Måstad

Måstad er ei veiløs og fraflyttet grend som ligger værhardt og utsatt til på Måstadhalvøya, som utgjør den sørvestligste delen av Værøy i Lofoten, i Værøy kommune i Nordland. Det opprinnelige gårdsanlegget på plassen har gnr. 13 i Værøy og er delt flere ganger. For å komme dit må man enten gå stien, Måstadstien, eller bruke båt. Rett utenfor grenda ligger Måstadvika og Vestfjorden. Mot vest ligger Måstadheia, Måstadfjellet, Lundura og Norskehavet. Halvøyas høyest punkt er Måhornet (439 moh.) lengst i sør. Avstanden inn til Sørland er cirka 10 km om man følger stien og går korteste vei til fots, og cirka 7,3 km inn til Sørlandsvågen med båt. Folk som skal til Måstad i dag tar gjerne drosje til Nordlandshagen og går stien langs vestsiden av Værøy derfra.

Måstad har blitt skrevet på flere måter opp gjennom historien. Da professor Oluf Rygh ga ut verket Norske Gaardnavne (mellom 1897 og 1924) skrev han det som Maastad, i bind 16 om Nordlands amt. På den tiden var imidlertid det norske skriftspråket sterkt influert av dansk. Rygh forteller imidlertid at navnet ble skrevet som både Mustad og Mostad i 1567, på nytt som Mostad i 1610, så som Moestad i 1667, og igjen som Mostad i 1723.^[1]

Professor Rygh sier at opphavet til navnet har samsvar med det islandske mannsnavnet Már, som er hyppig brukt på Island, men som er ukjent i Norge. På Island finnes også gårdsnavnet Mársstaðir, som samsvarer med gårdsnavnet Måstad og mest sannsynlig er avledet fra mannsnavnet Már. Rygh nevner samsvaret mellom gårdsnavnet og de mange stedsnavnene i terrenget rundt Måstad, som Måstadvika, Måstadheia, Måstadfjellet og Måhornet, og antyder at gårdsnavnet kan ha opphav i en tapt lokalitet. Rygh sier imidlertid at denne, i likhet med personnavnet, må ha sammenheng med den norrøne benevnelsen már, som rett og slett betyr måke eller måse og er et dagligdags syn på halvøya.^[1]

Måstad kan nås til fots. For de som ønsker å bli natten over er det mulighet for enkel innkvartering på skolehuset i Måstad, etter avtale med turistkontoret. På Måstadhalvøya finnes også noen av Norges aller rikeste fuglefjell, som er viktige hekkeplasser for flere arter av sjøfugler. Måstadfjellet omfattes i så måte av både Måstadfjellet naturreservat og Måstadfjellet landskapsvernområde, to verneområder som grenser opp mot hverandre og har ramsarstatus.

På det meste bodde det rundt 150 mennesker i grenda Måstad, men på 1960-tallet flyttet de fleste vekk derfra, til fordel for et enklere liv andre steder. De fleste flyttet da til Sørværøy, hvor havneforholdene for større fiskebåter med motor var bedre. I Måstad fantes det kun støer og vorrer for tradisjonelle mindre fiskebåter med årer og uten motor. Den aller siste personen som bodde i Måstad flyttet til Sørværøy i 1978.^[2] Ved hjelp av statstilskudd ble noen hus flyttet til andre siden av øya (Sørværøy), og noen innbyggere emigrerte også til Amerika, spesielt Canada hvor slektsnavnet Mostad ennå er å finne.

Folket i Måstad levde primært av fiske, men de spedde på med enkelt husdyrhold og fangst av sjøfugler, og spesielt lunde (Fratercula arctica) var viktig. I Lundura, som ligger vestvendt like nord for Måstadheia og nordvest på halvøya, har det tradisjonelt hekket lunder i titusentall opp gjennom århundrene. Flere andre navn på vestsiden av halvøya vitner også om hvor viktige sjøfuglene var for folket her, som Skarvhamran, Krykkjesteinan, Krykkjebakkan, og Lundsteinen øverst i Lundura. Kjøttet fra fuglene ble saltet og lagret på høsten og ga et kjærkomment tilskudd til kosten når fisket var dårlig. I tillegg til lunde ble det også fanget teist, samt egg etter gråmåke, krykkje, alke og lomvi. Måkeeggene var ferskvare, men eggene etter alke og lomvi kunne holde seg til ut på høsten om de ble gravd ned i tørr sand.

Under fangst av lunde brukte man ulike teknikker, men her i Måstad var den karakteristiske lundehunden åpenbart i bruk lenger enn andre steder. I dag finnes det om lag 700 individer av denne spesielle hunden rundt om i Norge, men da andre verdenskrig brøt ut holdt den på å dø ut. Bare flaks og tilfeldigheter gjorde at den overlevde, her i Måstad. Derfor kalles den også av og til for «måstadhund», ettersom samtlige hunder i dag kan spores tilbake til bestanden av lundehunder som eksisterte i Måstad rundt 1939/1940.

Folket i Måstad fanget også havørn (Haliaeetus albicilla) i levende live og med bare hendene. Et såkalt ørnhus ble satt opp i utkanten av steinura der ørna jaktet. Fangsthuset hadde ei murt glugge som vendte mot plassen der et åte ble lagt ut. Åtet var festet til ei tynn snor som strakk seg inn i fangsthuset gjennom glugga, der fuglefangeren befant seg. Når ørnen tok åtet dro fuglefangeren åtet litt og litt nærmere glugga, og når ørnen var nær nok grep fuglefangeren raskt tak i føttene på ørna og dro den inn i fangsthuset, der hodet på fuglen ble vridd om.

• 
  Måstadhalvøya med Måstadfjellet
• 
  Måstad, år 1900
• 
  Måstad, år 2009
• 
  Noen av husene blir vedlikeholdt...
• 
  ...mens andre forfaller.
• 
  Norsk lundehund
  «måstadhund»,

• Johnson, Pål Espolin (1975). Alt for Norge: historien om et utvær. Oslo: Cappelen. ISBN 8202033675. 

• Måstad og Måstadheia, Værøy (407 m.o.h) Arkivert 9. juli 2021 hos Wayback Machine.. Mellom bakkar og berg (turblogg), 6. juni 2015.