Belgias herrelandslag i fotball

Belgia
Forbund		Koninklijke Belgische Voetbalbond
Konføderasjon		UEFA
Landslagstrener		Domenico Tedesco
Kallenavn		Diables rouges (fr) Rode Duivels (nl) Rote Teufel (de)
Flest kamper		Jan Vertonghen (157)
Flest mål		Romelu Lukaku (85)
Hjemmebane		Koning Boudewijnstadion
Kapasitet		50 122
Hjemmedrakt Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert: 1. juli 2024

Belgias herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Belgia, og dette landslaget blir administrert av Belgias fotballforbund. Det belgiske fotballforbundet ble stiftet i 1895, og de ble medlem av FIFA i 1904. Belgias landslag spilte ikke i internasjonale konkurranser, ser man bort ifra enkeltkamper mot Nederland, før 1920, da de vant OL-gull. Deretter var de med på 1920-og 1930-tallet, uten større suksess.

Belgia har deltatt i 14 VM-sluttspill, og kvalifisert seg til 13 av dem; det første ble de invitert til. Deres beste resultat i VM er en fjerdeplass. Hovedvekten av VM-sluttspill kom mellom 1982 og 2002, i tillegg til tre på rad på 1930-tallet, et i 1954 og et i 1970. I VM i 2014 kom laget til kvartfinalen, hvor de røk ut etter å ha tapt 1-0 mot Argentina. Belgia har lyktes bedre i EM, der deres beste plassering er en andreplass, og de i tillegg har en bronse. Til gjengjeld har Belgia kun vært med i fire EM, et av dem som arrangør.

Nasjonalstadion er Koning Boudewijnstadion i Brussel. Belgia spiller hovedsakelig i rødt, av og til med sorte bukser og en sjelden gang gule sokker. Laget kalles noen ganger «de røde djevelene».

Belgia startet stort sett med kamper mot naboland og mot enkelte andre lag, før de på hjemmebane i 1920 overrasket med å vinne OL. Deretter kom en nedtur med en rekke svake resultater i OL og VM på 1930-tallet, før Belgia igjen kom med i VM i 1954, som endte med gruppespill. Mellom 1954 og 1970 ble det ingen deltakelse i internasjonale mesterskap, men på 1960-tallet utviklet de en taktikk basert på offsidefelle. På 1970-tallet gikk Belgia fra å være i nedre til øvre sjikt i gruppene, og fra 1980-2002 var Belgia igjen et topplag. Deretter gikk det nedover for Belgia frem til de igjen kvalifiserte seg til VM i 2014.

Belgia var representert av Université de Bruxelles i OL i 1900, men dette var ikke et landslag, det var i og for seg heller ikke vinnerne fra Storbritannia eller sølvmedaljørene fra Frankrike. Ettersom disse tre var de eneste deltakerne, var belgiernes bronse også en sisteplass. Det er også stilt spørsmål om Belgia egentlig ble representert bare av folk fre dette universitetet, eller også fra andre og fra andre klubber.^[1]

Belgia var et av sju land til stede under dannelsen av FIFA i Paris 1904 (de andre var Danmark, Frankrike, Sveits, Spania, Nederland og Sverige).^[2] Tyskland ble med per telegram senere på kvelden.

Belgia hadde imidlertid tre uker tidligere spilt sin første landskamp, mot Frankrike.^[3] Kampen endte 3–3, og Georges Quéritet ble Belgias første målscorer. Han socret også senere i den kampen. Tidligere hadde et uoffisielt belgisk lag med engelskmenn i spilt noen uoffisielle landskamper, men det er kampen mot Frankrike som regnes som den første offisielle. Etter kampen mot Frankrike ble det bestemt at fra og med 1905 skulle Belgia møte Nederland to ganger i året, en gang i Antwerpen og en i Rotterdam (senere Amsterdam). På det tidspunktet ble laget valgt ut av en komité.

På tross av at de kom tidlig med som landslag, var det i utgangspunktet bare Nederland og Frankrike som var motstandere, og resultatene varierte stort fra overlegen seier over Frankrike i 1905 (7–0 og 5–0 respektive) til tap 1–2 i 1908. Mot Nederland var resultatene noe av det samme, de tapte 1-4 etter ekstraomganger i første, 0–4 uten ekstraomganger i den andre, før de vant 5–0 i den tredje. Det var først den 18. april 1908 at de møtte et annet landslag - Englands amatørlag - og tapte hele 2–8. Senere på året, den 26. oktober, møtte de for første gang et offisielt landslag utenom Nederland og Frankrike, Sverige. Kampen endte 2–1.^[3]

Belgia deltok verken under OL i 1908 eller OL i 1912. I denne tiden fortsatte de å møte i hovedsak Frankrike, Nederland og Englands amatører, men i 1910 møtte de Tyskland og vant 3–0. Kampene mot Frankrike og Nederland varierte fortsatt, stort sett med seire over Frankrike og tap for Nederland. I tillegg møtte de også Sveits (9–2) i 1912 og Italia (0–1) i 1913. Deretter ble det et naturlig opphold under første verdenskrig.

Belgia var derimot vert for OL i 1920 i Antwerpen, og da meldte de seg på fotballkonkurransen. Belgia begynte med å stå over første runde, og møtte Spania i andre runde, der de vant 3–1 etter tremål av Robert Coppée. I semifinalen ble det tre mål igjen mot Nederland i en 3–0-seier, nå med mål av Henri Larnoe, Louis Van Hege og Mathieu Bragard. I finalen møtte Belgia Tsjekkoslovakia, og tok ledelsen på straffe ved Coppée og økte ved Larnoe etter 30 minutter. I det 40. minutt gikk Tsjekkoslovakia av banen i protest mot dommeren, og Belgia ble gitt seieren.^[4]

De vant også den påfølgende kampen, mot Frankrike, men tapte neste, mot Italia. Det ble også et tap da de møtte Englands A-lag for første gang, og også da de møtte Spania igjen. Resultatene varierte, blant annet ble Belgia det første laget fra kontinental-Europa som spilte uavgjort mot England. I OL i 1924 gikk imidlertid Belgia på en smell med 1–8 mot Sverige. Tiden frem til neste OL ble brukt mot flere motstandere med varierende resultater, som tap for Østerrike og Ungarn og seier over sveits og Sverige. Likevel var det særlig kampene mot Frankrike og Nederland som gikk igjen flest ganger. Under OL i 1928 møtte Belgia for første gang nabolandet Luxembourg og vant 5–3. Deretter møtte de for første gang et land fra Sør-Amerika da de møtte Argentina i kvartfinalen. Belgia tapte 3–6. I trøsterunden ble det tap for Nederland med 1–3.

