Göran Wahlenberg

Göran Wahlenberg
Født		1. okt. 1780[1][2] Kroppa församling[1][2]
Død		22. mars 1851[1][3] (70 år) Uppsala domkyrkoförsamling[1][3]
Beskjeftigelse		Botaniker, karsporeplanteekspert, universitetslærer, mykolog, tegner, skribent, lege, naturviter
Utdannet ved		Uppsala universitet
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Uppsala gamle kirkegård[4]
Medlem av		Kungliga Vetenskapsakademien Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Utmerkelser		Lundblad prize (1820)
Arbeidssted		Uppsala universitet
Göran Wahlenberg på Commons

Göran Wahlenberg (noen kilder oppgir fornavnet som Georg) (1780–1851) var en svensk naturforsker, hovedsakelig i botanikk (plantelære). Han foretok en rekke studiereiser og lagde grundige beskrivelser av blant annet planter og skandinaviske fjellområder.

Wahlenberg mente at den viktigste faktoren som bestemmer planters forskjellige vekstområder, er klimaet (temperatur og nedbør). Ifølge Wahlenberg var det temperaturvariasjoner i løpet av årstidene, og ikke middeltemperatur over året, som bestemte vegetasjonen i en region. Han var også opptatt av jordtemperaturens betydning. Denne påvirkningen mente han var uavhengig av breddegrad, høyde og nærhet til havet. Wahlenberg tilskrives like stor del av æren for teorien om klimaets og geologiens innflytelse på vegetasjonen som de tyske naturforskerne Alexander von Humboldt (1769–1859) og Leopold von Buch (1774–1853).

Som ung mann var han interessert i å kartlegge det som i datiden ble regnet som Sveriges høyeste fjell, nemlig toppene i Sulitjelma. Sommeren 1807 målte han høyden av den høyeste toppen ved hjelp av trigonometri. I tillegg registrerte han isbreene og deres omgivelser. Han ble den første til å undersøke og beskrive isbreene i Sverige. Wahlenbergs kartlegginger førte til at Sulitjelma ble det da best beskrevne fjellområde i Skandinavia. Dette var flere år før Jotunheimen ble kartlagt og beskrevet.

Wahlenberg ble født den 1. oktober 1780 på gården Skarphyttan i Värmland. Han var sønn av brukseier til Skarphyttan Georg Alexandersson Wahlenberg og Catharina Carlsdoter.^[5] Faren kom fra en slekt med bergmenn.^[6] Göran var midterst av tre brødre. Da han var åtte år, døde moren. Senere fikk han en stemor som tok seg godt av ham og brødrene. Helt fra han var en liten gutt, likte han å synge Carl Michael Bellmans sanger, noe han gjorde helt til sine siste leveår.^[5]

Göran vokste opp med stor frihet. Dette ble kommentert, men faren forsvarte det og mente det var riktig. Göran streifet mye rundt i øde områder rundt hjemmet og studerte naturen.^[7] Senere ordnet faren med at sønnene fikk hjemmeundervisning av personer med høyere utdannelse. Spesielt hadde Göran stor interesse for naturhistorie og geografi, samt plantekunnskap.^[8]

I oktober 1792, bare tolv år gammel, ble Göran og broren sendt til Uppsala universitet for å studere. De unge guttene hadde en veileder ved universitetet, omtalt som «informator Hedenström». I Uppsala fikk Göran se en mer mangfoldig vegetasjon enn hjemme i Värmland. Under veiledning av botanikeren Samuel Liljeblad (1761–1815) begynte han med vitenskapelige studier av planter. Han ble fast bestemt på å studere botanikk og naturhistorie, men valgte også å studere medisin som ville gi en sikker stilling. Foreleseren i botanikk var professor Carl Peter Thunberg (1743–1828), og gjennom ham fikk Göran god kunnskap om planter.^[9][10] Etter farens ønske fikk han også undervisning i tegning, noe som kom til nytte i hans botaniske arbeid.^[11]

