Bristol Beaufighter

Bristol Beaufighter er også navnet på en bil produsert av Bristol Cars på 1980-tallet.

Bristol Beaufighter
Beaufighter Mk X med raketter. Denne maskinen er NE255/EE-H fra 404 Squadron RCAF, tilhørende RAF Coastal Command ved Davidstow Moor, 21. august 1944
Informasjon
Rolle		Tungt jagerfly, torpedobomber
Produsent		Bristol Aeroplane Company
Første flyvning		17. juli 1939
Introdusert		27. juli 1940
Utfaset		1960 fra Australia
Brukt av		Royal Air Force Royal Canadian Air Force Royal Australian Air Force
Produsert		1940–46
Antall produsert		5 928
Utviklet fra		Bristol Beaufort
Spesifikasjoner
Lengde		12,6 m
Høyde		4,84 m
Vingespenn		17,65 m
Vingeareal		46,73 m²
Egenvekt		7 072 kg
Vekt (lastet)		11 521 kg
Motorer		2 × Bristol Hercules
Topphastighet		515 km/t
		Opp til 5 795 m
Rekkevidde		2 816 km
Klatrefart		490 m/min

Bristol Type 156 Beaufighter, ofte referert til bare som «the Beau» (IPA-uttale: /bəʊ/), var et britisk tungt jagerfly med lang rekkevidde, en variant av Bristol Aeroplane Companys fly Beaufort torpedo­bombefly. Navnet Beaufighter er satt sammen av «Beaufort» og «fighter».

Til forskjell fra forgjengeren Beaufort hadde Beaufighter en lang karriere og tjeneste­gjorde i nesten alle krigsområder i andre verdenskrig, først som nattjager, deretter som jagerbomber for så til sist å ta Beauforts rolle som torpedo­bomber. En variant av flyet ble bygget i Australia av Department of Aircraft Production (DAP) og var kjent i Australia under betegnelsen «DAP Beaufighter».

I opptakten til andre verdenskrig fremmet flyfabrikken Bristol ideen om å utvikle et tungt jagerfly basert på torpedo­bomberen Bristol Beaufort ovenfor the Air Ministry. Bevæpningen skulle være 20 mm maskinkanoner i stedet for maskingevær slik Storbritannias øvrige jagerfly hadde. Forslaget kom samtidig med forsinkelsene i utvikling og produksjon av et annet tungt jagerfly, Westland Whirlwind.^[1]

Bristol la frem to forslag, ett med fire maskin­kanoner fastmontert, og et annet med to kanoner i et tårn. Førstnevnte ble foretrukket av Air Ministry. Beaufort hadde hatt middels ytelse som torpedobomber og rekognoseringsfly, og for å øke ytelsen som jagerfly foreslo Bristol å bruke firmaets nye Hercules-motorer i stedet for Taurus som ble brukt i Beaufort.

Ettersom «Beaufort maskinkanon jagerfly» var en endring av et eksisterende fly, kunne utvikling og produksjon skje mye raskere enn med et helt nytt fly. Tilsvarende laget Air Ministry krav­spesifika­sjoner skrevet i forlengelse av Bristols forslag for et fly som kunne benyttes mens man ventet på jagerflyet Whirlwind.

Bristol begynte å bygge en prototyp ved å ta et delvis ferdig Beaufort ut av produksjons­linjen. Denne konverteringen økte farten på utviklingen av Bristol Beaufighter ytterligere.

Bristol hadde lovet serieproduksjon tidlig i 1940 på basis av en ordre plassert i februar 1939 og Air Ministry bestilte to prototyper fra produksjons­linjen og to bygget fra grunnen av. Det var forventet at gjenbruk av komponenter fra Beaufort ville gjøre utviklingen raskere, men skroget trengte mer arbeid enn forventet og måtte tegnes fullstendig om.^[2] Følgelig fløy den første prototypen for første gang den 17. juli 1939, litt mer enn åtte måneder etter at utviklingen hadde startet, sannsynligvis grunnet bruken av Beauforts design og deler. En produk­sjons­kontrakt for 300 fly ble inngått to uker før prototypen var i luften.