Belgia og Frankrike hadde en lite rivaliserende rivalisering, og de to landene reiste sammen til VM i Uruguay.^[5] Belgia møtte for første gang et lag fra CONCACAF da de tapte 0–3 for USA. Den påfølgende kampen mot Paraguay endte også med tap, 0–1. USA hadde allerede slått Paraguay, så kampen var uvesentlig for Belgia.

Det var kvalifisering for neste VM, og Belgia havnet i gruppe med Nederland og Den irske fristaten. Belgia møtte Den irske fristaten i dennes debut i FIFA-sammenheng, og kampen endte 4–4. Begge lag tapte for Nederland, men Belgia fikk bedre målgjennosnitt, og dermed gikk de videre på bekostning av irene. Oppholdet i VM ble imidlertid svært kort, da de tapte i åttendedelsfinalen mot Tyskland.

Deretter var Belgia tilbake i kvalifisering, denne gangen mot nabolandene Nederland og Luxembourg. Belgia slo Luxembourg 3–2 borte, og spilte uavgjort 1–1 mot Nederland. Det holdt til VM, men i VM i Frankrike kom Belgia til kort mot vertsnasjonen og tapte 0–3. Dermed var Belgia igjen ute i første runde.

Det ble enkelte kamper helt på begynnelsen og mot slutten av andre verdenskrig, da mot Frankrike og Nederland, og et tap for Luxembourg like etter krigen, men det var først i 1946 at Belgia kom tilbake. De spilte igjen mot nabolandene, med unntak av Vest-Tyskland, og mot de britiske landslagene for det meste. Belgia sto over kvalifiseringen til VM i 1950 som flere andre land. De var imidlertid med igjen i kvalifiseringen til VM i 1954 i Sveits. I kvalifiseringen møtte de Sverige og Finland og beseiret begge borte, spilte uavgjort hjemme mot Finland og slo Sverige hjemme. Belgia vant dermed gruppen klart.

Under VM i 1954 møtte Belgia England og Italia. Sistelaget var vertsnasjonen Sveits, men på grunn av en regel som bare gjalt i dette VM, skulle ikke de to svakest seedede eller de to sterkest seedede møte hverandre. Belgia møtte derfor ikke Sveits, men greide 4–4 mot England etter to mål av Léopold Anoul. Anoul scoret også Belgias mål da de tapte 1–4 mot Italia. Dermed var Belgia sist.

I kvalifiseringen til VM i Sverige endte Belgia i gruppe med Frankrike og Island, og etter å ha tapt 3–6 borte for Frankrike var kvalifiseringen i praksis over. Belgia slo Island både hjemme og borte, og greide 0–0 hjemme mot Frankrike, men det holdt bare til andreplass. Som svært mange andre land, sto Belgia over det første EM.

I kvalifiseringen til VM i 1962 gikk det svært dårlig. Belgia tapte samtlige kamper i kvalifiseringen mot Sverige og Sveits. I kvalifiseringen til EM i 1964 møtte Belgia Jugoslavia i utslagskamp og tapte over to kamper.

Belgia ble spesielt gode til å utnytte offsidefellen utover 1960-tallet, etter at denne ble innført med suksess i RSC Anderlecht av den franske treneren Pierre Sinibaldi.^[6] I kvalifiseringen til VM i 1966 møtte Belgia Bulgaria og Israel. Belgia slo Israel begge gangene klart. De tapte 0–3 for Bulgaria borte, og vant 5–0 hjemme. Belgia var foran Bulgaria på målforskjell og målgjennomsnitt, men ingen av de to ble brukt, så det ble en omkamp på nøytralt territorium som Bulgaria vant 2–1.

Belgia fortsatte trenden i kvalifiseringen til EM i 1968. De kom i gruppe med Frankrike, Polen og Luxembourg. Belgia innledet med å slå Frankrike 2–1 hjemme og Luxembourg 5–0 borte. Særlig var Paul Van Himst en stor målscorer med begge målene mot Frankrike og to mål mot Luxembourg. Deretter tapte Belgia begge kampene mot Polen. De tok ledelsen mot Frankrike, en kamp de måtte vinne for å gå forbi, men Frankrike utliknet seks minutter før slutt, og kampen endte 1–1 i Paris. Seieren over Luxembourg hjemme viste seg å bli uvesentlig, Belgia endte på andreplass, to poeng bak Frankrike og med likt antall poeng som Polen.

I kvalifiseringen til VM i 1970 var det Johan Devrindt og Odilon Polleunis som imponerte da Belgia møtte Jugoslavia, Spania og Finland. De scoret hvert sitt mål da Belgia slo Finland 2–1 borte, og Polleunis scoret tre da Belgia slo dem 6–1 hjemme. Devrindt scoret 2 og Polleunis 1 i 3–0-seieren hjemme over Jugoslavia, mens Devrindt scoret i 1–1-kampen borte mot Spania. Devrindt scoret også begge målene i returoppgjøret, som Belgia vant 2–1. Spania slo så Jugoslavia hjemme, noe som betydde at Belgia var kvalifisert for første gang siden 1954. Belgia tapte bortekampen mot Jugoslavia 0–4.

I VM kom Belgia i gruppe med Sovjetunionen, vertslandet Mexico og El Salvador. Belgia begynte med 3–0 over El Salvador, før de tapte 1–4 mot Sovjetunionen. Mot Mexico tapte Belgia 0–1, og var dermed ute av VM.

Belgia fortsatte å imponere i kvalifisering, denne gangen i gruppe med Portugal, Skottland og Danmark. Devrindt scoret begge målene i hjemmeseieren mot Danmark og to av de tre i hjemmeseieren mot Skottland (det siste var et selvmål). Deretter var det Raoul Lambert som scoret to i 3–0-seieren over Portugal hjemme. Devrondt scoret begge i 2–1-seieren borte mot Danmark, og da Portugal tapte for Skottland, var Belgia igjen kvalifisert. Belgia avsluttet med 0–1 mot Skottland og 1–1 mot Portugal. Selve EM gikk fort over for Belgia. De fire siste kampene ble spilt i Belgia, og Belgia møtte Vest-Tyskland og tapte 1–2. Polleunis scoret Belgias mål. I bronsefinalen møtte Belgia Ungarn, og vant 2–1 etter mål av Lambert og Van Himst i første omgang.

