Gisela av Burgund
| Gisela av Burgund | |||
|---|---|---|---|
 Gisela av Burgund med mannen Kong Henrik II av Bayern. | |||
| Født | ca. 950 Regensburg | ||
| Død | 21. juli 1006[1] Regensburg | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Henrik II, hertug av Bayern[2] | ||
| Far | Konrad I av Burgund[3] | ||
| Mor | Adelaide of Bellay[3] | ||
| Søsken | Rudolf III av Burgund Gerberga av Burgund Bertha of Burgundy Burchard II av Lyon | ||
| Barn | Henrik II av Det tysk-romerske rike Bruno of Augsburg[3] Gisela von Bayern[3] Brigitta of Bavaria[3] Arnoldo di Sassoni[3] | ||
| Gravlagt | Niedermünster | ||
Gisela av Burgund (født ca. 955, død 21. juli 1006 eller 1007), fra det kongelige eldre Huset Welf, var hertuginne av Bayern fra om lag 972 til 976 og atter igjen fra 985 til 995, ved sitt ekteskap med hertug Henrik II av Bayern (hestekaren). Hun var mor til keiser Henrik II.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Gisela var eldste datter av kong Konrad I av Burgund (ca. 925 – 993), formodentlig fra hans første ekteskap, med Adelaide av Bellay.[4] Etter hennes mors død giftet kong Konrad seg med prinsesse Matilda av Frankrike, datter av den vestfrankiske konge Ludvig IV; blant helles halvsøstre var Rudolf III av Burgund, som etterfulgte sin far som konge av Arles, og Bertha, som giftet seg med kong Robert II av Frankrike i 996.
Giselas far hersket over det forente burgundiske kongedømmet Arles fra 937, etter at han hadde klar å avvise de krav som ble anført av kong Hugo av Italia. Den mindreårige konge ble bragt i sikkerhet av Otto I, som den gang var konge av Østfranken, som med dette fikk forpurret Hugos planer. I 951 gidtet Otto seg med Konrads søster Adelaide av Burgund, enken etter Hugos sønn King Lothar II av Italia.
Omkring år 965 ble Gisela trolovet til Ottos nevø Henrik Hestekaren, som den gang hersket som hertug av Bayern; paret giftet seg en gang innen 972.[5] Keiser Otto I døde i 973 og ble etterfulgt av sin sønn Otto II. Nå måtte 18-åringen håndtere sin bayerske nevøs burgundiske relasjoner, og fikk dennet en betraktelig maktblokk i de sørlige regioner av hans rike.
Giselas ektemann gikk straks til opprør da - når Henriks svigerbror hertug Burchard III av Schwaben døde i 973 - keiser Otto II sprang over hans rettigheter og tilerkjente sin nevø Otto hertugdømmet Schwaben. I løpet av flere års bitter kamp ble hertug Henrik arrestert i keiserpalasset i Ingelheim, flyktet, erklært avsatt i 976, og igjen tatt i varetekt av biskop Folcmar av Utrecht to år etter. Gisela og hennes unge sønn Henrik II søkte tilflukt hos biskop Abraham av Freising; under ektekmannens fengsling residerte hun i Merseburg.
Henrik ble ikke sluppet fri før keiserens død i 983. Han forsøkte atter å sikre seg kronen fra den mindreårige etterfølger Otto III. Men etter intervensjon fra enkekeiserinne Theophanu og hennes forgjengerske, Giselas tanke Adelaide av Burgund, gav han seg til slutt i 985 og fikk tilbake sitt bayerske hertugdømme.
Ektekap og barn
[rediger | rediger kilde]
Med Henrik hadde Gisela tre barn:
- Henrik IV av Bayern (973–1024),[4] som etterfulgte sin far som hertug av Bayern i 995, og ble valgt til Romernes konge (som Henrik II) i 1002 og krionet til keiser i 1014
- Bruno (død 1029), biskop av Augsburg fra 1006
- Gisela (ca. 985–1060), som ble gift med kong Stefan I av Ungarn.
Henrik II var allerede nevnt som bayersk condux i 994. Gisela levde lenge nok til å oppleve sin sønns tronbestigelse i 1002. Ifølge Thietmar av Merseburgs krønike døde hun 21. juli 1007.
Hun ble begravet i abbediet Niedermünster i Regensburg. Datteren Gisela av Uungarn donerte et overdådig begravelseskors, kjent som Giselakreuz.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00080212, oppført som Gisela de Bourgogne[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p396.htm#i3953, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Burgundian Notes , Reginald L. Poole, The English Historical Review, Vol. 26, No. 102 (Apr., 1911), 314-315.
- ^ Burgundy and Provence, 879-1032, Constance Brittain Bourchard, The New Cambridge Medieval History: Volume 3, C.900-c.1024, ed. Rosamond McKitterick and Timothy Reuter, (Cambridge University Press, 1999), 342.