Generelt var forskjellene mellom Beaufort og Beaufighter små. Vingene, kontroll­flatene, det opptrekkbare understellet og akterseksjonen av skroget var identisk, det samme var senter­seksjonen av vingen, bortsett fra enkelte koblinger. Den store forskjellen lå i den øvre sentrale delen av skroget med førerkabinen. Skyttertårnet på ryggen og bomberommet var fjernet, og bevæpningen i form av maskin­kanoner var montert i den nedre delen av skroget.

Den første prototypen klarte 335 mph (539 km/t) ved 16 800 ft (5 120 m) høyde, den andre prototypen med Hercules III motorer og utstyr var langsommere med en fart på 309 mph ved 15 000 ft høyde.

Air Ministry bestilte store antall av flyet ved utbruddet av andre verdenskrig, men det medførte mangel på Hercules-motorene som ble brukt. I februar 1940 ble det bestemt at tre fly skulle konver­teres til å benytte Merlin-motorer. Dersom dette forsøket lyktes, planla man å starte ordinær produksjon av fly drevet med Merlin-motorer i 1941.

Installasjonen av motoren var tilsvarende som på bombeflyet Avro Lancaster, hvor den ble montert på en ekstra seksjon av vingen. Den første Bristol Beaufighter drevet av Merlin-motorer fløy i juni 1940. Imidlertid kom produksjonen av Hercules-motorene opp på et nivå som gjorde at Merlin-motorene kunne prioriteres til jagerfly, som det var stor etterspørsel etter på dette tidspunktet. Bare Mk.II-modellen og to Mk.V ble bygget med Merlin-motorer

Bevæpningen på de nye tunge jageren besto av fire nyutviklede 20 mm Hispano maskinkanoner, montert slik at løpene lå under føttene på piloten. Disse ble opprinnelig matet fra trom­mel­maga­siner med plass til bare 60 skudd for hver kanon. Radar­operatøren var derfor nødt til å skifte magasinene manuelt. Dette var en tung og vanskelig prosedyre, spesielt om natten og mens flyet manøvrerte på jakt etter bombefly.

Som et resultat av problemene med lading ble flyene utstyrt med nye Hispano maskin­kanoner der trom­mel­maga­sinene var erstattet av et matingssystem med belter. Kanonene ble dessuten supplert med seks Browning mitraljøser i vingene (fire på styrbord side, to på babord side; denne asymmetrien skyldtes plasseringen av landingslyset).^[3] Resultatet var et av de kraftigst bevæpnede fly i sin tid.

Senere modeller av Beaufighter bygget som torpedo­bombere brukte ildkraften for å undertrykke anti­luft­skyts og for å ramme mindre, fiendtlige skip. Området for hale­skytter og bombe­sikteren ble fjernet, kun piloten og en kombinert navigatør/radar­operatør, han satt bak under en mindre plastkuppel, hvor Beauforts maskin­geværtårn hadde vært.

Bristol Taurus-motorene som ble brukt på Beaufort var ikke sterke nok for et jagerfly og ble erstattet av den kraftigere Bristol Hercules. Den ekstra motor­styrken ga vibrasjons­problemer, i den endelige utgaven av flyet ble motorene montert på lengre og mer fleksible oppheng, forlenget fra forkant av vingen. Dette flyttet flyets tyngdepunkt forover. Et så fortungt fly ville være vanskelig å fly. Tyngde­punktet ble derfor flyttet tilbake ved å forkorte flyets nese, siden det ikke var behov for en bombesikter i et jagerfly. Resultatet var at det meste av skroget var bak vingene og at tyngde­punktet ble der det burde være, men det ga samtidig Beaufighter et karakteristisk butt utseende.

