François Tombalbaye

François Tombalbaye
Født		15. juni 1918[1][2][3] Béssada (Fransk Ekvatorial-Afrika, French Chad)
Død		13. apr. 1975[1][2][3] (56 år) N'Djamena
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Tsjads president (1960–1975) Tsjads statsminister (1959–1960)
Parti		Parti progressiste tchadien (–) National Movement for the Cultural and Social Revolution (1973–1975)
Nasjonalitet		Tsjad
Utmerkelser		Ordenen for nasjonal grunnleggelse Tsjads nasjonalorden
Signatur
François Tombalbaye på Commons

François Tombalbaye, senere endret til N'Garta Tombalbaye (født 15. juni 1918, død 13. april 1975) var en tsjadisk politiker og ble Tsjads første president.

Tombalbaye var president i Tsjad i perioden 11. august 1960 til 13. april 1975, og var også regjeringssjef i perioden 26. mars 1959 til 13. april 1975. Han ble drept under en storming av presidentpalasset av den tsjadiske hæren.

Tombalbaye ble født 15. juni 1918 i landsbyen Bessada i prefekturet Moyen-Chari sør i den franske koloni Tsjad, nær ved byen Koumra. Faren var en kjent handelsmann av sara-etnisiteten,^{[trenger referanse]} som var prominent i Tsjads fem sørligste prefekturer. Han gikk til grunnskole drevet av protestantiske misjonærer i Sarh, og videregående skole i Brazzaville. Der studerte han så også for å bli lærer.

Under andre verdenskrig kjempet Tombalbaye for De frie franske styrker mot Vichy-regimet.^{[trenger referanse]}

Tombalbaye var lærer og fagforeningsleder og representant for prefekturet Moyen-Chari. Han etterfulgte Gabriel Lisette i 1959 som leder for Parti Progressiste Tchadien (PPT) og ble regjeringssjef samme år. Ved Tsjads uavhengighet i august 1960 hadde PPT, som hovedsakelig hadde sin støtte i Sør-Tsjad, klart oppnådd dominans, men Tombalbayes politiske dyktighet gjorde det mulig for observatører å snakke optimistisk om muligheten for å bygge en bred koalisjon av politiske krefter.^[4]

Tombalbaye sto overfor en betydelig oppgave da Tsjad ble en suveren stat. Utfordringen for ham var å bygge en nasjon med stort og mangfoldig territorium som hadde dårlige kommunikasjoner, få kjente ressurser, et begrenset marked og i hovedsak fattige mennesker med skarpt adskilte politiske tradisjoner, etniske og regionale lojaliteter og sosiokulturelle mønstre.^{[trenger referanse]} Kolonimaktene som hadde skapt landets grenser hadde ikke gjort mye for å fremme gjensidige økonomiske avhengighetsbånd politisk samarbeid eller forståelse på tvers av kulturelle grenser.^{[trenger referanse]}

Tsjaderne som hadde håpet at landets første president skulle vise seg å være en statsbygger likesom som 1200-tallets Dabbalemi eller 1500-tallets Aluma, ble snart skuffet.^{[trenger referanse]} I løpet av de første femten årene gjennomgikk Tsjad under Tombalbaye forverrede økonomiske forhold, noe som til slutt støtte bort selv de mest tålmodige utenlandske allierte, forverret etniske og regionale konflikter og svekket staten.^[5]

Helt fra begynnelsen oppviste Tombalbaye en autokratisk stil koblet med mistillit til demokratiets institusjoner. En uke før landet han fikk sin uavhengighet, bortviste Tombalbaye Lisette fra sitt eget parti og erklærte Lisette for ikke-statsborger mens han reiste utenlands og forbød ham å komme tilbake til Tsjad. Dette «telegramkuppet» var det første i en omfattende serie autoritære tiltak fra Tombalbayes side for å eliminere eller nøytralisere motstandere.^[6]

For å styrke sin makt og sitt handlingsrom erklærte Tombalbaye et forbud av alle politiske partier unntatt PPT i januar 1962, og i april etablerte han et presidentsystem. Da alvorlige opptøyer brøt ut i 1963 N'Djamena og Am Timan, erklærte regjeringen unntakstilstand og oppløste Nasjonalforsamlingen. Som en del av en større kampanje mot virkelige og imaginære politiske motstandere opprettet Tombalbaye også en spesiell straffedomstol. I juni 1964 ga en ny nasjonalforsamling Tombalbaye fullstendig kontroll over alle utnevnelser til PPTs politiske byrå, som da var den eneste kilde til politisk makt. Med PPT, regjeringen og de høyere regjeringsnivåene fylt med lojale mennesker, og med opposisjonsledere i fengsel, i eksil eller fullstendig kooptert, hadde Tombalbaye fullstendig kontroll over landet.^[6]

