvann, men noen er også knyttet til brakkvannslaguner, alkaliske saltsjøer og kyststrøk. Den eneste arten som kan hevdes å være marin er brunpelikanen (P. occidentalis).[1]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Pelikaner har en ganske opprett gange og er dyktige svømmere. Bare et fåtall arter dykker etter mat, de fleste fisker ved vannflaten.

Pelikaner eter mest fisk, men kan også ta andre ryggstrengdyr. De kan til og med ete ender hvis de ikke er for store. Siden pelikaner eter mest fisk ligger gjerne hekkeplassene nær fangstplassene. Forskere har estimert at hvitpelikaner (P. onocrotalus) i snitt eter cirka 1 200 g fisk om dagen, eller cirka 10 prosent av sin egen vekt. Ved Nakurusjøen i Kenya kan 10 000 hvitpelikaner samle seg og konsumere 12 000 kg fisk i døgnet.[1]

Pelikaner er dyktige flygere som bruker termikker, oppstigende luftstrømmer, for å vinne høyde. Spesielt i trekktidene kan de sveve svært høyt, og de kan også fly i V-formasjon for å spare energi. Individene i en pelikanflokk synkroniserer bevegelsene med hverandre, noe som gjør dem lette å skille fra andre termikkflygere som storker og rovfugler. Når pelikanene glideflyr lavt over vannet, utnytter de bakkeeffekten.[3][4][5]

De lever i flokker på hundre- eller tusenvis av individer, og samarbeider i det meste de gjør. Hekkingen skjer i våtmarker. De legger to til fire egg. Ungene klekkes etter 38 dager, og er grå og dunete. Hunnen og hannen bytter på å ruge på eggene, og er oppofrende foreldre.

Pelikaner kan temmes, og formerer seg ofte i fangenskap.

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen av pelikanfamilien følger HBW Alive og er i henhold til Elliott & Bonan (2016).[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[6]

Treliste

Noen afrikanske og asiatiske populasjoner av hvitpelikan (P. onocrotalus) ble i en tid klassifisert som P. (o.) roseus, men arten viser så stor individuell variasjon at disse populasjonene verken kan regnes som en selvstendig art eller en underart. Hvitpelikanen er derfor monotypisk.[1]

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Skyggefuglens plassering i stamtreet har vært usikker, og den har vanligvis hatt sin egen familie, men AOU mente i en tid at den var en del av pelikanfamilien. HBW Alive plasserer den imidlertid i sin egen familie, noe kladogrammet nedenfor også reflekter.[7]

 Aequornithes 
 Ciconiiformes 

   Storker (Ciconiidae)



   Suliformes 

   Fregattfugler (Fregatidae)




   Suler (Sulidae)




   Slangehalsfugler (Anhingidae)



   Skarver (Phalacrocoracidae)





   Pelecaniformes 


   Hegrer (Ardeidae)



   Ibisfamilien (Threskiornithidae)



      

   Skyggefugler (Scopidae)


      

   Pelikaner (Pelecanidae)



   Treskonebber (Balaenicipitidae)








Pelikanens symbolske betydning

[rediger | rediger kilde]
Våpen for den tidligere kommunen Kleinpaschleben i Anhalt-Bitterfeld, Sachsen-Anhalt

Utdypende artikkel: Pelikan

At pelikaner har hatt stor symbolsk betydning og høy status blant mennesker oppdager man i heraldikken, som nærmest flommer over av denne fuglen.

I heraldikk gjengis ofte fuglen slik at den hakker seg i brystet. På eller ved brystet er det en bloddråpe eller et blodig sår. Pelikanen står i et rede med fra en til fem små unger som vender nebbene opp mot pelikanens bryst. Denne framstillingen skyldes et sagn fra antikken beskrevet av Plinius den eldre, om at pelikanen hakker seg til blods for å mate sine sultne unger, når den ikke kan skaffe dem mat på annen måte. Et lignende, gammelt sagn er at pelikanen gjenoppvekker sine døde unger ved å gi dem sitt eget blod. Pelikanen vil da kunne dø, mens ungene overlever. Dette er derfor et symbol for Jesus Kristus. Sagn om hvordan pelikanen viser sin oppofrende fromhet, finnes også i andre versjoner. På engelsk beskrives dette pelikanmotivet som «the pelican in her piety».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Elliott, A. & Bonan, A. (2016). Pelicans (Pelecanidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ Nikulina, E.A. & Schmölcke, U. (2015). Journal of Avian Biology 46(4): 344–351.
  3. ^ H.D. Shannon, G.S. Young, M. Yates, Mark R. Fuller, and W. Seegar (2002). «American white pelican soaring flight times and altitudes relative to changes in thermal depth and intensity». The Condor. 104 (3): 679–683. ISSN 1938-5129. JSTOR 1370751. 
  4. ^ M. Ellis (12. juni 2012). «Why do pelicans fly so low?». Bay Nature. Besøkt 23. september 2016. 
  5. ^ Svensson, L. og P.J. Grant (2011). V. Ree, red. Gyldendals store fugleguide: Europas og middelhavsområdets fugler i felt (4 utg.). Gyldendal. ISBN 9788205418820. 
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  7. ^ Elliott, A., Garcia, E.F.J. & Boesman, P. (2016). Hamerkop (Scopus umbretta) . In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pelikaner&oldid=22879241»