Belgias neste kvalifisering var til VM i 1974. De havnet i gruppe med Nederland, Norge og Island. Belgia fortsatte å spille godt, og vant begge kampene mot Norge og Island. Det ble uavgjort mot Nederland i begge kampene, men Nederland vant mer overlegent over spesielt Norge, og dermed vant de gruppespillet på målforskjell. Belgia gikk dermed ut.

Dermed ble det ny kvalifisering, til EM i 1976. Belgia møtte igjen Island, og i tillegg Frankrike og Øst-Tyskland. Med seire over Island og hjemmeseier over Frankrike og uavgjort mot Øst-Tyskland gikk det veien, og Belgia kvalifiserte seg til neste runde raskt, igjen med poengtap mot slutten av turneringen. Der møtte de VM-finalist og nabo Nederland, og tapte hele 1–7 over to kamper.

Belgia måtte satse på å kvalifisere seg til VM i 1978. De fikk en ny trener i Guy Thys, en trener som skulle sette sitt preg på Belgia i lang tid fremover. Belgia kom i gruppe med Nederland og Island igjen, Island nå for tredje gang på rad, og Nord-Irland. Belgia vant alle kampene bortsett fra de mot Nederland, som begge endte i tap. Da Belgia ikke kunne vinne gruppen, tapte de også 0‐3 mot Nord-Irland, men endte likevel på andreplass.

Nok en gang måtte Belgia prøve seg på EM. Det som var nytt i EM i 1980, var at det nå ikke bare var kvalifisering og så semifinaler og finaler i et av de fire semifinalistenes land, men at det var forutbestemt et vertsland og to gruppespill. Dermed skulle åtte lag til EM i 1980 i Italia. Belgia kom i gruppe med Østerrike, Norge, Skottland og Portugal. Belgia begynte med 1–1 hjemme mot Norge, før de spilte 1–1 borte mot Portugal, 1–1 hjemme mot Østerrike og 0–0 borte mot Østerrike. Belgia hadde fire poeng, og måtte begynne å vinne. Det gjorde de, det ble 2–1 borte mot Norge, 2–0 hjemme mot Portugal og seier både hjemme og borte mot Skottland. Belgia var dermed i EM igjen.

Belgia hadde en periode bak seg der de gjorde det bra, men ofte ikke bra nok til å kvalifisere seg. Nå kom en periode der Belgia oftere var med i mesterskap, særlig VM, enn utenfor.

Belgia begynte tiåret med EM i Italia. De kom i en tøff gruppe med Italia, Spania og England. Vinneren av gruppen kom til finale, nummer to til bronsefinale. Første kamp endte 1–1 mot England, mens Belgia slo Spania 2–1 i kamp nummer to. I den siste kampen spilte Italia og Belgia i gruppefinalen uavgjort 0–0, noe som ga Belgia gruppeseieren på målforskjell. Belgia var i sin første finale siden 1920. Motstander denne gangen var Vest-Tyskland, og de scoret etter 10 minutter. Belgia utliknet etter 75 minutter på straffe, men Vest-Tysklands Horst Hrubesch scoret sitt og Vest-Tysklands andre to minutter før full tid. Dermed ble det sølv for Belgia.

Neste oppgave var kvalifisering til VM i 1982. Belgia var i en tøff gruppe med Frankrike, Nederland, Irland og Kypros. Belgia begnye med uavgjort borte mot Irland. Deretter slo Belgia Nederland hjemme, med Erwin Vandenbergh som Belgias målscorer. Deretter fulgte de opp med 2–0 borte og 3– hjemme, begge med Vandenbergh og Jan Ceulemans som målscorere. Ceulemans scoret vinnermålet hjemme mot Irland, mens de scoret hvert sitt mål i 2–3-tapet for Frankrike. Vandenbergh satte inn sluttresultatet i 2–0-revansjen mot Frankrike i Belgia. Belgia var dermed allerede gruppevinner da de som vanlig tapte stort i siste kamp, denne gangen 0&ndassh;3 mot Nederland i Nederland. Det var bare to poeng som skilte Belgia som vinner og Nederland på fjerdeplass.

Under VM i Spania ble Belgia plassert i gruppe med Argentina, Ungarn og El Salvador. Belgia overrasket alle og slo Argentina 1–0 med Vandenbergh som matchvinner. Deretter vant de oppskriftsmessig 1–0 over El Salvador før de spilte uavgjort 1–1 mot Ungarn. I andre runde gikk det dårligere, Belgia endte sist i tremannsgruppen etter 0–3 mot Polen og 0–1 mot Sovjetunuinen.

Etter VM gikk Belgia igjen løs på kvalifiseringen til EM i Frankrike. Belgia møtte først Sveits og vant 3–0 hjemme, før de vant 3–2 hjemme over Skottland. Deretter vant de 2–1 borte mot Øst-Tyskland før de gjentok bedriften hjemme med samme resultat. Da Sveits spilte uavgjort hjemme og tapte borte for Øst-Tyskland, var Belgia kvalifisert, og Belgia opprettholdt tradisjonen med å gi bort poeng med uavgjort mot Skottland borte og tap for Sveits borte.

Belgia var uansett i VM for andre gang på rad. Med keeper Jean-Marie Pfaff, midtbanestjerne Enzo Scifo og angrepsspillerne Vanderbergh og Ceulemans, var Belgia en spennende utfordrer til Frankrike, men de hadde også Danmark og Jugoslavia som spennende motstandere. Belgia begynte bra med 2–0 over Jugoslavia, men tapte hele 0–5 mot Frankrike, før de tapte en jevn kamp mot Danmark 2–3. Belgia ende dermed nest sist i gruppen.

