National Industri

National Industri var en bedrift på Brakerøya i Drammen.

Her var det kobbertrekkeri, hvitvarefabrikk, transformatorfabrikk, generatorfabrikk, høyspent laboratoriet og international produksjon av andre kraft komponenter.

Etter at ingeniør Olav Gotfred Thorkildsen (1879-1944) i 1899 hadde startet Drammens Elektriske Bureau og startet byggingen av et verksted på Brakerøya.

Han startet et metalltrådtrekkeri og en transformatorfabrikk og i 1913 forandret han firmanavnet til Elektrisk Industri. De produserte isolert krysningstråd til utendørs bruk, noe man tidligere hadde måtte importere. I 1915 ble Elektrisk Industri omdannet til et aksjeselskap. På denne tiden produserte man 15-20 tonn kobbertråd og 5-10 mindre transformatorer hver dag.

Bedriften gikk bra og det var også et spinneri for dynamotråd og i 1916 begynte man å produsere elektromotorer.

Thorkildsen solgte sine 97 prosent av aksjene for 1,5 millioner i 1917 og Holm-Hansen Elektrik i Sandefjord og A/S Fridthjov Andersens Telepointage i Kristiania overtok. Firmaet hadde 648 ansatte og fikk navnet A/S National Industri og transformatorfabrikken ble flyttet til Sandefjord. På Brakerøya konsentrerte man virksomheten om kobbertråd, isolerte kabler, elektriske motorer, høy og lavspente apparater.

National oppførte i 1917 en bolig for ansatte, Nationalblokka også kalt Nationalboligen eller Nøsteboligen. Dette var på den tiden Norges største og lengste bolighus med 8 oppganger, 32 familieleiligheter og 60 hybler. Eiendommen lå i sin helhet i Lier kommune, men helt på grensen mot Drammen. Den ble revet på begynnelsen av 1970-tallet av hensyn til motorveibrua som ble bygget. Totalt ble 222 husstander revet på Brakerøya.^[1]

Allerede i 1918 var antall ansatte som arbeidet på National steget til 1047.

Bedriften fikk røde tall i noen år og i 1921 var ansatte nede i 454, så i 1925 ble transformatordelen flyttet tilbake til Brakerøya.

To år sener i 1927 overtok amerikanske Westinghouse Electric International Co., verdens største og mektigste elektriske firma på den tiden, flertallet av aksene og et år senere alle aksjene, da var antall ansatte nede i 100. National fikk dermed tilgang til Westinghouses kompetanse, patenter og verdensomspennende salgsorganisasjon. Fabrikken ble utbygget og modernisert og bedriften gikk mye bedre og antall ansatte begynte igjen å stige, det var på 180 mot slutten av 1930-åre. Westinghouse startet også produksjon av komplette apparatanlegg, vannkraftgeneratorer, oljebrytere og skinnebrytere med sin teknologi. I tillegg til store leveranser til kraftverk, foretrakk også de amerikanskeide norske smelteverkene å bestille sine transformatorer og annet utstyr fra National.

Bernt Ingvaldsen (1902-1985), som var elektroingeniør, ble ansatt som fabrikksjef i 1932. Han fikk stor betydning for bedriften, først som fabrikksjef hvor han sørget for planlegging, rasjonalisering og mer maskinell drift. Senere, fra 1949, som administrerende direktør hvor bedriften hadde en jevn fremgang. Han var også Stortingsrepresentant for Høyre (1945-1972) og også Norges stortingspresident i tre år.

På slutten av 1930-årene hadde man allerede produsert mer enn 14.000 transformatorer.

I tillegg startet man en liten produksjon av koke- og varmeapparater som komfyrer, kokeplater, kaminer, ovner og senere også kjøleskap, som fikk merkenavnet «Delta». Til å begynne med var dette Westinghouses egne amerikanske modeller, men etter hvert kom egenutviklede konstruksjoner. Noen år senere var dette blitt en av bedriftens største avdelinger, med 100 ansatte. Avdelingen ble rammet av brann i 1936 og ble gjenoppbygget med dobbelt kapasitet.

Etter krigen ble det politisk prioritert å sikre Norsk eierskap i viktige bedrifter. Simens, AEG, Telefunken og andre Tyske selskaper ble beslaglagt. For andre utenlands selskaper i Norge, også amerikanske, la staten til rette for at investeringsselskaper fikk kjøpt tilbake industrien, staten gikk også i noen tilfeller selv inn som eier.

Så i 1947, overtok staten (20 prosent) og Bergen Industri-Investering (Investa) aksjene til bedriften. Disse ble også eiere av Siemens (ble Proton), AEG (ble EAG) og Telefunken (ble NERA). Fortsatt hadde National i mange år lisens-avtaler med Westinghouse.

Fabrikken hadde nå ca. 300 ansatte og et bygningsareal på ca. 10.000 kvm.

