Hopp til innhold

Ian Dury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ian Dury
Født12. mai 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Harrow
Død27. mars 2000[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (57 år)
London[5]
BeskjeftigelseSkuespiller, sanger og låtskriver, sanger, filmskuespiller, kunstmaler, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedRoyal College of Art
The Royal Grammar School, High Wycombe
Chailey Heritage School
Walthamstow College of Art
BarnBaxter Dury
NasjonalitetStorbritannia
GravlagtGolders Green Crematorium[6]
Medlem avKilburn and the High Roads
The Blockheads
Musikalsk karriere
SjangerPub rock, new wave
InstrumentVokal
Aktive år1970–1992
PlateselskapDawn Records, Dawn Records, Epic Records
Nettstedhttp://www.iandury.co.uk/
IMDbIMDb
Ian Dury på Commons

Ian Dury (1942–2000) var en engelsk sanger, kunstner, skuespiller og frontfigur i gruppen Ian Dury & the Blockheads.

I en alder av syv år ble Dury rammet av polio,[7] noe som skulle merke ham for livet. Han tilbrakte to år på sykehus før han ble sendt på en skole for barn med funksjonsnedsettelse. Sykdommen gjorde permanent skade ved at muskelvevet i venstre arm og bein ble underutviklet. Blant annet var han livet ut avhengig av skinne og stokk og måtte ha hjelp til mange dagligdagse aktiviteter.

Som tenåring ble Dury interessert i Teddy boy-kulturen og begynte å høre på noen av de mest kompromissløse rockerne på sin tid, som Eddie Cochran og ikke minst Gene Vincent. Dette, blandet med handikappet, gjorde ham til et yndet mobbeoffer blant de eldre elevene etter at han i 1954 hadde begynt på en skole for funksjonsfriske. I 1959 ble han tatt opp på kunstskole, og i 1964 ble han tatt opp på prestisjefylte Royal College of Art. Etter endt utdanning jobbet han en periode som lærer på deltid, men etter at han i 1971 grunnla pubrock-bandet Kilburn & the High Roads sammen med studiekamerater sa han opp for å satse på musikken på heltid.

Gryende suksess, 1971–1980

[rediger | rediger kilde]

Kilburn & the High Roads, også kjent som The Kilburns, var fremfor alt Durys eget prosjekt. Han var vokalist og den ubestridte lederen i bandet, og bandmedlemmene ble hyppig skiftet ut etter Durys forgodtbefinnende. I 1972 flyttet bandet til London, der de spilte på ulike puber og der konsertene deres fikk ry på seg for å være svært utagerende. Flere av de ledende personlighetene i punk- og new wave-bevegelsen, som Johnny Rotten, Lene Lovich og Madness var blant dem som lot seg inspirere av Kilburns, Madness har endog omtalt seg selv som et tributeband for Kilburns.

I 1973 bidro dette ryktet til at de ble med The Who som oppvarmingsband på deres turne i Storbritannia, og året etter kom debutsingelen «Rough Kids». Denne ble fulgt opp av singelen «Crippled with nerves», før albumet Handsome kom i 1975, men misnøye med produksjonen og stadige utskiftninger av bandmedlemmer bidro til at bandet aldri klarte å slå gjennom blant et større publikum, og ikke lenge etter debutalbumet gikk bandet i oppløsning.

En av de siste som sluttet seg til Kilburns var gitaristen og organisten Chaz Jankel, og etter at bandet ble opplyst, fortsatte Dury og Jankel å skrive sanger sammen. Jankel var sterkt inspirert av svart amerikansk musikk, særlig funk, noe som ga musikken deres en særlig dimensjon. Nærmest ved en tilfeldighet kom de i kontakt med Stiff Records, og sammen med Norman Watt-Roy på bass, Charley Charles og John Turnbull på gitar, begge fra bandet The Loving Awareness spilte de inn singelen «Sex & Drugs & Rock & Roll». Singelen, som ble gitt ut under Durys navn og der han selv bidro med vokal, ble ingen storselger, men den fikk gode kritikker, og punkens inntog på det britiske markedet bidro til at den fikk en viss utbredelse. Tittelsangen regnes ofte også som opprinnelsen til dette begrepet, som siden har etablert seg som betegnelse på en viss rock'n'roll-livsstil.

