Erika Nissen

Erika Nissen
Erika Nissen malt av Erik Werenskiold, 1892
Født		17. juli 1845[1] Kongsvinger
Død		27. okt. 1903[2] (58 år) Christiania
Beskjeftigelse		Pianist
Ektefelle		Oscar Nissen (1874–1895)[1]
Far		Michael Strøm Lie
Søsken		Thomasine Lie Ida Lie
Barn		Karl Nissen Erika Lie[3]
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vår Frelsers gravlund
Erika Nissen på Commons

Erika Røring Møinichen Lie Nissen (1845–1903) var en norsk pianist og musikkpedagog.^[4]

Erika Nissen vokste opp i Kongsvingers øvreby i gården «Svendborg» der Norske Jægerkorps hadde holdt til.^[5] Hun lærte å spille piano av sin mor Ingeborg og den eldre søsteren, og var bare 6 ½ år da faren, Michael Strøm Lie, døde på Rikshospitalet i mai 1852. Enken ble boende med barna på Kongsvinger, og alt i 1853 forlovet Thomasine Lie, Erikas eldste søster, seg med fetteren Jonas som også bodde i byen. I 1859 ble «Svendborg» solgt, og enken flyttet til Kristiania der hennes bror, statsråd Erik Røring Møinichen, bodde. Erika Nissen fikk dermed anledning til å ta timer hos komponisten Halfdan Kjerulf fra hun var 14.^[6]

Både som barn og voksen omgikkes hun samtidens kunstnere og kulturpersonligheter, som Ole Bull, Christian Sinding og Edvard Grieg. Med sin medelev Agathe Backer Grøndahl ble hun av læreren Halfdan Kjerulf sendt til Berlin for å studere hos Theodor Kullak 1861-66, hvor hun forlovet seg med medeleven Rikard Nordraak (1842–66), men han døde ung.

Nordraak studerte også hos Kullak ved Neue Akademie der Tonkunst fra han var 17 år. I 1861 møtte han søstrene Ida og Erika Lie. Moren deres hadde arvet tusen riksdaler og valgte å hjelpe sine to yngste døtre med å videreutdanne seg. Nordraak brydde seg ikke stort om de andre studentene, men «Lie'rne» likte han «overmåte godt». Samme året døde Ingeborg Lie. Døtrene søkte trøst i hverandre, og Nordraak skrev melodier han presenterte for dem; stykket «Scherzo capriccioso»^[7] tilegnet han Erika. Fetteren hans, Bjørnstjerne Bjørnson, kom til Berlin i 1862. Nordraak satte melodi til flere av diktene hans. Høsten 1863 da Nordraak var i Norge, skrev han et brev til Ida Lie med en melodi notert på konvolutten, skrevet til diktet «Ja vi elsker» av fetteren.^[8] Det ble Norges nasjonalsang.

I mai 1865 reiste Nordraak tilbake til Berlin. På høsten fikk han tuberkulose, og 20. mars 1866 døde han. I ettertid var det Erika som nøye noterte ned mange av hans melodier for ettertiden.

Nissen debuterte også i Berlin i 1866, samme året Nordraak døde. Hun fikk et stort navn i Tyskland, og var eneste skandinav som ble nevnt da Illustrierte Zeitung i 1882 trykket en kavalkade over datidens kjente kvinnelige virtuoser i tekst og bilder. Om Nissen stod det: «Den som noensinne har hørt henne spille Beethovens konsert i g-dur, vil aldri glemme dette inntrykket.» Senere fremførte hun i Berlin Griegs klaverkonsert i a-moll under Griegs ledelse.^[9]

Etter debuten var hun tre år i Paris for å undervise og selv lære, og ble regnet som en stor Chopin-tolker. I London ble hun kjent med sangerinnen Jenny Lind som hun følte stort musikalsk fellesskap med. Vinteren 1870 underviste hun ved konservatoriet i København. Da hun holdt konsert i Leipzig ble hun sammenlignet med verdensnavnet Clara Schumann. Erika Nissen var dypt religiøs, og for henne var hver konsert en gudstjeneste. Hennes sosiale engasjement var stort, og senere holdt hun åpent hus for fattige en dag i uken.^[10]

Erika Nissen foretok flere konsertturneer både i Norge og ellers i Europa, og ble blant annet kjent for flere urfremføringer av norske musikkverk. Hun var gift med legen Oscar Egede Nissen fra 1874 til 1895, og fikk fem barn med ham. Hun ble mor til jurist Erika Lie og pianist og dirigent Karl Nissen, som hun spilte mye med.

I 1869 skrev Bjørnstjerne Bjørnson diktet «Til Erika Lie» som avsluttes med beskrivelsen «den blonde mø fra Glommendalen». I 1889 besøkte Lie-søstrene Ida og Erika på Aulestad. Sammen med Erikas barn leide seg inn på gården Reistad over sommeren flere år på rad. I 1890 besøkte Bjørnson Erika og Ida mens Oscar Nissen gikk i Jotunheimen.