Produktutvalget ble stadig utvidet og i 1949 startet de som først i Norge produksjonen av strømtransformatorer, på midten av 1950-årene starter produksjonen av kondensatorer, fra 1956 generatorer og synkronmotorer, og i 1958 egen avdeling for måletransformatorer. I 1950 var det 516 ansatte. Det var også laboratorier for utprøving og sluttprøving av produktene.

I 1952, fire år etter overtakelsen, hadde salget av transformatorer og tilhørende lastkoblere (som også National hadde engen design og produksjon av) blitt mer enn firedoblet. National hadde bestillinger på store krafttransformatorer for fire år fremover. De fikk også flere og flere bestillinger fra utlandet, først og fremst på smeltetransformatorer, også til flere land i Sør-Amerika. Eksporten av transformatorer var i 1956 på 23 prosent, mens generator salget var stort sett til norske kunder.

På 1960-tallet hadde National stor omsetning og mange viktige produkter, men allikevel gikk de med underskudd. I 1967 var de Drammens største arbeidsplass med over 1000 ansatte, men 100 måtte sies opp og like mange gikk ved naturlig avgang. For hvitevarene var den økende importen blitt merkbar, salget av komfyrer stagnerte, mens salget av panelovner øket. På kraftsiden var det også mangel på fortjeneste.

I tillegg til transformatorproduksjonen vokste også generatorproduksjonen. Det ble produsert større og større generatorer med høyt turtall og ytelse. NEBB i Oslo var en større produsent av generatorer enn National var, NEBB hadde to tredeler av markedet. Blant Nationals leveranser ble det i 1966 levert to 110 MVA generatorer til Tysse II anlegget.

Rudolf Lindboe (1916-1998) overtok som administrerende direktør etter Ingvaldsen i 1968. Han kjente bransjen etter og ha vært ansatt på National siden 1945, han var teknisk begavet og engasjerte seg i mange saker innen norsk industri. Lindboe var president i Norges Industriforbund (1977-1979) og engasjerte seg også i Volvo-avtalen.

I årene 1965-70 hadde National en relativt stor eksportaktivitet. Viktige var det også at det var en kai på National tomta på Brakerøya slik at store transformatorer kunne fraktes sjøveien.

Transformator fabrikkene Richard Pfeifer i Sarpsborg ble kjøpt av National i 1970 og No-Tra-Mo i Steinkjer i 1971. Dette var starten på flere oppkjøp av transformator fabrikker. En ny moderne fabrikk ble bygget i Steinkjer for å øke produksjon av fordelingstranformatorer.

Eksporten hadde økt betydelig ut over 1960-tallet og fortsatte på 70-tallet, viktige eksportprodukter var likerettertransformatorer og smelteverkstransformatorer. På det nasjonale transformator markedet hadde National nå 60 prosent og ASEA Per Kure 40.

For generatorene var det fortsatt økning av markedet i Norge og utlandet, i Sverige var det et stort marked for rørgeneratorer.

Bedriften hadde nå 1030 ansatte og 850 av disse var på Brakerøya.

Produksjonen av Delta hvitevarer og panelovner sluttet man med i 1972, da ønsket man å satse på kraftutstyr.

National Industri ble en del av Elektro Union A/S i 1973. Foruten National (Drammen, Sarpsborg, Steinkjer og hovedkontor i Oslo) bestod det av Elektro Generator (EGA) og Nera.

I 1979 bygde de en ny fabrikk i for fordelingstranformatorer i Skotselv og overførte denne produksjonen fra Brakerøya i Drammen.

Også på generator avdelingen økte markedet ytterligere både innlands og utenlands, blant annet ble to generatorer produsert til New Zealand i 1979.

National fortsatte sine ambisjoner om å bli et internasjonalt selskap, derfor kjøpte de opp transformatorfabrikker i utlandet. Først ut var Oskarshamn i Sverige i 1977, så fulgte Hampton Virginia i USA i 1984, i 1985 Skottland med sine datterselskaper i Malaysia, Singapore og Equador, og til slutt Spania i 1988. Dette hadde også en positiv virkning på eksportkontraktene fra Brakerøya.

I samarbeid med NORAD bygde National Industri i 1981 en transformatorfabrikk i Arusha i Tanzania. Her bidro de med bygging, opplæring og drift til fabrikken kom i gang. Dette var viktig for elektrifiseringen av Tanzania og nabolandene. Man oppdaget også at det var mangel på elektriske kokeplater i området så gammelt produksjonsunderlag på Delta kokeplater ble hentet frem og en mindre bigeskjeft ble startet på fabrikken i Arusha.

Elektrisk Bureau (EB) ble i 1987 fusjonert med Elektro Union og Kjell E. Almskog (1941-) overtok ledelsen. Han hadde vært sjef et år for National Industri, i 1980, før han begynte i EB. Med han begynte økonomenes inntog i den tidligere tungt ingeniørstyrte elektroindustrien, og en helt ny tid for bedriften.