Dermed var det VM-kvalifisering til VM i 1986 i Mexico. Belgia havnet i gruppe med Polen, Albania og Hellas. Etter en sterk 3–0 hjemme mot Albania ble det 0–0 borte mot Hellas og 0–2-tap for Albania borte. Belgia rettet det opp med 2–0 hjemme mot både Hellas og Polen, og etter 0–0 borte mot Polen endte de likt på poeng og målforskjell med Polen. Imidlertid kom Polen foran på antall scorede mål. Belgia måtte dermed spille kvalifisering om avansement. De møtte Nederland i dramatisk dobbeltoppgjør med rødt kort og avgjøring mot slutten av siste kamp.^[7] Belgia vant 1–0 hjemme og tapte 1–2 borte, slik at de avanserte på bekostning av Nederland på bortemålsregelen.

VM i Mexico var et oppgjør med fortiden for et Belgia som møtte vertslandet for andre gang Mexico var vertsland, og deretter Paraguay for første gang i VM siden 1930. Det siste laget var Irak. De to beste gikk rett videre, mens de fire beste treerne også gikk videre. Belgia startet med 1–2 mot Mexico, og fortsatte med 2–1-seier over Irak. Det ble 2–2 mot Paraguay, og dermed endte Belgia på tredjeplass med tre poeng. Det holdt imidlertid til avansement.

I åttendedelsfinalen møtte Belgia igjen Sovjetunionen. Dette ble en intens kamp der det sto 2–2 etter 90 minutter, og kampen endte 4–3 til Belgia etter 120 minutter.^[8] Dermed ventet Spania i kvartfinalen. Spania hadde slått Danmark 5–1 i sin åttendedeslefinale, og oppgjøret de to lagene imellom ble også tett. Det sto 1–1 etter både 90 og 120 minutter, og det ble avgjort på straffesparkkonkurranse, der Belgia vant 5–4. I semifinalen møtte Belgia Argentina, og det ble et for tøft oppgjør. Argentina vant 2–0 etter 2 mål av Diego Maradona. I bronsefinalen ble det 2–4 mot Frankrike etter ekstraomganger. Belgia hadde oppnådd en fjerdeplass, det overlegent beste resultatet.

Belgia hadde markert seg i VM, og i kvalifiseringen til EM i 1988 var de blant favorittene i gruppe med Irland, Luxembourg, Skottland og Bulgaria. Imidlertid ble det litt mange uavgjort i begynnelsen, som 2–2 i den første kampen, hjemme mot Irland, og 1–1 hjemme mot Bulgaria. Innimellom vant Belgia hele 6–0 borte mot Luxembourg. De fortsatte med mer imponerende 4–1 hjemme mot Skottland, men etter 0–0 borte mot Irland kom 0–2 borte mot både Bulgaria og Skottland. Dermed var Belgia ute av kvalifiseringen på tross av 3–0 hjemme mot Luxembourg. I tillegg ga superkeeperen Pfaff seg. Han ble imidlertid erstattet av en annen dyktig keeper, Michel Preud'homme. Vanderbergh var aktuell, men ble ikke tatt ut til flere mesterskap.

Da gikk det bedre i kvalifiseringen til VM i 1990. Her møtte Belgia Portugal, Tsjekkoslovakia, Sveits og Luxembourg. Belgia startet med 1–0 mot Sveits, og uavgjort i to vanskelige bortekamper, mot Tsjekkoslovakia (0–0) og Portugal (1–1). Deretter vant Belgia 2–1 over Tsjekkoslovakia hjemme, før de slo Luxembourg 5–0 borte (det vil si, i Frankrike) og slo Portugal 3–0 hjemme. Med uavgjort borte mot Sveits var Belgia klare, og det kan forklare at de spilte sin nær obligatorisk svake kamp mot slutten da de allerede var videre til VM. Hjemme mot Luxembourg ble det 1–1.

I VM ble Belgia plassert i gruppe med Spania, Uruguay og Sør-Korea. Belgia startet med 2–0 over Sør-Korea, før det ble 3–1 over Uruguay med Scifo som matchvinner og Ceulemans som siste målscorer. Det ble imidlertid tap 1–2 for Spania. Belgia gikk til åttendedelsfinalen som andrelaget i gruppen. Der møtte de England og spilte uavgjort etter nitti minutter, ifølge Dag Solstad var Belgia klart best.^[9] Kampen sto 0–0 til det 119. minutt, da David Platt satte inn målet som sendte England videre på bekostning av Belgia.

I kvalifiseringen til EM i 1992 kom Belgia i gruppe med Tyskland, Wales og Luxembourg. Etter bortetap for Wales hevnet Belgia seg på Luxembourg med 3–0 hjemme. Både Ceulemans og Vanderbergh scoret i det som ble begges siste år som landslagsspillere. Det ble uavgjort mot Wales hjemme, 0–1 både hjemme og borte mot Tyskland og innimellom en ny seier over Luxembourg. Belgia endte på tredjeplass bak Tyskland og Wales. Guy Thys gikk nå av.

Ny trener ble tidligere toppscorer Paul Van Himst. Belgia skulle nå prøve å komme til VM i USA. De kom i gruppe med Romania, Tsjekkoslovakia (som på slutten av kvalifiserinen het Representasjonen av tsjekkere og slovaker etter at landet ble delt opp), Wales, Kypros og Færøyene. Marc Wilmots hadde kommet inn som målscorer, og scoret matchvinnermålet hjemme mot Kypros. Han scoret to og forsvarsspilleren Philippe Albert ett da Færøyene ble slått på Færøyene. Belgia fortsatte med 2–1 borte mot Tsjekkoslovakia og 1–0 hjemme mot Romania. Belgia fikk deretter revansje mot Wales med 2–0 hjemme, før de slo Kypros 3–0 borte. Det første stapet, og dermed også det første poengtapet, kom da de tapte 0–2 borte mot Wales. Dette ble fulgt opp av 3–0 hjemme mot Færøyene og det andre tapet, 1–2 borte mot Romania. Belgia var imidlertid allerede kvalifisert da, og det kan også forklare 0–0 hjemme mot Representasjonen av tsjekkere og slovaker.

Belgia kom til VM, og endte i gruppe med Nederland, Marokko og Saudi-Arabia. Belgia startet med en seier over Marokko med Marc Degryse som eneste målscorer. Deretter var det Philippe Albert som scoret kampens eneste mål mot Nederland. Belgia hadde seks poeng og ledet, men tapte mot Saudi-Arabia etter at Saeed Al-Owairan ydmyket belgierne med et dribleshow gjennom hele banen. Belgia endte dermed på tredjeplass, men med seks poeng var de det beste treerlaget, og gikk videre. I åttendedelsfinalen møtte Belgia Tyskland, og en tett kamp der det sto 2–1 til Tyskland etter 11 minutter endte med belgisk 2–3-tap etter at Albert reduserte i det nittiende minutt. Belgia var dermed ute i første utslagsrunde igjen.