Som student var Göran innadvent og foretrakk eget selskap. Han svarte helst kort og tvert på spørsmål. Hans veileder mente allikevel at Göran nok ville bli en utmerket mann og gjøre viktige bidrag innenfor naturvitenskapene. Faren døde da Göran var 16 år gammel. Formuen han arvet, gav en årlig rente han kunne leve av, ikke minst fordi han hadde få behov og levde et nøkternt liv.^[12]

Hans vitenskapelige karriere gikk sakte, og hans økonomiske situasjon var derfor dårlig i mange år. Fra 1801 og fremover hadde han mange forskjellige stillinger, blant annet ved de naturhistoriske samlingene ved universitetet.^[10][13]

I 1806 avla Wahlenberg sin medisineksamen (doctor medicinae) og forsvarte en avhandling om medisinsk aktive stoffer i ulike deler av planter.^[10] I 1809 ble han utnevnt til adjunkt ved Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala med særlig ansvar for å ta vare på biblioteket og samlingene.^[14] I 1814 av ble han forfremmet til demonstrator innenfor botanikk (botanices demonstrator), en stilling med dårlig betaling. Imidlertid hadde han blitt internasjonalt kjent, og han hadde gitt mange bidrag innenfor botanikk.^[10][13]

Den 21. juli 1826 ble Wahlenberg utnevnt til professor regius. Den 29. september 1829 døde Thunberg, og Wahlenberg overtok hans stilling som professor i medisin og botanikk (medicinæ og botanices).^[15] Særlig viet han seg til Materia medica (læren om legemidler) og ernæring. Han studerte også den tyske legen Samuel Hahnemanns (1755–1843) system for homøopatisk behandling og fattet interesse for alternativ medisin.^[16] Etter dette opphørte hans interesse for naturforskningen, slik at han etter 1834 bare publiserte noen få og mindre betydningsfulle avhandlinger. Især ble han svært interessert i Vincenz Priessnitz (1799–1851) lære om hydroterapi (behandling med vann).^[17]

I tiden som professor var han også rektor ved universitetet (rector magnificus) to ganger. Ved disse anledninger laget han akademiske programmer i forbindelse med forskjellige høytideligheter. Han innbød blant annet skandinaviske naturforskere til å besøke Uppsala i 1842.^[18]

Fra 1800 til 1811 foretok Wahlenberg flere naturvitenskapelige reiser i Sverige og Skandinavia for øvrig. I årene 1811–1814 reiste han flere ganger i Sentral-Europa. Fra 1815 til 1820 hadde han underordnede akademiske stillinger i Uppsala, og fra 1829 til 1851 fikk han en overordnet stilling som professor. Han ble naturforskeren Carl von Linnés (1707–1778) etterfølger ved å føre tradisjonen videre, dessuten ble Wahlenberg fakultetsmedlem.^[19]

Wahlenberg gjorde en stor innsats ved å utforske Skandinavias flora, og han oppnådde berømmelse som en av plantegeografiens grunnleggere. Under sine mange turer i og utenfor Sverige innså han tydelig det samme som Linné hadde hevdet, nemlig at det er et forhold mellom vegetasjonstyper og landområder, eller lokalt klima og jordsmonnets tilstand. Han fortsatte med undersøkelser av denne forskningsgrenen sammen med sitt fytografiske arbeide.^[13] Han influerte Lars Levi Læstadius, som i tillegg til å være grunnlegger av læstadianismen, også var biolog.^[20]

Wahlenberg gjorde, sammen med sin veileder Hedenström, sin første store studiereise i 1796, bare 16 år gammel. Dette var en reise til Pommern for å foreta botaniske undersøkelser. Han undersøkte da torvmoser og vekster på saltmyrer og strender.^[12]

Sommeren 1797 foretok han en reise gjennom Värmland og videre til Transtrandsfjellene i Dalarna. På turen undersøkte han mose ved Klarälvens bratte bredder, og i fjellene fant han planten svanenikke (Bryum elongatum). Han bemerket at Transtrandsfjellene var et uvanlig jevnt platå med lagdannelse av kalksten, noe han antok var årsaken til at det var få fjellplanter der.^[21]