Et forsøk på å afrikanisere administrasjonen og sikkerhetsstyrkene så raskt som mulig var også et utslag av Tombalbayes ønske om personlig makt.^{[trenger referanse]} Afrikaniseringen var ikke så populær blant Tsjads bønder og gjetere, til tross for deres dype misbilligelse av det gamle franske kolonistyre.^{[trenger referanse]} En nedgang i kvaliteten på regjeringsapparatets ytelser og kompetanse føltes umiddelbart, delvis på grunn av vanlige vanskeligheter ved en overgang, men også fordi mange av de nyansatte og forfremmede tsjaderne var mindre erfarne og mindre tilstrekkelig utdannet enn sine franske kolleger. Tombalbaye bidro til misnøyen i 1964 ved å innføre en tilleggsskatt under eufemismen «nasjonalt lån». I tillegg til dette ble det hevdet at noen embetsmenn tvang folket på landsbygden til å betale tre ganger den offisielle skattesatsen. Korrupsjon og andre maktmisbruk ble i økende grad rapportert, mens Tsjads nye tjenestemenn ble klar over både det økende presset og de reduserte restriksjonene for embetsmenn.^[6]

Ettersom de aller fleste av landets vestutdannede og fransktalende borgere kom sørfra, betydde afrikaniseringspolitikken ofte å øke andelen mennesker sørfra i den tsjadiske regjering. Tombalbayes unnlatelse av å etablere sysselsettings- og opplæringspolitikk med sikte på å oppnå større etnisk og regional balanse i offentlig administrasjon var en av hans alvorligste mangler. En annen var hans fravær av suksess - eller mangel på interesse - for å nå maktdelingsavtaler med sentrale ledere i Sahara og Sahel-regionene.^[6]

Misnøye med disse manglene kom også til uttrykk med makt, og regjeringens svar var like voldelig. Eksplosive konfrontasjoner fant sted gjentatte ganger da uerfarne sør-tsjadere, som ikke forsto mye og brydde seg enda mindre om tradisjonene til de etniske gruppene de styrte, erstattet erfarne franske administratorer.^[6]

Gitt Tsjads historiske arv av konflikter, har noen historikere hevdet at selv den mest kompetente leder med det mest opplyste politiske lederskap til slutt ville ha buttet imot separatistbevegelser eller væpnet motstand. Tomalbaye fremskyndet imidlertid utbruddet av slike konflikter ved raskt å forbruke sitt eget styres legitimitet ved undertrykkende taktikk og favorisering av en bestemt region.^[6]

Den 1. november 1965 brøt frustrasjon over det som ble oppfattet som statlige misbruk ved skatteinnkreving ut i opptøyer i byen Mangalmé i prefekturet Guéra. Fem hundre mennesker døde, blant dem områdemedlemmet i nasjonalforsamlingen og ni andre embetsmenn. Fra Mangalmé og det nærliggende prefektur Batha spredte opprøret seg til prefekturene Ouaddaï og Salamat, der prefekt og nestprefekt ble drept i februar 1967. I august 1968 brøt det ut et stort mytteri i Aozou blant de toubou-dominerte nasjonale nomadegardene, og forøket den pågående uro i nord. Samme år begynte anti-regjeringsaktiviteter og skrifter å dukke opp i Chari-Baguirmi-prefekturet, bare omtrent 100 kilometer fra N'Djamena. Det ble utrygt å reise i store deler av sentrale Tsjad, og i 1969 var regjeringens makt i nord begrenset til garnisonsbyene Faya Largeau, Fada, Bardaï og Ounianga Kébir.^[7]

I tillegg til historiske årsaker og det Tombalbaye selv senere ville kalle feiladministrasjon (feiltakelser), oppmuntret landets arabisktalende naboer til opprør i Tsjads nordlige og sentrale regioner. I Sudan og Libya dukket det opp mange selvbestaltede «frigjøringsfronter» på midten av 1960-tallet, som sendte ut manifester og hevdet å lede opprørsgrupper i Tsjad. Den mest fremtredende av disse frontene, Front de Libération Nationale du Chad '(FROLINAT), ble dannet i juni 1966 i Nyala i sørvestlige Sudan. Diverse forskjeller førte snart til at fronten delte seg. En gruppe flyttet til Khartoum, og en annen, som beholdt navnet FROLINAT, etablerte seg i Alger og i Tripoli. ^[7]

Tombalbayes første reaksjon på den voksende anti-regjeringsaktiviteten var å prøve å knuse den. Da regjeringsstyrkene viste seg å være utilstrekkelige for oppgaven, kontaktet Tombalbaye Frankrike i samsvar med militære traktater fra 1960.^[7]