Royal Australian Air Force var fornøyd med flyet, og dette førte til at Beaufightere ble bygget i Australia av Department of Aircraft Production (DAP) fra 1944. DAPs versjon var en torpedo­bomber betegnet som «Mark 21», og endringene omfattet Hercules VII- eller XVIII-motorer og mindre endringer i bevæpning.

Da den britiske produksjonen av flyet opphørte i september 1945 hadde det blitt bygget 5 564 Beaufightere. De fleste var bygget av Bristol, men noen ble produsert av Fairey Aviation Company og av Rootes Group. I Australia ble det totalt bygget 365 Beaufighter av typen «Mark 21».^[4]

Sammenlignet med ettmotors jagerfly var Beaufighter tung og langsom. Den hadde en totalvekt på 16 000 lb (7 000 kg) og maksimal fart på bare 335 mph (540 km/t) ved 16 800 ft (5 000 m). Samtidig var det alt britene hadde, ettersom produksjonen av den lovende Westland Whirlwind hadde blitt stoppet grunnet problemer med dens Rolls-Royce Peregrine-motorer.

Produksjonen av Beaufighter begynte omtrent samtidig med de første britiske radarsett for nattjagere. Med de fire 20 mm montert i den nedre delen av skroget kunne radaren enkelt plasseres i flyets neseparti. Selv med en totalvekt på 20 000 lb (9 100 kg) var flyet raskt nok til å ta igjen tyske bombefly og tidlig i 1941 var det en effektiv motvekt mot nattbombing fra Luftwaffe. De ulike tidlige versjonene av Beaufighter kom raskt i tjeneste, og dets soliditet gjorde flyet populært, selv om det var tungt å styre; gode landinger var en særlig utfordring.

Nattjagerversjonen Mk VIF av Bristol Beaufighter ble levert til skvadroner fra mars 1942, utstyrt med AI Mark VIII radar. Etter hvert som den raskere de Havilland Mosquito tok over rollen som nattjager mot slutten av 1942, ble Beaufighter brukt til å angripe skip og bakkemål og til avskjæring på lang avstand.

I Middelhavet mottok USAAFs natt­jager­skvadroner nummer 414, 415, 416 og 417 totalt 100 Beaufighter sommeren 1943. Skvadronene utførte både eskorte av skipskonvoier og angrep på bakkemål, men fløy primært avskjærings­operasjoner om natten. Selv om Northrop P-61 Black Widow begynte å bli tatt i bruk fra desember 1944, brukte USAAF Beaufightere til operasjoner om natten i Italia og Frankrike til sent i krigen.

Høsten 1943 var Mosquito tilgjengelig i stort nok antall til å erstatte Beaufighter som RAFs primære nattjagerfly. Ved krigsslutt var det rundt 70 piloter i RAF enheter som hadde skutt ned så mange fiendtlige fly med Beaufighter at de hadde status som flyveress.

I 1941 ble «Beaufighter Mk.IC» tilgjengelig. Den hadde ekstra lang rekkevidde og ble i mai 1941 tatt i bruk av RAF 252 Squadron på Malta. Denne varianten viste seg å være så effektiv mot skip, fly og bakkemål at Coastal Command ble den viktigste brukeren av Beaufighter, mens Bristol Beaufort og Blenheim ble tatt ut av tjeneste.

Sommeren 1942 fikk Coastal Command de første flyene av den oppgraderte utgaven «Mk.VIC», og mot slutten av 1942 ble de utstyrt med fester for å ha de britiske 18 in (450 mm) eller de amerikanske 22,5 in (572 mm) torpedoene under buken. Det første suksessfulle torpedo­angrepet med Beaufightere var i april 1943 hvor RAFs 254 Squadron senket to handelsskip ved norskekysten.