I 1799 foretok Wahlenberg en botanisk reise til Gotland, som var kjent for å ha en mer sør-europeisk vegetasjon. Han gjorde her funn av planter som var ukjente i Norden, blant annet orkideer, starrgress og flere mosearter og lav. En observasjon han gjorde, var at Gotland hadde en begrenset vegetasjon, og at de mange myrene med storak (en type starrgress) ga området et øde, brunaktig og stygt utseende. Han satte dette i sammenheng med at vintrene var strenge.^[22] I 1805 og 1806 arbeidet han med en oversikt over floraen på øya, hvor han ga en oversikt over geologiske forhold og ulike vegetasjonstyper på forskjellige steder.^[23]

Han gjennomførte senere en rekke botaniske forskningsreiser, blant annet i 1800, 1802, 1807 og i 1812 til Lappland og Finnmark. I 1810 og 1811 reiste han gjennom Sør-Sverige og til kontinentet, blant annet til Harz, i Sveits og i 1813 til Karpatene. Hans viktigste beskrivende arbeid var Flora lapponica (som i 1812 ble prisbelønnet av Kungliga Vetenskapsakademien), Flora Carpatorum principalium (1814), Flora Upsaliensis (1820), Flora svecica (to deler, 1824–1826, ny utgave 1831–1833; belønnet med Vetenskapsakademiens Linnémedalj i gull) og bindene 9–11 (delvis) av Svensk botanik (1823–1830).^[13][6]

Wahlenbergs tredje lapplandsreise i 1807 gikk til Luleå-Lappmark, inn mot grensekjølen mot Nordland og ut mot norskekysten. Denne ble regnet som den viktigste med hensyn på botaniske oppdagelser. Reisen nordover startet på vinterføre opp til Jokkmokk og Kvikkjokk, gikk over Gautelis og ned mot Leirfjorden i Sørfold, hvor han ankom i mai. Første måned i Norge tilbrakte han på Kjerringøy, hvor han blant annet undersøkte alger.^[24]

Han brukte også tid i innlandsstrøkene i Salten og ga seg ut på sommeren innover til fjellområdet Sulitjelma. Spesielt var han interessert i kartlegging og høydemåling. Den 14. juli 1807 målte han høyden av den største toppen ved hjelp av trigonometri, og dette var den første nøyaktige målingen av det som var ansett som Sveriges høyeste fjell. Han kunne konstatere at Sulitjelma var et fjellkompleks, eller et høyt fjellplatå, med mange høye topper på grensen mellom de to landene. Mellom toppene var det flere isbreer. Med disse undersøkelsene var han den første som undersøkte og beskrev isbreene i Sverige.^[24] Wahlenbergs kartlegginger førte til at Sulitjelma ble det best beskrevne fjellområde i Skandinavia. Til sammenlikning var det først i 1820 at Jotunheimen ble «oppdaget» av studentene Baltazar Mathias Keilhau og Christian Boeck Keilhau.^[20][25]

Wahlenberg foretok sin fjerde og siste Lapplands-reise i 1810, denne gangen til Umeå-Lappmark. Formålet var å undersøke og finne sammenhenger mellom vegetasjon og klima, nærmere bestemt mellom middeltemperatur for luft og jord.^[26]

Wahlenberg arbeidet med plantegeografi i årene 1806–1809. Han beskrev at et landområdes naturlige fruktbarhet, spesielt vekstenes beskaffenhet og mengde, avgjøres av temperaturen. Han mente at denne vitenskapen utgjør en betydelig del av teorien om et lands jordbruk. Ved kjennskap til klimaet i et landområde, kunne en også si noe om plantene. Den enkleste måten å vurdere sammenheng mellom planter og klima, var gjennom målinger av jordens temperatur: «denna är liksom en mellan-länk emellan växt-lifvets egna temperatur och luftens.»^[27] Ved hjelp av kjennskap til jordtemperatur kunne han lage karter av en regions klima, planteutbredelse kunne bestemmes ut fra dette igjen.^[28]