Belgia hadde vært med i samtlige VM siden 1982, men de hadde bommet på to EM på rad. I kvalifiseringen til EM i 1996 kom de i en tøff gruppe med regjerende europamester Danmark, med Spania, Makedonia, Kypros og Armenia. Belgia begynte bra med 2–0 hjemme mot Armenia, men kampen etterpå endte 1– borte mot Danmark, og med 1–1 hjemme mot Makedonia og 1–4 hjemme mot Spania ble det raskt klart at Belgia ikke kom til å kvalifisere seg. Det ble ryddige 1–1 borte mot Spania og 2–0 hjemme mot Kypros før de slo til med å slå Makedonia hele 5–0 borte, men deretter ble deres mulighet til å ta andreplassen fra Danmark ødelagt av tap 1–3 hjemme mot nettopp Danmark. Belgia avsluttet med seier 2–0 borte mot Armenia og 1–1 mot Kypros i Kypros, og endte på tredjeplass, seks poeng bak Danmark på andreplass.

Belgia hadde dermed VM å konsentrere seg om. I kvalifiseringen til VM i 1998 var Belgia i gruppe med Nederland, Wales, Tyrkia og San Marino. Belgia slo Tyrkia 2–1 hjemme og deretter San Marino 3–0 borte. Hjemme mot Nederland gikk det dårligere, og Belgia tapte 0–3. Deretter fikk Belgia endelig vinne i Wales med 2–1. Belgierne fulgte opp med 3–1 borte mot Tyrkia og 6–0 hjemme mot San Marino før det igjen ble tap for Nederland, nå 1–3 i Rotterdam. Før hjemmekampen mot Wales var det slik at Tyrkia med seier borte mot Nederland ville gå forbi Belgia dersom Belgia ikke vant. Belgia tok ledelsen 3–0, men fikk tøff motstand i andre omgang av Wales, som scoret to mål. Belgia vant dermed til slutt 3–2 samtidig som Nederland og Tyrkia spilte uavgjort 0–0.

Belgia endte dermed på andreplass i gruppen. Den beste toeren i UEFA-kvalifiseringen gikk rett videre. Det ble Skottland. Belgia og de andre syv toerne måtte spille kvalifisering. Belgias motstander ble Irland. Det begynte med bortekamp, der Luc Nilis scoret Belgias mål i 1–1-kampen. Hjemme sto det også 1–1 til Nilis satte inn 2–1-målet.

Belgia kvalifiserte seg dermed til sitt femte VM på rad. I VM kom de i gruppe med Nederland, Mexico og Sør-Korea. Belgia møtte dermed Nederland for andre VM på rad og Mexico for tredje VM sammenlagt, om enn dette var første gang møtet ikke foregikk i Mexico. Belgia begynte med 0–0 mot Nederland i en kamp nederlenderne dominerte, enda de fikk Patrick Kluivert utvist tidlig.^[10] Belgia fortsatte med 2–2 mot Mexico med begge de belgiske målene av Marc Wilmots og avslutningsvis 1–1 mot Sør-Korea, med Nilis som belgisk målscorer. Tre uavgjort holdt ikke for Belgia, som endte på tredjeplass.

Belgia var utpekt som vert sammen med Nederland til EM i 2000. Dette var første gang en stor fotballturnering ble arrangert i Belgia siden 1920. Belgia møtte Italia, Tyrkia og Sverige i sin gruppe. Belgia begynte med 2–1 over Sverige, men fulgte opp med 0–2 mot Italia. I den avgjørende kampen mot Tryrkia spilte Belgia svakt og klønete, og tapte 0–2, og endte nest sist i gruppen.^[11]

Dermed var det tilbake til kvalifisering igjen for Belgia. Kvalifiseringen til VM i 2002 besto av Belgia, Kroatia, Skottland, Latvia og San Marino. Belgia begynte med 0–0 mot Kroatia før det ble 4–0 borte mot Latvia og hele 10–1 hjemme mot San Marino. I Skottland endte kampen 2–2 etter at Daniel Van Buyten utliknet i det nittiende minutt for Belgia. Etter 3–1 hjemme mot Latvia, 4–1 borte mot San Marino og 2–0 hjemme mot Skottland, ble bortekampen mot Kroatia avgjørende for gruppeseieren. Belgia var sikret seier med uavgjort og Kroatia kunne med et stygt tap og en stor skotsk seier over Latvia, gå glipp av kvalifiseringen. Kroatia vant imidlertid, og dermed vant de gruppen. Belgia måtte gå gjennom kvalifisering igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Belgia vant 1–0 både borte og hjemme, og var dermed med på sitt sjette VM på rad. Imidlertid dro de til Japan og Sør-Korea med et svekket lag.^[12]

Belgia kom i gruppe med hjemlandet Japan, Russland og Tunisia. Belgia begynte med uavgjort 2–2 mot vertene, før de spilte 1–1 mot Tunisia og slo Russland 3–2. Wilmots scoret i alle kampene, og ble matchvinner mot Russland. Belgia kom på andreplass med fem poeng, to mer enn Russland, to mindre enn Japan. I åttendedelsfinalen møtte de Brasil og tapte 0–2, på tross av tidlig overtak og på grunn av et pussig annullert mål.^[13] Dette ble Wilmots siste landskamp.^[14] Belgia vant imidlertid Fair Play-prisen 2002.^[15]

VM i 2002 ble det siste mesterskapet Belgia deltok i på en lang stund. De neste årende hadde Belgia en svak periode, og deres tid som førsteseedet lag var borte.

I kvalifiseringen til EM i 2004 var Belgia i en relativt overkommelig gruppe med Bulgaria, Kroatia, Estland og Andorra. Det begynte imidlertid med 0–2 hjemme mot Bulgaria, og deretter greue 1–0 borte mot både Estland og Andorra, begge med Wesley Sonck som matchvinner. I den tredje bortekampen på rad ble det tap hele 0–4 for Kroatia, før det ble mer hederlige 2–2, igjen borte, mot Bulgaria. I de tre siste kampene, alle hjemme, hevet Belgia seg, og vant 3–0 hjemme mot Bulgaria, så 2–1 mot Kroatia med Sonck som matchvinner og så 2–0 hjemme mot Estland. Belgia endte bare ett poeng bak vinneren, Bulgaria, men på tredjeplass ettersom Kroatia hadde bedre innbyrdes oppgjør på grunn av firemålsseieren over Belgia på hjemmebane.