Maleren Christian Krogh intervjuet Erika Nissen i Verdens Gang da hun fylte 50. Hun røpet at hun ikke hatt noe ønske om å bli kunstner, men søsteren Ida sørget for nødvendig oppmuntring. Nissen mislikte offentlighet og lengtet hjem de årene da hun turnerte utenlands. «Jeg lengtet ofte etter å reise hjem og spille her og leve skikkelig. Ofte forekommer det meg som idealet, å bli en gammel kone og sitte stille i en stol.»^[11]

I 1891 begynte Nissen som sanglærer ved Ragna Nielsens skole, men var mye plaget av sterk hodepine. Sommeren 1892 forelsket den 60 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson seg heftig i tolv år yngre Erika, som da fortsatt var gift.^[12] «Erika Nissen har tilstått for meg at hun elsker meg!» jublet Bjørnson, men nå truet hans kone Karoline med å forlate ham.^[13]

Hun var fortvilt, og datteren Bergljot truet sin far med pistol. Men Bjørnson ga ikke slipp på fru Nissen. Ragna Nielsen skrev bekymret til sin venn Jonas Lie som var fetter og svoger til Erika. Bjørnsons forhold til Nissen kom til å vare i åtte måneder,^[14] og han tok i bruk sine kontakter for å få justisministeren til å endre norsk skilsmisselovgivning (men dette kan også ha handlet om sønnen Bjørn Bjørnson, som i 1890 forlot den 13 år eldre Jenny Sandberg for å gifte seg med en annen). Karoline oppholdt seg i Paris, mens Bjørnstjerne dro på turné i lag med Erika Nissen.^[15] Bjørn hadde da fått vite at også Oscar Nissen ønsket å skille seg. I 1894 fikk Erika Nissen statens kunstnerlønn, som den tiende kunstneren i Norge og den andre kvinnen etter Camilla Collett. I 1895 skilte hun seg, og mannen da kunne gifte seg med Fernanda Thomesen, som nylig selv var skilt.^[16]

Høsten 1893 hadde Bjørnson og hans kone flyttet til Roma for å redde ekteskapet. I Roma gjennomgikk Karoline posten de mottok, av skrekk for at det skulle komme brev til Bjørnson fra Erika Nissen - «dyret», som Karoline kalte henne.^[17] De kom først tilbake til Norge våren 1896. Bergliot mente moren burde vært spart for farens «dobbeltspill». Hun skrev i mai 1983 til ham: «Hvor dette er umoralsk, egoistisk og samvittighetsløst». Bjørnson skrev likevel til «elskede min Erika» fire dager senere og ba henne «elske ham og vente på ham», og hevdet at Karoline hadde hatt for vane å utlevere ham til spott og spe for andre. I brev til sin kone skrev han at om familien ikke sluttet å plage ham, ville han dra sin vei, «uten farvel». Selv etter Karolines sammenbrudd da hun ønsket å dø, insisterte han på sin rett til å følge sine følelser. «Elsk mig og tro på mig og vent på mig», skrev han til Erika, som bekjente at han gjorde henne «vill», og hun «hengir» seg til ham, for «Bjørnson, jeg elsker dig!» Bjørnsons barn så ingen annen utvei enn å sette hardt mot hardt, så Bjørn og Erling stilte på Bjørnsons kontor med et ultimatum, der han måtte forlate Aulestad for godt hvis han fortsatte sin utroskap. Han ville da aldri få se dem eller barnebarna sine igjen. I et brev til Erika truet Bergliot med å skandalisere henne offentlig. Sommeren 1893 var situasjonen uholdbar, men Erika prøvde å fortsette brevvekslingen med Bjørnson, selv om de hadde lovet å bryte. I august 1893 endte hennes siste brev til ham med ordene «jeg venter, venter, venter paa dig, jeg venter paa dig til min dødsdag».^[18]

I april 1897 holdt Erika en konsert sammen med sin sønn Karl Nissen. Hun gikk på sterke medisiner for hodepinen, og høsten 1903 døde hun, etter åtte måneders smertefullt sykeleie der en lungebetennelse ble fatal. Flere tusen møtte til hennes begravelse i Vår Frelsers kirke, også regjeringsmedlemmer og Nationaltheatrets orkester dirigert av Edvard Grieg. Hun er begravd på Vår Frelsers gravlund, bare noen meter fra Nordraak og Bjørnson.^[19]

Erika Nissen var datter av prokurator og ordfører Michael Strøm Lie og Ingeborg Birgitte Møinichen, og grandtante til maleren Jonas Lie. Hun hadde fire søsken:

• Thomasine Lie som var gift med deres fetter, forfatteren Jonas Lie
• Ida Lie som var en kjent pianolærer
• Birgitte Lie, gift Soot
• Sverre Lie

I Kongsvinger er Erika Nissen hedret med Erika Nissens veg på Lierrasta, og i Stavanger med Erika Nissens vei på Stokka.