Abraham (bibelsk person)

Abraham (hebraisk: אַבְרָהָם – ʾAḇrāhām; gresk: Ἀβραάμ – Abraám), opprinnelig Abram (hebraisk: אַבְרָם – ʾAḇrām), er eponymet til de abrahamittiske religioner, blant disse er jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne)^[1] og Koranen er Abraham stamfar til like mange stammer som det er stjerner på himmelen. Jøder, kristne og muslimer anerkjenner Abraham som Israelfolkets oldefar, bestefar til Jakob som fikk navnet Israel, gjennom Isak.

I islam er Abraham anerkjent som en profet, patriark og budbringer under navnet Ibrahim. Muslimer kaller tilhengere av de andre abrahamittiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud og som en arketype av den perfekte muslim.

Abraham var en etterkommer av Noahs sønn Sem.^[2][3] Kristne og muslimer tror at Jesus var en etterkommer av Abraham, og i tillegg tror muslimer at også Muhammad var en etterkommer via Ismail.^[4] Første Mosebok er fortellingen som nedtegner livet til Abraham og presenterer hans rolle som den som kunne bare bli tilfreds gjennom en monoteistisk overenskomst eller pakt mellom ham selv og Gud.^[5] Koranen har fortellinger om Abraham og hans avkom som er tilsvarende til de som er i Bibelen.^[6]

Det er en voksende konsensus blant bibelforskere at fortellingen i Første Mosebok om Abraham har sin opprinnelse fra litterære sirkler fra 500- og 400-tallet f.Kr.^[7] hvor den tjente til å forsikre og overbevise israelittene i landflyktighet om at til tross for ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet av Davids Hus, innebar Jahves omgang og behandling av deres forfedre at de fikk en historisk grunnleggelse og et opphav som ga håp for framtiden.^[8] Abrahams tilknytning til områdene Mamre og Hebron i den sørlige delen av Jerusalems område og Juda antyder at dette var opphavet til Abrahams kult.^[9]

Abraham opptrer først som Abram inntil han blir omdøpt av Gud i Første Mosebok 17:5.^[10] (På samme tid endres hans kones navn fra Sarai til Sara.) Fortellingens kontekst indikerer at Abraham skal bety «far til de mange» (hebraisk 'aḇ-hămôn goyim).^[11] Filologer kan dog ikke akseptere den bibelske forklaringen på Abrahams etymologi. Selv om forleddet ab- betyr «far», er ikke andre ledd, -hamon og -naham noe hebraisk ord. Det ordet på hebraisk som faktisk betyr «mange», «utallige», «mengde», er rabim. Johann Friedrich Karl Keil har foreslått at det en gang virkelig fantes et ord, raham (רָהָם) på hebraisk, som betydde «mange», som en analog til det arabiske ruhâm med denne betydningen, men ingen bevis støtter denne antagelsen.^[12] En annen mulighet er at første element egentlig skal være abr-, som betyr «høvding», men det vil gi et meningsløst annet element -aham. David Rohl har foreslått at navnet kommer fra akkadiske «faren elsker»,^[13] men flertallet av forskere foretrekker en opprinnelse basert på hebraisk.

Abraham var sønn av Tarah og etterkommer av Noahs sønn Sem. Hans opprinnelige navn var Abram, men han ble siden kjent som Abraham. Han var gift med sin halvsøster Sarai, senere kjent som Sara. Han hadde to brødre som het Nahor og Haran. Sistnevnte døde på et ganske tidlig tidspunkt og etterlot seg sønnen Lot.

Etter Saras død fikk han ytterligere seks sønner med medhustruen Ketura: Simran, Joksjan, Medan, Midjan, Jisjbak og Sjuah. Abraham regnes som stamfar til både israelitter, ismaelitter, edomitter og midjanitter.

Abraham døde 175 år gammel, og ble begravet i Makpela-hulen som ifølge Bibelen skal ligge i byen Hebron på Vestbredden. Dette er en av grunnen til at jødene ønsker å ha tilgang til byen.

Den standardiserte masoretiske bibelteksten i Den hebraiske Bibelen plasserer Abrahams fødsel til 1948 år etter Skapelsen, eller 1948 AM (Anno Mundi, «Året til Verden»). De to andre betydelige teksttradisjonene har ulike datoer. Den oversatte Bibelen til gresk, Septuaginta, plasserer den ved 3312 AM og Den samaritanske Tora til 2247 AM. Alle tre er enige i at han døde 175 år gammel.^[14] Det har vært rundt to hundre forsøk på å tilpasse den bibelske kronologi til historiske datoer, to av de mer innflytelsesrike har vært de jødiske datoer (Abraham levde i 1812 f.Kr. til 1637 f.Kr.) og de fra erkebiskop James Ussher på 1600-tallet (1976 f.Kr. til 1801 f.Kr.); men det meste som kan bli sagt med en viss grad av sikkerhet er at den standardiserte hebraiske teksten av Første Mosebok plasserer Abraham i den tidligste delen av det andre millennium f.Kr.^[15]