For å kartlegge temperaturen i jordsmonnet satte Wahlenberg i gang med et måleprogram for å kartlegge temperaturen i vannkilder (oppkommer) i Sverige. Termometre ble satt ned i flere vannkilder, og resultatet av målingene ble publisert i flere vitenskapelige journaler.^[29]

Wahlenberg var uvanlig dyktig når det gjaldt observasjon av planteutbredelse. Han gjorde analyse av lagdelingen av vegetasjon på fjell med topper over snøgrensen. Han hadde kunnskaper om Alpene, Karpatene og fjell i Lappland slik at han kunne gjøre sammenligninger både av likhetene og forskjellene i lagdeling. I Skandinavia, spesielt i Sverige, skilte Wahlenberg også ut hovedregionene i de lavereliggende delene av landet, både de i rekkefølge fra nord til sør og planter som var orientert fra kysten og innover i landet.^[10]

Wahlenberg mente at de viktigste faktorene til planters forskjellige vekstområder var klimapåvirkning (temperatur og nedbør). Denne påvirkningen mente han ikke var avhengig av breddegrad, høyde og nærhet til havet. I følge Wahlenberg var temperaturvariasjoner i løpet av årstidene, og ikke gjennomsnittlige årlige temperatur, det som bestemte vegetasjonen i en region.^[10]

Wahlenbergs bevissthet om klimaets påvirkning på vegetasjonen utelukket ikke at han tilskrev jordsmonnet stor betydning. Han vurderte det kompliserte forholdet mellom klima og jordsmonn. Han la merke til at visse planter fra Karpatene som trivdes i kalkrik grunn, kunne finnes i ikke-kalkholdig jord i Alpene og Lappland.^[10]

Wahlenberg var også klar over tidsfaktoren i fytogeografi (et oppsett av det evolusjonære slektskapet mellom arter) og hevdet at den nåværende distribusjonen av planter skyldes migrasjoner som skjer til forskjellige tider og stammer fra forskjellige steder. Mange områder var en gang nedsenket og ble følgelig invadert av deres nåværende vegetasjon først etter at de kom opp av vannet. Fordelingen i andre land av svenske planter indikerte for Wahlenberg deres vandring enten fra sør, over de danske øyene eller fra de store skogene i Finland og Sibir.^[10]

I 1848 tok Wahlenberg på seg oppgaven med å besvare følgende spørsmål: «Huruledes och huruvida synes Sverige af naturen vara dömdt att förblifva ett fattigt land?» (publisert i månedstidsskriftet Läsning för bildning och nöje). Han ville vise at utenlandske metoder for husdyravl med stor produksjon av fôr med drenering og vekselbruk, samt husdyr som alltid står i fjøs, ikke er noe fornuftig system i Sverige. Jorden bestod av hard leirjord, mens i sydligere land var jorden yngre, lysere og varmere. Det som var viktig å få til i Sverige, mente han, var å få vekk det kalde vannet og utnytte solvarmen for å varme opp dyrkningsjorden. Dette kunne gjøres ved å pløye dypere, dessuten ved å blande inn andre jordarter. I utlandet var det dessuten gjort anstrengelser for å få jorden jevnest mulig for at pløying skulle bli enklere. En slik praksis mente han ville være helt feilslått i Sverige, da den ujevne jord tvert om ville befri den fra nedkjølende vann.^[30]

Avhandlingen Geographisk og økonomisk beskrivelse av Kemi Laplan fra 1804 er en overveiende geografisk beskrivelse. Berättelse om... lappska fjällens höjd och temperatur vid 67 graders polhöjd fra 1808 (oversatt til tysk) er første gang en svensk isbre blir beskrevet. Avhandlingen Rön om springkällors temperatur i tre deler fra 1812 omhandler det nordlige, sentrale og sørlige Sverige. De vegetatione et climate in Helvetia septentrionali... tentamen fra 1813 om Sveits, med omfangsrike avhandlinger om plantegeografisk innhold (med kart), introduserer den ovennevnte flora. I disse arbeidene presenterte han mange viktige oppdagelser om klima- og dyrkingsforholdene og ga kreative sammenligninger og oversikter over jordens planteliv.^[13]