Singelen ble fulgt opp med albumet New Boots and Panties!!, også denne kreditert Dury som soloartist. Den kom ikke inn på listene da den ble gitt ut, men har senere solgt til platinaplate, og er den dag i dag en av Stiff Records' mestselgende plater. Med på plata var også tidligere Kilburns-saksofonist Davey Payne, og sammen med Mickey Gallagher på orgel ble Dury og backingbandet en av hovedattraksjonene på Stiff Records' turne i Storbritannia i 1977. Under denne turneen ble for øvrig bandet døpt Ian Dury & the Blockheads. Det definitive gjennombruddet kom året etter med singelen «What a Waste» som nådde en niendeplass på britiske hitlister, før «Hit Me With Your Rhythm Stick» ble Stiff Records' første og, i en alder av 36 år, Durys eneste nummer én-hit. I forbindelse med suksessen ga også Warner Bros. Records, som Kilburns tidligere hadde spilt inn en plate for uten at den var blitt utgitt, ut Kilburns-plata Wotabunch!.

I 1979 fulgte Ian Dury & the Blockheads opp med plata Do It Yourself, som var Stiffs mest påkostede utgivelse så langt, med bortimot 30 rekke ulike coverdesign og et stort reklamebudsjett. Den oppnådde en annen plass på listene, kun slått av ABBA. Musikalsk manglet albumet noe av råskapen til forgjengeren, men som på alle utgivelsene Dury var involvert i, var også dette albumet preget av Durys karakteristiske historiefortellinger i tekstform, sunget på cockney-dialekt. Durys økende alkoholproblem og hans utagerende oppførsel begynte imidlertid å skape gnisninger i bandet, og tidlig i 1980 forlot Jankel bandet, og dermed mistet det også mye av særpreget sitt.

Falmende suksess, 1980–1990

[rediger | rediger kilde]

Jankel ble erstattet av Wilko Johnson, tidligere kjent fra pubrock-bandet Dr. Feelgood, og med denne nye besetningen ble det skrevet nye sanger som ble til albumet Laughter. Denne ble enda mer strømlinjeformet rock enn forgjengerene, og bandet forsøkte seg også med strykere på enkelte av sangene, uten at det ble noen suksess. Heller ikke kommersielt nådde den opp til forgjengerne, og den stanset på en 48.-plass på de britiske listene.

Med Laughter gikk også Durys kontrakt med Stiff ut, og uten ny platekontrakt gikk også bandet i oppløsning. I stedet slo han seg igjen sammen med Jankel, og sammen med duoen Sly and Robbie spilte de inn plata Lord Upminster, utgitt av Dury som soloartist, uten suksess. Én av sangene, «Spasticus Autisticus» ble imidlertid gjenstand for kontroverser. Dury skrev sangen for vise sin forakt for FNs internasjonale år for funksjonshemmede i 1981, som han så på som nedlatende og kontraproduktivt. Til tross for sangen ble skrevet av en funksjonshemmet person, nektet BBC å kringkaste den før kl. 18.00. Tekstene var kompromissløse:

    So place your hard-earned peanuts in my tin
    And thank the Creator you're not in the state I'm in
    So long have I been languished on the shelf
    I must give all proceedings to myself

Sangens refreng «Jeg er spasticus, autisticus» var inspirert av responsen fra opprørske romerske gladiatorer i filmen Spartacus, som da de fikk beskjed om å identifisere deres leder svarte alle, «Jeg er Spartacus,» for å beskytte ham. Sangen ble gitt ut på singel, og selv om manglende radiospilling i Storbritannia gjorde at den solgte dårlig der, ble det Durys største hit i USA.