Det er generelt akseptert av forskere at det er ingenting i fortellingene i Første Mosebok som kan bli knyttet til historien i Kanaan tidlig på 2. millennium. Ingen av kongene som nevnes er kjente. Abimelek kan ikke ha vært filisterkonge ettersom filisterne ikke dukket opp historien før flere århundrer senere. Ur kan ikke ha vært kjent som «Ur i Kaldea»^[16] før tidlig på 1. millennium. Laban kan ikke ha vært en arameer ettersom disse ikke ble en identifiserbar politisk enhet før på 1100-tallet f.Kr.^[17] Joseph Blenkinsopp, professor emeritus i bibelstudier ved amerikanske University of Notre Dame, har merket seg at de tidligere fire eller fem tiårene har det kommet en voksende enighet at Første Moseboks fortelling om Abraham stammer fra litterære sirkler på 500- og 400-tallet f.Kr. som et speilbilde på den situasjonen som det jødiske samfunnet var i under det babylonske og senere tidlige persiske fangenskapet.^[18] Blenkinsopp beskriver to konklusjoner om Abraham som er i utstrakt grad opprettholdt innenfor bibelforskningen: den første er at med unntak av triaden «Abraham, Isak og Jakob», er han ikke klart og utvetydig attestert i Bibelen tidligere enn det babylonske landflyktigheten (han opptrer eksempelvis ikke i profetiske tekster tidligere enn denne tiden); den andre er at han ble, i den persiske tiden, en modell for de som ønsket å reise ut fra Babylon og til Judea.^[18] Hinsides dette tjente fortellingen om Abraham (og de om Isak og Jakob/Israel) en teologisk hensikt etter ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet utgått fra Davids Hus: til tross for tapet av dette ga Jahves forhold til forfedrene en historisk berettigelse og grunnlag som ga håp for framtiden.^[19] Det er en grunnleggende enighet at Abrahams forbindelse til Harran, Sikem og Betel er sekundære og har sin opprinnelse i at han ble identifisert som bestefar til Jakob og stamfar til de nordlige stammene; hans tilknytning til Mamre og Hebron, på den annen side, som lå i sør innenfor området til Jerusalem og Judea, antyder at denne regionen var opphavet til hans kult.^[9]

Sammen med sin far Tarah og nevøen Lot, som var sønn av hans avdøde bror Haran, dro hyrden Abram ut fra sin hjemby Ur i Kaldea (sør i dagens Irak) for å søke mot stedet Haran (i dagens tyrkiske provins Şanlıurfa). I henhold til den bibelske kronologi skjedde dette en gang rundt 1900 f.Kr., det vil si på slutten av den yngre steinalder og begynnelsen av bronsealderen. Det var en tid da nomadene ble mer og mer fastboende og allerede hadde forstått seg på dyrking av korn og opplagring av forråd. De første keramikkprodukter og annen håndverk ble også framstilt. Å være en hyrde eller gjeter var sannsynligvis blant de lavere lag av befolkningen.

I Haran tok Gud kontakt med Abram da han var 99 år gammel. Gud sa at han ville inngå enda en pakt med ham og gjøre hans ætt umåtelig stor. Pakten skal gjelde hans slekt til evig tid. Gud ga Abram og hans hustru Sarai nye navn: Abraham og Sarah. Gud krevde også gjenytelser som at alle menn, inkludert slaver, skulle omskjæres. Og hans hustru, til tross for hennes høye alder, skulle bli gravid på nytt med en sønn som skal hete Isak, og med denne sønnen vil Gud også inngå en pakt med.^[20] I tillegg fikk Abraham løftet om at landet Kanaan skulle være hans og for hans etterkommere: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat», til tross for at det bodde andre folk i dette området.^[21]

Det er grunnet denne overenskomsten og pakten alle dagens jøder og borgere i staten Israel begrunner deres religiøse krav på området som tilhører staten Israel som deres lovmessige rett.

Abraham forlot Haran og dro sørover til Kanaan. Rundt hundre år gammel ble han far til Isak, til tross for Saras høye alder. Gjennom Isaks sønn Jakob ble Abraham stamfar til Israels folk. Etter at Sara døde 127 år gammel tok Abraham til seg en ny hustru, Ketura, og fikk med henne sønnene Simran, Joksjan, Medan, Midian, Jisjbak og Sjuah. Disse sønnene fikk også sønner, men verken de eller Ismael arvet Abraham, men han ga dem gaver og sendte dem østover, og lot Isak arve alt etter ham da han døde 175 år gammel.^[22]

Det er flere enkeltstående fortellinger om Abrahams liv, blant annet da han besøkte Egypt hvor hans hustru Sara ble tatt til faraos hus. Straks ble faraos hoff rammet av «plager», og deretter ble Sara og Abraham sendt vekk.^[23] Etter at hans nevø Lot hadde bosatt seg i Sodoma bryter det ut en krig og Lot ble tatt til fange. Abraham samlet sine slaver og befridde Lot og andre fanger.^[24] Gud viste seg for Abraham da han fikk besøk av «tre menn» som forutsier at Sara skal føde en sønn og at synden i Sodoma og Gomorra hadde fått Guds oppmerksomhet, og deretter velger Abraham de «rettferdige» byene.^[25]

Den fortellingen som er mest kjent er når Abraham ble satt på prøve av Gud. Abraham ble bedt om å dra til landet Moria og ofre sin sønn Isak som et brennoffer. Da Abraham grep kniven og foreberedte seg på å ofre sin sønn, ble han forhindret av at Guds engler ropte ned til ham: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» Abraham ofret da en vær isteden.^[26]

Første Mosebok oppgir også at Abraham er gravlagt i Makpela-hulen i Hebron sammen med sin hustru og sine etterkommere.

• Abrams overgang til Abraham