Reindrift

Reindrift har i mange århundrer vært en viktig næringsvei i Norge, Sverige, Finland og Russland. Næringen er nært knyttet til samebefolkningen, urbefolkningen i disse landene, selv om også andre driver med slik næringsvirksomhet. I Norge kan kun personer av reindriftssamisk ætt drive reindrift innenfor reinbeitedistriktene. Utenfor reinbeitedistriktene kan også andre enn samer drive med reindrift. Rein avles først og fremst for kjøttet og skinnet, men også hornene (geviret) og i en viss grad kan melken utnyttes.

Tamreindrift var fra gammelt av utbredt i de nordlige områdene i Europa og Asia, innenfor Norge, Sverige, Finland, Russland, Mongolia og Kina. I dag fins det også reindrift på det nordamerikanske kontinentet, innenfor Alaska i USA og NWT i Canada samt en liten flokk i Skottland. Det drives reindrift i 28 regioner og det er nærmere 100 000 reineiere eller reingjetere og det antas at det er 2,5 millioner tamrein. Arealet med reindrift er på 4,8 millioner km², noe som er mer enn ni–ti ganger så stort som Norge. I Norge finnes det reindrift fra Jotunheimen i sør til den landegrensen mot Russland i nord.

Tamreindriften har fra gammelt av blitt drevet av mer enn et tyvetalls forskjellige nordlige urfolksgrupper, der i blant samene i Fennoscandia og på Kolahalvøya i Russland. Den største konsentrasjon av tamrein finner man i dag i de samiske bosetningsområdene i Fennoscandia og hos nenetserne som holder til i områdene på øst- og vestsiden av Uralfjellene i Russland. Men også andre uralske folk som khanti, mansi, selkups, enets, nganasan og ketere driver med reindrift. Altaiske folk som dolganarer, tofalarere, todzhatuva, soyot, dukha og tungusiske folk som evener, evenker, negidaler og oroker. Også innen paleosibirske folk finnes det reindrift, chukchi, koryak, tsjuvanere, yukagir og andre folkegrupper som komier, yakutere, inupiat, yupik og inuitter.^[1][2]

I Norge er det først og fremst samene som driver med reindrift. Samenes reindriftsområdet strekker seg fra helt nord i Norge til områder nede ved Femunden. Det er også fire tamreinlag i Norge, Lom Tamreinlag i Fossbergom, Vågå Tamreinlag i Vågå, Fram Reinlag i Valdres og Jotunheimen, og Filefjell Reinlag på Filefjell og i Hemsedal. Reindriften foregår på 140 000 km^2, som er ca. 40 % av landarealet i Norge, det er 140 kommuner i Norge som har reindrift. I underkant av 3 000 personer er knyttet til samisk reindrift og det er ca. 180 000 rein i Finnmark, i hele Norge er det ca. 240 000 tamrein.^[3]

I Sverige, som i Norge, har det vært en økende bekymring for at reindrifta på grunn av rovdyr, bruksendring av areal, fôrmangel og klimaendringer. Det er samene som driver med reindriften, med noen få unntak. For å kunne drive reindrift i Sverige må man være medlem av en sameby etter "Rennäringslagen" (1971). Fra 1880 har antall rein variert noen men ligget rundt 225 000 dyr, på begynnelsen av 2000-tallet var det rundt 261 000 dyr. Rapporter fra forskere sier at reindrifta nå klarer seg like bra som før og er ikke truet.^[4]

Som i Norge og Sverige er det samene som driver mest med reindrift i Finland. Men på 1700-tallet begynte finner med rein, da mest sammen med annen næring som jakt, fiske, dyrehold eller jordbruk. Reindrift i Finland er regulert av Poronhoitolaki (Reindriftsloven) I Finland er det ca. 5 000 eiere av rein, hvorav kun 1000 er samiske reineiere. I 2013 var det ca. 192 000 rein i Finland. ^[5]Reindrift i Finland er delt inn i to områder: det nordlige området og det sørlige området. I det nordlige området drives reindrift i fjellområdene og i det sørlige området drives reindrift i skogsområdene. I nyere tid er lønnsomheten redusert litt men reindriften er fortsatt drivkraften bak samisk kultur. For å forbedre lønnsomheten har mange, fra begynnelsen av 2000-tallet, satset på utvikling av flere forskjellige prosjekter som utvikling av avl og produksjon av fôrblandinger beregnet på rein. Det ble produsert nesten 17 millioner kilo for beregnet på rein i 2010.^[6]

Det samiske bosetningsområdet strekker seg også inn på Kolahalvøya i Russland. I tillegg til samene lever nenetserne i Russland, de lever et liv som ligner samenes, de skifter bosted etter årstidene og om vinteren holdt de seg nær tregrensen og flyttet til kysten for sommeren. Om vinteren drev hver familie sin egen reinflokk, og om sommeren beitet flokkene sammen. I moderne tid forvaltes reinflokkene i nenets av produksjonssamvirke. Økningen i besetningsstørrelser har skapt bekymring for bærekraften til beitemarker. Den tradisjonelle levemåten til nenets er truet av olje- og gassindustrien, som tar opp mye av Nenets beite- og jaktområder. Det er også en rekke forskjellige andre urfolk i Russland som driver med reindrift.

