Organisation Todt

Organisation Todt (OT) var en halvoffentlig organisasjon som ble opprettet i det nasjonalsosialistiske Tyskland i februar 1938. Dens formål var å konstruere militære installasjoner og veier som tålte trafikk med stridsvogner. Organisasjonen sto for en rekke større utbyggingsprosjekter, både før krigen i Tyskland, og senere i tyskokkuperte områder fra Frankrike til Sovjetunionen under andre verdenskrig. Organisation Todt hadde navn etter grunnleggeren, Fritz Todt, en ingeniør og seniormedlem av nazistpartiet.

Både Organisasjon Todt og Reichsarbeitsdienst var av paramilitær karakter, både med hensyn til den hierarkiske oppbyggingen som uniformering med distinksjoner, epåletter og andre insignier som viste den enkeltes rang. Utover i krigen også krigsfanger og konsentrasjonsleirfanger i arbeidet. Mot utgangen av 1944, er det beregnet at organisasjonen hadde rundt 1,4 millioner arbeidere totalt. Av disse var rundt 1 % tyskere som var avvist av de militære og 1,5 % konsentrasjonsleirfanger. Resten var krigsfanger og tvangsutskrevne arbeidere fra okkuperte land. I praksis ble alle behandlet som slaver, og mange overlevde ikke arbeidet eller krigen.

Organisasjonen hadde seks «områdekontorer», hvorav et i Oslo som dekket Norge og Danmark, det såkalte OT-Einsatzgruppe Wiking. Dette ble etablert i 1940 og startet med å bygge ubåtbunkerne Dora i Trondheim. Etter hvert ble det en rekke byggeprosjekter, blant annet kystfort, veier og jernbanestrekninger. Opprinnelig skulle arbeidet utføres med norsk, dansk og tysk arbeidskraft, men både passiv sabotasje og mangel på personell førte fra 1943 til stor bruk av tvangsutskrevet arbeidskraft og krigsfanger, særlig russere, jugoslaver og polakker.

Organisasjonen hadde navn etter sin første leder, Fritz Todt. Etter at han døde i en flystyrt i februar 1942, tok Albert Speer over ansvaret for virksomheten.

Organisasjonens arbeid kan deles inn i tre faser:

1. En forløper i årene 1933–1938 da Todt var generalinspektør for de tyske veiene (Generalinspektor für das deutsche Straßenwesen, «generalinspektør for det tyske veivesen») og hans viktigste oppgave var å bygge ut de tyske motorveiene.
2. Perioden fra Organisation Todt ble stiftet i februar 1938 og fram til Todts død i februar 1942. I løpet av denne perioden, særlig fra 1940 da Fritz Todt ble utnevnt til «våpenminister» (Reichminister für Bewaffnung und Munition, «riksminister for bevæpning og ammunisjon»), ble arbeidet hovedsakelig rettet mot militære behov.
3. Perioden fra 1942 og fram til krigen sluttet, da Albert Speer etterfulgte Todt som leder for Organisation Todt og denne ble innlemmet i et omdøpt og utvidet ministerium for våpen og krigsproduksjon, «rustningsministerium» (Reichsministerium für Rüstung und Kriegsproduktion, «riksdepartement for opprustning og krigsproduksjon»).

I 1938 grunnla Todt den egentlige Organisation Todt som en integrering av en rekke virksomheter som han personlig hadde organisert i forbindelse med utbyggingen av autobahn. Dette var private virksomheter som både var underleverandører og sto for den ingeniørfaglige ekspertisen, samt Reichsarbeitsdienst som arbeidskraft. Han ble av Hitler utnevnt som leder for sysselsettingen i den andre fireårsplanen og undergravde på denne måten Hermann Görings posisjon. Investeringene i ingeniørarbeidene ble sterkt redusert. Mellom 1939 og 1943 sank utbyggingen av motorveier til mindre enn 1 000 km fordi innsatsen ble overført til militære formål.

Organisation Todts første store prosjekt var Siegfriedlinjen, som ble bygget parallelt med Maginotlinjen i Frankrike, og med samme formål. Tilsvarende ble Todt selv utnevnt til minister for våpen og ammunisjon i 1940. I 1941 fikk Todt og hans organisasjon også ansvar for et enda større prosjekt, byggingen av Atlanterhavsvollen, som skulle komme til å strekke seg fra Norge til den franske grensen mot Spania. Denne medførte også befestninger av de britiske Kanaløyene, som ble okkupert av Tyskland 30. juni 1940.

Den voldsomme økningen av behovet for arbeidskraft som disse prosjektene skapte, ble dels dekket av endringer i lovene om arbeidstjeneste som tvangsutskrev tyske arbeidere på ubestemt tid. Mellom 1938 og 1940 var 1,75 millioner tyskere utskrevet til arbeidstjeneste.

Fritz Todt døde i en flyulykke den 8. februar 1942, kort etter et møte med Hitler i Wolfsschanze. Todt var på dette tidspunktet overbevist om at krigen ikke kunne vinnes og trodde at han var så uunnværlig at han kunne si dette direkte til Hitler. Det har derfor i ettertid vært spekulert i om Todts død var en iscenesatt ulykke, uten at man har kunnet påvise dette.