Motoren Hercules Mk XVII som leverte 1 735 hk (1 294 kW) ved 500 ft (150 m) ble installert i versjonen «Mk VIC» og versjonen ble kjent som «TF Mk.X», til vanlig bare omtalt som «Torbeau». Beaufighter TF X utførte presisjons­angrep mot skip utstyrt med torpedoer eller "60lb" RP-3 raketter. Tidlige modeller av Mk X hadde radar som brukte meterbåndet med «herringbone»-antenne montert på nesepartiet og de ytre delene av vingene. Sent i 1943 ble dette erstattet med AI Mark VIII-radar som brukte centimeter­båndet, montert i en radom, det muliggjorde angrep i all slags vær og hele døgnet.

Coastal Commands North Coates Strike Wing, stasjonert på RAF North Coates ved kysten av Lincolnshire utviklet taktikk som kombinerte store formasjoner hvor Beaufightere brukte maskin­kanoner og raketter for å undertrykke fartøyenes luftvern, mens de ble angrepet av Torbeau i lav høyde med torpedoer. Denne taktikken ble brukt fra sommeren 1943 og i en 10 måneders periode ble 27 000 tonn senket. North Coates Strike Wing var den største allierte anti-skipsfarts flystyrken under andre verdenskrig og senket totalt over 117 fartøy på i alt 136 100 tonn, med et tap på 120 Beaufightere og 241 besetnings­medlemmer. Dette tilsvarte halvparten av total tonnasje senket av samtlige allierte anti-skipsfarts flystyrker mellom 1942 og 1945.

Beaufighter ble tatt i bruk av skvadroner i Asia og Stillehavet fra midten av 1942. Det ble påstått at japanske soldater omtalte Beaufighter som «den hviskende døden», visstnok fordi angripende fly ikke ble hørt før det var for sent.^[5] Beaufighters Hercules-motorer var av en slik konstruksjon at de var mer stillegående enn vanlige flymotorer, spesielt forfra var lyden lavere.

I Sørøst-Asia opererte Beaufighter Mk VIF fra India med nattoperasjoner mot japanske kommunika­sjons­linjer i Burma og Thailand. De raske angrepene i lav høyde var svært effektive, på tross av ofte dårlige værforhold og improviserte reparasjons- og vedlikeholds­muligheter.

Før australskproduserte Beaufightere ble levert til skvadroner fra Royal Australian Air Force i det sørvestlige Stillehavet, ble Bristol Beaufighter Mk IC benyttet i oppdrag mot japansk skipsfart.

I slaget om Bismarksjøen ble Beaufighter brukt for å undertrykke beskytning fra fartøyenes luftvern og opererte sammen med bombeflyene A-20 Boston og B-25 Mitchell fra USAAF.

Beaufightere fra No. 30 Squadron RAAF fløy inn i svært lav høyde og beskjøt fartøyene for å støtte de angripende bombeflyene. Den japanske konvoien antok feilaktig at den ble angrepet med torpedoer og gjorde den taktiske feilen å tørne fartøyene mot de angripende Beaufighterne, noe som gjorde bombingen lettere for de amerikanske bombeflyene. Åtte japanske troppe­transport­skip og fire japanske jagere ble senket, mens tapet på alliert side var på fem fly, blant dem en Beaufighter.

Fra sent i 1944 var Beaufighter-enheter fra RAF engasjert mot mål i Hellas, enhetene ble trukket ut i 1946.

Mange Beaufighter av typen Mark 10 ble ombygd til slepefly og gitt betegnelsen TT.10. De ombygde flyene tjeneste­gjorde i RAF til 1960, og siste flight av en Beaufighter i RAF var TT.10 RD761 fra RAF Seletar i Singapore, den 12. mai 1960.^[6]

Beaufighter Mk IF

To-seter nattjager.

Beaufighter Mk IC

«C» sto for Coastal Command variant; mange ble modifisert til å frakte bomber.

Beaufighter Mk II

Grunnet mangel på Hercules-motorer ble Beaufighter utstyrt med Rolls-Royce Merlin fra sent i 1941.

Beaufighter Mk IIF

Nattjager.