Da den franske regjering ble konfrontert med upopulariteten til et slikt grep, ble han enig med mange tsjadiske intellektuelle om å kreve et stort sett med politiske og økonomiske reformer fra den tsjadiske regjeringen. Tombalbaye var desperat etter fransk støtte og aksepterte motvillig reformprogrammet Mission de Réforme Administrative (MRA) på 33 medlemmer, som ankom i 1969 med makt til å omskolere hæren, omorganisere administrasjonen og anbefale avskaffelse av upopulære lover og skatter. Den viktigste politiske reform var at Tsjads viktigste sultanater ble fullstendig gjenopprettet til sin tidligere juridiske status. Regjeringen tillot dem også å gjenvinne sin funksjon som skatteoppkrevere i bytte for 10% av inntektene. Denne operasjonen, som Tombalbaye motvillig utførte, undergravde midlertidig aktivitetene til opprørerne i sentrale Tsjad.^[7]

Liberaliseringen fortsatte på slutten av 1960årene og begynnelsen av 1970-årene. Etter presidentvalget i 1969, da Tombalbaye stilte uten rival, ble rundt 600 politiske fanger løslatt, blant dem en rekke fremtredende muslimer. I april 1971 innrømmet Tombalbaye for første gang i en tale til PPTs syvende kongress at han hadde begått feil og at det var noen problemer med hans politikk. Han lovet en kampanje for nasjonal forsoning, og noen uker senere dannet han en regjering som favnet en større andel muslimer og nordlige tsjadere. I juni løslot Tombalbaye ytterligere 1500 politiske fanger og reiste rundt opprørsområder i nord og lovet blant annet statssubsidiert salt og sukker til nomadene i Zouar og Bardaï.^[7]

Disse reformene og bistanden fra Frankrike bidro til relativ ro i 1970 og 1971. Franske militærstyrker ga omfattende og effektiv støtte til å holde tilbake opprørsaktivitet i det sentrale Tsjad. I juni 1971 var opprøret stort sett vært begrenset til isolerte lommer i Tibesti-regionen. Etter press hjemme begynte den franske regjering å trekke styrkene tilbake fra Tsjad.^[7]

Tombalbays reformarbeid ble brått avsluttet i august 1971. I løpet av den måneden hevdet han at han hadde knust et kupp som involverte noen nylig frigitte tsjadere som angivelig hadde støtte fra libyas leder Muammar al-Gaddafi. Tomabalbaye brøt båndene med Libya og inviterte anti-Gaddafi-grupper til å etablere baser i Tsjad. Til gjengjeld anerkjente Gaddafi FROLINAT, tilbød (for første gang formelt) den en operativ base i Tripoli til Siddick, og økte forsyningene til opprørerne i Tsjad.^[8]

Roen i landet avtok ytterligere da studenter gikk til streik i N'Djamena i november 1971. Selv om streiken ikke oppnådde noe, demonstrerte den en økende politisering og misnøye blant unge medlemmer av eliten fra sør, noe som gjenspeilte deres økende bevissthet om hærens politiske potensiale. Tombalbaye erstattet deretter stabssjefen, general Jacques Doumro, som var en favoritt blant studentene, med oberst Félix Malloum. ^[8]

I juni 1972 ble en gruppe libysk-trente sabotører tatt til fange mens de prøvde å smugle våpen og sprengstoff inn i hovedstaden. Arrestasjonene falt sammen med en alvorlig økonomisk krise, en voksende tørke, bitre interne kamper i regjeringen og uro i hovedstaden. Disse hendelsene fikk Tombalbaye til å forlate sin politikk for nasjonal forsoning. Han fengslet mer enn 1000 reelle eller innbilte «statsfiender». Et tegn på hans voksende mistillit til det tidligere sikre sør var at han tok til fange hundrevis av sørlige tsjadere og avsatte to viktige ministre fra sør. Han gjennomførte også en dramatisk diplomatisk reversering med sikte på å få økonomisk støtte fra den arabiske verden mens han undergravde FROLINAT. For å styrke båndene til den arabiske verden, brøt Tombalbaye Tsjads bånd med Israel i september 1972. Noen måneder senere sikret Tombalbaye seg et innledende løfte om 23 milliarder CFA-franc fra Libya. I 1973 lovet andre arabiske land bistand. I tillegg forlot Tsjad organisasjonen Commune Africaine, Malgache, et Mauricienne (OCAMM), en moderat allianse av fransktalende afrikanske stater.^[8]