Etter Todts død fortsatte Organisation Todt som en ingeniørenhet som fikk en rekke byggeoppdrag. I begynnelsen av 1943 fikk den i tillegg til byggingen av Atlanterhavsvollen oppgaven med å bygge avfyringsramper i det nordlige Frankrike til V1- og V2-raketter. Sommeren samme år, etter at den tyske krigsinnsatsen stadig ble mer defensiv, ble organisasjonen også satt til å bygge tilfluktsrom og til reparasjon av utbombede bygninger i Tyskland, samt underjordiske raffinerier og våpenfabrikker.

Rent administrativt ble organisasjonen i praksis integrert i Albert Speers rustningsministerium i 1943. Speers ansvar var i en tid med stadig større knapphet på vitale varer og mangel på arbeidskraft, økt til å omfatte i praksis hele den tyske krigsøkonomi. Gjennom stadig økt bruk av tvangsarbeidere lyktes det Speer å øke produksjonen betraktelig, inklusive for Organisation Todt.

Ved krigens avslutning var den obligatoriske arbeidstjenesten for tyskere blitt redusert til seks uker, og all tysk arbeidskraft var overført til militære enheter og støttefunksjoner. Fra senest begynnelsen av 1942 ble de oppgavene som tidligere var løst av tyske arbeidere overtatt av krigsfanger og tvangsutskrevet arbeidskraft fra okkuperte land. Utlendinger og krigsfanger ble ofte omtalt som Fremdarbeiter («fremmedarbeidere»). I 1943 og 1944 ble disse ytterligere supplert med fanger fra konsentrasjonsleire og andre fanger.

Også andre tyske instanser, som Wehrmacht, drev byggevirksomhet i Norge. OTs virksomhet var imidlertid den mest omfattende. I årene 1943-4, da virksomheten var på sitt største, sysselsatte OT i Norge til enhver tid rundt 50 000 arbeidere, og utgjør dermed en av de største virksomhetene i Norge gjennom tidene.^[1]

Einsatzgruppe Wiking, Oslo:

• Einsatz Polarbereich, Rovaniemi
  • Oberbauleitung Kirkenes
    • Bauleitung Kirkenes, Vadsö, Limhammar
  • Oberbauleitung Alta
    • Bauleitung Hammerfest, Repparfjord, Lakselv, Honningsvåg
  • Oberbauleitung, Kirkenes
• Einsatz Nordnorwegen, Tromsø
  • Bauleitung Tromsø, Nordreisa
  • Oberbauleitung Narvik I
    • Bauleitung Harstad, Engelöy
  • Oberbauleitung Narvik II
    • Bauleitung Mörsvik, Kråkmoen, Tömmernes, Drag, Kaldvik, Lagmannsvik
  • Oberbauleitung Fauske
    • Bauleitung Rösvik, Engan
  • Oberbauleitung Fauske
    • Bauleitung Rösvik, Engan
  • Oberbauleitung Nordlandbahn
    • Bauleitung Naevernes, Rognan
• Einsatz Mittelnorwegen, Trondheim
  • Oberbauleitung Mo i Rana
    • Bauleitung Bodö, Sandnesjoen
  • Oberbauleitung Trondheim
    • Bauleitung Trondheim, Namsos
  • Oberbauleitung Åndalsnses
    • Bauleitung Gossen, Ålesund, Kristiansund
  • Oberbauleitung Mo i Rana
    • Bauleitung Bodö, Sandnesjoen
  • Oberbauleitung Kristiansand
    • Bauleitung Kristiansand, Vara, Lista, Stavanger
• Einsatz Oslo, Oslo
  • Oberbauleitung Bergen
    • Bauleitung Bergen, Målöy, Sognefjord, Bergen-Nord, Bergen-Süd, Haugesund, Fjell

I Bergen overtok Einsatzgruppe Wiking Nagelgården 5 i C. Sundtsgate. Skadeverk skulle betales, ikke av Wehrmacht, men derimot av Bergens borgermester.^[2]

• • Oberbauleitung Tønsberg
    • Bauleitung Bodö, Sandnesjoen
• Einsatz Dänemark, Köpenhamn
  • Bauleitung Hjörring, Thistedt, Holstebro, Esbjerg, Struer

Kilde:^[3]

Riksarkivet oppbevarer arkivet etter OT i Norge.^[4] Materialet utgjør 440 hyllemeter og er blitt ordnet over flere tiår av 15-20 ulike medarbeidere. Derfor er det ingen i dag som kjenner hele arkivet. Arkivlisten er på omkring 670 sider. Det er uklart om dette utgjør det opprinnelige arkivet, eller om noe er gått tapt.^[1]

• Organisasjon Todts virksomhet i Norge
• Reichsarbeitsdienst
• Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps

• Franz W. Seidler: Die Organisation Todt : Bauen für Staat und Wehrmacht 1938-1945. Koblenz: Bernard & Graefe (1987) ISBN 3763758429
• Gunnar D. Hatlehol: «Norwegeneinsatz» 1940-1945. Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling, NTNU (2015) ISBN 978-82-326-1194-2

• (en) Organisation Todt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Tvangsarbeidets politiske økonomi: Organisation Todt i Norge under andre verdenskrig», fra Teknisk museum
• «Organisation Todt», fra Store norske leksikon