Kyndelsmesse

Kyndelsmesse (på latin Praesentatio Domini; formelt «festen for Herrens fremstilling i templet», latin Missa Candelarum, også kalt Purificatio Mariæ)^[1] er en katolsk og ortodoks festdag som feires 2. februar til minne om fremstillingen av Jesusbarnet i tempelet i Jerusalem førti dager etter fødselen.^[1][2]

Det norske navnet «kyndelsmesse» kommer fra norrønt kyndill, jfr latin candela («stearinlys»), og kommer av de vokslysene som ble delt ut til kirkelyden under messen. Dagen ble avskaffet som helligdag i Danmark-Norge ved festdagsreduksjonen i 1771.^[2] I Danmark var kyndelsmesse viktig fordi folk da regnet med å ha halve vinteren bak seg. Helst skulle bonden ha halve vinterforrådet tilbake, for å klare seg til kyrne kunne slippes ut på beite i mai.^[3] I Danmark ble festdagen ofte kalt kjørmes, og kjørmes-knud var «kyndelsmesse-knute», der «knute» betyr «streng kulde».^[4]

Fremstillingen i tempelet var en jødisk tradisjon som ble utført førti dager etter fødselen for gutter og åtti dager for jenter; tilsvarende morens renselsperiode etter fødselen.^[5]

Ifølge Lukasevangeliet tok Maria og Josef sønnen med til tempelet for å omskjæres førti dager etter fødselen, og da man først feiret Jesu fødselsdag den 6. januar, ble hypapante feiret 14. februar.^[6] Senere ble fødselsdagen flyttet til 25. desember, og det følger da at man daterer fremstillingen til 2. februar.

Festen ble først feiret til minne om møtet mellom Jesusbarnet og Simeon (Luk 2, 25–40)^[1][7], og var kjent som Sankt Simeons dag, eller hypapante (gresk for «møte»).^[7] Den oldkirkelige pilegrimen Egeria skrev at den ble feiret i Jerusalem allerede ca. 386 med en prosesjon fra Gravkirken til Himmelsfartskapellet.^[7]

I 542 innførte keiser Justinian festen i Konstantinopel. Da hadde den allerede kommet til Roma, hvor pave Gelasius I hadde fremmet den på slutten av 400-tallet.^[7] Den fikk imidlertid ikke skikkelig fotfeste i vest før under pave Sergius I mot slutten av 600-tallet, som også bestemte at alle vokslys som skulle brukes i kirkene kommende år, skulle velsignes denne dagen.^[2][7]

Feiringen har blitt satt i sammenheng med den romerske fruktbarhetsfesten lupercalia, trolig den aller eldste romerske skikken feiret 15. februar hvert år, med ofring av geiter og valper og de hellige kakene bakt av vestalinnene, av de første kornaksene fra forrige kornhøst^[8] – en skikk i etterkant av lysprosesjonen 2. februar til ære for gudinnen Ceres.^[7][9]

Festen fikk etter hvert karakter av en Mariafest. Slik er den også beskrevet i Missale Romanum fra 1570. Etter andre Vatikankonsil ble den igjen en Kristusfest, i likhet med Maria budskapsdag som også i lang tid hadde blitt feiret som Mariafest. I 1969 ble det formelle navnet Praesentatio Domini, «Herrens fremstilling». Ut fra katolsk teologi var dette mer korrekt, ettersom den katolske kirke anser Maria som født skyldfri og derfor uten behov for noen renselse.^{[trenger referanse]}

Som merkedag for vinteren ble det tatt varsler for været.^[3]

I Norge var kyndelsmesse, eller «kyndelsmess» som den gjerne ble kalt, en viktig festdag. Mange steder på Vestlandet og i Nord-Norge var det vanlig å se på kyndelsmesse som den siste juledagen. Man spiste gjerne julemat og hadde flotte feiringer i kirkene.^[2] Etter at dagen opphørte å være helligdag i 1771, ble den mange steder videreført som en «prikkedag», en «halv-helligdag» da tjenestefolket skulle ha fri, og minst mulig gjøres.^[10]

Det var ikke vanlig å ta med seg velsignede vokslys hjem fra kirken, men å støpe egne talglys til denne dagen. Dagen er avmerket med et syvarmet kandelaber på primstaven.^[2]

I folketradisjonen var det vanlig å se på barns atferd denne dagen og lese varsler ut fra denne. Kyndelsmesse ble ofte regnet som midtvinters, og den som hadde brukt opp mer enn halvparten av korn, fôr og annet som var lagret for vinteren, kunne være ille ute.^[2]

• (en) Candlemas Day – kategori av bilder, video eller lyd på Commons