I 1982 samlet han nye musikere og begynte å spille som Ian Dury and the Music Students, og sammen begynte de på plata 4,000 Weeks’ Holiday. Uenigheter med plateselskapet, først og fremst rundt sangen «Fuck off, Noddy», som til slutt ble utelatt, utsatte utgivelsen til 1984. Den ble ingen suksess, og for første gang opplevde Dury også kritikerslakt.

På dette tidspunktet begynte Dury også å engasjere seg utenfor musikken. Blant annet var han blant de første kjendisene som engasjerte seg mot aids-epidemien som var under oppseiling, og han engasjerte seg også for Bangladesh. Singelen «Profoundly in Love With Pandora», som også var kjenningsmelodien fra ungdomsserien Adrian Moles hemmelige dagbok, i 1985 ble Durys siste på plateutgivelse på flere år. I stedet prøvde han seg som skuespiller, og hadde blant annet mindre roller i filmer som Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker og Judge Dredd. Han hadde også noe større roller i enkelte TV-produksjoner, før han i 1989 fikk anledningen til å lage en musikal. Resultatet ble forestillingen Apples, men, i likhet med den tilhørende plata med samme navn, ble den en fiasko, og ble tatt av plakaten etter kort tid.

Blockheads-gjenforening, sykdom og død, 1990–2000

[rediger | rediger kilde]

Mens de andre medlemmene av The Blockheads hadde deltatt på flere av utgivelsene siden bandet ble oppløst, var forholdet til Watt-Roy og Charles fortsatt surt. Dette endret seg imidlertid nærmest ved en tilfeldighet i forbindelse med en Apples-forestilling, og i 1990 bestemte de seg for en gjenforening for en håndfull konserter, noe de ikke hadde gjort siden midten av 80-tallet. Før dette materialiserte seg døde imidlertid Charles av kreft.[8] Han ble erstattet av Stephen Monti, og konsertene, der inntektene gikk til Charles' familie, ble gjennomført. En av konsertene ble også utgitt som Live! Warts ’n’ Audience.

Gjenforeningen bidro også til at Dury og Jankel igjen begynte å skrive sanger sammen, og i 1992 kom The Bus Driver’s Prayer & Other Stories. Dette ble Durys siste soloutgivelse, da Watt-Roy heller ikke bidro her. Plata ble ingen kommersiell suksess, men for første gang på mange år fikk Dury gode anmeldelser. I årene som fulgte spille Ian Dury & the Blockheads konserter, blant annet på Roskilde-festivalen i 1997. På denne tiden fikk Dury for første gang diagnostisert tarmkreft og gjennomgikk kirurgisk behandling.[9] Etter oppfordringer fra UNICEF ble Dury nå også for første gang talsperson for kampen mot polio, og han fikk med seg Robbie Williams,[10] selv en stor fan av Dury, som på denne tiden fortsatt spilte i Take That på en reise til Sri Lanka for å fremme poliovaksinasjon.

Gjennom 90-tallet skrev Dury også flere nye sanger, først og fremst sammen med Jankel, men også i noen grad med andre medlemmer av The Blockheads, og i 1998 kom den første studioplata fra bandet på 18 år, Mr. Love Pants. Den kom ikke høyere enn 57.-plass på de britiske listene, men musikalsk tydet den på at Dury var tilbake til den mer funky musikken han tidligere var kjent for. Monti var på dette tidspunktet erstattet med Dylan Howe.

Ikke lenge etter fikk han imidlertid beskjed om at kreften var kommet tilbake, og at den nå var uhelbredelig. Han fortsatte imidlertid å spille inn nye sanger, og resultatet ble den posthume Ten More Turnips From the Tip, som kom i 2002. Selv om Dury skrev alle tekstene, var han for dårlig til å synge inn to av disse. Vokalen på disse ble derfor lagt på av henholdsvis Chaz Jankel og Robbie Williams, sistnevnte etter at han hadde hørt den sunget av Jankel i Durys begravelse. Etter en krangel med Gallagher hadde Payne på dette tidspunktet forlatt bandet og blitt erstattet av Gilad Atzmon. Dury bidro også med vokal på Madness-singelen «Drip Fed Fred» i 1999.

