Kitáb-i-Íqán

Iqan eller Kitáb-i-Íqán (Visshetens Bok) (arabisk: كتاب الإيقان‎, persisk كتاب ايقان ) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh ca. 1862-1863, ved slutten av hans landsforvisning i Bagdad, som et svar til en av Bábs morbrødre. I boken beskriver han sin teologi, og tar opp temaet Guds enhet; de guddommelige budbærerne blir sett som "speil" via menneskene kan forstå Gud, og den essensielle enheten i deres læresetninger.

Det sentrale budskapet er at bahai er en monoteistisk religion, at det finns bare en Gud. Religionen er en enhet (men med mange guddommelige budbærere eller manifestasjoner og profeter), og at menneskeheten også er en enhet. Bahá'u'lláh presenterer i boken hva han oppfatter som bevis for den guddommelige skikkelsen i Bábs åpenbaring. Han beskriver videre hvordan profetene opp gjennom tiden møter opposisjon og fornektelse gjennom åndelig blindhet og gjerrighet hos et fanatisk lederskap og presenterer de kvaliteter den sanne søkeren må ha. Videre tar han opp den åndelige meningen angående profetier rundt Kristi gjenkomst, den tolvte imam og begreper som oppstigelse og dommedag.

Boken ble første gang trykket i 1881 i Bombay.

• Teksten finnes i antologien Bahá’í-troens skrifter, 2007

• Søk i den engelske utgaven av Kitáb-i-Íqán