Beaufighter Mk III/IV

Mark III og Mark IV var planlagt å være Beaufightere drevet av Hercules- og Merlin-motorer med et slankere skrog med mer ildkraft, seks maskin­kanoner og seks maskin­geværer. Kostnadene ved å endre produksjons­linjen gjorde at prosjektet ble skrinlagt.^[7]

Beaufighter Mk V

V utgaven hadde et Boulton Paul-tårn med fire 0,303 in (7,7 mm) maskin­geværer montert bak førerkabinen, til fordel for et par maskin­kanoner og maskin­geværene i vingene. Kun to Merlin-drevne Mk V ble bygget. Da det ble testet var prototypen R2274 kapabel for 302 mph ved 19 000 ft.^[8]

Beaufighter Mk VI

Fra 1942 ble flyene igjen utstyrt med Hercules-motorer, versjonen Mk VI bygget i over 1 000 eksemplarer.

Beaufighter Mk VIC

Versjon utstyrt for å ha torpedoer, benevnt «Torbeau».

Beaufighter Mk VIF

Denne versjonen ble utstyrt med AI Mark VIII radar. Endringene ellers besto blant annet i at høyderorene på halen fikk høyere vinkel (ditheral).^[9]

Beaufighter Mk VI (ITF)

Midlertid torpedojager.

Beaufighter Mk VII

Foreslått Australskbygget versjon med Hercules 26 motor, ikke bygget.

Beaufighter Mk VIII

Foreslått Australskbygget versjon med Hercules 17 motor, ikke bygget.

Beaufighter Mk IX

Foreslått Australskbygget versjon med Hercules 17 motor, ikke bygget.

Beaufighter TF Mk X

Toseters torpedojager. Den siste hovedversjonen med totalt 2 231 bygget og var blant de beste torpedo­jagere og angrepsfly i sin tid.^[10]

Beaufighter Mk XIC

Bygget uten utstyr for torpedoer for bruk av Coastal Command.

Beaufighter Mk XII

Foreslått langdistanseversjon av Mk 11 med dropptanker, ikke bygget.

Beaufighter Mk 21

Den australskbygde «DAP Beaufighter». Endringene var blant annet Hercules CVII-motorer, fire 20 mm maskin­kanoner i nesen, fire Browning .50 in (12,7 mm) mitraljøser i vingene og kapasitet for åtte 5 in (130 mm) High Velocity Aircraft Rockets (HVAR), to 250 lb (110 kg) bomber, to 500 lb (230 kg) bomber og en Mk 13 torpedo.

Beaufighter TT Mk 10

Etter andre verdenskrig ble mange RAF Beaufightere konvertert til slepefly.

Følgende lands flyvåpen benyttet Bristol Beaufighter i den andre verdenskrig:

• Storbritannia: I alt 63 skvadroner^[11] i Royal Air Force og Fleet Air Arm var utstyrt med Beaufighter.
• Australia: Fire skvadroner i RAFs australske skvadroner benyttet Beaufighter i den andre verdenskrig.
• USA: Beau ble benyttet av fire skvadroner i USAAF.
• Sør-Afrika: To av RAFs sørafrikanske skvadroner var oppsatt med Beaufighter-fly.

Også Canada, Tsjekko­slovakia, New Zealand og Polen hadde skvadroner i RAF som benyttet Beaufighter.

Brukere etter andre verdenskrig:

• Den dominikanske republikk: Kjøpte ti fly i 1948, hovedsakelig Mk. X som var ombygd til Mk. VI.
• Frankrike: Fikk overført om lag 18 fly i løpet av 1945 og 1946. Flere av disse fløy aldri operativt, men ble benyttet til teknisk opplæring.
• Israel: En skvadron opererte fire TF Mk. X
• Portugal: Anskaffet 16 TF Mk.X våren 1945.
• Tyrkia: I tillegg til et par fly som var blitt internert i andre verdenskrig, ble det anskaffet 24 Mk. X etter krigen.