Wahlenberg foretok også reiser for å gjennomføre rent geologiske studier i Sverige, og han skrev Svenska jordens bildning i tidsskriftet Svea i 1818 (nytt opplag i 1824) og Petrificata telluris suecanæ examinata i 1821. Gjennom sitt vekstgeografiske arbeid ble han ført inn på plantenes anatomi og fysiologi, og han skrev Tractatio anatomica de sedibus materiarum immediatarum in plantis i 1806–1807. Avhandlingen ble utgitt på svensk i Ekonomiska annaler (1808).^[13]

I 1824 og 1826 utga han henholdsvis første og andre utgave av Flora Suecica, altså et bokverk over svenske planter (en svensk flora). Verket gjør rede for vekstsoner i landet, både avhengig av bredde- og lengdegrader, jordsmonnets sammensetning og mengde vegetasjon på de forskjellige steder.^[31]

Wahlenberg ble beskrevet som en meget alvorlig mann i alt han foretok seg, om det var som medborger, embetsmann eller forfatter. Alvorlig arbeid var hans største fornøyelse.^[32] Han ga pengelån til venner og bekjente, og i mange tilfeller ble disse ettergitt. I selskapslivet var han stille, men ordrik i selskap med få mennesker.^[33]

De siste 20 år av sitt liv var han mye alene. Han ble oppfattet som eksentrisk. Blant annet ville han ikke at studentene skulle ha tilgang til hans botaniske hage og heller ikke bruke skøyter på den islagte dammen der. Jern fra skøytene, mente han, ville avsettes på isen, komme ut i vannet og senere tas opp i gresset slik at beitende kyr fikk påvirket melken og gjøre den skadelig for mennesker^[10]

Wahlenberg fikk en frostskade i den ene foten i 1845 på en av sine fjellturer. Problemer med denne vedvarte i flere år. Det oppstod lammhet i en tå, senere koldbrann i hælen. Han behandlet skadene med vannbad og ville ikke benytte legemidler. Etter et sykdomsforløp på noen uker døde han den 22. mars 1851.^[34] Han ble gravlagt på Uppsala gamla kyrkogård.^[13] Han forble ugift.^[34]

Wahlenberg testamenterte sine vitenskapelige samlinger, bøker, plansjer og instrumenter til Uppsala kongelige akademi. Han opprettet også et legat basert på en del av sin formue, der rentene skulle gå til avlønning av en amanuensis ved Uppsala akademiets natursamlinger.^[35]

I 1832 ble Wahlenberg utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen.^[18] Han var medlem av en rekke vitenskapsakademier:^[36]

• Det kongelige vitenskapsakademi i Stockholm
• Societas phytographica i Gorenki (Russland)
• Gesellschaft der Naturforschender Freunde (Berlin)
• Physicalishe Gesellshaft in Zürich
• Academie der Wissenschaften (Berlin)
• Uppsala läns hushållssällskap
• Kungliga Lantbruksakademien
• Societas naturae scrutatorum Helvetia
• Kongliga Vetenskaps- och Vitterhets-Samhället i Göteborg
• Wetterauische Gesellschaft für die gesamte Naturkunde
• Societas Naturae Curiosorum (Moskva)
• Naturhistorische Gesellschaft in Marburg
• Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim
• Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala
• Königlich Bayerische Botanische Gesellschaft zu Regensburg
• Linnean Society of London
• Royal Geographical Society (London)
• Botanical Society (London)

Planter som har navn til minne om Wahlenberg: Saxifraga wahlenbergii (sildre), Lecidea wahlenbergii/Catolechia wahlenbergii (sopp), Gyalecta wahlenbergiana (sopp), Carex wahlenbergiana (Starr), Pohlia wahlenbergii (mose), Luzula wahlenbergii (reinfrytle, en karplante), Alisma wahlenbergii (småvassgro), Pohlia wahlenbergii (mose), Oncophorus wahlenbergii (småsprikemose), Illaenus wahlenbergi (fossil) og Cryptonymus wahlenbergii (fossil).