Den canadiske regjeringen startet i 1929 et prosjekt med å flytte 3 000 reinsdyr fra Alaska til Canada. Flyttingen var komplisert og tok hele 5 år. Reinen brukes til å gi inuittene kjøtt og skinn. Reinflokken svinger i dag mellom 2 000 og 3 000 dyr, de gjetes av gjetere som sørger for at de kommer seg til områder med tilstrekkelig fôr og ikke angripes av ulv eller krypskyttere.^[7][8]

Det er ingen stor reindrift i Skottland, kun en flokk som på 2000-talet har vært på rundt 150 dyr. Ville reinsdyr levde der i steinalderen og en tid fremover. Flere har prøvd å innføre reinsdyr til Skottland for å starte reindrift, i 1790-årene importerte den fjerde hertugen av Atholl 14 rein (kun 3 overlevde transporten) fra Arkhangelsk, i 1816 importerte Robert Traill to simler og en okse fra Arkhangelsk, også jarlen av Fife prøvde å importere rein men ingen av disse forsøkene ble noen suksess og dyrene døde. Først i 1952 når Mikel Utsi fra Jokkmokk og hans kone antropologen Ethel John Lindgren fra USA importerte rein fra Jokkmokk ble det en flokk som har overlevd siden. Senere har noen dyr fra Norge og noen fra Russland blitt tatt inn i flokken til Reindeer Company Limited.^[9]

I 1952 starte man reindrift ved Nuup Kangerlua på Vestgrønland. 263 dyr, mest simler og årskalver, ble fraktet med båt fra Nordkinnhalvøya og to reingjetere, John Erik Eira og John Johnsen Balto, var med til Grønland. Reindriften holdt på helt frem til i 1990-årene.^[10][11]

Det er også gjort forsøk på reindrift på Island. Det ble innført rein fra Norge i 1771–1787 og rundt 1850 som ble plasser både på sørvest, nord og øst siden av Island. En av dem som sørget for rein til Island var Peder Jansen, som ble påskjønnet for dette av amtmann Ole Hannibal Sommerfelt. Reinen på Island ble snart forvilla og det finnes ennå rein på Øst-Island.^[12]

Reindriften utviklet seg fra veidekulturen, men det er vanskelig å tidfeste akkurat når overgangen fra villreinjakt til tamreindrift skjedde. Trolig har det skjedd gradvis og over lang tid. Kanskje også til ulik tid i ulike deler av disse landene.

I norsk sammenheng hører man først om reinhold i vikinghøvdingen Ottars beretninger til Alfred den store på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde cirka 600 rein, deriblant seks lokkerein som var svært verdifulle blant «finnene» (les: samene), fordi de ble benyttet som lokkedyr under villreinjakt. Det finnes også tidlige beskrivelser av samer som brukte tamrein som kjørerein, kløvdyr og melkedyr.

På 1500- og 1600-tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, samtidig som fangst- og jaktmetodene ble mer effektive. Samtidig økte tamreinflokkene, som måtte flyttes rundt på beite etter mønster av villreinens vandringer. Ifølge Knut H. Røed med flere var i denne epoken at samene ble reindriftsnomader. Mye av den genetiske variasjonen fra villreinen forsvant og ble erstattet av nye slik at den nye tamreinen ble ulik den tidligere villreinen i Finnmark. Dette skjedde trolig ved innførsel av en fremmed bestand tamrein til Finnmark blant annet fra Russland og Karelen.^[13]

Reinen har egenskaper som gjør at menneske og dyr har utviklet sterke bindinger over lang tid. Folk i nord lærte tidlig å utnytte rein og deres svært gode egenskaper når det gjelder tilpasning til hardt klima, kort vekstsesong og lange vintre. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Rein er også lett å temme, på grunn av gunstig sosial struktur, toleranse og fleksibilitet for nye vaner og mat, mulighet for redusert fluktrespons og toleranse for mennesker.^[14]

I løpet av 1950- og 1960-årene innførte samene spesielt to nyvinninger som fikk stor betydning, nemlig lange gjerder og snøskutere. Med tverr- og skillegjerder ble det mye enklere å skille og flokkene fra hverandre. Dermed ble behovet for arbeidskraft redusert, slik at behovet for mange folk hele året ble erstattet av sesongvis stort behov for arbeidskraft. Snøskuteren ga gjeterne både stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem og arbeide på skift med reinflokken. Av andre fordeler for reindriften var bilveier som lettet transporten.^[15]