• National Museum of the United States Air Force i Dayton (Ohio) har fullført restaureringen av en sjelden Beaufighter Mk I. Flyet vises frem som en USAAF Beaufighter fløyet av kaptein Harold Augspurger, sjef for 415th Night Fighter Squadron, som skjøt ned en Heinkel He 111 med tyske stabsoffiserer i september 1944.
• National Museum of Flight ved East Fortune Airfield, øst av Edinburgh, har en Beaufighter TF X (RD220). Den er fortiden under restaurering, men er fortsatt utstilt mens den restaureres.
• Royal Air Force Museum i London har Beaufighter TF X, RD253, på utstilling sammen med en Bristol Hercules-motor. Dette flyet var i Portugals flyvåpen som BF-13 mot slutten av 1940-årene. Det ble deretter brukt for flyinstruksjon før det ble returnert til Storbritannia i 1965. Restaureringen av flyet var ferdig i 1968, med komponenter hentet fra en rekke steder.
• Canada Aviation and Space Museum har lagret Beaufighter TF X RAF serienummer RD867 for fremtidig restaurering. Flyet er delvis komplett, uten motorer og interne komponenter, og ble mottatt i bytte for et Bristol Bolingbroke.
• Et privateid Beaufighter Mk XIc A19-144 er for tiden under en langvarig restaurering i Storbritannia.^[12]
• Det er to Beaufighter Mk XXI utstilt ved museer i Australia, ett ved Moorabbin Airport, Melbourne, Australia.^[13] og det andre ved Camden.^[14]
• Midland Air Museum, Coventry, England har en Beaufighter-cockpit­seksjon utstilt. Den antas å ha tilhørt T5298.

Data fra Jane's Fighting Aircraft of World War II

Generelt

Besetning: 2: pilot, observer
Lengde: 41 ft 4 in (12,6 m)
Vingespenn: 57 ft 10 in (17,65 m)
Høyde: 15 ft 10 in (4,84 m)
Vingeareal: 503 ft²[19] (46,73 m²)
Vekt tom: 15 592 lb (7 072 kg)
Maksimalvekt: 25 400 lb (11 521 kg)
Motor: 2 × Bristol Hercules 14-sylinders stjernemotor, 1 600 hk (1 200 kW) hver

Ytelse

Maksimal fart: 320 mph (280 knop, 515 km/h) ved 10 000 ft (3 050 m)
Rekkevidde: 1 750 mi (1 520 nautiske mil, 2 816 km)
Flyhøyde: 19 000 fot (5 795 m) uten torpedo
Stigerate: 1 600 ft/min (8,2 m/s) uten torpedo

Bevæpning

4 × 20 mm Hispano Mk III maskinkanon (60 skudd pr. kanon) i nesen, og avhengig av rolle;
Fighter Command variant
4 × 0,303 in (7,7 mm) Browning maskingevær (ytre styrbord ving)
2 × 0,303 in (7,7 mm) maskingevær (ytre babord ving)
8 × RP-3 «60 lb» (27 kg) raketter eller 2 × 1 000 lb (450 kg) bomber
Coastal Command variant
1 × manuelt opererte Vickers GO eller 0,303 in (7,7 mm) Browning maskingevær for observatør
1 × 18 in (450 mm) torpedo

• A-20 Havoc
• A-26 Invader
• de Havilland Mosquito
• P-61 Black Widow
• Heinkel He 219
• Kawasaki Ki-45
• I.Ae. 24 Calquin