Til tross for sin omfattende kunnskap og sitt talent som forfatter kom Wahlenberg, som et resultat av sin tilbakeholdenhet og et strengt temperament, til å utøve relativt liten innflytelse på sin samtids forskning. Han fikk heller ingen større innflytelse innen medisin på grunn av sin interesse for homeopati. Han var i sin samtid et forbilde gjennom flid og stringent forskning, samt at han kom med mange fremsynte ideer som ettertiden har godskrevet ham.^[13]

Wahlenberg forsvarte standhaftig Linné-tradisjonen i dens mest begrensede forstand. Hans ønsket aldri å endre grensen for en art satt inn i Linné-systemet og aldri å forlate Linnés seksuelle system i noen detalj. Hans viktigste vitenskapelige arbeider holdes for å være floraer (oppslagsverk for planter) basert på hans reiser, der han redegjorde for Linnés prinsipper. Han holdes for å være blant pionerene innen plantegeografi, og han kan sammenlignes med Alexander von Humboldt.^[10]

Wahlenbergs syn på plantehistorien var påvirket av Carl Ludwig Willdenow, som i Grundriss der Kräuterkinde hadde understreket fjellområder (betraktet som tidligere øyer på en ellers nedsenket jord) som distribusjonssentre for plantene som finnes i lavere regioner. Ideen om klimaets og geologiens innflytelse på vegetasjonen må deles mellom Wahlenberg, von Humboldt og Leopold von Buch. Ideene deres, som snart ble spredt blant yngre plantegeografer, ble ansett som så selvfølgelige at få tenker over hvem som hadde introdusert dem.^[10]

En kjenner med sikkerhet til at det ble malt et portrettbilde av Wahlenberg utført av Johan Gustaf Sandberg.^[37]

Større skrifter som Wahlenberg utga:

• Utkast til en geografisk och ekonomisk Beskrifning om Kemi Lappmark (1804)
• Tractatio anatomica de sedibus materiarum immediatarum in Plantis, quam Præside C. P.Thunberg pro Gradu medico in Academia Upsaliensis publico subjecit examini Georg Wahlenberg (1806)
• Berättelse om Mätningar och Observationer för att bestämma Lappska Fjällens höjd och temperatur vid 67° graders Polhöjd, förrättade år 1807 af Göran Wahlenberg (1808)
• Georgii Wahlenberg Flora lapponica &c., &c. Cum Mappa botanico-geographica, Tabula temeraturæ et Tabulis botanicis XXX. (1812)
• Georgii Wahlenberg de Vegetatione et climate in Helvetia septentrionali inter flumina Rehnum et Arolam observatis et cum summi septentrionis camparatis Tentamen – Cum Tabula altitudinem montium terminosque Vegetationis monstrante et Tabula temperaturæ nec non Tabula bot. I. Turici Helvetorum, &c. (1813)
• Flora Carpatorum principalium &c. Cum Mappa physico-geogr., Tabula altitudinem montium ostendente et 2 Tabulis botanicis (1814)
• Flora Upsaliensis, &c. a Georgio Wahlenberg. Cum Mappa geographico-botanica Regionis (1820)
• Flora suecica &c. I og II (1824 og 1831)
• Svensk Botanik, utgifven af Kongl. Vetenskaps-Akademien. Nionde Bandet. Ifrån och med N:o 595–648 sammanfattadt af Göran Wahlenberg.

• E. Wikström (1851). «Biografi öfver Georg Wahlenberg». Kungl. Svenska vetenskapsakademiens handlingar för år 1851. Stockholm: P. A. Nordstedt. s. 431–505. 

Forgjenger  Petrus Sjöbring	Uppsala universitets rektor 1831	Etterfølger Olof Kolmodin d.y.
Forgjenger  Jacob Edvard Boëthius	Uppsala universitets rektor 1842–1843	Etterfølger Erik Gustaf Geijer