Dury forsøkte aldri å skjule sykdommen, og så sent som to måneder før sin død bidro han på en støttekonsert for kreftofre. Denne åpenheten bidro blant annet til at daværende minister Mo Mowlam, som selv hadde vært gjennom kreftbehandling, ble en nær venn av Dury. Blant dem som besøkte ham på sykeleiet var også Paul McCartney, et noe ironisk faktum tatt i betraktning at Durys sønn Baxter sier han ble oppdratt til å lære at The Beatles var et dårlig band.

Innflytelse og betydning

[rediger | rediger kilde]

Ian Durys musikk var særpreget ved hans grove stemme og utpregede cockney-dialekt. Titler som «Hit Me With Your Rythm Stick» og «Wake Up and Make Love to Me» gir delvis inntrykk av hva tekstene handlet om, men Dury skrev også en rekke, til dels svært poetiske, tekster om arbeiderklassetilværelsen i London, der han bodde mesteparten av livet, men ikke var fra. Musikalsk var Dury både preget av og en premissleverandør for new wave-musikken som oppsto i punkens kjølvann, samtidig som han trakk inn andre elementer, ikke minst fra jazz og funk.

I 2001 kom tribute-plata Brand New Boots and Panties, en nyinnspilling av New Boots and Panties!! der The Blockheads var backingband for blant andre Paul McCartney, Robbie Williams og Sinéad O’Connor, i tillegg til at band som Madness og The Pogues bidro. Filmen Sex & Drugs & Rock & Roll, med Andy Serkis som Dury,[11] der også de gjenlevende medlemmene av The Blockheads deltar, kom i 2010. The Blockheads har holdt det gående etter Durys død, med varierende vokalister, og har gitt ut to studioplater, Where's the Party og Staring Down the Barrel, samt tre konsertplater.

Durys sønn Baxter Dury er også musiker, og har gitt ut seks album.[12]

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Dury var gift med kunstneren Betty Dury, født Rathmell, mellom 1967 og 1985, og sammen fikk de barna Jemina og Baxter Dury. Han giftet seg med Sophy Dury, født Tilson, i 1999 og var gift til sin død.[13] Med henne fikk han barna Bill og Albert Dury. Han hadde også et langvarig samboerforhold med Denise Roudette.[14][13][15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 2bff41526c1d43968016fb0a7aca4393, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 20776, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 85298, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 122983696, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, besøkt 22. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Memories of a rock musician». Health Service Journal (på engelsk). 19. mars 1998. Besøkt 3. desember 2024. 
  8. ^ Simon Reed (25. desember 2014). «Blockheads and Wilko Johnson». Trebuchet Magazine (på engelsk). Besøkt 3. desember 2024. 
  9. ^ Deborah Ross (17. august 1998). «Interview: Ian Dury: Great sense of tumour». The Independent (på engelsk). Besøkt 3. desember 2024. 
  10. ^ «Robbie's tribute to Ian Dury». BBC News (på engelsk). 7. juli 2000. Besøkt 3. desember 2024. 
  11. ^ Vibeke Johnsen (15. februar 2010). «Han fant opp sex, drugs & rock n roll». Side2. Besøkt 3. desember 2024 – via klikk.no. 
  12. ^ Simon Hattenstone (31. juli 2021). «Baxter Dury: ‘Everything was about Dad. It was the only way he knew how to survive’». The Guardian (på engelsk). Besøkt 3. desember 2024. 
  13. ^ a b Patrick Barkham (20. oktober 2012). «Sex & drugs & rock & roll ... and me». The Guardian (på engelsk). Besøkt 3. desember 2024. 
  14. ^ «The life of Ian Dury - The Early Years». iandury.com (på engelsk). Besøkt 3. desember 2024. 
  15. ^ Sean O'Hagan (29. november 2009). «Ian Dury: new chips off the old Blockhead» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 3. desember 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ian_Dury&oldid=24835207»