Likevel av EM-kvalifiseringen nærmere enn tidligere. Slik ble det ikke i neste kvalifisering. Belgia havnet i gruppe med Litauen, som gjorde at de hadde møtt de tre baltiske naboene i tre påfølgende kvalifiseringer, med Spania, Serbia og Montenegro, Bosnia og Hercegovina og San Marino. Det ble uavgjort hjemme mot Litauen før det ble tap 0–2 borte mot Spania og hjemme mot Serbia og Montenegro. Belgia greide seg med 4–1 hjemme mot Bosnia og Hercegovina og 2–1 borte mot San Marino, før det ble uavgjort borte mot Serbia og Montenegro. Deretter ble det 0–1 mot Bosnia og Hercegovina borte, før Belgia vant hele 8–0 hjemme mot San Marino. Avslutningen sto ikke i stil, da det ble 0–2 mot Spania hjemme og 1–1 borte mot Litauen. Det skilte åtte poeng opp til andreplassen til Spania for Belgia på fjerdeplass.

Belgia hadde ikke vært i EM siden 2000 på hjemmebane, og hadde ikke kvalifisert seg siden 1984. I kvalifiseringen til EM i 2008 var Belgia igjen langt unna begivenhetenes sentrum. I gruppe med Polen, Portugal, Finland, Serbia, Kasakhstan, Armenia og Aserbajdsjan kom Belgia på femteplass bak Polen, Portugal, Serbia og Finland. Hjemmeseier mot Serbia og uavgjort hjemme mot Finland var de eneste poengene Belgia tok av lagene foran.

Kvalifiseringen til VM i 2010 ble et gjensyn med Spania og Bosnia og Hercegovina fra forrige VM-kvalifisering og Armenia fra forrige kvalifisering. Det ble også et gjensyn med Estland og Tyrkia. Belgia startet med 3–2 over Estland, nok en gang med Sonck som matchvinner. Sonck scoret også for Belgia i uavgjortkampen borte mot Tyrkia og 2–0-seieren mot Armenia hjemme, der også den lovende Marouane Fellaini scoret det andre målet. Sonck scoret ledermålet til Belgia mot Spania hjemme, men det ble likevel 1–2 mot den regjerende europamesteren. Det ble 2–4-tap hjemme mot Bosnia-Hercegovina og 1–2 borte mot samme motstander. Etter hele 0–5 borte mot Spania og 1–2 mot Armenia der Belgia reduserte i andre overtidsminutt, virket det lite sannsynlig at Belgia kom til å kvalifisere seg. Belgia slo Tyrkia 2–0 hjemme i nest siste kamp, men tapte med samme sifre borte mot Estland, og endte med ti poeng på fjerdeplass, nærmere femteplassen enn tredjeplassen.

Belgia måtte gjøre noe for å snu trenden. Det sto ikke på spillerne: mellom 2008 og 2011 hadde flere spillere markert seg. Fellaini spilte for Everton FC med stor suksess, keeper Simon Mignolet spilte for Sunderland AFC, Thibaut Courtois for Atlético de Madrid, Van Buyten var fast på Bayern München, Vincent Kompany var fast i Manchester City FC, Thomas Vermaelen spilte på Arsenal FC, Jan Vertonghen og Toby Alderweireld spilte på Ajax, Moussa Dembélé spilte for Fulham FC og Romelu Lukaku spilte på Chelsea FC. Lovende spillere var også Eden Hazard, som spilte på Lille OSC frem til 2012 og Christian Benteke, som spilte i KRC Genk frem til 2012.

Likevel gikk ikke kvalifiseringen til EM i Polen og Ukraina etter planen. Akkurat som i forrige kvalifisering, der Spania var overlegne og vant alle kampene, var Tyskland overlegne i denne gruppen. Belgia kjempet om andreplassen med Tyrkia, Østerrike, Aserbajdsjan og Kasakhstan. Belgia greide ikke å være konsekvent gode, og om de scoret mange mål, 21 på 10 kamper, slapp de også inn mange, 15. Dette illustreres best med hjemmekampen mot Østerrike, som endte 4–4. Det ble også generelt for mange uavgjortkamper for Belgia, som endte to poeng bak Tyrkia.

I 2012 og 2013 ble det en del bytter. Fellaini gikk til Manchester United FC, Hazard til Chelsea, Mignolet til Liverpool FC, Dembélé til Tottenham, Bentenke til Aston Villa, Lukaku og Kevin Mirallas til Everton, Alderweireld til Atletico de Madrid og Vertonghen til Tottenham. Flere spillere, især Hazard, ble store suksesser.

Det hjalp også på landslaget. I kvalifiseringen til VM i Brasil møtte Belgia Skottland, Kroatia, Makedonia, Serbia og Wales. Belgia begynte med borteseier 2–0 mot Wales med Kompany og Vertonghen som målscorere. I en vrien hjemmekamp mot Kroatia spilte Belgia 1–1 etter belgisk utlikning av Guillaume Gillet. Belgia vant deretter hele 3–0 over Serbia borte førs de slo Skottland 2–0 hjemme. Deretter ble det seier over Makedonia både borte og hjemme, før Belgia igjen slo Serbia, nå på hjemmebane. Med seier over Skottland og Kroatia borte var Belgia klare for VM for første gang siden 2002, som også var siste de gikk videre fra kvalifisering. Belgia vant gruppen med ni poeng da de spilte uavgjort i en meningsløs kamp mot Wales samtidig som Kroatia tapte for Skottland.

I VM i Brasil i 2014 møtte Belgia Algerie, Russland og Sør-Korea.

Etter VM begynte kvalifiseringen til EM 2016, der Belgia møtte Bosnia og Hercegovina, Wales, Israel, Kypros og Andorra.

Flesteparten av kampene i kvalifiseringskamper spilles i Brussel, med gjerne enten to eller ingen kamper som spilles på andre stadia. Belgia har stort sett helrøde drakter og hvite bortedrakter, og de er kjent som de røde djevelne.

