Hopp til innhold

Alec Douglas-Home

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alec Douglas-Home
Født2. juli 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mayfair
Død9. okt. 1995[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (92 år)
The Hirsel[6]
BeskjeftigelsePolitiker, cricketspiller, diplomat Rediger på Wikidata
Utdannet vedChrist Church
Eton College
EktefelleElizabeth Douglas-Home (1936–)[7][8]
FarCharles Douglas-Home[7][9]
MorLillian Lambton[7][9]
SøskenWilliam Douglas-Home[7]
BarnDiana Douglas-Home[7]
David Douglas-Home[7]
Lavinia Caroline Douglas-Home[7][9]
Meriel Kathleen Douglas-Home[7][9]
PartiDet konservative parti (1965–)
Unionist Party (–1965)
NasjonalitetStorbritannia
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserTistelordenen
Storbritannias statsminister
19. oktober 1963–16. oktober 1964
ForgjengerHarold Macmillan
EtterfølgerHarold Wilson
Våpenskjold
Alec Douglas-Homes våpenskjold

Alexander Frederick Douglas-Home (uttales IPA: ['hju:m], baron Home av Hirsel (født 2. juli 1903 i London, død 9. oktober 1995 i The Hirsel, Coldstream i Skottland), 14. jarl av Home fra 1951 til 1963, var en britisk konservativ politiker, og statsminister i Storbritannia fra oktober 1963 til oktober 1964. Han var den siste statsministeren i Storbritannia med adelig bakgrunn. Han var også den første statsministeren født i det 20. århundre, den eneste statsministeren som gav opp sitt sete i Overhuset for å stille til valg til Underhuset, og den siste statsministeren som ble valgt personlig av en britisk monark.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Douglas-Home ble født i Mayfair i London som eldste sønn av en skotsk greve, og bar fra 1918 tittelen Lord Dunglass. Hans bror var dramatikeren William Douglas-Home. Han fikk sin utdannelse ved Eton College og Christ Church, et college ved University of Oxford.[10]

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Han ble han i 1931 valgt til parlamentsmedlem for det konservative parti. Hans aristokratiske røtter gav ham et fortrinn i eget parti.

Han ble i 1937 parlamentarisk statssekretær for statsminister Arthur Neville Chamberlain og reiste med statsministeren i 1938 til München og Adolf Hitler der han var øyenvitne til forsøkene på å avverge andre verdenskrig.

I 1940, etter at han hadde meldt seg inn som frivillig i militæret, ble det ved en helsekontroll oppdaget et hull i ryggsøylen og tuberkulose i benet rundt hullet.[11] Han gjennomførte i september samme år en seks timers lang operasjon for å fjerne den rammede delen av benet, og lå mesteparten av de to følgende årene på ryggen i gipsbandasje.[11]

I 1945 ble han parlamentarisk privatsekretær i det britiske utenriksministerium. Ved parlamentsvalget den 5. juli 1945 mistet han sin plass i Underhuset, men i 1950 erobret han det tilbake. Da han arvet sin fars sete i Overhuset og ble den fjortende Earl of Home, ble han i 1951 nødt til å oppgi sin plass i Underhuset. Fra 1957 til 1960 var han Overhusets ordfører. I 1960 ble han utnevnt til Storbritannias utenriksminister, og fra 1963 til 1965 var han leder av det konservative partiet.

Statsminister 1963–1964

[rediger | rediger kilde]

I 1963 fratrådte uventet den konservative statsminister Harold Macmillan etter Profumoaffæren, på grunn av en (uriktig) medisinsk diagnose om uhelbredelig prostatakreft. Den gang var det konservative partiets regler slik at valget av leder skulle foretas av dets elder statesmen. Selv om stedfortredende statsminister Rab Butler var de konservative parlamentsmedlemmers favoritt, foretrakk disse elder statesmen Douglas-Home. Noen påstod at de ikke ville ha vært beredt til å sitte i noe ministerium ledet enten av Butler eller av den andre potensielle kandidaten Quintin Hogg. Den fratredende statsministeren meddelte dronning Elizabeth II hva partiets eldste tenkte. Selv om det ble argumentert at han ikke hadde noen rett til å gi dronningen noe råd i forbindelse med regjeringsdannelser, og at dronningen ikke hadde noen plikt til å følge slike anbefalinger, ble det til at hun utnevnte Douglas-Home til statsminister.[12]