• Ashworth, Chris. RAF Coastal Command: 1936–1969. London: Patrick Stephens Ltd., 1992. ISBN 1-85260-345-3.
• Bingham, Victor. Bristol Beaufighter. Shrewsbury, UK: Airlife Publishing, Ltd., 1994. ISBN 1-85310-122-2.
• Bowyer, Chaz. Beaufighter. London: William Kimber, 1987. ISBN 0-7183-0647-3.
• Bowyer, Chaz. Beaufighter at War. London: Ian Allan Ltd., 1994. ISBN 0-7110-0704-7.
• Buttler, Tony. British Secret Projects - Fighters and Bombers 1935-1950. Hinckley, UK: Midland Publishing, 2004. ISBN 1-85780-179-2.
• Bridgeman, Leonard, ed. "The Bristol 156 Beaufighter." Jane's Fighting Aircraft of World War II. London: Studio, 1946. ISBN 1-85170-493-0.
• Flintham, V. Air Wars and Aircraft: A Detailed Record of Air Combat, 1945 to the Present. New York: Facts on File, 1990. ISBN 0-8160-2356-5.
• Franks, Richard A. The Bristol Beaufighter, a Comprehensive Guide for the Modeller. Bedford, UK: SAM Publications, 2002. ISBN 0-9533465-5-2.
• Gilman J.D. and J. Clive. KG 200 (novel). London: Pan Books Ltd., 1978. ISBN 978-1-902109-33-6.
• Hall, Alan W. Bristol Beaufighter (Warpaint No. 1). Dunstable, UK: Hall Park Books, 1995.
• Howard. "Bristol Beaufighter: The Inside Story". Scale Aircraft Modelling, Vol. 11, No. 10, July 1989.
• Innes, Davis J. Beaufighters over Burma – 27 Sqn RAF 1942–45. Poole, Dorset, UK: Blandford Press, 1985. ISBN 0-7137-1599-5.
• March, Daniel J., ed. British Warplanes of World War II. London: Aerospace Publishing, 1998. ISBN 1-874023-92-1.
• Mason, Francis K. Archive: Bristol Beaufighter. Oxford, UK: Container Publications.
• Moyes, Philip J.R. The Bristol Beaufighter I & II (Aircraft in Profile Number 137). Leatherhead, Surrey, UK: Profile Publications Ltd., 1966.
• Parry, Simon W. Beaufighter Squadrons in Focus. Walton on Thames, Surrey, Uk: Red Kite, 2001. ISBN 0-9538061-2-X.
• Scutts, Jerry. Bristol Beaufighter (Crowood Aviation Series). Ramsbury, Marlborough, Wiltshire, UK: The Crowood Press Ltd., 2004. ISBN 1-86126-666-9.
• Scutts, Jerry. Bristol Beaufighter in Action (Aircraft number 153). Carrollton, Texas: Squadron/Signal Publications, 1995. ISBN 0-89747-333-7.
• Spencer, Dennis A. Looking Backwards Over Burma: Wartime Recollections of a RAF Beaufighter Navigator. Bognor Regis, West Sussex, UK: Woodfield Publishing Ltd., 2009. ISBN 1-84683-073-7.
• Thetford,Owen. Aircraft of the Royal Air Force since 1918. Putnam & Company, 1976. ISBN 978-0851778105
• Thomas, Andrew. Beaufighter Aces of World War 2. Botley, UK: Osprey Publishing, 2005. ISBN 1-84176-846-4.
• Wilson, Stewart. Beaufort, Beaufighter and Mosquito in Australian Service. Weston, ACT, Australia: Aerospace Publications, 1990. ISBN 0-9587978-4-6.

• (en) Bristol Beaufighter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Bristol Beaufighter – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Manual: (1941) Pilot's Notes - Beaufighter II Aeroplane with Two Merlin XX Engines (engelsk)
• Manual: (1944) Air Publication 1721F, H & J Pilot's Notes for Beaufighter Mark VI - Two Hercules VI Engines, Marks TFX & XI - Two Hercules XVII Engines (engelsk)
• Bristol Beaufighter, informasjon og bilder (engelsk)
• Oversikt over Beaufighter skvadroner (engelsk)
• «Whispering Death» artikkel fra 1945 i bladet Flight om Beaufightere i Burma (engelsk)