Belgia spiller flesteparten av deres kamper i Koning Boudewijnstadion i Brussel, som har plass til 50,024 tilskuere.^[16] Samtlige kvalifiseringskamper til VM i 2014 og EM i 2012 ble spilt på denne fotball- og friidrettsbanen. Til kvalifiseringen til VM i 2010 ble Stade Maurice Dufrasne i Liège og Fenix Stadion i Genk benyttet. Til kvalifiseringen til EM i 2008 ble Constant Vanden Stock stadion i Brussel brukt to ganger. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble Stade du Pays de Charleroi i Charleroi og Olympisch Stadion i Antwerpen brukt, en gang hver. Til kvalifiseringen i EM i 2004 ble Jules Ottenstadion i Gent og Stade Maurice Dufrasne brukt. Under EM i 2000 stilte Belgia med Jan Breydel Stadion i Brugge, Stade Maurice Dufrasne, Koning Boudewijnstadion og Stade du Pays de Charleroi.

Regelen under kvalifisering er altså at enten foregår alle kamper i Brussel, eller så foregår én i Flandern og én i Vallonia. Under VM ble det altså to stadion i Vallonia og én i Flandern.

Belgia har for det meste brukt helrøde drakter eller sorte bukser. De hadde sorte bukser i VM i 1930, 1934, 1938, 1954 og 1970, og også i EM i 1972 og 1980. I VM 1930-54 hadde de også sorte sokker, mens de i EM i 1980 for første, og per 2014 siste gang, hadde gule sokker, noe som kompletterte den belgiske trikoloren. Ellers har Belgia røde sokker. Det har vært mønstre av forskjellig art på draktene, som oftest i gult og svart.

Bortedraktene ble første gang brukt i turneringssammenheng i 1970. De har i turneringer konsekvent vært hvite. I EM i 1972 ble ikke hjemmedraktene brukt i det hele tatt, på tross av at kampene foregikk i Belgia. I EM i 2000 og VM i 2002 var bortedraktene sorte, men de ble ikke brukt. Bortedrakten til VM i 2014 er sort. Belgia opererer med en helgul tredjedrakt.

To ganger er kombinerte drakter brukt, i VM i 1982 da Belgia møtte Argentina brukte Belgia røde overdeler og hvite bukser, mens de i VM i 1986 mot Mexico brukte hvite overdeler og røde bukser mot Mexico.

En oversikt over Belgias drakter i mesterskap.^[17][18]

VM 1930	VM 1934	VM 1938	VM 1954	VM 1970
Hjemme	Hjemme	Hjemme	Hjemme	Hjemme	Borte
Samtlige kamper	Samtlige kamper	Samtlige kamper	Samtlige kamper	mot El Salvador	Mot Sovjetunionen og Mexico
-
EM i 1972		EM 1980		VM 1982
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Fil:Kit shortsbelgium1982h.png Hjemme	Fil:Kit shortsbelgium1982a.png Hjemme 2
Ikke brukt	Samtlige kamper	mot alle bortsett fra Spania	mot Spania	mot alle bortsett fra Argentina	mot Argentina
-
EM i 1984		VM 1986
Hjemme	Borte	Hjemme	Borte	Hjemme 2
mot Frankrike	mot Jugoslavia og Danmark	mot Sovjetunionen, Irak og Argentina	mot Paraguay og Spania	mot Mexico
-
VM 1990		VM 1994		VM 1998
Hjemme	Borte	Fil:Kit shorts belgium1994h.png Hjemme	Fil:Kit shorts belgium1994a.png Borte	Hjemme	Borte
mot Uruguay og England	mot Sør-Korea og Spania	mot alle bortsett fra Marokko	mot Marokko	mot Mexico	mot Sør-Korea og Nederland
-
EM 2000		VM 2002		VM 2014
Fil:Kit shorts belgium1994h.png Hjemme	Fil:Kit shorts belgium1994a.png Borte	Fil:Kit shorts belgica2002.png Hjemme	Fil:Kit shorts belgica2002 away.png Borte	Hjemme	Borte
Samtlige kamper	Ikke brukt	Samtlige kamper	Ikke brukt	Ikke spilt	Ikke spilt

Allerede to år etter sin formelle fødsel ble Belgia gitt kallenavnet «De røde djevlene» av journalist Pierre Walckiers etter at de vant tre imponerende kamper på rad: 5–0 over Frankrike og 5–0 og 3–2 over Nederland.^[19] Kallenavnet spiller på at draktene fra begynnelsen av og lang tid fremover var helrøde. Kallenavnet er det eneste etablerte kallenavnet på landslaget.^[20]

Belgia spiller som oftest 4-3-3, gjerne med en fremskutt sentral midtbane som gjør at det kan minne om 4-2-3-1. De er fysisk sterke, og disiplinerte i forsvar, har gode keepere og en rekke kreative midtbanespillere. Angrepet bytter ofte plasser, noe som gjør markering av dem vanskeligere.^[21]

Belgia gjennomførte en mentalitetsendring i begynnelsen av 2000-tallet, der fokus gikk over fra å vinne for enhver pris, til et helhetlig system som ble gjennomført i alle ledd. Dette systemet handlet ikke om store forandringer, men om lagspill og 4-3-3.^[22] Laget til Belgia er også i hovedsak svært ungt, med svært få over 30-^[23] Dermed har flere belgiske spillere på det nåværende landslaget vært påvirket av akademier og ungdomslag i Belgia som tok med seg denne forandringen.^[24] Det ble også lagt vekt på å skape et landslag med mindre press og fokus på de enkelte spillerne, og mer på positive opplevelser.^[25]

Det har også blitt antydet at Belgias fremgang skyldes inspirasjon fra både den nederlandske totalfotballen og det franske multietniske landslaget.^[26]

Tidligere har den belgiske spillestilen variert stort. På 1960-tallet var catenaccio-aktig forsvar og offsidefelle viktig for et ultradefensivt Belgia.^[27] På 1980-tallet var offensiv spillestil mer fremgangsmåten. Frem til og med 2002 var imidlertid 4-4-2 vanligere. En av grunnene til at perioden fra EM i 1980 til VM i 1986 gikk bra, men at det ble en dalende kurve etterpå, kan være at nivået på ligaen ble svekket etter skandaler, belgisk økonomi, lønninger og et mindre støtteapparat gjorde at spillere dro utenlands.^[28]

«Derby der Lage Landen» eller «Derby les pays-bas», det vil si oppgjørene mot Nederland, har vært den mest aktive rivaliseringen.^[29] Imidlertid har profejsonell klubbfotball og Nederlands finaletap mot Vest-Tyskland i 1974 gjort at Nederland har hatt Tyskland som rival.^[30] Samtidig dominerte Belgia blant de to i VM-sammenheng på 1980-tallet, og Dag Solstad undret seg om Nederland bestemte seg for å spille uavgjort for å unngå å møte Belgia i åttendedelsfinalen i VM i 1990 (Nederland møtte Tyskland).^[31] For belgisk del er nok likevel rivaliseringen til en viss grad levende.

