Michèle Alliot-Marie
Michèle Alliot-Marie | |||
---|---|---|---|
Født | 10. sep. 1946[1][2][3][4] (78 år) Villeneuve-le-Roi | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, jurist | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Université Panthéon-Assas Université Panthéon-Sorbonne | ||
Ektefelle | Patrick Ollier (1988–) Michel Alliot (1971–1984)[5] | ||
Far | Bernard Marie | ||
Parti | Union pour un mouvement populaire Rassemblement pour la République | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Utmerkelser | Kommandør av Ekvatorialstjernens orden Anjouans stjernes orden Republikkens orden Offiser av Æreslegionen (2022)[6] Palmas Magisteriales (1987)[7] | ||
Michèle Alliot-Marie (født 1946) er en fransk politiker for partiet Union pour un mouvement populaire. Hun har vært landets utenriksminister og forsvarsminister.
Hun ble født i Villeneuve-le-Roi i Val-de-Marne, som datter av Bernard Marie, borgermester i Biarritz. Alliot-Marie er utdannet jurist med doktorgrad og underviste ved Panthéon-Sorbonne-universitetet i Paris. Hun har også studert etnologi.
Hennes politiske karrière begynte som bystyremedlem i Ciboure fra 1983 til 1988 og i Biarritz fra 1989 til 1992. Hun ble innvalgt i det franske parlamentet i 1986 som representant for Pyrénées-Atlantiques. Fra 1992 til 2002 var hun medlem av det europeiske parlamentet, og var borgermester i Saint-Jean-de-Luz.
Jacques Chirac utnevnte henne til statssekretær i utdannelsesministeriet i 1986, og hun innehadde denne stillingen til 1988. Fra 1993 til 1995 var hun minister for ungdom og sport i Édouard Balladurs regjering. Hun var leder for det konservative partiet fra 1999 til 2002.
I 2002 ble hun utnevnt til Frankrikes første kvinnelige forsvarsminister. Som forsvarsminister gjorde hun seg bemerket med kritikk av George W. Bush og Donald Rumsfeld i forbindelse med Irakkrigen, som hun var motstander av. Hun stod president Jacques Chirac og statsminister Dominique de Villepin nær. I november 2010 ble hun utnevnt til utenriksminister. Hun var den første kvinnelige utenriksminister i Frankrike. Alliot-Marie trakk seg i februar 2011 fra utenriksministerposten etter kritikk mot hennes håndtering av Frankrikes forhold til opprøret i Tunisia.[8]
I Forbes liste over verdens mektigste kvinner ble hun rangert som den 56. mektigste kvinnen i verden i 2006.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Munzinger Personen, oppført som Michele Alliot-Marie, Munzinger IBA 00000023184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=michele;n=marie;oc=1, oppført som Michèle Marie[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, oppført som Michèle Yvette Alliot-Marie, Store norske leksikon-ID Michèle_Yvette_Alliot-Marie[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sycomore, Sycomore-ID 96, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.liberation.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ NOR PRER2229709D[Hentet fra Wikidata]
- ^ filside 46, www.minedu.gob.pe, besøkt 2. desember 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Criticism-hit France sends aid to Libya opposition», BBC, 28. februar 2011.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Michèle Alliot-Marie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Michèle Alliot-Marie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Michèle Alliot-Marie på Internet Movie Database
- (en) Michèle Alliot-Marie hos The Movie Database
- Michèle Alliot-Marie på Facebook
- Michèle Alliot-Marie på X (tidligere Twitter)
- Michèle Alliot-Marie på X (tidligere Twitter)
- (en) Michèle Alliot-Marie hos Europaparlamentet