National Industri sin virksomhet ble delt i to divisjoner EB National Transformer og EB Kraftgenerering.^[2]

Det svenske selskapet Allmänna Svenska Elektriska AB (ASEA) slo seg sammen med det sveitsiske Brown, Boveri & Cie (BBC) i 1988 og dannet det multinasjonale verdenskonsernet ASEA Brown Boveri (ABB). Dette fikk følge for norsk industri, Norsk Elektrisk & Brown Boveri AS (NEBB) og ASEA Per Kure på Skøyen i Oslo ble en del av ABB. ASEA eide allerede 20% av EB og kjøpte resten i 1991, navnet på selskapet ble Norske ABB.

NEBB sin generatorproduksjon, ASEA Per Kure sin transformatorproduksjon og Richard Pfeiffer sin transformatorproduksjon ble alle flyttet til Brakerøya. Omstruktureringen i Norge kom bedriften på Brakerøya godt ut av, men de utenlandske fabrikkene National hadde kjøpt opp ble overtatt av de forskjellige lands ABB selskap.

National var ved overtagelsen blant verdens ledende produsenter av smeltetransformatorer og rørgeneratorer.

I 1994 var det ca. 500 ansatte på transformatoravdelingen og ca. 300 på generatoravdelingen, etter det sank omsetningen betraktelig og gikk det bare nedover med antall ansatte.

Konkurransen fra utenlandske firmaer ble sterkere og sterkere både for transformatorer og generatorer. Norske kunder ble mer og mer opptatt av pris og var ikke flinke til å lage en spesifikasjon med hva de ønsket, derfor tapte norske firmaer for utenlandske firmaer.

Bedriften ble fortsatt i alle år omtalt som National av Drammenserne.

I 1999 fusjonerte ABBs generatordivisjon med Alstoms generatordivisjon og ble ABB Alstom Power. Kort tid etter solgte ABB sin halvdel til Alstom og det ble Alstom Power.

Produksjonen av nye generatorer ble nedlagt på Brakerøya og overført til Alstom bedrifter andre steder i verden i 2000. Samtidig ble også produksjonen av nye transformatorer overført til andre ABB bedrifter. Utstyr til transformatorproduksjon ble overført til Ludvika i Sverige.

Alstom valgte å ikke ha noe verksted for reparasjon og service i Norge så de flyttet kontorene til Skøyen i Oslo. ABB beholdt verkstedet for reparasjon og service på Brakerøya og det fikk ansvaret for markedet i Norge, Sverige, Danmark, Island, Færøyene og Storbritannia (de fikk også ansvar for Baltikum, men dette ble ikke noe satsningsområde). De reparerte transformatorer av alle typer, fabrikater og størrelser. De beholdt også det store høyspent laboratoriet og utvidet laboratoriet for olje og papir.

I tillegg ble regenerering av transformatorolje med mobile rigger og tørking av transformatorer et stort marked.

Nye aktive deler i transformatorene (kun bytte innmaten og revidere resten) ble også en suksess. Kunder i Norge og andre land benyttet seg av denne løsningen, blant annet ble det levert en stor transformator til Ringhals.

Smeltetransformator-kunder i Norge, Sverige, Island og andre land som Saudi Arabia, hadde tidligere fått produsert mantel-transformatorer på Brakerøya og ønsket tilsvarende som reserver eller for å øke kapasiteten, fikk bygget helt nye transformatorer.

Men nedbemanningen fortsatte til det i 2003 var 75 ansatte på Brakerøya.

Da det i 2016 ble klart at det nye sykehuset i Drammen (Vestre Viken) skulle bygges på National tomta på Brakerøya så måtte ABB flytte. ABB valgte da å flytte viklingsproduksjonen til Polen og redusere verkstedet og høyspent laboratoriet kraftig i de nye lokalene og det ble nedbemanning. Det ble flyttet til det nye verkstedet i Kobbervikdalen i 2019. Når man ble fortrengt fra Brakerøya mistet man ikke bare viklings-produksjon men også kaien.

ABBs 30 bygninger (hvorav to var fredet) med til sammen 65.000 kvm industrilokaler på Brakerøya ble revet.^[3][4]

Noen av de ansatte i Sarpsborg (Rich. Pfeifer) nektet å gi opp da ABB la ned produksjonen der i 1994 men fortsatte som Norsk Trafo Service, bedriften driver fortsatt i 2021.

Transformatorfabrikken som National bygde i Steinkjer i 1972 har nå navnet Norsk Transformator A/S, den er fortsatt i full drift i 2021.

Transformator forretningsområde hos ABB ble i 2019 solgt til Hitachi, som i første omgang overtok 80,1 prosent, senere hele. Dermed ble reparasjon og service verkstedet i Kobbervikdalen en del av Hitachi Energy.