Belgia og Frankrike har ikke hatt noen større rivalisering.

Belgias desentraliserte inndeling er gjeldende også på landslaget. I flere tilfeller snakker ikke spillerne samme språk, og det hender at pressekonferanser foregår separat for nederlandsk- og fransktalende.^[32] Samtidig har landslaget hatt en samlende effekt på særlig Flandern, der innbyggerne følte seg mer belgiske i 1986 enn før og etter. Den nåværende (mars 2014) suksessen til landslaget og det at flere spillere har annen etnisk bakgrunn og mangler forståelse for språk- og kulturbarrierene, har også hjulpet noe på nasjonalfølelsen i Belgia.^[32]

• Beste resultat i VM: Nr. 3 i 2018.
• Tapende finalist i EM i 1980.

VM	Resultat
1930	Takket ja til VM-invitasjon, utslått i gruppespillet
1934	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1938	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1950	Trakk seg fra kvalifisering til VM
1954	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1958	Utslått i kvalifisering til VM
1962	Utslått i kvalifisering til VM
1966	Utslått i kvalifisering til VM
1970	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1974	Utslått i kvalifisering til VM
1978	Utslått i kvalifisering til VM
1982	Kvalifisert til VM, utslått i mellomspillet
1986	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
1990	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1994	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
1998	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2002	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
2006	Utslått i kvalifisering til VM
2010	Utslått i kvalifisering til VM
2014	Kvalifisert til VM, utslått i kvartfinale
2018	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 3)
2022	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet

EM	Resultat
1960	Utslått i kvalifisering til EM
1964	Utslått i kvalifisering til EM
1968	Utslått i kvalifisering til EM
1972	Kvalifisert til EM, utslått i semifinale (Nr. 3)
1976	Utslått i kvalifisering til EM
1980	Kvalifisert til EM, tapende finalist
1984	Kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
1988	Utslått i kvalifisering til EM
1992	Utslått i kvalifisering til EM
1996	Utslått i kvalifisering til EM
2000	Direkte kvalifisert til EM, utslått i gruppespillet
2004	Utslått i kvalifisering til EM
2008	Utslått i kvalifisering til EM
2012	Utslått i kvalifisering til EM
2016	Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale
2020	Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale

Oppdatert 15. juni 2024. Belgias tropp til EM i fotball 2024 fra 14. juni til 14. juli 2024.^[33]

Nr. Posisjon Spiller 1 K Koen Casteels (Al Qadsiah) 2 F Zeno Debast (Anderlecht) 3 F Arthur Theate (Eintracht Frankfurt) (lån Rennes) 4 F Wout Faes (Leicester) 5 F Jan Vertonghen (Anderlecht) 6 MB Axel Witsel (Atlético Madrid) 7 MB Kevin De Bruyne (Manchester City) 8 MB Youri Tielemans (Aston Villa) 9 A Leandro Trossard (Arsenal) 10 A Romelu Lukaku (Napoli) 11 A Yannick Carrasco (Al-Shabab (Riyadh)) 12 K Thomas Kaminski (Luton) 13 K Matz Sels (Nottingham Forest)

Nr. Posisjon Spiller 14 A Dodi Lukebakio (Sevilla) 15 F Thomas Meunier (Lille) 16 MB Aster Vranckx (Wolfsburg) 17 A Charles De Ketelaere (Atalanta) 18 MB Orel Mangala (Everton) (lån Lyon) 19 A Johan Bakayoko (PSV) 20 A Loïs Openda (RB Leipzig) 21 F Timothy Castagne (Fulham) 22 A Jéremy Doku (Manchester City) 23 MB Arthur Vermeeren (RB Leipzig) (lån Atlético Madrid) 24 MB Amadou Onana (Aston Villa) 25 F Maxim De Cuyper (Club Brugge)

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller K Arnaud Bodart (Standard Liège) (England 26.3.24) F Olivier Deman (Werder Bremen) (England 26.3.24) K Thibaut Courtois (Real Madrid) (Estland 20.6.23) F Koni De Winter (Genoa) (England 26.3.24) F Ameen Al-Dakhil (Stuttgart) (Aserbajdsjan 19.11.23) F Jorne Spileers (Club Brugge) (Aserbajdsjan 19.11.23) F Zinho Vanheusden (Mechelen) (lån Inter) (Serbia 15.11.23) F Hugo Siquet (Cercle Brugge) (lån Freiburg) (Estland 12.9.23)

Nr. Posisjon Spiller F Sebastiaan Bornauw (Wolfsburg) (Estland 20.6.23) MB Mandela Keita (Parma) (Reserve EM) MB Arne Engels (Celtic) (Reserve EM) MB Alexis Saelemaekers (Roma) (lån Milan) (Aserbajdsjan 19.11.23) MB Hans Vanaken (Club Brugge) (Estland 20.6.23) MB Mike Trésor (Burnley) (Estland 20.6.23) MB Leander Dendoncker (Anderlecht) (lån Aston Villa) (Estland 20.6.23) A Michy Batshuayi (Galatasaray) (England 26.3.24)

• Olsen, Egil Roger (2002): DRILLOS VERDEN. Kagge Forlag AS, OSLO. ISBN 82-489-0244-7

• Offisielt nettsted
• (en) Belgium national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hjemmeside til det belgiske fotballforbundet
• (en) FIFAs profil om Belgia
• (en) Oversikt over belgiske spillere som har flest landskamper og landslagsmål (RSSSF)
• (en) Oversikt over belgiske landslagssjefer (RSSSF)