Kabinettet
[rediger | rediger kilde]

Home-kabinettets sammensetning ble offentliggjort 20. oktober 1963:[13]

Endring:

  • April 1964: Quintin Hogg ble minister for utdannelse og vitenskap, og sir Edward Boyle gikk ut av regjeringen

Douglas-Home, den første britiske statsministeren som var født i det 20. århundre, anså det som upraktisk at han som statsminister tilhørte Overhuset. Han sa fra seg sin arvelige tittel i 1963, i samsvar med Peerage Act 1963 som var vedtatt samme år, for å kunne ta sete i Underhuset igjen, og han hadde derfra tittel som Sir Alec Douglas-Home siden han var blitt slått til skotsk ridder og blitt medlem av Tistelordenen året før. Hans plass i Underhuset ble sikret ved at han fikk den sikre valgkretsen Kinross & West Perthshire, og vant der ved det neste valg.

Parlamentsvalget 15. oktober 1964 ble vunnet av Labour Party, under sin nye leder Harold Wilson.[14]

Senere politisk virke

[rediger | rediger kilde]

Douglas-Home fortsatte som partileder og ledet opposisjonen mot regjeringen. Han sørget for å få endret fremgangsmåten for utvelgelse av partileder. Da Douglas-Home trådte tilbake fra vervet i juli 1965, ble Edward Heath hans etterfølger. Under de følgende seks år var Douglas-Home temmelig lojal mot Heath.

Da Heath ble statsminister i 1970, ble Douglas-Home igjen utenriksminister; det ble antatt at dette var et arbeid som passet godt for ham. De vellykkede forhandlingene forut for landets inntreden i Fellesmarkedet var hans største fremgang. Han ble utnevnt til Life peer som baron Home av Hirsel i 1973, og var dermed tilbake i Overhuset. (The Hirsel var familiens sete ved Coldstream i Berwickshire i Skottland).

Etter Heath-regjeringens nederlag mot Harold Wilson i de to valgene i 1974 (28. februar og 10. oktober 1974) trakk Douglas-Home seg tilbake fra politikkens første geledd, men fortsatte med intervensjoner i Overhuset helt frem til 1990-årene.

Douglas-Home ble den tredje lengstlevende britiske statsminister, etter Harold Macmillan og James Callaghan.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Alec Douglas-Home, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alec-Douglas-Home, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16058, oppført som Alexander Frederick Douglas-Home[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Alec (Alexander Frederick) Douglas-Home, Proleksis enciklopedija-ID 18375[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00019872, oppført som Sir Alec Douglas-Home[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID douglashome[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p1076.htm#i10759, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Dutton, p. 31
  11. ^ a b Dixon, Hayley (25. desember 2013). «Could Sir Alec Douglas-Home be the Queen's friend in a plaster cast?» (på engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 20. oktober 2019. 
  12. ^ Hurd, Douglas "Home, Alexander Frederick Douglas-, fourteenth earl of Home and Baron Home of the Hirsel (1903–1995)",Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004, accessed 14 April 2012
  13. ^ "Mr. Butler Appointed Foreign Secretary", The Times, 21 October 1963, s. 10
  14. ^ Rose, Richard. "Percentage drop in the Conservative poll was biggest for any party since 1945", The Times, 17 October 1964, p. 6

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Alec Douglas-Home – sitater

Forgjenger  Storbritannias statsminister
19631964
Etterfølger
Forgjenger 
Harold Macmillan
Leder for det britiske konservative parti
19631965
Etterfølger
Forgjenger  Storbritannias utenriksminister
19601963
Etterfølger
Forgjenger  Storbritannias utenriksminister
19701974
Etterfølger