Juridisk kjønn

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

Juridisk kjønn er i Norge det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret. Dette kan være «mann» eller «kvinne». Juridisk kjønn tildeles vanligvis barn etter fødselen ved at helsepersonell sender melding til folkeregisteret. Det kan seinere endres av den enkelte ved å sende en søknad til registeret.

Lov om endring av juridisk kjønn blei foreslått av regjeringa Solberg, vedtatt av Stortinget 6. juni 2016, sanksjonert av Kongen i statsråd 17. juni og trådte i kraft 1. juli samme år. Lovforslaget fikk brei støtte i Stortinget, der 79 representanter stemte for og 13 mot. Loven blei støtta av Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, SV og MDG.^[1]

Før 2016 var det ikke særskilt regulert i lov eller forskrift en prosedyre for når og hvordan kjønn kunne endres i folkeregisteret. Det var likevel etablert som forvaltningspraksis at dette kunne gjøres på visse vilkår, herunder måtte helsemyndighetene bekrefte at personen det gjaldt, hadde blitt sterilisert.^[2] Kravet om sterilisering fikk kritikk for å være et brudd på menneskerettighetene,^[3] og det blei avskaffa gjennom ny praksis som blei fastslått i lov om endring av juridisk kjønn. Begrepet juridisk kjønn brukes første gang i norsk lovverk i denne loven.^[4]

Loven fastslår i paragraf 1 at med juridisk kjønn menes «det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret».^[5] Lov om folkeregistrering fastslår i paragraf 3-1 at «kjønn» er ei opplysning som kan registreres og knyttes til den enkelte innbyggers fødselsnummer eller d-nummer. Videre sier forskriftene til denne loven at det er kategoriene «mann» og «kvinne» som kan benyttes som kjønnsopplysning.^[6] Første gangs registrering skjer ved fødselsmelding fra lege eller jordmor til Skatteetaten, som er ansvarlig for folkeregisteret. Er det ikke lege eller jordmor til stede ved fødselen, skal mora til barnet sende inn fødselsmelding.^[7]

Lov om endring av juridisk kjønn gir i paragraf 2 personer som er bosatt i Norge, rett til å endre sitt juridiske kjønn, dersom vedkommende opplever å ikke tilhøre det registrerte kjønnet.^[8] Personer over 16 år kan på sjølstendig grunnlag endre juridisk kjønn, også om de er satt under vergemål. For barn mellom 6 og 16 år kreves samtykke fra den eller de som har foreldreansvar.^[9]

Endring skjer ved at en henvender seg til Skatteetaten og mottar et søknadsskjema og informasjonsmateriell. Søkeren sender så inn skjemaet med vanlig post. Det er ikke lagt opp til digital søknad. Framgangsmåten gir søkeren noe betenkningstid (refleksjontid) og er ment å hindre spontane søknader.^[10] Skattekontorets vedtak kan påklages til Statsforvalteren i Oslo og Viken (uansett hvilket fylke avgjørelsen er gjort i). Dette forvalterembetet behandler også søknader fra barn mellom 6 og 16 år, dersom bare en av dem som har foreldreansvar, har gitt samtykke.^[11] Endring av kjønn for barn under seks år kan bare skje dersom barnet har «medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling» (interkjønn).^[12][13]

Paragraf 6 i loven fastslår at det er det juridiske kjønnet som skal legges til grunn i forståelsen av begrepet «kjønn» i andre lover og forskrifter, med unntak for barnelovens regler om foreldrerett og foreldreansvar. Her skal fødselskjønnet gjelde.^[14]

Begrepet «kjønn» har vært brukt og brukes i ei rekke norske lover og forskrifter uten at det har vært ansett nødvendig å definere det. I ei offentlig utredning (NOU) fra 2009 er det lagt til grunn at kjønn kan forstås som den tradisjonelle todelinga mellom menn og kvinner basert på kroppslige, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer, uten at dette blei forklart nærmere.^[15]

Før loven om endring av juridisk kjønn kom, var muligheten for endring av kjønnsinformasjon i folkeregisteret ikke lovfesta.^[16] Kjønn kunne endres bare dersom det blei stadfesta fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) at personen hadde diagnosen transseksuell og hadde gjennomført et komplett behandlingsprogram ved NBTS.^[17]

Likestillings- og diskrimineringsombudet behandla i 2014 en klage fra en person som hadde fått avslag på søknad om å få endre juridisk kjønn uten å ha diagnosen transseksuell. Ombudet mente at avslaget var diskriminerende etter dagjeldende lovverk, som forbød diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.^[18]

I internasjonale reisedokumenter som pass markeres kjønn med bokstaven F for kvinne (female) og M for mann (male). Regelverket fastsatt av ICAO (den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart) åpner imidlertid også for et tredje alternativ, X. Dette alternativet vil kunne brukes av personer som opplever seg verken som mann eller kvinne (ikke-binære), eller av personer som av andre grunner ikke ønsker å være registrert med noen av de to tradisjonelle kategoriene.^[19] Den norske folkeregisterforskriften tillater for tida ikke registrering av et slikt «tredje kjønn». Regjeringa Støre har høsten 2021 igangsatt et utredningsarbeid knytta til spørsmålet.^[20]

Lov om endring av juridisk kjønn har i hovedsak rettsverkning på to felt. For det første etablerer loven enkeltpersoners rett til sjøl å bestemme hvilket juridisk kjønn vedkommende har og retten til å endre dette. For det andre klargjør den betydninga av begrepet «kjønn» i andre rettskilder, der dette ikke er definert.