Reindriftsavtalen er en avtale mellom den norske staten med Landbruks- og matdepartementet og reindriften med Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Avtalen ble inngått i 1976. I henhold til avtalen gis det næringsstøtte med det formål å likestille reindrift med jordbruket. Avtalen består av en hovedavtale og en korttidsavtale som det forhandles om hvert år.^[16] NRL ga i en pressemelding i 1976 følgende uttalelse: «Ved å gi NRL forhandlingsrett og næringen et selvstendig avtaleverk, har staten anerkjent reindriftnæringens verdi som ressursutnytter og matprodusent. Samtidig har staten erkjent næringens betydning for samisk språk og kultur, ved å gi en såvidt liten næring et selvstendig avtaleverk.»^[17]

I 1978 kom reindriftsloven, og sammen med Reindriftsavtalen ble den ansett som virkemidler for å lede reindriften inn på en ny kurs. Målet var å redusere det totale antallet rein og de som drev med reindrift. Hensikten var myndighetenes ønske om større lønnsomhet. Imidlertid skjedde det motsatte, både antallet rein og reineiere økte. Blant annet økte antallet rein i Kautokeino med det dobbelte og antallet reineiere ble også sterkt økt i løpet av 1980-årene. Det var blitt innført driftsenheter, der ideen var at det bare skulle være én driftsenhet per familie, der familiefaren skulle være leder og eier. På noe sikt viste det seg vanskelig for myndighetene å avgjøre hvem som skulle tildeles driftsenheter. Utfordringen var at i mange husholdninger var voksne medlemmer som fra før var aktive reineiere, dermed kom mange husholdninger til å bestå av både to og tre driftsenheter. Hver av disse fikk også økonomisk tilskudd, som opprinnelig var beregnet for en hel husholdning. En hadde ikke tatt høyde for at mange samiske familier hadde mange barn og at det var vanlig at voksne barn bodde sammen med foreldrene sine.^[18]

Reindrift er etter norsk og svensk lov en samisk næring, forbehold samer. I Russland og Finland er den derimot ikke forbehold samer. Videre stadfester reindriftsloven at innlandsfiske, uttak av materialer til håndverksprodukter (duodji) og vedsanking er en del av retten til å drive reindrift.^[19]

Reinsamene må drive med sin næring på samme måte som andre forretninger må drive lønnsomt og rasjonalisere. På grunn av store vannkraftutbygginger i Nord-Sverige har mange tradisjonelt gode kalvingsplasser blitt lagt under vann. I tillegg kommer veiutbygginger, industri og samfunnets inngripen på andre måter. Bevegelsesfriheten for reindriften er derfor blitt sterkt begrenset.^[20]

I Norge har reindriftsnæringen tilgang på ca. 40 % av landarealet, mens den på svensk side av grensen har tilgang på ca. 30 % av landarealene. Det er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og i lokal sammenheng har den stor betydning, såvel økonomisk som kulturelt og for sysselsettingen. Reindriften danner også en viktig del av det materielle grunnlag for samisk kultur.

På bakgrunn av nasjonale forpliktelser, nedfelt i Grunnloven og i folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees den norske reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken bygger derfor på to selvstendige grunnlag: den næringspolitiske produksjonsverdien og den samepolitiske kulturverdien.

Samisk reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite hele året. Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, må reinen flyttes mellom ulike beiteområder i årets løp. Flyttemønstret er det samme år etter år, men variasjonen i naturforholdene fører til store regionale forskjeller mellom ulike deler av reindriftsområdet. Reindriftsåret deles inn i åtte årstider, og reindriftssamene kalles derfor også «åtte-årstiders-folket». I Norge kan avstandene som tilbakelegges ved hovedflyttingen vår og høst variere fra 10 km til opp mot 500 km.

Det var i 2020 om lag 215 000 reinsdyr i reindriften, hvorav 140 000 i Finnmark.^[21] Mellom 60 000 og 85 000 dyr rapporteres som rovvilttap årlig.^[21] Et normalår slaktes det 75 000 dyr og med en slaktevekt på 1600 tonn.^[22][23] Det er mindre enn 0,5 % av kjøttproduksjon i Norge.^[24]

Reindriftsnæringens inntekter pr år 2016-2019

	årlige inntekter	andel av intektene
Salg av kjøtt og inntekter av produksjon	175 mill. kr	48%
Statsstøtte	100 mill. kr	28%
Erstatninger (rovdyrtap og areal)	85 mill. kr	24%
SUM inntekter	360 mill. kr

• Reindriftsforvaltningen
• Reinpolitiet
• Rein
• Lappekodisillen
• Samer
• Nenetsernes
• Chukchi
• Enets
• Evenker
• Inuitter.
• Ketere
• Khanti
• Komier
• Mansi
• Nganasan
• Selkups
• Tsjuvanere
• Yukagir
• Yupik

• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (på svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Berg, Bård A. (1994). Fra veidekultur til reindriftsavtale. Bodø lærerhøgskole. 

• Reindriftsforvaltningen (Norge)
• Rein Data Arkivert 16. januar 2010 hos Wayback Machine.
• Direktoratet for naturforvaltning (Norge)
• Lov om reindrift (Lovdata)

• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av reindriftsutøver
• Mytene om reindrift