Det sanne kors

Det sanne kors er det korset Jesus Kristus etter kristen tro døde på. Det tillegges i kristen tradisjon en spesiell status, først og fremst i de kristne retninger som ærer relikvier, men også i enkelte retninger som ellers ser bort fra eller er direkte negative til å fremheve gjenstander som noe hellig.

Korset skal ha blitt gjenfunnet av kristne i Jerusalem. En rekke mirakler tilskrives korset, og i korsfarertiden var korset viktig for de kristne ridderne som kjempet om kontrollen over Jerusalem og Det hellige land. Fortsatt æres splinter som angivelig kommer fra korset i en rekke kirker og klostre rundt om i verden.

I det 4. århundre finner man de første spor i kildene etter en fest for Det sanne kors. Ifølge Den alexandrinske krønike ble det funnet i Jerusalem av keiserinne Helena den 14. september 330. Denne datoen feires i Den katolske kirke som festen for Korsets opphøyelse. Det finnes også en egen fest for gjenfinningen av korset, som feires 3. mai.

Ifølge legenden sørget Konstantin, Helenas sønn, for å få revet et tempel for Venus som stod over stedet hvor Kristus hadde blitt henrettet. Biskop Makarios av Jerusalem fikk ansvaret for å rive tempelet og å bygge Gravkirken. Under dette arbeidet fant man Kristi grav, og nær den lå tre kors samt naglene som hadde blitt brukt. Sammen med korsene lå også skiltet med innskriften INRI som hadde hengt på Kristi kors, men det hadde løsnet og man visste derfor ikke hvilket av de tre som var Det sanne kors. Makarios sørget for at de ble bragt hjem til en kvinne som var alvorlig syk. Han bad for henne, og berørte henne med hvert enkelt av korsene. Da et av dem berørte kvinnen ble hun straks mirakuløst frist, og dette korset ble erklært for å være Det sanne kors.

En annen versjon, Legenda Aurea, forteller at Helena fant tre kors og fire nagler i en cisterne øst for Golgata. En avdød kvinne ble lagt på hvert kors etter tur, og våknet til live da hun ble lagt på Det sanne kors.

Det er punkter i legenden som ikke stemmer, ikke minst at Helena umulig kan ha funnet noe kors den 14. september 330, ettersom hun døde den 30. august det året, det vil si to uker før datoen i krøniken. Det som sterkest har bidratt til å knyttet Helena til funnet av Det sanne kors er antagelig en preken Ambrosius av Milano holdt i 385, der han fortalte at det var keiserinnen som hadde funnet det. Andre sentrale personer i tidlig kirkehistorie gjenfortalte historien. Noe som svekker den er at Hieronymus, som bodde i Jerusalem mot slutten av det 4. århundre, ikke nevner den. Det er rimelig å anta at historien ville vært minst like godt kjent i Jerusalem som i Vesten dersom den stemte overens med faktiske forhold. Den katolske kirkes Matyrologium Romanum sier i utgaven fra 2001 at Helena reiste til Jerusalem, og der fant «Herrens krybbe og kors» («praesaepe et crucem Domini invenit»).

Korset skal ha blitt bevart i Gravkirken, noe pilegrimen Egeria fortale i sin beskrivelse av ferden til Jerusalem i 380-årene.

I 614 erobret Khosrau II av Persia Jerusalem, og han skal da ha tatt en del av korset. Den bysantinske keiseren Herakleios skal ha tatt det tilbake i 628, og ført det til Jerusalem. Det ble så i 630 tilbakeført til Jerusalem. Omkring 1009 ble det så gjemt av kristne i byen, og var skjult inntil den 5. august 1099 da Arnulf Malecorne, den første latinske patriarken av Jerusalem, fant det. Det han fant var et stykke av korset i et relikvarium. Det ble satt i Gravkirken, og gav ny styrke til korsfarerne som var under hardt press. I 1187 ble korset tatt med i felt ved slaget ved Hattin, og tatt av Saladin. Det forsvinner så ut av historien. En rekke fragmenter av korset er kjent fra andre steder; det er vanlig at relikvier splittes opp. Flere kilder fra tidlig middelalder forteller om splinter av korset som ble sendt til paver og monarker.

Den 13. september 335 ble både Gravkirken og Martyriumskirken, også kjent som Korskirken, vigslet. Senest i 415 begynte man å feire vigselsfesten for Korskirken i Jerusalem, og fra omkring 530 ble den til en fest for Det sanne kors og ble feiret den 14. september. På slutten av 600-tallet ble festen også offisielt innført også i Roma. Pave Sergius I nevnte den i et skriv^[1], og den hadde da allerede blitt feiret i Roma en tid. På 700-tallet tok man også inn en fest for korset som ble feiret i den galliske liturgi den 3. mai. På grunn av sammenblanding av datoer ble dette festen for Korsets gjenfinning (Inventio Sanctae Crucis), mens vigselsfesten ble til festen for Korsets opphøyelse (Exaltatio Sanctae Crucis).

I Norge ble begge fester feiret. De finnes i Missale Nidrosiense fra 1519, og var merket av på primstaven som Vårkorsmesse og Høstkorsmesse.

Benedikt XIV prøvde å rydde opp i dette ved å avskaffe festen 3. mai på 1700-tallet, men lyktes ikke i dette. I 1960 ble den fjernet fra den romerske kalenderen av Johannes XXIII, og festen 14. september fikk dermed tilbake sin opprinnelige betydning.

Ifølge legenden var korset laget av et tre som var en etterkommer av Livets tre i Paradis. Aron skal ha hatt en stav laget fra dette treet. Senere ble det hugget og brukt til å bygge en bro som dronningen av Saba gikk over da hun skulle møte Salomon. Broen ble så langt senere brutt opp og brukt til å lage korset. I senmiddelalderen og tidlig renessanse var dette en historie som var vidt akseptert.

• Den gyldne legende