William Adelin

William ble født i Winchester. Hans far Henrik I var den yngste sønnen til Vilhelm Erobreren, konge av England og hertug av Normandie, og Matilda av Flandern. Robert Curthose, Vilhelms eldste sønn arvet hertugdømmet Normandie mens Vilhelm Rufus, den andre sønnen, arvet England. I 1100 ble Rufus myrdet og Henrik, som ikke hadde arvet noe land, grep og besatte den engelske tronen. I løpet av 1105 hadde han avsatt Robert Curthose som hertug av Normandie og fikk ham sperret inne i en festning i England hvor han døde mange år senere. Henrik hadde da forent de riker som hans far hadde rådd over.

Williams mor var Matilda (opprinnelig døpt for Edith), datter av Malcolm III av Skottland og Margaret av Skottland. Henrik hadde arrangert ekteskapet for å forsone hans angelsaksiske undersåtter: Margaret var sønnedatter av den angelsaksiske kong Edmund II av England, også kalt «Jernside», og var grandniese av Edvard Bekjenneren. Som sådan representerte ekteskapet en forening av de nye normanniske herskerne av England og det gamle angelsaksiske dynastiet.

Selv om Henrik I hadde tallrike sønner og døtre utenfor ekteskap med en kjede kvinner førte hans ekteskap med dronning Matilda kun til William og en eldre søster, Maud (også kalt for Matilda), senere keiserinne ved sitt første ekteskap med keiser Henrik V av Det tysk-romerske rike. Som sådan lå Henriks håp for sin etterfølger alene på sin legitime sønn William. Han var, i henhold til samtidshistorikeren Henry av Huntingdon, «en prins så forventhet» at han synes «skjebnebestemt for å bli mat for bålet».^[5]

I løpet av sitt liv ble William fremmet som hertug av Normandie, en tittel han mer i navnet enn i praksis. Disposisjon var blitt fremmet av Henrik I da han ble presset av Frankrikes konge til å gi sin hyllest som hertug av Normandie. Som konge i sin egen rett var Henrik uvillig til lyde og i 1115 tilbød han William å gjøre dette istedenfor seg. Tilbudet ble til slutt akseptert og i 1120. Av den grunn blir William noen gang regnet som hertug av Normandie, enten som William III eller William IV ettersom hans fetter William Clito stundom også blir regnet som hertug av Normandie. William mottok, som arving av tronen, hyllest og vasallplikt fra baronene i Normandie i 1115 og fra baronene i England i mars 1116.^[6]

Williams mor dronning Edith tjente vanligvis som Henriks regent i England mens var utenlands i Normandie. Etter hennes død i 1118 var William gammel nok til tjenestegjøre i hennes sted. Han ble nært rådet av kongens administratorer som Roger av Salisbury. I løpet av det siste året eller så av hans liv ble han noen ganger referert til som «rex designatus» («utpekt konge»).

I løpet av sitt lange regime møtte Henrik I flere utbrudd av fiendtligheter på grunn av allianser av rivaliserende regioner til noen av hans naboer. For å sikre lojaliteten til Anjou, en lang tids rival av Normandie, fikk Henrik I forlovet William til Matilda av Anjou, den eldste datteren til Fulko av Jerusalem, greve av Anjou, i februar 1113 i nærheten av Alençon. Ekteskapet ble inngått i juni 1119 i Lisieux.^[7]

William døde i tragedien med Det hvite skipet den 25. november 1120.

Prinsen og hans følge var i ferd med å krysse Den engelske kanal fra Barfleur i et nytt skip som ble kalt for Det hvite skip, det raskeste og mest moderne skipet i den kongelige flåten. William og hans følge hadde festet og drukket ved kysten til etter at det var blitt mørkt, tillitsfulle til at et hurtig skip og stille sjø ikke ville ha noen effekt på forsinkelsen. Følgelig var det midt på natten da den berusede rormann styrte skipet rett i et undervannsskjær i fjorden. Mannskapet og passasjerene var ikke i stand til å holde skipet på berget eller fra å forhindre skipet i å bli fylte med vann. Likevel klarte William og flere av hans venner å få satt ut en livbåt.

I siste minutt dro William tilbake for å redde sin halvsøster, grevinne av Perche, da desperate passasjerer kastet seg i den lille livbåten, og ifølge William av Malmesbury, «overfylt av de utallige som hoppet i den, kantret og sank og begravde alle uten forskjell i dypet».^[8]

I sin omtale av katastrofen skrev Henry av Huntingdon at William «istedenfor å bære sin broderte kappe... fløt naken i bølgene, og istedenfor å stige opp til en høyreist trone... fant sin grav på bunnen av sjøen».^[9]

William ble 17 år gammel.

Williams hustru var på et annet skip da Det hvite skip forliste, og overlevde ham for å bli en nonne og til slutt abbedisse av Fontevrault.

Andre som omkom var William og Richard, to illegitime sønner av Henrik, og hans datter utenfor ekteksap hertuginnen av Chester, og Lucia-Mahaut av Blois, kongens niese. Andre omkomne var blant annet Richard d'Avranches, 2. jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, Archdeacon av Hereford; hertuginnen av Perche, og mange andre. Ulykken var middelalderens ««Titanic»», og den eneste som overlevde var en slakter fra Rouen som var godt nok kledd til overleve kulden.

Williams plutselige død ruinerte hans far håp og politikk. Selv om han selv inngikk et hastig andre ekteskap til Adeliza av Louvain førte det nye ekteskapet ikke til en ny arving. Uten en åpenbar mannlig arving måtte kongen ta et valg. Det opplagte valget var William Clito, sønn av Henriks eldre bror, men var ikke favorisert av kongen. Henrik hadde rikelighet med andre nevøer og illegitime barn, av disse favoriserte han spesielt Stefan av Blois og sin illegitime sønn Robert av Gloucester, men av ulike grunner ble ingen av disse valgt. Isteden utstedte Henrik sin datter Matilda, enkekeiserinne av det tysk-romerske rike, som sin arving. Han fikk giftet henne til William Adelins svoger, Geoffrey V, greve av Anjou, og tvang sine baroner til sverge å sørge for hennes rett, men da han døde gikk baronene tilbake på sitt løfte under begrunnelsen av at de var blitt avgitt under tvang. Isteden valgte de Henriks nevø Stefan av Blois. Da Matilda ikke aksepterte at hun mistet sin farsarv gikk England inn i en bitter borgerkrig, karakterisert som det engelske kaos under Stefan.

• Hollister, C. Warren (2003): Henry I, Yale Monarchs Series, Yale University Press
• Meade, Marion (1991): Eleanor of Aquitaine, Penguin Books