Tombalbayes strategi om å skape vanskeligheter for FROLINAT var vellykket. Da Gaddafi begynte å kutte i forsyninger av militært utstyr og mat til opprørerne, brøt det ut kamp om de begrensede ressursene mellom FROLINATs første frigjøringshær og FAN (den gang også kjent som Den annen frigjøringshær). Den andre frigjøringshæren mistet kontrollen over Ennedi og trakk seg tilbake til Nord-Borkou og Tibesti. I april 1974 slo den imidlertid tilbake ved å ta tre europeere som gisler, blant dem en fransk arkeolog i Bardaï.^[8]

På dette tidspunkt ble Tombalbayes presidentskap raskt svekket, mens mer oppmerksomhet ble rettet mot virkelige og mistenkte trusler fra regjeringen. I juni 1973 arresterte Tombalbaye Malloum, lederen for PPTs kvinneforening, og mange andre partiledere, hovedsakelig sørfra. Disse ble anklaget for «politisk trolldom» i det som ble kjent som «Black Sheep Conspiracy» på grunn av deres påståtte engasjement i dyreofre. Da Outel Bono, en respektert liberal politiker, ble myrdet i Paris mens han organiserte et nytt politisk parti i august, trodde imidlertid mange at Tombalbays regjering sto bak attentatet. I samme måned bestemte Tombalbaye seg for å erstatte PPT med et nytt parti, Mouvement National pour la Révolution Culturelle et Sociale (MNRCS).^[8]

For å avverge innenlandsk kritikk lanserte Tombalbaye en kampanje for å fremme authenticité eller Chaditude. Dette hadde som mål å rense fremmed praksis og påvirkning. For å styrke støtten til Tsjads voksende urbane elite, afrikaniserte Tombalbaye flere stedsnavn (Fort-Lamy og Fort-Archambault ble henholdsvis N'Djamena og Sarh) og beordret tjenestemenn til å bruke lokale navn i stedet for europeiske. Han skiftet selv fornavn til Ngarta. I tillegg gjorde politikken hans at mange utenlandske misjonærer vend6e tilbake til hjemlandet. Hans angrep på den franske regjering var også populære. Tombalbaye uttalte seg spesielt mot Jacques Foccart, den mektige generalsekretæren for Frankrikes president for afrikanske anliggender, som ble stemplet som et «ondt geni» og formelt fordømt i en resolusjon fra nasjonalforsamlingen som kilde til «fjorten konspirasjoner» mot den tsjadiske regjering.

For å gjenopprette sin sviktende oppslutning blant sara-tradisjonalister i landområdene i sør, godkjente Tombalbaye de strenge fysiske og psykologiske initieringsritualer som alle menn i sør mellom seksten og femti tradisjonelt skulle gjennom, noe som gjorde dem obligatoriske for alle ikke-muslimer som søkte opptak til administrasjon, regjering, og høyere grader i militæret.

Fra midten av 1973 til april 1974 gikk anslagsvis 3000 tjenestemenn fra sør gjennom fagprøver, blant dem to statsråder og en oberst. Fordi prosessen ble oppfattet som antikristen og hovedsakelig fremmet en undergruppe av sara-folket, forverret motstanden mot prosessen motsetningene mellom klaner og religiøse grupper. I stedet for å gi økt støtte i sør, skapte Tombalbaye dermed misnøye blant tjenestemenn, offiserer og studenter.^[8]

Tørken som forsterket seg tidlig på 1970-tallet påvirket også den degenererende politiske situasjon i Tsjad. I 1974 nådde internasjonal kritikk av Tsjads håndtering av tørkehjelpearbeid en ny topp, ettersom regjeringens ufølsomhet og åpne profitering ble åpenbar.^[8]

Som svar på den økonomiske krisen lanserte regjeringen Operation Agriculture, som inkluderte en massiv bomullsplantasje på ubrukt land. Prosjektet økte produksjonen noe, men på bekostning av store økonomiske omskiftninger og større harme i sør, spesielt fra folk i byer og landsbyer som ble tatt ut av militæret for å bli «frivillige» landbruksarbeidere.^[8]

I begynnelsen av 1975 trodde mange observatører at Tombalbaye hadde erodert sine to hovedbaser - Sør og militæret. Bare splittelser i sara-folket og bekymring for at Sør kunne tape innflytelse i regjeringen hadde forhindret en velorganisert bevegelse mot Tombalbaye. I tillegg hadde Tombalbayes kritikk av hærens middelmådige prestasjoner i felten på begynnelsen av 1970-årenet krenket offiserkorpset og dedslikk dets lojalitet. Militæret hadde også grunn til å klage på hyppige utrensninger og raske forfremmelser til de høyeste grader. I mars 1975 beordret Tombalbaye arrest av flere ledende militære offiserer, som mistenkte i en annen sammensvergelse.

Den 13. april 1975 ble Tombalbaye drept av flere enheter i N'Djamena Gendarmerie under kommando av lavere offiserer.^[8]