Rettsfelt der kjønn kan ha betydning er for eksempel:^[21]

• opplysninger på pass og id-kort
• kjønnspoeng ved opptak til høyere utdanning
• kjønnsbalanse i offentlige utvalg, i allmennaksjeselskap og blant meddommere
• rettigheter som foreldre
• trygdeytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon
• assistert befruktning
• opplysninger i helseregistre og pasientjournaler
• kroppsvisitering
• soning i fengsel
• nyutstedelse av vitnemål og attester etter endring av kjønn
• kirkelige vigsleres rett til å vie brudepar av samme kjønn

Loven sier ikke noe om hva «kjønn» betyr i sammenhenger som ikke er lovregulert. Eksempelvis finnes det ikke noe i lover eller forskrifter om kjønnsdelte offentlige toaletter, og det er derfor ikke eksplisitt lovfesta at det er juridisk kjønn som skal brukes for å tolke hvem som kan bruke hvilket toalett. Imidlertid kan bestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven om forbud mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet forstås som at det vil være forbudt å nekte noen adgang til det toalettet som samsvarer med vedkommendes juridiske kjønn.^[22]

Likestillings- og diskrimineringsloven vil også kunne brukes i andre sammenhenger som ikke har direkte lovregulering knytta til kjønn. Det er likevel uklart hvordan det skal tolkes at loven nevner både kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som mulige diskrimineringsgrunnlag.^[23]

Endring av juridisk kjønn gir ingen automatisk rett til kjønnsbekreftende behandling. Slik behandling skjer fortsatt etter medisinsk vurdering.^[24]

Begerepet «juridisk kjønn» og loven om endring av dette har blitt kritisert fra ulike hold. I kommentarutgaven til loven drøfter forfatteren av boka, Lars Andre Strøm Arnesen, blant annet følgende påstander som er framkommet i omtale av og debatt om loven:^[25]

• Loven gjør «kjønn» til et subjektivt fenomen i stedet for et objektivt faktum.
• Loven kan skape uklarhet rundt regler om kjønnskvotering og kjønnsbalanse.
• Loven kan skape uklarhet rundt regler om kjønnsdelte rom (toaletter, garderober) og institusjoner (fengsler, krisesentre).
• Loven viderefører tradisjonelle kjønnsroller.
• Spesialbestemmelsen om at «fødselskjønn» skal gjelde i visse tilfeller (barneloven), undergraver formålet bak loven.
• Det er uheldig å tillate endring av juridisk kjønn hos barn (eventuelt umyndig ungdom),
• Aldersgrensene i loven er for strenge.
• Loven åpner ikke for registrering som «tredje kjønn» el.l.

Generelt er det kommet kritikk av at lovens forarbeider er knappe og uten nærmere analyse av konsekvensene av at folkeregistrert kjønn skal legges til grunn ved forståelsen av andre lover og forskrifter.^[26]

Spesifikt lovverk om juridisk kjønn dreier seg i stor grad muligheten til å endre kjønn. Det er store variasjoner i hvordan dette reguleres – eller om det i det heile tatt er mulig. Organisasjonen Transgender Europe, som overvåker transpersoners situasjon særlig i Europa og Sentral-Asia, utgir årlig rapporten Trans Rights Map. Ifølge 2021-utgaven er det i 39 av 54 undersøkte land juridiske eller administrative forordninger som gjør det mulig for transpersoner å få sitt kjønn anerkjent.^[27] Av disse krever 28 land en diagnose, og 10 krever sterilisering (noe som var et krav også i Norge inntil 2016). Åtte av de undersøkte landa har bestemmelser som fastslår at den enkelte som kan bestemme sitt juridiske kjønn.^[28]

I Europa var det i 2021 følgende land som ikke hadde prosedyrer knytta til juridisk kjønn for transpersoner (legal gender recognition): Ungarn, Albania, Nord-Makedonia, Bulgaria og Nord-Irland.^[29]

I Danmark skiller regelverket seg fra det norske i hovedsak på tre punkter: Søkeren må være fylt atten år, det er en refleksjonsperiode på seks måneder, og det er mulig å velge kjønnskategorien X.^[30] I Sverige kreves diagnosen transseksualisme for å kunne søke om endring av juridisk kjønn.^[31] Finland krever sterilisering for endring av juridisk kjønn.^[32]

• Lars Andre Strøm Arnesen: Lov om endring av juridisk kjønn. Lovkommentar, Universitetsforlaget 2020, ISBN 978-82-15-03210-8.

• Lov om endring av juridisk kjønn; i referansene omtalt som LEJK.
  • Regjeringas lovproposisjon (Prop. 72 L (2015–2016))
  • Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen i Stortinget (Innst. 315 L (2015–2016))